O jul med din vrede
Julebordstid er akevitt, ribbe og den skrukkete dressen
som har blitt trangere siden i fjor. Julebordstid er også
valfarting til legevakten med blod på hvitskjorta og slipset
i panna. Jeg fikk min karamell natt til fredag. Og det blir
flere av oss.
For han var energisk som en apekatt på amfetamin der han
sto i veikanten på Høyden. Som om han ventet på et bytte.
Da jeg gikk forbi ham fulgte han etter.
– Hvordan har din dag vært? spurte jeg da han gikk og tråkket
meg på hælene.
– Helt jævlig! Han var mutt som Bruce Willis i Die Hard.
– Men hvorfor faen er du kongen på haugen? fortsatte han.
–Hvorfor faen tror du at du er så mye bedre enn meg? Jeg vil
faen meg sloss! Så slo han. Det ga meg fem sting over venstre
øyenbryn og en brukket tann. Men hvem kan klandre denne stakkars
apekatten?
I mange kretser i lange tider har det blitt hevdet at denne
volden slettes ikke er så blind. Tvert i mot skyldes den at
gjerningsmannen har sett for mye. Media og medias voldsfokusering
har lenge blitt oppfattet som spiren til alt vondt. I Studentteateret
Immaturus hovedoppsetning «Popcorn», som har premiere på Kvarteret
kommende fredag, er problematikken voldsfokuseringen og dens
påvirkningskraft. Til syvende og sist handler stykket om hvem
som har ansvaret for volden i samfunnet.
I Ben Eltons roman fra 1996 får Bruce Delamitiri utdelt en
Oscar for en kontroversiell og voldelig film. Prisen blir
svært omstridt når folk ser filmens seriemorderpar i lys av
et virkelig par som myrder på kjøpesentrene i USA. Bruce benekter
at det finnes noen direkte årsakssammenheng, men i løpet av
Oscar-natten oppsøker virkelighetens morderpar regissøren
for å få ham til å ta på seg skylden for deres ugjerninger.
Det hele handler om fiksjonens møte med virkeligheten.
Men jeg tror ikke lenger på denne skolestilforklaringen.
I et intervju med Daily Telegraph 29. juli 1996 har forfatter
Ben Elton behov for å presisere «Popcorn»: – Jeg tror ikke
velbalanserte mennesker kan påvirkes til å bli noe annet enn
det de egentlig er... Det jeg tror er at de som tydeligvis
er åpne for antisosial atferd kan forføres til å tro at dette
er normen, mener han. Mye av voldsproblemet ligger i mer eller
mindre velbalanserte menneskers forventninger til julebordet.
Til helgefylla. Til disse kveldene som skal være så jævlig
bra. Og så blir de det ikke. Denne mannen i duskregnet på
Høyden med beige blazer og sort skinnjakke hadde kanskje tapt
kampen den natten. Forventningene om kvinnedraget, om vitsene
og den hemningsløse nytelsen, hadde blitt knust. Med en halvflaske
akevitt for mye og et problem med å kanalisere sinnet sitt,
slo han frustrasjonen vekk. Bruce Willis og rovdyrene på Animal
Planet ble redningen. Det ga meg julens første karamell. Det
vil bli flere av oss.
12.11.03
|
