 |
HARMONI. De ivrigste klesvaskerene lar vente på
seg denne formiddagen. Nå og da kommer noen inn for
å sette på en maskin eller hente rene klær. Midt i
lokalet er et stort akvarie plassert, på toppen står
to tente lys.
|
Idet jeg åpnet døren skulle jeg møte øynene
hans. Den nøttebrune irisen skulle være innrammet av mørke
vipper, og han skulle rette seg opp og se på meg. Vaskemaskinene
skulle spille en vakker serenade, og tørketromlene stemme
i en hyllest til det største i livet. På et myntvaskeri
skulle jeg møte den store kjærligheten.
Lite nostalgi
Det er en stille formiddag på Jarlens Vaskoteque. På rekke
og rad er vaskemaskiner klare til bruk. I enden av rommet
står en blomstrete sofa, et titalls stripete fisker glir
dovent rundt i et akvarium. Lite vitner om tiden da vaskepulver
luktet såpeopera og husmødres urealiserte drømmer. Vask-selv-vaskeriet
har fulgt med i utviklingen. Myntene er forsvunnet, det
samme er pollettene. Nå startes maskinene manuelt.
– Jeg har ikke noe nostalgisk forhold til klesvask, smiler
Raymond Håvik, 20 år og stamkunde på vaskeriet. Her vasker
han klærne sine selv til en billig penge, det er en del
av hverdagen. Som regel setter han på en klesvask og rusler
en tur ut. Andre ganger setter han seg ned og prater litt
mens han venter.
– Vil du låne litt tøymykner, kanskje? Et blendende hvitt
smil skulle skinne mot meg fra maskinen til venstre, og
jeg skulle bli svak i knærne. Jeg skulle ta imot blenda-
tøymykneren, og han skulle sende meg et vitende blikk. Vitende
om at han aldri mer skulle vaske tøy alene.
|
 |
SOSIALT? – Det hadde vært kult med litt flere ungdommer
her, forteller Raymond Håvik, stamkunde på Jarlens
Vaskoteque. Samtaler om tøyfibre og vaskepulver over
tørketrommelen har ikke skaffet ham nye venner.
|
Mytene ryker
– Dette stedet gjenspeiler samfunnet. Her finner du fine
bergensfruer, studenter og taxisjåfører i samme ærend, fortsetter
Raymond. Selv om eieren av Jarlens Vaskoteque forteller
historier om mennesker som har blitt venner over vaskemaskinene,
har ikke Raymond fått nye bekjente blant andre faste vaskerikunder.
Vaskemaskinene gjør monotont jobben sin og det lukter moderne
vaskemidler fra nye reklamer. Rommet er stille og lyst.
Myten om det romantiske vaskeriet er muligens avkreftet.
Likevel. Selv om vaskerifølelsen ikke lever i Bergen en
solfyllt formiddag i november, lever den forhåpentligvis
fremdeles i en stakkars myntvaskers dagdrømmer. Maskinene
våre skulle være ferdige samtidig, og vi skulle gå sammen
ut i høstkvelden.
– Jeg visste at klesvaskingen ikke var forgjeves, skulle
han si til meg.
– Jeg visste det var her på myntvaskeriet jeg skulle finne
deg, My Laundry Girl.
