En slumrers bekjennelser
Ufyselig høylydt og infernalsk sleper den deg motstrebende
ut av morgentåken. Alarmen. Velutviklede forsvarsmekanismer
medfører at det tar tid før du registrerer den. Den registreres
derimot hos den øvrige husstanden. Morgengretne protestytringer
fra naborommet informerer om det. Ting kastes. Men det er
solide vegger og søvnig avstand mellom oss.
Alarmhelvetet hviner med tiltagende styrke. Du vikles
inn i en irrasjonell drømmetilværelse. Du slukket jo brannen,
reddet noen kattunger, hvorfor stanser ikke brannalarmen?
Du dukker frem gjennom røykteppet. Et øyeblikks rasjonell
våkenhet og et halvt øye på gløtt gjør deg i stand til å
angripe støykilden. Påfølgende spontanreaksjon fra en øvet
tommel. 07.15. Slumre? Ja!
Seks magiske minutters søvn tiltar umiddelbart før ditt
og dine samboeres noe stakkato søvnmønster igjen forrykkes.
Hyppige tegn på at passiv snoozing er relativt upopulært,
forekommer. Man kan ikke ta slike smålige hensyn når underbevisstheten
bekrefter at det igjen regner vannrett i Bergen. Uante mengder
nedbør klasker mot ruta. Nattekulden har gitt stua status
som isøde. Å forlate sengen vil utvilsomt resultere i dobbeltsidig
lungebetennelse eller lignende sykdomsutvikling. Best å
la være.
Maktfølelse, hånden som knuger mobiljævelen tar kontroll.
07.21. Slumre? Ja takk! Fortjener det faktisk. Seks minutter.
Søvn har overordnet viktighet, vi lever da i en velferdsstat.
Seks til. 07.33. Ingen søvn virker bedre enn den du sniker
til deg mellom slumreetappene. Seks nye. Pipesekvensene
akkompagneres av diverse innvendinger fra husstanden, proporsjonalt
økende med støynivået. Bare seks minutter til. 07.45. Full
kapitulasjon.
Omsider oppnår du noe som minner om bevisst tilstand, noe
overrasket over hvor morgenfrisk og opplagt du er når klokken
bare er kvart over syv. Helt til du innser at den faktisk
er ti over tolv og at slumrevirksomhet ikke er et anbefalt
konsept når målet er å komme seg opp om morgenen.
