 Venezuela:
Oljenasjon i endring
Konflikten mellom regjeringen og opposisjonen i Venezuela
har fått mye medieomtale de siste månedene. CNN
og andre USA-baserte nyhetsformidlere forsøker å
fremstille den spente situasjonen som en kamp mellom en autoritær
og udemokratisk venstrepopulist og en demokratisk og folkelig
opposisjon. Men man kan også anlegge andre perspektiver
på situasjonen, skriver spansk- og LatinAmerikastudent
Erik Sandvik Underlid.
Venezuela er et rikt land som besitter viktige
naturressurser som mineraler, gass og olje. Sistnevnte er
det faktisk en av verdens største eksportører
av. I lys av denne rikdommen fremstår det som nokså
oppsiktsvekkende at 80 prosent av de 25 millioner innbyggerne
i Venezuela lever under fattigdomsgrensen. Mange år
med nyliberal politikk har ikke bidratt til å redusere
disse forskjellene, men har tvert om skapt økte klasseskiller
og skjerpede motsetninger i befolkningen.
Da nåværende president Hugo Chávez Frías
vant valget med overveldende flertall i 1998, var det på
grunnlag av et program hvor han krevde at landets ressurser
ble brukt til å bekjempe fattigdommen. Han iverksatte
det han selv kaller for
den bolivariske revolusjon, etter den latinamerikanske frigjøringshelten
Simón Bolivar (1783-1830). Chávez påpekte
at Venezuela har tjent verdier tilsvarende 15 Marshall-planer
siden 1960, men at bare en liten minoritet har nytt godt av
rikdommen. En ny grunnlov med fokus på demokrati, menneskerettigheter
og rettferdig fordeling ble vedtatt med et overveldende flertall
i en folkeavstemning i år 2000.
Det er nærliggende å tenke på dette som
klassisk publikumsfrieri og symbolpolitikk. Men Chávez’
regjering har gjort noe utradisjonelt – den har arbeidet
aktivt for å oppfylle sine løfter! Da regjeringen
begynte å iverksette omfattende politiske og økonomiske
reformer i landet, provoserte dette både landets elite
og USA, som sier at de er redd for «et nytt Cuba»
i Latin-Amerika. I denne sammenhengen betyr det at landets
elite er redd for å miste sine nedarvede privilegier,
og at USA er redd for å miste kontroll over et land
det er økonomisk avhengig av - ikke minst fordi Venezuela
er supermaktens tredje største leverandør av
olje.
Vi kjenner til kuppforsøket i 2002 og lockoutkampanjen
i Venezuelas oljeindustri, som var harde slag mot stabiliteten
og økonomien i landet. Begge ble iscenesatt med åpenbar
støtte fra USA. Kombinert med økonomiske nedgangstider
i Latin-Amerika generelt, må man si at Chávez-regjeringen
har fått en svært vanskelig oppgave. Tross alle
odds har likevel Venezuela oppnådd viktige sosiale fremganger
de siste årene. Jeg vil her gi noen eksempler på
dette.
Den reelle ytringsfriheten i Venezuela har blitt utvidet
under den nåværende regjeringen, ved at alminnelige
folk har fått bedre muligheter til å gjøre
kjent sin mening. Regjeringen har legalisert alle tidligere
piratradiostasjoner - og samtidig gitt bistand til opprettelse
av lokale, alternative medier. Blant annet har mer enn 400
lokalaviser blitt opprettet som en følge av dette.
10.000 fengslede, mange av dem uten gyldig dom, ble satt
fri etter at Chávez kom til makten i 1998. Andre fanger
har blitt garantert en rekke nye rettigheter. Lovregler som
skal forhindre tortur i fengslene har blitt innskjerpet.
Regjeringen har videre beordret redistribusjon av dyrkbar
jord som ikke er i bruk. Denne overføres til jordløse
bønder. Innen august i fjor hadde 1.340.000 hektar
blitt delt ut til 62.800 familier, som dessuten har får
tilbud om økonomisk bistand og lån til å
komme i gang med matproduksjon. 150.000 boliger for fattige
har blitt reist som del av et sosialt boligbyggingsprosjekt.
Venezuela har for første gang fått et nasjonalt,
gratis helsevesen – riktignok svært mangelfullt.
Cuba bidrar med hjelp i startfasen: 10.500 cubanske leger
arbeider nå i Venezuelas fattigstrøk, noe flere
millioner av landets innbyggere nyter godt av. Militære
har blitt satt til å gjennomføre et omfattende
vaksinasjonsprogram, som har resultert i en betydelig reduksjon
av barnedødeligheten i landet.
Det offentlige utdanningsbudsjettet har blitt doblet i løpet
av Chávez’ presidentperiode, og en veldig utbygging
og fornying av skolevesenet har blitt iverksatt. Blant annet
har 3.000 såkalte
bolivariske skoler åpnet dørene – skoler
som det ikke koster noe å gå på, og hvor
elevene får tre måltider i løpet av skoledagen.
Sentralt i landets nye satsning på utdanning er også
alfabetiseringsprogrammet
Misión Robinson, som
tar sikte på å lære de 1,5 millioner venezuelanere
som er analfabeter å lese og skrive
- et mål som etter foreløpig progresjon å
dømme vil være nådd innen utgangen av juli
i år.
Mange flere tiltak kunne nevnes, men jeg vil avslutte med
å nevne statens nye og svært omfattende sysselsettingsprogram.
Den ambisiøse målsetningen for dette er å
få ned arbeidsledigheten fra 15 prosent til 5 prosent
i løpet av 2004.
Den politiske situasjonen i Venezuela er meget spent nå,
og det er vanskelig å spå om utfallet. Regjeringen
i landet har utfordret verdens mektigste krefter ved å
tale USA midt i mot, og sin egen nasjonale overklasse ved
å love omfattende skattereformer og andre tiltak for
omfordeling av rikdom. Med utviklingen i Venezuela, en venstreorientert
regjering i Brasil (170 millioner innbyggere), og sterke venstrebevegelser
i for eksempel Bolivia og El Salvador, er det tydelig at mye
kan skje i Latin-Amerika i årene som kommer.
04.02.04
|
