Tidenes trender

Tony Blair fikk i forrige uke presset gjennom et forslag
om å tredoble studieavgiften ved britiske universitet
til vel 37.000 norske kroner. Forslaget gikk gjennom med knappe
316 mot 311 stemmer. Britiske studenter raser, og frykter
at man igjen vender tilbake til tiden da bare de velbemidlede
hadde råd til høyere utdanning. Hvor ble det
av Blairs eget slagord «education, education, education»
....?
Men er det grunn til å frykte at studieavgiftsøkningen
kan snike seg inn på norske universiteter?
Foreløpig er skolepenger blitt blankt avvist av norske
politikere. Men gratisprinsippet har aldri vært lovfestet
i Norge. Det har bare vært basert på en konsensus
om at høyere utdanning er fullt og helt det offentliges
ansvar. Flertallet av Ryssdalutvalget åpnet imidlertid
for studieavgifter i fremtiden da de la frem sin innstilling
for noen måneder siden. Så godt som en samlet
universitets- og høyskolesektor går i mot flertallsforslaget.
Men tidene forandrer seg, og Ryssdalsutvalgets flertallsinnstilling
er helt i tråd med tidens ånd. Offentlig sektor
kuttes, og lønnsomhetsmantraet sniker seg inn på
stadig flere områder hvor det overhodet ikke har noe
å gjøre.
Mens vi i Norge stort sett har plasket rundt i vår
egen universitetsandedam, har mange studenter i resten av
Europa sett skriften på veggen og organisert seg. Blant
annet gjennom nettverket «Education-isnot-for-sale».
Studenter strømmer igjen ut i gatene i protest mot
rasering av høyere utdanning. De krever at utdanning
er gratis, offentlig, mangfoldig, tilgjengengelig for alle.
Over hele Europa kuttes det i utdanningsbudsjett, studieavgifter
økes eller snikinnføres, og fagene strømlinjeformes.
Det ligger sterke føringer bak. GATS-avtalen skal
blant annet regulere internasjonal handel med utdanning. Den
såkalte Bologna-prosessen tok sikte på å
internasjonalisere og standardisere utdanningsstrukturene.
Kvalitetsreformen er vårt nasjonale utslag av den sistnevnte.
Ryssdalutvalgets mandat var å utrede ulike eiertilknytninger,
styringsformer og skolepenger ved universiteter og høyskoler.
Den nasjonale og internasjonale utdanningspolitikken henger
sammen, og å se innføringen av studieavgifter
i Storbritannia som et enkeltstående fenomen er ikke
bare dumt, men også farlig. Om vi begynner å utvanne
gratisprinsippet litt etter litt, er det fare for at vi snart
får en kjempelekkasje. Når det offentlige trekker
seg bort fra sitt ansvar for å finansiere og drive utdanning,
er det nok av andre som gjerne tar over. Handel med utdanning
blir allerede anslått til å ha en omsetning på
2.000 milliarder per år på verdensbasis, og det
ligger et enormt profittpotensiale i denne sektoren.
Det er sterke dragkamper i dagens samfunn om å definere
hva som er det offentliges ansvar å finansiere, og hva
som er den enkeltes ansvar. Selv om vi i Norge nærmest
får utslett av å høre ordet «ideologi»,
er det nettopp det dragkampen til syvende og sist handler
om. Så også hva utdanning skal handle om. Skal
det være effektivt og lønnsomt eller skal det
være grensesprengende, søkende, gratis, allment
tilgjengelig og skånet for knallhard budsjettpolitikk?
Skal universitetene og studentene selv finansiere dette, eller
er det en offentlig oppgave for vår felles utvikling?
Vi har ikke råd lenger, heter det. Men når offentlig
sektor må kuttes til benet, samtidig som både
privatpersoners og private selskaps formuer øker, ligger
det ikke en mystisk økonomisk naturlov bak. Det bunner
i en politisk prioritering, utviklet og internalisert i dagens
blåskimrende politiske klima.
Den ideologiske og reelle forvitringen av velferdsstaten
er allerede over oss, og vi må kjempe med nebb og klør
for å unngå at det når universitetene.
– Det er ikke umulig at en i fremtiden vil kreve skolepenger
ved norske universitete, sa rektor ved Universitetet i Oslo,
Arild Underdal, til Studvest i mars i fjor. La oss håpe
han tar feil. Men det er best å være på
vakt.
ISELIN ÅSEDOTTER STRØNEN /
iselin@studvest.no
Nyhende journalist i Studvest
Illustrasjon: Monica Tronstad
04.02.04
|