I Burlefots fotspor
«Jeg spør henne likevel, tenkte han.
Jeg spør henne nu. En to tre. Nu.» På benken i Nygårdsparken
en natt i 1939 gjør Ask Burlefot en av sine viktigste
erkjennelser. Det gjør han også i Nøstegaten, på Fiskertorget
og på Muséplass 1.
 |
Gatene, husene, preget av nordisk grandezza
og av stil, den nydelige åttekantede dammen midt i byen
med parkanlegg og skulpturer rundt omkring - det slo den
unge Ask et øyeblikk at dette måtte da være den vakreste
by i Norge (og senere i livet skulle han vite det) Det
er en tidlig høstdag i 1938, og den vadefugl-lignende
Ask Burlefot spaserer sitrende av spenning gjennom gatene
i sin nye by. Den 23-årige studenten har allerede rukket
å sette barn på to kvinner under sitt år som lærer i Nord-Norge,
og tæres av dårlig samvittighet. Med milde dådyrøyne og
sammenbitte kjever er den unge mannen på vei inn i livets
annet heat. I den nye byen skal Ask finne glede uten svik.
Han skal finne den røde rubin. I Agnar Mykles «Sangen
om den røde rubin» nevnes aldri byens navn. Allikevel
er det liten tvil om at Ask har gått i land i Bergen.
Mykle var selv student ved Handelshøyskolen rett før krigen
og bodde i byen i flere år. Til tross for både Ask og
Mykles hyllest til «den vakreste byen i Norge», har bergensere
aldri trykket boken til sitt bryst. Til det var «Sangen
om den røde rubin» for utleverende. Person- og stedsskildringene
var for tett opp mot virkeligheten. Men hvor finner vi
Asks Bergen?
 |
FISKERTORVET. «Hadde han søkt til skibene, til
havet? Han stod ved fiskertorvet; den åpne plassen
var fylt av fri luft og saltmettet bris fra havnen.»
Ask Burlefot står i smoking og skuer ut over Vågen.
For første gang gråter han over en kvinne. Den unge
mannen har funnet den røde rubin.
|
«Stallen» Stallen var en gammeldags bygning
i utkanten av byen. Opprinnelig hadde visst huset virkelig
vært en stall, men en kunstmaler med sans for forfalne
husers muligheter hadde restaurert det, og bygget det
om til atelier og hybel. Kunstmaleren var reist utenlands
for et par år; en ung pike - medlem av sosialistisk studentlag
- hadde fått leie Stallen så lenge. Piken er Embla. Gjennom
det sosialistiske studenterlaget introduseres Ask for
den unge kunsthåndverkeren på et møte i «Stallen». I Embla
finner Ask kvinnen han har drømt om. Og sin kommende kone.
I Nøstegaten 42 hadde Jane Mykle atelier. Dette er etter
alt å dømme «Stallen». Den unge borgerskapspiken fra Bergen,
som ble Agnar Mykles andre kone, er utvilsomt opphavet
til romanskikkelsen Embla. Mykle bodde på Nøstet sammen
med Jane ved flere anledninger, og på brev fra krigsårene
oppgir Mykle atelieret i Nøstegaten som postadresse. I
dag ligger en blomsterforretning i første etasje i Nøstegaten
42. Hvordan «Stallen» så ut i årene før krigen er det
vanskeligere å vite. Det er lite ved dagens betongbygning
som vitner om Asks opplevelser i 1939. Det var, på underlig
vis, en god og behagelig atmosfære. Den vidnet ikke om
menneskelig gidesløshet; den bar tvert imot triumferende
bud om mennesker (ett menneske), hvis hele energi var
innstillet på andre ting, på sprudlende, skapende arbeide.
Heftige debatter og lynskarpe replikker. Ask sitter taus
under møtene i «Stallen» og sluker hvert ord. Men noe
distraherer ham; Emblas alltid virksomme hender; hun sitter
bestandig med et strikketøy eller litt leire. Huden hennes,
håret, måten hun røyker sigaretten. Er det på grunn av
henne han fortsetter å komme på møtene?
|
 |
«DEN ØKONOMISKE». På slutten av 30-tallet lå Handelshøyskolen
på Muséplass 1. I dag rommer lokalet Universitetes
administrasjon. Agnar Mykle studerte ved Handelshøyskolen
rett før krigen. Det samme gjorde Ask. De ble to
sosialister i privatkapitalismens vugge.
|
| |
 |
| |
«STALLEN».«Han ble stående og se på dette huset;
det inneholdt alt det som han i verden hadde kjært;
et øyeblikk var det som om han favnet det og dekket
det med blomster, med røde roser». I Stallen bodde
Embla. I Nøstegaten 42 hadde Jane Mykle atelier.
Det meste tyder på at dette var «Stallen» i «Sangen
om den røde rubin»
|
«Den Økonomiske»
(...) Den Økonomiske var slik en patrisiergård, det var
som å banke på døren til en engelsk millionær, (...) en
olympisk læreanstalt hvor bare unge, forgylte guder fikk
innpass.
Når Ask ankommer Bergen i 1938, ligger «Den Økonomiske»,
Norges Handelshøyskole, på Nygårdshøyden, i det ærverdige
gamle herskapshuset på Muséplass 1. I dag rommer bygningen
Universitetets administrasjon, og er et velkjent syn for
studentene på Høyden, skrått ovenfor naturhistorisk museum.
I frikvarteret stod studentene tilsynelatende avslappet,
i små konverserende grupper; (...) nu og da kastet de
et distré blikk over muren til en realskole for piker
som lå lenger ned i bakken; (...) En grå masse var de
små, oppløpne skolepikene. En grå masse. Inntil Ask en
dag, han står på tunet, plutselig er klar over at han
har skilt ut én.
Bakgården bak Muséplass 1, hvor Ask og hans medstudenter
tilbringer sine friminutter, er i dag bebygd. Tilbake
er kun noen aldrende kastanjetrær. Ask legger ofte turen
bort til muren, hvor han akkurat kan skimte småpikene
i skolegården nedenfor. I 30-årene het skolen Ulrike Pihls
Skole, og eksisterte helt frem til SV-studentene overtok
huset i 1988.
En dag forelsker Ask seg i en av skolepikene. Hver dag
står han utenfor skoleporten, uten å tørre å snakke til
henne. Hver dag elsker han henne på avstand. De møtes
aldri, og utveksler aldri et ord. Hun er femten år, han
er treogtyve. Den unge mannen forkaster omsider sin plan.
Nygårdsparken
Langsomt gikk de innover den gruslagte parkstien. På begge
sider stod høye, mørke trær: bøk, popler, bjerk, edelgran
og noen eksotiske grønne nåletrær med grener som duvende
tigerhaler, det var som å gå under et kirkehvelv. Avslutningsballet
på Handelshøyskolen er over. I parken på toppen av byen
går Ask og Embla. Den unge mannen har holdt damenes tale
på ballet og høstet stående ovasjoner fra sine medstudenter.
Han er en utmerket taler og vet det så godt. Men i natt
har han ingen tunge. Er det den navnløse redsel for det
eventuelle avslaget som holder ham tilbake? Vissheten
om at hvis hun måtte si nei, da var resten av hans liv
uten håp, hans liv for all evighet uten mening og innhold?
Bedre å leve i uvisshet, enn å vandre resten av livet
som sitt eget lik? Den lille dammen, den brede grusstien,
den store smijernsporten og de høye trærne - alt tyder
på at «Rubinens» avslutningsscene foregår i Nygårdsparken.
En knapp spasertur fra den gamle Handelshøyskolen på Muséplass
1 ligger parken som et grønt lokk over Nygårdshøyden.
I dag er parken møtested for Bergens tyngre rusmisbrukere,
men svanene og benkene finnes fortsatt.
«Skal vi sette oss?»
«Mhm», sa hun.
Ask tørker natteduggen fra sprinklene på benken. Han røyker
tett og byr stadig Embla på sigaretter. De konverserer
om likegyldige ting. Inni seg raser den unge studenten.
Hvorfor tør han ikke ta hennes hånd? Han gjør det aldri.
Først mange år senere får Ask sin Embla. Men natten i
parken, natten som for alltid blir stående som en av Asks
bitreste erfaringer, betyr ingenting for Embla. Det er
med dette alt går opp for Ask: «Kjærligheten er noe ingen
andre vet om. Kjærligheten er en ensom ting.»
Fiskertorget
Etter at Ask har fulgt Embla hjem til «Stallen» går han
svimeslått gjennom Bergens gater. Morgenen er nydelig
og glassklar, og den unge studenten dras på mystisk vis
mot havet, mot skipene og mot fiskertorget. Han kjenner
lukten av fisk fra de renspylte salgsbodene og en svak
lukt av maskinolje fra fiskeskøytene ved kaikanten. Ask
er trøtt og nedtrykt over timene i parken med Embla, men
gråter av lykke. I sine 23 år har Ask trodd at kroppslig
begjær er det edleste. At vellyst er det kjæreste som
finnes mellom en mann og en kvinne. Nå skuer han utover
Vågen og gråter sine første ekte tårer av kjærlighet til
en kvinne. Bak ham kommer den første morgentrikken. Han
sto alene på fiskertorget i smoking, en grytidlig forsommermorgen.
Solen kastet allerede sitt lys på fjelltoppene bak byen;
solen senket seg ned over byen, det var som å se en fugls
rosa gripeklør langsamt klatre ned over hustakene; fra
et husvindu høyt opp kom et solblink som skar ham i øyet.
Da skalv den unge mann, ti det hadde vært som glimtet
fra den røde rubin. Hans første år, hans ungdoms avgjørende
år, her rant de ut. Hans livs annet heat var endt.
