Say what?
– Bachelor! svarer jeg på spørsmålet
om hva jeg egentlig BLIR på universitetet, og den
velmenende og nysgjerrige tanten/ vennen/bestemoren/bekjente
begynner å flakke med blikket.
For det er bare én ting de utenfor kvalitetsreformer
og utdanningspolitikk forbinder med ordet «Bachelor»:
Ungkaren. Eller Ungkarer da, de er vel på sesong 4
i Junaiten nå. Uansett kreves det mange forklaringer
for å forsikre dem om at jeg ikke har rota meg bort
i han der Max Marius.
Og jo mer jeg utdyper utdanningsplanen, kursene og ESTene
jeg har lært så mye om, jo mer desperat hører
jeg stemmen min blir. Og jo mer flakker de andre med blikket
før de ønsker meg lykke til, og ser ut som
de VIRKELIG mener det.
Master høres litt bedre ut.
Ta Master of Science for eksempel. Det gjør seg
jo på visittkortet, men helst hvis adressen er et
slott i Transylvania, der du og din pukkelryggede tjener
Igor bor blant kolber og reagensrør med grønne,
putrende væsker mens dere ler kaklende og gleder dere
til å ta over verden.
Problemet er kanskje ikke titlene, men fagene vi tilbys
på universiteter og høyskoler.
For Master of Arts er greit, men Master of the Martial
Arts er jo tusen millioner ganger kulere.
Og hvilken fagsammensetning tok HeMan for å bli Master
of the Universe?
Der har du en utdannelse med framtiden foran seg, nå
som vi skal gå på Mars og bo på Månen.
Er du virkelig skoleflink sliter du videre i Kvalitetsreformen.
For hva er egentlig en Ph.D? Er det et partydop? Er det
en kjønnsykdom?
Nei, det er en fireårig forskerutdannelse! Jaha,
ser for meg de flaue foreldrene som må innrømme
at veslejenta får seg Ph.D i storbyen.
Og konklusjonen? Jug! Jug til krampa tar deg. Si du blir
kiropraktor eller revisor eller politiker eller baker, bare
hold deg unna B-ordet, M-ordet og all Ph.D og få et
enkelt og trivelig selskapsliv.
