Sektorer og teknologier
Innholdsfortegnelse
Trafikk og samferdsel
Elektronisk billettering
Alle blir fotografert i bomstasjonene
eCall
Overføring av passasjeropplysninger til USA
Passasjerdata – minst 15 års lagring
Informasjon om overføring av passasjeropplysninger til USA
Ulovlig utlevering av passasjeropplysninger til USA
Samferdsel - fra Datatilsynets årsmelding for 2006
Statens Vegvesen holdt tilbake viktig AutoPASS-informasjon
Full overvåking av bilister
Bompengeforskrift bør ikke vedtas
Kameraovervåking i buss og tog
Helautomatiske bomstasjoner
Automatisk måling av gjennomsnittsfart
Politi og justis
SIS - Schengen informasjonssystem
Schengen informasjonssystem (SIS)
Videreutvikling av Schengen informasjonssystem
Datalagring
Datalagring - uttalelse fra artikkel 29-gruppen
Pass
Vedtak om pålegg
Endelig kontrollrapport fra pass-tilsynet
Ikke tilstrekkelige risikovurderinger for de nye passene
Pass: - Sikkerheten bør være på plass først
- Personvernet utilfredsstillende ivaretatt
Hvor er debatten om biometriske pass?
Biometri i pass
- Advarer Datatilsynet mot politiattester?
Nye politimetoder?
Privat omsorg
Private barnevernsinstitusjoner
Krisesentre
ID-tyveri
ID-tyveri
Bruk og misbruk av personopplysninger
Lekker personinformasjon
Innhøsting av personopplysninger
Sporing og lokalisering
Lokalisering av mobiltelefoner
Biometri
Sas får bruke fingeravtrykk
Biometri - fordeler og ulemper
Begrenset adgang til bruk av biometriske kjennetegn
Ønsker ny regulering
Skole og barnehage
Vær smart og trygg på nett!
Innsyn i elevlister
Personvern i skolen/barnehagen
Bruk av fødselsnummer i skule og barnehage
Læringspakke om personvern
Kommune, fylke og stat
- Vern postlista mot treff frå søkjemotorar
Konsesjons- eller meldeplikt for kommunene?
Forvaltningens utlegging av dokumenter på Internett
Hva kan forvaltningen publisere på Internett?
Forskning og helse
- Hjelpetrengande må få bestemme sjølv
Elektroniske pasientjournalar på nasjonalt nivå
Kjennelse i Høyesterett: Pasientjournalen følger legen
Veileder for forskere
Flere helseregioner planlegger at helseforetak skal dele pasientjournalsystem
Endringer i forskriften om forskning
Tilsynene i 2004: Manglende personvern innen forskning
Rett til innsyn, retting og sletting
Helsevesen/helseforvaltning - melding eller konsesjon?
Finans og forsikring
Konsesjoner
Konsesjoner for forsikring
Konsesjoner for kredittopplysningsvirksomhet
Konsesjoner for bankvirksomhet
Konsesjoner for pensjonskasser
Kredittopplysning
Konsesjoner for å drive med kredittopplysninger
Personvernnemnda: KLP kan ikke kredittvurdere leietakere
Konsesjon for kredittopplysningsvirksomhet
Kredittsjekk av telekunder
Kredittopplysning - spørsmål og svar
Internett
Vær smart og trygg på nett!
Uønsket informasjon om deg på nett?
Bilder på Internett
Dom i EF-domstolen
- Vern postlista mot treff frå søkjemotorar
Hvordan tenke personvern i Facebook?
Arkivmappen gjemt og glemt
ID-tyveri
Identitetsmisbruk - dobbeltoppføringer i internettkataloger
Hva kan forvaltningen publisere på Internett?
Fildeling
Faste IP-adresser
Sletting fra debattforum på Internett
Salg og markedsføring
Personprofiler - hvilke regler gjelder?
Standardavtaler og samtykke til bruk av personopplysninger
Reservasjonsregisteret
Veiledning ved innhenting og bruk av personopplysninger på Internett
Adressemekling
Lovtolkning: Direkte markedsføring
I mange tilfeller lagres det informasjon om den enkelte trafikant, enten han er passasjer eller kjører selv. På denne samlesiden finner du bakgrunnsstoff om registrering av den enkelte borger i trafikken.
(04.07.2007) Sverre Engelschiøn
Elektronisk billettering er tatt i bruk i flere fylker, og er under innføring i andre. Reisekortene gjør det mulig å følge den enkelte i større utstrekning enn før. Datatilsynet har konkrete krav til personvern i disse sakene.
Datatilsynet har mottatt flere klager fra personer som uoppfordret har fått tilsendt et reisekort med navn og fødselsdata i posten. Reisekortet er en fjernavlesbar elektronisk billett i kredittkortstørrelse. Med kortet følger et tilbud om opprettelse av en reisekonto, hvor innehaveren overfører et nærmere bestemt pengebeløp til kortets ”konto” i forkant av reisen. Kortet kan ”lades” i automater og via Internett. Slike systemer finnes blant annet i Oppland, Hedmark, Rogaland og Troms, og det er under oppbygging i flere andre fylker, som Hordaland, Oslo og Akershus. I flere av disse fylkene er det sendt ut til samtlige innbyggere over 16 år.
De uttalte grunnene for de nye billettsystemene er effektive salgsprosesser og enkel administrasjon. Men overgangen fra papirbilletter til elektroniske kort gjør det også mulig å detaljregistrere hver enkelt reise, hvem som reiser og til hvilket tidspunkt. Elektroniske spor blir registrert i stor skala, og reiseatferd til hver og en av oss kan kartlegges. Hvilke behov samfunnet har for slik registrering er ikke innlysende for Datatilsynet.
Datatilsynets krav til elektronisk billettering:
- Det må finnes en mulighet for å kunne reise anonymt – uten at reisemønsteret blir lagret, verken i sentral database eller i kortet. Dette kan løses for eksempel med forhåndsbetalte periodebilletter.
- Det anonyme alternativet skal være prismessig likeverdig og enkelt tilgjengelig.
- Transportøren må kunne la passasjeren være anonym ved analyserer av reisemønstre. Anonymiteten må også bli ivaretatt når transportøren skal dele betalingen for reisen med andre transportører.
- Dersom kunden ønsker detaljert logging av eget reisemønster, må kunden selv aktivt be om dette.
- Det må finnes tilfredsstillende informasjonssikkerhet ved bruk av fjernavlesbare kort.
- Datatilsynet krever tilstrekkelig informasjonssikkerhet for kundenes egne påloggingssider på Internett. Dette innebærer blant annet sikre databaser, god tilgangskontroll og sikret kommunikasjon.
Krav om sletting av reisemønster
Virksomhetene har gitt uttrykk for et ønske om å lagre alle kundedata og transaksjonsdata i en database. Enkelte aktører ønsker også at hver enkelt skal ha detaljert oversikt over gjennomførte reiser via en personlig side på Internett (”min side”) for kontroll og eventuell reklamasjon. Det har blitt hevdet at kundene forventer lagring, og at dette også er et krav etter bokføringsloven. Datatilsynet mener dette er feil. Tilsynet kan vanskelig se at det ved overgang fra manuell betaling til bruk av elektronisk kort følger et krav om at enhver reisedetalj skal oppbevares. Prinsipielt er det ingen forskjell mellom et ordinært klippekort og elektroniske billetter.
Personvernregelverket
Det er et grunnleggende personvernprinsipp at det ikke skal registreres andre personopplysninger enn det som er nødvendig, og at opplysningene heller ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig.
Datatilsynet har vanskeligheter med å se at kundenes – og myndighetenes – behov for å lagre enhver reiseopplysning har blitt vesentlig større i det man går over til elektronisk billettering.
Ved periodekort som dagskort eller månedskort, der det ikke er begrensning i antall reiser, vil det ikke være grunnlag for å lagre reisemønster knyttet til person.
For elektroniske klippekort og enkeltreiser mener Datatilsynet at det ikke finnes hjemmel eller formål som tilsier lagring av reisemønster i lenger tid enn det som er nødvendig for at kunden skal kunne klage i tilfelle feilregistrering.
Eventuelt kan den reisende selv aktivt samtykke til lengre lagringstid.
Stortingets kommunal- og forvaltningskomité uttalte følgende under behandlingen av Datatilsynets årsmelding for 2005:
”Komiteen registrerer at økt adgang til personidentifisering er et viktig trekk ved utviklingen og at en vesentlig drivkraft bak dette er muligheten for å ta betalt for tjenester og kravet til å identifisere betaleren. Komiteen viser til at identitetstyveri synes å være et økende problem og at dette kan henge sammen med at det blir stadig mer vanlig å måtte oppgi personopplysninger ved blant annet kjøp av tjenester. Komiteen viser til at kravet til å oppgi personopplysninger i stadig flere tilfeller fører til at anonyme alternativer forsvinner. Komiteen har i den sammenheng særlig merket seg Datatilsynets innvendinger mot helautomatiske bomstasjoner der det ikke eksisterer anonyme alternativer. Komiteen kan ikke se at det eksisterer velbegrunnede og påtrengende hensyn som taler for å gjøre unntak fra retten til anonym ferdsel i forbindelse med bomstasjoner.”
Etter det Datatilsynet kan forstå fremstår behovet for reell anonymitet som minst like fremtredende når det gjelder kollektivreiser.
Informasjonssikkerhet
Når man bruker fjernavlesbare kort med tilknyttet identifikasjon, blir spørsmålet om sikkerhet spesielt viktig. Årsaken til dette spesielle behovet for sikring er at det er en betydelig personvernrisiko for den enkelte dersom kortet leses av uten at han er klar over det selv.
Det er et krav at kunden klart må få vite når avlesing skjer og hva avlesingen medfører. Dette kan også innbefatte informasjon om hvor mye som trekkes fra konto og eventuelt hva som gjenstår på konto. Informasjonen som leses må beskyttes slik at ikke det oppstår usikkerhet rundt ordningen.
(29.06.2007) Gunnel Helmers
Datatilsynet konstaterer at det tas bilde av alle passeringer i alle bomstasjoner, til tross for at informasjonen til både bilistene og til Datatilsynet sier noe annet.
Bildene av passeringene i bomstasjonene blir imidlertid bare sendt videre i systemet dersom passeringen er ugyldig, og i tilfeller av stikkprøvekontroll.
At alle passeringer fotograferes, samsvarer ikke med AutoPASS’ offisielle kravspesifikasjon. Her står det nemlig at bare ugyldige passeringer skal fotograferes.
Datatilsynet forutsetter at systemet utbedres innen rimelig tid.
Les brevet til Vegdirektoratet (pdf, nytt vindu)
(08.05.2007) Sverre Engelschiøn
eCall er en planlagt alarmtjeneste for bilulykker i Europa. Tjenesten er tenkt å virke slik at en svart boks i bilen automatisk skal kunne ringe nødnummeret og oppgi bilens posisjon i tilfelle ulykker.
EU arbeider for å innføre en harmonisert paneuropeisk alarmtjeneste for kjøretøy ("eCall"), som bygger på det felleseuropeiske alarmnummeret 112. Alle biler som selges i EU-området fra 2010 skal være utstyrt med satellittposisjonering og kommunikasjon via mobiltelefonnettet som gjør at det sendes informasjon automatisk ved ulykker til nærmeste alarmsentral. Galileo, EUs nye system for satellittposisjonering, har her en sentral rolle.
Datatilsynet ser at systemet kan ha visse positive sider, men finner det nødvendig å gjøre oppmerksom på at gjennomføringen av eCall vil kunne innebære problemer med hensyn til personvern og beskyttelse av privatlivets fred.
Hvorfor eCall?
Formålet er å forbedre trafikksikkerheten ved hjelp av avansert IKT. eCall er et høyt prioritert prosjekt. Det er utarbeidet forslag og fremdriftsplaner som skal fremme innføringen av systemet i hele EU/EØS-området og gjøre det mulig å få systemet i alle nye biler fra 2010.
Hvem?
Norge har, sammen med blant annet Litauen, Slovenia, Kypros, EU-kommisjonen og deler av bilindustrien, undertegnet et avtalememorandum (Memorandum of
Understanding) om gjennomføringen av eCall. Avtalememorandumet skal sikre at eCall kommer til å virke i alle EU-medlemsstater. Det forplikter partene til en felles gjennomføring av eCall-initiativet.
Hva er eCall?
Det foreslåtte eCall-systemet er basert på en nesten øyeblikkelig tale- og dataforbindelse fra en eCall-generator til en offentlig alarmsentral. Alarmsentralen kan være en offentlig myndighet eller en privat tjenesteleverandør, som en offentlig myndighet er ansvarlig for. eCall-generatoren initierer et eCall, som utløses automatisk av sensorer i bilen i tilfelle ulykke eller manuelt av kjøretøyets passasjerer.
eCall-henvendelsen består av to elementer: et 112-oppkall med ren tale (audio) og et minimumsdatasett. eCall-henvendelsen (data+tale), som overføres via mobilnettet, mottas av mobilnettoperatøren som en 112-nødoppringning. Mobilnettoperatøren supplerer, på grunnlag av 112-behandlingsprosedyren, oppringningen med identifikasjon av abonnentens nummer og legger til så presis posisjonsangivelse som mulig.
Etter denne behandlingen sender teleoperatøren 112-talehenvendelsen, sammen med abonnentens nummer, posisjon og eCall'ens datasett, til den relevante alarmsentralen. Deretter sender alarmsentralen en bekreftelse til eCall-generatoren om at datasettet er korrekt mottatt.
Det har også vært foreslått koble pasientjournalopplysninger til eCall systemet. Datatilsynet er negativt til en slik utvikling, både av hensyn til de betydelige informasjonsikkerhetsmessige utfordringer som må overvinnes, og det faktum at det lett vil kunne oppstå usikre og til dels farlige situasjoner da det ikke nødvendigvis er bilens eier som sitter i førersetet på ulykkestidspunktet.
Frivillighet
eCall er et overvåkingsinstrument som legger til rette for en massiv registrering. Fra et personvernståsted bør lovlydige bilister ha adgang til å bruke veienettet uten å bli registrert. For Datatilsynet er derfor frivillighet viktig – at hver og en skal ha mulighet til selv å bestemme om bilen skal overvåkes.
Når eCall innføres som en form for avansert tjeneste til forbedring av trafikksikkerheten, vil systemet rent faktisk være innbygget i kjøretøyet. At det finnes en måte å aktivere/deaktivere systemet, og at aktivering skal være frivillig, er avgjørende. Det er en felles oppfatning blant datatilsynsmyndighetene i Europa at du selv skal kunne bestemme om boksen skal være aktivert eller ikke.
Se artikkel 29-gruppens uttalelse her (dansk, pdf, nytt vindu)
Brukeren, som ikke nødvendigvis er kjøretøyets eier, skal på ethvert tidspunkt ha mulighet til å slå systemet på eller av uten noen form for tekniske eller finansielle hindringer. Denne valgmulighet kunne f.eks. tilbys i form av en spesiell brukervennlig knapp, eller omskifter, i likhet med den som benyttes i forbindelse med airbags for passasjerer.
Det oppstår videre en problematisk situasjon, som neppe vil ha rettslig grunnlag i personopplysningsloven, hvis bilforsikringsselskaper eller bilutleiefirmaer utøver press for å tvinge sjåføren til å aktivere eCall-systemet. Tilsvarende vil også være situasjonen dersom ansatte som benytter firmabiler, direkte eller indirekte tvinges til å benytte eCall-systemet.
I mange tilfeller vil eCall kunne være av vital interesse for den registrerte, og dermed kunne begrunne en innføring. Imidlertid vil ikke dette gjelde i alle brukstilfeller. Dette er tilfellet i situasjoner hvor det forekommer uhell og eCall automatisk utløses, men hvor det likevel ikke er noe behov for hjelp. Hvis eCall-systemet ikke kan aktiveres og deaktiveres kostnadsfritt og uten for mye plunder, kan brukerne bli redde for mulige inngrep i privatlivets fred.
Frivillighet vil ikke hindre formålet en ønsker å oppnå med systemet. Det bør kanskje også reflekteres noe over at eCall er en såkalt ”black box” installert i bilen. Om bilens eier også står som eier av boksen, bør han også kunne bestemme over den.
Posisjonering
Datatilsynet har fått inntrykk av at den foreslåtte eCall-ordningen ikke medfører at bilens posisjon skal følges løpende av en tredjeperson kontinuerlig, da apparatet ikke permanent skal være tilsluttet mobilnettet. Det skal likevel være mulig å fastslå kjøretøyenes geografiske plassering. Boksen skal, etter det som er opplyst, kun få forbindelse med kommunikasjonsnettet hvis det aktiveres i forbindelse med en ulykke eller aktiveres manuelt av en av bilens passasjerer.
Fra et personvernsynspunkt vil det ikke være akseptabelt om eCall-boksen til enhver tid er tilsluttet nettet, og bilen kan følges løpende. I den foreslåtte eCall-ordningen oppbevarer ”boksen” data for de tre seneste GPS- /Galileo-registrerte posisjonene, men disse skal ikke kommuniseres med mindre eCall utløses. I så fall ville det være nødvendig å fastsette en klar begrensning av omfanget av de innsamlede data og forhindre enhver annen bruk av opplysningene.
I hvilken grad det i fremtiden vil være mulig å fjernaktivere sporingsverktøyet er foreløpig mer uklart.
Erfaring tilsier at samlinger av personopplysninger vil bli utvidet og/eller brukt til andre formål eller misbrukt – det er kun et spørsmål om tid. Det vil, etter Datatilsynets oppfatning, være naivt å legge noe annet til grunn i denne sammenheng. Bilen vil antagelig raskt få en egen elektronisk identitet, en sporingsbrikke, slik at enhver bevegelse vil kunne følges. Det er vel heller ikke usannsynlig at enkelte vil kunne ønske å utvide systemet til også å gjelde motorsyklister, syklende og gående, som tidvis også utsettes for trafikkulykker.
Systemer med samlinger av personopplysninger vil erfaringsmessig ”lekke”. Dette har vi sett rikelig av eksempler på, blant annet når det gjelder bankopplysninger, pasientjournaler og politiregistre.
Datatilsynet vil se nærmere på de personvernmessige sidene av eCall-teknologien og bakenforliggende standarder.
Etter terrorangrepene mot USA i 2001 har USAs myndigheter krevd en rekke opplysninger om flypassasjerer som kommer inn i amerikansk luftrom. Kravet omfatter blant annet passasjerenes navn, kontaktopplysninger, reiserute, reisefølge og diett.
(24.08.2007) Gunnel Helmers
Den nye avtalen mellom USA og EU om overføring av flypassasjerdata gir betydelig svekket personvern, sier Artikkel 29-gruppen, et offisielt rådgivende personvernorgan i EU.
Etter terrorangrepene mot USA i 2001 har USAs myndigheter krevd en rekke opplysninger om flypassasjerer som kommer inn i amerikansk luftrom. Kravet om personopplysninger omfatter blant annet passasjerenes navn, kontaktopplysninger, reiserute, reisefølge og eventuell diett. Nå er en ny avtale om overføring av passasjerdata undertegnet av EU og USA.
Beskyttelsen er betydelig svekket med den nye avtalen, mener artikkel 29-gruppen.
Avtalen legger opp til at en enda større mengde opplysninger skal kunne overføres. Formål, beskyttelse og personverngarantier i avtalen er ikke presist formulert, og åpner for mange unntak. Lagringstiden er økt til minst 15 år.
Det er blant annet ikke lenger noe krav at overføring fra Department of Home Security (DHS) til andre kontorer innen USA eller i utlandet krever samme beskyttelsesnivå.
Overgangen fra en tilstand der USA forsyner seg selv i reiseselskapenes registre, til en tilstand der reiseselskapene sender opplysningene på forespørsel, er uavklart på flere punkter, påpeker artikkel 29-gruppen videre. Blant annet er det ikke åpenbart hvordan DHS, som i unntakstilfeller skal få anledning til å hente ut andre opplysningene av registeret enn de som er ramset opp i avtalen, skal kunne få tak i disse opplysningene når de ikke lenger får forsyne seg selv hos reiseselskapene.
Hvem skal kontrollere?
Artikkel 29-gruppen reagerer også på at ingen uavhengige tilsynsmyndigheter er tiltenkt rollen som kontrollør.
- Man har gått glipp av muligheten til å lage et system ut fra faktiske behov, mener gruppen. - Den nye avtalen balanserer ikke hensynet til den enkeltes fundamentale personvernrettigheter godt nok. Uttalelsen viser også til at at gruppen burde vært spurt til råds under avtaleprosessen, i kraft av å være Kommisjonens offisielle rådgivende organ for personvern.
Ønsker klargjøring
Artikkel 29-gruppen vil nå be Kommisjonen klargjøre flere punkter, blant annet:
- Hvilke flyselskap er omfattet av avtalen
- Når dataene kan bli brukt til andre formål enn avtalens hovedregler tilsier
- Hvordan opplysninger skal kunne hentes ut etter unntaksregelen, uten at man igjen skal legge opp til selvforsyning i flyselskapenes databaser
- Forsikringer om at tidsfristen for opphør av at ”selvforsyning”, 1. januar 2008, ikke blir skjøvet på flere ganger.
- Hvilke 13 flyselskaper som overfører data i dag, og hvilke krav de må oppfylle
- Når tilsyn vil finne sted.
Les Artikkel 29-gruppens uttalelse (pdf, nytt vindu)
Avtaleteksten finner man her (EurLex, nytt vindu)
Norge er ikke omfattet
Norge er ikke omfattet av den nye avtalen. For at et flyselskap lovlig skal kunne utlevere passasjerinformasjonen fra Norge, må det enten ha samtykke fra passasjeren eller hjemmel. Det foreligger ingen slik hjemmel ennå. Derfor må passasjerene få informasjon før billettkjøpet, slik at han eller hun vet hvilke forutsetninger som ligger til grunn for reisen.
Les mer om saken i disse artiklene:
Informasjon ved overføring av passasjeropplysninger til USA
Ulovlig utlevering av passasjeropplysninger til USA (omhandler den tidligere avtalen)
(30.03.2007) Gunnel Helmers
Flypassasjerer skal informeres før opplysninger sendes til USA. Artikkel 29-gruppen har kommet med en uttalelse om hvordan informasjonen skal være.
Reisebyråer, luftfartsselskaper og andre som betjener flypassasjerer skal informere passasjerene om hvordan passasjeropplysningene behandles. Kravene fremgår av EUs personverndirektiv, som ligger til grunn for personvernregelverket i EU- og EØS-landene.
Artikkel 29-gruppen, en rådgivende EU-gruppe med representanter fra de europeiske Datatilsynene, ønsker å gjøre arbeidet lettere for virksomhetene. Derfor har gruppen laget en veileder om temaet. Veilederen tydeliggjør kravene, gir nyttige råd, forslag til informasjonstekster og svar på ofte stilte spørsmål.
Les artikkel 29-gruppens uttalelse her (dansk, pdf, nytt vindu)
Vil være konstruktive
Utlevering av passasjerdata skjer nå med bakgrunn i en midlertidig avtale mellom EU og USA, etter at EF-domstolen kom frem til at den opprinnelige avtalen var i strid med EUs personverndirektiv. Dommen førte til at avtalen ble omformet. Formålet ble omdefinert til å dreie seg om sikkerhetsspørsmål. Sikkerhet, forsvar og kriminalitetsbekjempelse er områder som ikke dekkes av personverndirektivet.
Artikkel 29-gruppen avholdt en workshop i Brussel 26. mars, der eksperter på passasjerdata, representanter fra kommisjonen, flyselskapene, forskere og medlemmer av EU-parlamentet, drøftet personvernspørsmål i tilknytning til overføringen av passasjerdata.
Artikkel 29-gruppen uttaler i en pressemelding at gruppen vil gi konstruktive innspill i det videre arbeidet med en langsiktig avtale.
Les pressemeldingen her (engelsk, pdf, nytt vindu)
(31.05.2006) Gunnel Helmers
Flyseselskapene i Europa har vært pålagt å utlevere sine bookingopplysninger til USA. I strid med loven, sier EF-domstolen.
Opplysningene som har vært utlevert er 34 forskjellige typer data hentet fra flyselskapenes bookingsystemer, blant annet navn, destinasjon, telefonnummer, eventuell diettmat og kredittkortnummer.
- Utleveringen av passasjeropplysninger har krenket fundamentale rettigheter, sier domstolen, og understreker at det ikke har vært lovgrunnlag for avtalen mellom EU og USA om overføring av passasjerdata.
Dommen ble avsagt 30. mai 2006.
Bakgrunn for saken
Etter 11. september 2001 ønsket USA å skjerpe sikkerheten ved flygninger over eget område. Som et ledd i dette ønsket de å samle inn betydelige mengder informasjon om passasjerene.
EUs ministerråd vedtok i 2004 at passasjeropplysningene kunne overføres til USA som et ledd i bekjempelsen av terror. Vedtaket ble fattet til tross for protester fra EU-parlamentet og de sentrale personverninstansene i EU. Utgangspunktet var at EU-kommisjonen mente at USA kunne tilby et tilstrekkelig beskyttelsesnivå for opplysningene, noe som er et krav for å kunne sende personopplysninger til land utenfor EU/EØS-området. Beslutningen ville blitt en del av norsk regelverk, med mindre Norge reserverte seg mot beslutningen. Datatilsynet oppfordret til at Norge skulle reservere seg i et brev til Justisdepartementets lovavdeling.
Parlamentet var sterkt uenig, og ba EF-domstolen avgjøre om ministerrådets og kommisjonens beslutning var riktig.
EF-domstolen underkjenner EU-kommisjonens vedtak om at USA kan tilby et tilstrekkelig beskyttelsesnivået for opplysningene, og som en følge av dette blir også ministerrådets vedtak opphevet.
Les mer om dommen her (pdf, svensk, nytt vindu)
Tidlig spørsmål fra SAS
SAS’ kontor i Sverige var tidlig ute og spurte seg allerede i 2002 om en slik utlevering av passasjerdata kunne være lovlig. Datatilsynet påpekte i den anledning at det ikke hadde kompetanse å behandle en søknad om å få utlevere passasjeropplysningene, men at det likevel etter tilsynets vurdering ikke fantes hjemmel i norsk lov for en slik utlevering. Datatilsynet antok også at å gi passasjeropplysningene videre også ville være i strid med personverndirektivets forutsetninger.
Les Datatilsynet svar til SAS (pdf, nytt vindu)
Datatilsynet rådførte seg også i 2002 med andre europeiske tilsynsmyndigheter i saken. Artikkel 29-gruppen, som er en gruppe bestående av EU-landenes tilsynsmyndigheter hadde også laget en fellesuttalelse om saken:
Les Artikkel 29-gruppens fellesuttalelse 6/2006 her (pdf, nytt vindu, dansk)
(02.03.2007) Datatilsynet
I 2006 ble det klart at det bygges opp en omfattende infrastruktur for overvåking av reisende, både bilister og innen kollektivtrafikken.
Dette dreier seg om alt fra overgripende overvåking med satellitter, overvåking ved hjelp av kameraer og radiofrekvensbrikker (som Autopass), til såkalte ”svarte bokser” som sitter i den enkelte bil og registrerer kjøringen.
Denne utviklingen har ikke vært gjenstand for særlig oppmerksomhet, langt mindre politisk debatt.
Måling av gjennomsnittsfart
Norske veimyndigheter har brukt automatisk trafikkontroll (ATK) i mange år. ATK baserer seg på måling av fart i ett målepunkt. Kjører man for fort, blir det tatt et bilde.
Vegdirektoratet og politiet har i 2006 testet måling av gjennomsnittsfart i et prøveprosjekt på E6 nord for Lillehammer. Målingen foregår ved at absolutt alle som passerer et første målepunkt blir tatt bilde av, også de som holder fartsgrensen. Bilen må identifiseres såpass godt at man er sikker på at bildet fra første og andre målepunkt er av samme bil. Bildet tatt ved passering av det første målepunktet blir lagret inntil systemet har sjekket om fører har kjørt for fort. Dersom fartsgrensen er overskredet, overføres opplysningene til politiet for utferdigelse av et eventuelt forelegg. Ved å ta i bruk en systemteknologi som tar bilde av alle biler, er en helt ny infrastruktur for omfattende overvåking blitt etablert.
Satellittovervåking
Mye taler for at vi kommer til å få et EU-basert system for satellittovervåking av biler. EU har flere programmer under planlegging som skal gjøre dette mulig.
Ved hjelp av de globale satellittbaserte posisjoneringssystemene GPS og Galileo vil man kunne posisjonere bilers posisjon. Også bilens hastighet vil dermed kunne overvåkes automatisk.
Norske myndigheter har inngått avtale om satellittposisjonering av biler (e-call). E-call går ut på at alle biler som selges i EU-området fra 2009 skal være utstyrt med satellittposisjonering og kommunikasjon via mobiltelefonnettet som gjør at det sendes informasjon automatisk ved ulykker til nærmeste alarmsentral. Galileo, EUs nye system for satellittposisjonering, har her en sentral rolle.
Merking av biler
Det eksisterer også et EU-program som arbeider med spørsmålet om å gi hver enkelt bil en unik elektronisk avlesbar identitet (Electronic Vehicle Identification - EVI). Det er så vidt Datatilsynet vet ikke bestemt om dette skal være satellittbasert, eller basert på radiofrekvensbrikker, RFID.
Med samme bombrikke gjennom Europa
Også i ordningen for betaling av veiavgifter (Autopass) ligger en overvåkingsmekanisme. Ordningen utvides raskt, og rundt enkelte byer og tettsteder er det etablert helautomatisk bompengeinnkreving som gjør det umulig å passere anonymt. Mynter, som naturlig nok er et fullverdig anonymt alternativ, kan ikke lenger benyttes i de helautomatiske bomstasjonene.
I 2006 ble det fra norsk side også vedtatt at man skal gå med i en ordning som legger opp til samordning av betalingsløsningene i de europeiske bompengesystemene – enten satelittbasert, eller ved radiofrekvensbrikker, som i Autopass.
Autopassbrikken kan fjernavleses, og det er mulig å overvåke bilenes bevegelsesmønster uten at brukeren er kjent med at det skjer. Også private kan tenkes å fjernavlese brikken, og på denne måten registrere når bestemte biler passerer. Dette kan brukes som varsel når politiet nærmer seg, eller for å kartlegge andre personers bevegelsesmønster etc. For enkelte kan dette være nyttig informasjon for å begå sofistikert kriminalitet.
”Svart boks” i bilen – hvem eier informasjonen?
Det er trolig bare et tidsspørsmål før alle biler produseres med en innebygget ”black box”. Her registreres data om kjøringen, for eksempel hvordan gass, bremser, ratt, blinklys og sikkerhetsbelte benyttes. Normalt er det bare de siste sekundenes kjøring som lagres. Ved en ulykke kan denne informasjonen brukes for å utrede årsaken, og dermed skyldforholdet. Systemet er åpenbart interessant for politi og forsikringsselskap. Imidlertid antar Datatilsynet at mange bilførere ikke vet at denne informasjonen lagres. Hvem som rettmessig er eier av informasjonen, og hvem som skal ha adgang til denne, er i liten grad diskutert.
Hvem vil overvåke bilistene?
Hovedsakelig er det staten og forsikringsselskapene som ønsker å overvåke bilistene. Myndighetenes ønsker er knyttet til overholdelse av trafikkregler, kampen mot kriminalitet, manglende betaling av skatter og avgifter, automatisk ambulansealarm ved ulykker, med mer. Forsikringsselskapene har ønske om å skille høyrisikokunder fra lavrisikokunder, og bruke kunnskapen blant annet til forsikringer basert på nye forretningsmodeller, som for eksempel at kundene betaler en variabel premie basert på faktisk risikoeksponering ("Pay as you drive”). Britiske forsikringsselskaper har allerede innført slike ordninger. Også i Norge har forsikringsselskaper luftet ideen overfor Datatilsynet.
En ”svart boks” sørger for at selskapet har kunnskap om blant annet hvor bilen er, fart, akselerasjon og nedbremsing. Ut fra et sett kriterier fastsatt av selskapet beregnes risikoen bileieren utsetter seg for, og kunden betaler i forhold til den anslåtte risikoen. Dette er informasjon som trolig vil være svært interessant for flere.
Kolumbus – elektronisk billett
Rogaland Kollektivtrafikk sendte ut Kolumbuskortet, et elektronisk reisekort, til samtlige innbyggere over 16 år i Rogaland. Totalt ble det sendt ut over tre hundre tusen kort. Rogaland Kollektivtrafikk er fylkeskommunalt eid, og har som viktigste oppgave å utvikle og styrke det kollektive transporttilbudet i regionen.
Innbyggerne hadde ikke selv bestilt kortet. Rogaland Kollektivtrafikk benyttet seg av folkeregisteropplysninger, oversendt fra Skattedirektoratet, som grunnlag for utsendelsen. Flere rogalendinger oppfattet kortet som uønsket direkte markedsføring, og tok kontakt med Datatilsynet.
Kolumbuskortet inneholder en unik RFID-brikke, slik at hvert enkelt kort kan skilles fra andre. RFID-brikken kan avleses på avstand.
For at innbyggerne ikke skulle kaste Kolumbuskortet, men behandle det som et personlig kort, ble det preget med personnavn. Kortets identifikasjonsnummer var ellers ikke koblet til personen. Datatilsynet skrev til Rogaland Kollektivtrafikk og stilte en rekke spørsmål om tjenesten. Blant annet spurte Datatilsynet om detaljer når det gjaldt lagring av reiseopplysninger, samt sikring av disse.
Tjenesten la opp til at reiseopplysninger skulle lagres så lenge den enkelte var kunde i selskapet. Dette lar seg vanskelig forene med personopplysningslovens krav om sletting, med mindre den enkelte selv samtykker.
Datatilsynet arbeider videre med saken i 2007.
(02.03.2007) Datatilsynet
Datatilsynet mener at Statens Vegvesen har unnlatt å gi utførlig og nødvendig informasjon om lagringen av passeringsopplysninger i AutoPASS-systemet.
Både i Datatilsynet, i Personvernnemnd og i Samferdselsdepartementet har det vært lagt til grunn at passeringsopplysningene slettes så raskt som mulig etter at faktura er betalt. Det er også lagt til grunn at de som ønsker det, kan inngå en avtale om at opplysningene slettes senest etter 72 timer. Det mest alvorlige er likevel at de ca. en million brukerne av AutoPASS ikke er blitt aktivt informert om at passeringsbrikken på frontruten også er en lagringsenhet som lagrer opplysninger om tid og sted for de 100 seneste passeringene.
Datatilsynet gjennomførte tilsyn ved de to selskapene som driver de helautomatiske bomstasjonene i Tønsberg og Bergen i 2004. Etter disse besluttet tilsynet å innføre forhåndgodkjenning (konsesjon) for virksomheten som blant annet krevet at det skulle tilrettelegges for anonyme passeringer for de som måtte ønske det. Dette klaget selskapene over til Personvernnemnda som ga medhold til bompengeselskapene og Vegdirektoratet og instruerte Datatilsynet om å endre konsesjonsvilkårene slik at kravet om anonym passeringsmulighet falt ut.
Om nemnda hadde kjent til dobbeltlagringen og til lagringstiden og lagringskapasiteten i bil-brikken, er det mulig at utfallet ville ha blitt et annet.
- Det er neppe noen overdrivelse å antyde at sansen for personvern ikke er særlig iøynefallende i Statens Vegvesen, sier direktør i Datatilsynet, Georg Apenes. – Det er greitt nok at bilister flest som har AutoPASS installert synes det er all right at deres passeringer registreres. Men det er, etter min mening, ikke like greitt at de ikke er blitt gjort oppmerksom på at registreringsomfanget og registreringstiden er dramatisk mye mer omfattende enn hva Vegdirektoratet har latt oss forstå, legger han til. Apenes har inntrykk av at samferdselspolitikerne på Stortinget heller ikke er klar over at passeringsopplysningene lagres andre steder enn hos AutoPASS sentralt.
- Det er kanskje ikke lett i dag å dokumentere at berørte institusjoner og myndigheter er ført bak lyset, men jeg må få lov til å si at det ligner veldig, sier Apenes. Han bekrefter dessuten at opplysningene Datatilsynet nå sitter inne med, først ble gitt i desember 2006.
Datatilsynet registrerer også at kommunal- og forvaltningskomiteen i en enstemmig innstilling til IKT-meldingen peker på at kravet til å oppgi personopplysninger i stadig flere tilfeller fører til at anonyme alternativer forsvinner:
"Komiteen har i den sammenheng særlig merket seg Datatilsynets innvendinger mot helautomatiske bomstasjoner der det ikke eksisterer anonyme alternativer. Komiteen kan ikke se at det eksisterer velbegrunnede og påtrengende hensyn som taler for å gjøre unntak fra retten til anonym ferdsel i forbindelse med bomstasjoner. Komiteen mener det er nødvendig med en bred sektorovergripende debatt om muligheten for anonym aktivitet og støtter en utredning av ulike tiltak for å sikre anonyme løsninger slik Regjeringen legger opp til i St.meld. nr. 17 (2006-2007) Eit informasjonssamfunn for alle (IKT) (nytt vindu)."
(04.01.2007) Sverre Engelschiøn
Trolig er det bare et tidsspørsmål når alle biler har en innebygget "svart boks". Det blir stadig mindre frihet for alle lovlydige borgere. (Dette debattinnlegg sto på trykk i Aftenposten 29. desember 2006)
Veimyndighetene bygger ut en teknologisk infrastruktur som gjør det mulig å overvåke nær sagt alle bevegelser med bil på det norske veinettet. Fortsetter utviklingen, går vi mot kontinuerlig overvåking, overalt og alltid, av hvor vi kjører, når vi kjører, hvor fort vi kjører og hvordan vi kjører. Ingen kjenner helheten i det som er vedtatt, hva som planlegges og hvilke konsekvenser dette vil ha for den enkelte.
Muligheten for totalovervåking følger av arbeidet med å innføre flere enkeltstående systemer som, hver for seg, kan virke harmløse. Det er lett å få inntrykk av at besluttende myndigheter ikke lenger ønsker at det skal være mulig å bevege seg på veinettet uten at dette til enhver tid skal registreres. Det betyr mindre frihet for alle lovlydige borgere.
Måle gjennomsnittsfart.
Automatisk trafikkontroll er blitt benyttet i mange år. Av nyere dato er måling av gjennomsnittsfart, hvor det tas bilde av alle biler ved to eller flere punkter, for så å måle gjennomsnittsfarten. Prøveprosjektet er allerede gjennomført. Om løsningen gjøres landsdekkende, vil vi kunne få forelegg i posten dersom vi kjører fem minutter for fort mellom Oslo og Kristiansand.
Den automatiske trafikkontrollen vil kunne kobles til satellittposisjonering. Ved hjelp av posisjoneringssystemet GPS, eventuelt det kommende europeiske alternativet Galileo, vil bilers posisjon og fart kunne overvåkes automatisk. Utvikling av et felles EU-system for å gi hver enkelt bil en unik, elektronisk avlesbar identitet og "E-call", understøtter dette. Sistnevnte går ut på at alle biler som selges i EU-området fra 2009 skal være utstyrt med satellittposisjonering og en innretning som automatisk sender informasjon ved ulykker til nærmeste alarmsentral. Norske myndigheter har inngått avtale om slik posisjonering.
Rundt enkelte byer er det etablert helautomatisk bompengeinnkreving (Autopass). Ordningen vil utvides raskt. Det arbeides også med samordning av de europeiske bompengesystemene. Tidligere kunne man betale bomavgifter med kontanter, dvs. anonymt. Den helautomatiske bompengeinnkrevingen er derimot utformet på en måte som umuliggjør anonyme passeringer.
Uten at brukeren vet.
Autopass-brikken kan fjernavleses. Det er derfor, med enkle midler, mulig å overvåke bilenes bevegelsesmønster - uten at brukeren er kjent med at det skjer. Også private kan tenkes å gjøre dette, og registrere når bestemte biler passerer. Dette kan brukes som varsel når politiet nærmer seg, eieren er på vei hjem, eller for å kartlegge et bevegelsesmønster. Dette kan være nyttig informasjon for å begå mer sofistikert kriminalitet.
Trolig er det også bare et tidsspørsmål når alle biler har en innebygget "svart boks". Her kan det registreres data om kjøringen, som hvordan gass, bremser, ratt, blinklys og sikkerhetsbelte benyttes. Mange bileiere er ikke klar over at det allerede lagres slik informasjon i bilen. Hvem som eier informasjonen, har knapt vært diskutert.
Alltid sporbare.
Registrering av hvor bilene kjører, føyer seg pent inn i en generell trend: Vi legger stadig igjen flere elektroniske spor. Om ikke overvåkingstrenden snart stopper, blir vi sporbare til enhver tid. Man vil kunne, sekund for sekund, følge hver enkelt bils bevegelser og føre logg over brudd på trafikkregler og underlig kjøreadferd. Dersom ansvar for eventuelle forseelser pålegges bileieren i stedet for bilføreren, som enkelte ønsker, kan den automatiske overvåkingen kompletteres med automatisert straff. Fartsbøtene kan da trekkes direkte fra kontoen, noen sekunder etter at det er registrert at bilen du eier er kjørt for fort. Dagens fartskontroller, med politi langs veikanten, blir håpløst foreldet.
Å si at den som har rent mel i posen ikke bør ha noe å frykte, blir å sette det hele på hodet. Det er det samme som å si at vi ikke bør ha krav på noe privatliv, og at det ikke finnes grenser for hvor langt inn i den private sfæren staten skal ha rett til å gå. Våre politikere må nå foreta et verdivalg, et valg som ikke kan overlates til teknokratene i samferdselssektoren alene.
(10.05.2006) Ove Skåra
Statens vegvesen har lagt fram et forslag til forskrift om samordning av betalingsløsninger for bompengeanlegg i Europa. - Et av de mest inngripende forslagene i nyere tid, skriver Datatilsynet i sin høringsuttalelse.
Forskriftsforslaget fremmes som et ledd i arbeidet med å følge opp et EU-direktiv (Europaparlaments- og Rådsdirektiv om interoperabilitet mellom elektroniske bompengesystemer 2004/52/EØS).
Direktivet krever at alle EU og EØS-land tilbyr betalingsordninger som kan brukes om hverandre. Første fase er at europeiske tunge kjøretøyer skal kunne betale med denne løsningen i norske bomstasjoner fra 2009. Fra 2011 skal tjenesten være en mulighet for alle typer kjøretøyer.
Truer retten til sporfri ferdsel
Direktivet krever at bompengeanlegg enten tilbyr en betalingsordning som benytter mikrobølgekommunikasjon (DSRC 5,8 GHz) eller satellitt- eller mobilkommunikasjon. Bruk av satelitt- eller mobilkommunikasjon anbefales ved etablering av nye bompengeanlegg. Direktivet forutsetter at det enkelte land skal ta personvernhensyn ved innføringen av disse systemene.
Etter Datatilsynets oppfatning foreligger det alvorlige mangler ved utredningen fra Statens vegvesen. Verken forskriftsforslaget eller høringsbrevet gir den minste indikasjon på at dette på sikt vil kunne medføre inngripende konsekvenser for den enkeltes personlige integritet. Blant annet vil forskriftsforslaget kunne svekke lovlydige individers mulighet til å kjøre uten å bli overvåket av veimyndighetene. Muligheten til å velge et sporfritt alternativ kan med forslaget til forskrift bli umulig.
En mulig overgang til posisjonering av kjøretøy ved hjelp av satelitt- eller mobilteknologi, vil også kunne innebære utvidede bruksområder ut over ren bompengeinnkreving, for eksempel veiprising, sporing og posisjonering av kjøretøyer.
Med mindre det også vedtas begrensninger i overvåkingsmulighetene, vil forskriftsforslaget innebære et av de mest personverninngripende tiltak i nyere tid, skriver Datatilsynet i sin høringsuttalelse. En mulig konsekvens av forskriftsforslaget er dermed at vegmyndighetene kan få muligheter til å totalovervåke alle biler, til enhver tid, for å sikre at det betales bompenger.
Les Datatilsynets høringsuttalelse her (pdf, nytt vindu)
Høringsbrevet fra Statens vegvesen med forslaget til forskrift. (Hos Vegvesenet, nytt vindu)
(09.08.2006) Gunnel Helmers
AS Sporveisbussene og NSB ønsker å totalovervåke noen av sine busser og tog. Saken er nå ferdigbehandlet i Personvernnemnda. Nemnda tillater overvåkingen, men innfører samtidig konsesjonsplikt.
AS Sporveisbussene og NSB ønsker å totalovervåke noen av sine busser og tog. Datatilsynet godtok overvåking av sjåførområdet og inngangspartiene på bussene, og overvåking av inngangspartiet i togsett og ved lokomotivføreren i lokaltog i Oslo-området. Datatilsynet aksepterte overvåkingen for å ivareta sjåførens/togpersonellets og de reisendes sikkerhet.
Uenighet om passasjerområder
NSB og Sporveisbussene fikk mulighet til å kameraovervåke passasjerene. Imidlertid var det uenighet omfanget av overvåkingen. Datatilsynet mente at overvåking av passasjerområdene og kupeene ikke stod i rimelig forhold til det man ønsket å oppnå, og mente at man ikke kunne konkludere med at totalovervåking, altså overvåking ut over førerområdet og inngangsparti, ville ha tilleggseffekt. Mindre inngripende alternativer, som for eksempel overvåking av mindre områder, var ennå ikke prøvd.
Både NSB og AS Sporveisbussene klaget på Datatilsynets avgjørelse til Personvernemnda. Nemnda trekker en annen konklusjon enn Datatilsynet.
Personvernnemndas avgjørelse
Personvernnemnda kommer frem til at overvåking i passasjerområdene kan tillates. Nemnda hevder at personvernulempene er beskjedne fordi opptakene bare vil bli avspilt og brukt ved mistanke om straffbare forhold. Imidlertid kommer nemnda også frem til at avspilling av opptakene krever konsesjon fordi bildene kan inneholde sensitive personopplysninger, og at det er naturlig at konsesjonen også omfatter selve videoovervåkingen.
Personvernnemndas avgjørelser har stor betydning for hvordan liknende saker skal løses i fremtiden.
Les Personvernnemndas avgjørelser:
- Klagesak 2005-12: Sporveisbussene (hos Personvernnemnda, nytt vindu)
- Klagesak 2005-13 NSB (hos Personvernnemnda, nytt vindu)
Les Datatilsynets oversendelsesbrev til Personvernnemnda:
- NSB (pdf, nytt vindu)
- Sporveisbussene (pdf, nytt vindu)
(04.04.2006) Gunnel Helmers
Datatilsynet innførte konsesjonsplikt for hetautomatiske bomstasjoner. Nå er saken ferdigbehandlet av Personvernnemnda.
I desember 2002 tok Statens vegvesen kontakt med Datatilsynet om et forsøksprosjekt med helautomatiske bomstasjoner. Forsøksprosjektet gjaldt bompengeinnkreving i Tønsberg og Bergen. Vegvesenet ønsket å avklare formelle konsekvenser med hensyn til personopplysningslovgivningen.
For Datatilsynet var det en viktig forutsetning at det skulle etableres et anonymt passeringsalternativ før forsøksprosjektet med helautomatiske bomstasjoner ble igangsatt.
I løpet av høsten 2003 /vinteren 2004 fikk Datatilsynet flere henvendelser fra publikum som tydet på at muligheten for å passere anonymt likevel ikke forelå. Etter å ha drøftet saken på et møte mellom Datatilsynet og Vegvesenet, ble det ble varslet tilsyn til driftsoperatøren, Bro & Tunnelselskapet, for både Tønsberg veifinans og Bergen Bompengeselskap.
Datatilsynet besluttet etter tilsyn i februar 2004 å innføre konsesjonsplikt for behandling av personopplysninger i de helautomatiske bomstasjonene. Klagefristen ble utsatt, og klagen på avgjørelsen om konsesjonsplikt ble fremmet den 16. juni 2005.
Personvernnemnda kom i sin avgjørelse at Datatilsynet kan ilegge konsesjonsplikt for slike bomstasjoner. Datatilsynet får imidlertid ikke medhold i sitt prinsipielle hovedkrav om et likeverdig anonymt alternativ. Personvernnemnda gikk i stedet inn for et såkalt "sporfritt" alternativ, der brikken er koblet til bilen, men der passeringsopplysninger slettes etter relativt kort tid.
Les oversendelsesbrevet til Personvernnemnda (pdf, nytt vindu)
Les Personvernnemndas vedtak her (Personvernnemndas sider, nytt vindu)
Les Datatilsynets konsesjon for helautomatisk bompengeinnkreving (pdf, nytt vindu)
Les tidligere oppslag om saken
(07.07.2005) Beate Sire Dagslet
Statens vegvesen prøver ut en ny type automatisk trafikkontroll (ATK). Nå brukes bl.a. fotobokser til å måle gjennomsnittsfarten over en strekning på 3 kilometer på E6 nord for Lillehammer.
Prosjektet inngår i statens nullvisjon, der målet er å redusere antall døde og skadde i trafikken - helst til null. I arbeidet med null-visjonen prøves det ut ulike tiltak. Dersom tiltaket innebærer behandling av personopplysninger, må personopplysningsloven følges. Dette er bakgrunnen for Datatilsynets rolle i saken. Dette prosjektet trenger ikke spesifikk godkjenning fra Datatilsynet.
Bildet som tas av bilens kjennemerke er en behandling av personopplysninger. Opplysningene kan bare brukes til et uttrykkelig angitt formål som har saklig begrunnelse i virksomheten til Statens veivesen. Bakgrunnen for streknings-ATK er at veimyndighetene og politiet vil prøve å unngå det de kaller "kenguru-hopping" foran dagens fotobokser. Dette kan skape trafikkfarlige situasjoner. Datatilsynet mener dette er et saklig begrunnet formål. Det er nå en gang slik at en fører av et kjøretøy må forholde seg til fastsatte fartsgrenser, og at overtredelse er straffesanksjonert.
På en gitt strekning, i prøveprosjektet 3 km, er det satt opp en fotoboks i hver ende. Punkt A og B.
Det tas et bilde av alle kjennemerker som passerer punkt A, samtidig som bilens akselavstand og vekt registreres. Dersom samme akselavstand og vekt registreres ved punkt B "før tiden" (manuelt målt gjennomfartstid på veistrekningen over tid) tas det et bilde til i punkt B. Viser seg å være match mellom punk A og B (via kjennemerket) kan det bli utferdiget et forelegg fra politiet, som per i dag.
Registreres ikke en lignende akselavstand og vekt i punkt B, som ble registrert i punkt A, skal bilde tatt i punkt A slettes umiddelbart. Det vil altså si at bilde i punkt A skal slettes etter kort tid dersom det ikke er skjedd en registrering ved punkt B.
Hovedspørsmålet for Datatilsynet er hvordan opplysningene behandles. Her vil tilsynet blant annet se på om det bør vurderes et signal i punkt A på at bilde er tatt, sletterutinene i punkt A og om opplysningene er tilfredsstillende sikret. I tillegg vil sletterutinene for bilder der første sjekk med akselavstand og vekt matcher men det ikke er samme kjøretøy.
Prosjektet vil bli fulgt opp av Datatilsynet. Selv om tilsynet har sagt OK til å prøve ut dette tiltaket, er det ikke sikkert at løsningen vil bli akseptert når den skal evalueres. Et slikt tiltak må også, dersom det skal gjøres permanent og utvides til andre steder enn på prøvestrekningen ved Lillehammer, eventuelt ha grunnlag i lovverket.
SIS er et informasjonssystem knyttet til Schengen-samarbeidet. Systemet gir mulighet for registrering av opplysninger om personer og gjenstander.
(16.06.2005) Datatilsynet
Her finner du svar på vanlige spørsmål om Schengen informasjonssystem (SIS)
Hva er Schengen informasjonssystem (SIS)?
SIS er et informasjonssystem knyttet til Schengen-samarbeidet. Systemet gir mulighet for registrering av opplysninger om personer og gjenstander. Det består av en felles del og en nasjonal del for hver deltakerstat. Den norske delen av SIS administreres av Sirene-kontoret ved Kriminalpolitisentralen (Kripos). Alle Schengen-landene har egne lovregler om SIS. De nasjonale bestemmelsene bygger på Schengen-avtalen og EU-direktivet om implementering av Schengen-avtalen. Lov om Schengen informasjonssystem regulerer bruken av SIS i Norge.
Datatilsynet skal ha tilsyn med den norske delen av SIS. EU-organet JSA har tilsynet med det sentrale SIS.
Når kan opplysninger om meg bli lagret i Schengen informasjonssystem?
Schengen informasjonssystem (SIS) kan inneholde opplysninger både om personer og om gjenstander. Det skal ikke registreres noe om deg i SIS uten grunn. En del vilkår må være oppfylt før personopplysninger kan lagres. I tillegg krever SIS-loven en del tiltak som skal sikre at opplysningene i registeret skal være korrekte og registrert på lovlig måte.
Opplysninger som kan registreres er bl.a. opplysninger om personer som
- ønskes pågrepet og utlevert
- skal forvares av hensyn til sin egen sikkerhet
- er uønskede i Schengen-området
- får sin identitet misbrukt av andre
- skal stille som vitner eller tiltalte i en straffesak
- som er dømt og skal starte soning eller få forkynt dommen
- er under politiets observasjon eller skal underlegges målrettet kontroll på bakgrunn av at man antar at vedkommende vil begå svært alvorlige straffbare handlinger
- Opplysninger skal slettes når formålet med registreringen er oppnådd. Det samme gjelder dersom opplysningene ikke lenger er nødvendige for å oppnå formålet eller det av andre grunner ikke lenger er hensiktsmessig å oppbevare opplysningene.
Hva kan lagres i Schengen informasjonssystem?
Om personer kan det bare registreres
- Fornavn, etternavn og eventuelt aliasnavn. Første bokstav i eventuelle andre fornavn.
- særlige fysiske kjennetegn
- kjønn, fødselsdato og fødested
- statsborgerskap
- angivelse av om vedkommende er bevæpnet eller anses som voldelig
- begrunnelse for at meldingen er innført i SIS
- opplysninger om hvilke tiltak som skal iverksettes overfor denne personen
Det kan også registreres opplysninger om stjålne eller forsvunne gjenstander:
- motorkjøretøyer, tilhengere og campingvogner
- skytevåpen og pengesedler
- blankodokumenter
- legitimasjonsdokumenter (pass, identitetskort, førerkort)
(SIS-loven §§ 6-9)
Hvem kan få opplysninger fra SIS?
Politiet kan bruke Schengen informasjonssystem. Videre har utlendingsmyndighetene tilgang til noen av opplysningene. Det er kun personell som har fått opplæring som skal kunne bruke systemet. Justisdepartementet har tilgang i forbindelse med sin rolle som overordnet myndighet, og Datatilsynet i forbindelse med sin tilsynsrolle. Tollmyndighetene og Kystvakten kan få utlevert opplysninger på forespørsel. Dette gjelder bare opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne løse sine oppgaver.
(SIS-loven §§ 13 og 14, SIS-forskriften § 1-6)
Hvordan får man innsyn?
Man må sende en skriftlig henvendelse til Kripos' Sirene-kontor. Du kan også henvende deg til den instansen som sørget for at opplysningene ble ført inn i registeret. Du kan bare få innsyn i opplysninger om deg selv. I noen tilfeller får du ikke innsyn. Eksempler på dette er dersom du er under etterforskning eller observasjon, eller dersom hensynet til andre personer tilsier at du ikke kan få innsyn.
(SIS-loven § 15, SIS-forskriften kapittel 2.)
Adressen til Sirene-kontoret er:
Kriminalpolitisentralen
Sirene-kontoret
Postboks 8163 Dep.
0034 OSLO
Tlf: 23 20 80 00
Faks: 23 20 88 80
Hvem behandler begjæringen om innsyn?
Kripos' Sirene-kontor behandler henvendelser om innsyn. Se adressen i avsnittet over. Justisdepartementet er klageinstans. Du har også mulighet til å henvende deg via de tilsvarende organene i andre Schengen-land. Forespørselen din vil da bli behandlet etter den nasjonale lovgivningen i landet du velger. Du kan få informasjon om hvilke regler som gjelder i de forskjellige landene fra de nasjonale tilsynsmyndighetene. Kontaktinformasjon finner du her.
Kan jeg kreve at opplysninger om meg blir rettet eller slettet?
Du kan kreve at uriktige eller ufullstendige opplysninger om seg selv blir rettet. Du kan kreve at opplysninger beheftet med rettslige feil blir slettet. Det samme gjelder opplysninger det ikke er adgang til å registrere. Dersom opplysninger er registrert eller brukt i strid med reglene, kan du ha krav på erstatning. Du må i så fall rette et krav om erstatning til Kripos innen ett år etter at du ble klar over registreringen. Kravet kan også rettes til den instansen som registrerte deg.
(SIS-loven §§ 16, 17 og 18)
Kan Datatilsynet hjelpe meg til innsyn/sletting/erstatning?
Datatilsynet kan veilede deg i prosessen, men kan ikke selv sørge for at du får gjennomslag for dine krav. Datatilsynet kan også hjelpe deg dersom det er nødvendig å kontakte andre tilsynsorganer
(09.05.2006) Gunnel Helmers
Datatilsynet har i flere artikler og høringsuttalelser pekt på at den foreslåtte videreutviklingen av Schengen informasjonssystem kan medføre et dårligere personvern.
Her er pekere til høringsuttalelsene - både Datatilsynets og uttalelser fra andre personverninstanser:
07.02.2006: Problematisk utvikling av SIS II (Schengen informasjonssystem)
07.02.2006: Lettere å bli registrert som uønsket i Schengen informasjonssystem
13.12.2005: Høringsforslag - endringer i lov om Schengen informasjonssystem
(22.03.2006) Christian With / Gunnel Helmers
Det nye direktivet om datalagring vil kunne medføre hundrevis av små ”politiregistre” hos Internettleverandører og teleselskaper, og et brudd med tidligere rettsprinsipper.
EU- parlamentet vedtok i februar 2006 et nytt europeisk rammeverk for lagring av tele- og Internettopplysninger i kriminalitetsbekjempelsesøyemed.
Her er en kort oversikt over det endelige innholdet i rammeverket:
1. De dataene som skal lagres omfatter trafikk- og lokaliseringsdata hos teleoperatørene (benyttede telefonnumre, tidspunkt og fra hvilket område), samme opplysninger for SMS, samt ”Internett- trafikkdata”, dvs IP- adresser og tidspunkt for ”oppetid”. Operatørene skal i tillegg lagre navn og adresse på abonnenten, som nevnte opplysninger er knyttet til.
2. Det er teleoperatørene og Internettleverandørene som pålegges plikten til å lagre. Unnlatelse av å etterkomme kravet skal kunne underlegges sanksjoner.
3. Direktivteksten viser til at de registrerte opplysningene skal kunne brukes til bekjempelse av alvorlig kriminalitet (”serious criminal offences”), og henviser til det enkelte lands lovgivning for nærmere tolkning av dette.
4. Parlamentets vedtak omfatter lagring for etterforskning og rettsforfølging av alvorlig kriminalitet. Det er imidlertid ikke endelig avklart hvilke terskler man skal ha for å ta materialet i bruk. Saken må imidlertid være konkretisert. Det gis ingen generell tilgang til opplysningene.
5. Lagringstiden ble fastsatt til å være minimum 6 måneder, og maksimum 2 år.
6. Parlamentet utrykte at medlemslandene må fastsette hvilke offentlige organer som skal gis tilgang til dataene.
7. Medlemslandene skal peke ut et uavhengig organ som skal overvåke bruken av dataene.
8. Det ble videre bestemt at tilgang til de lagrede dataene skal baseres på et ”push- system”, der det kun gis tilgang i enkeltsaker, og bare til spesifikt angitt formål. Det skal ikke gis tilgang etter selvforsyningsprinsippet til hele databasen hos den enkelte operatør, men kun data knyttet til en bestemt angitt mistenkt.
9. Kostnadene forbundet med lagring ble vedtatt å legges til de enkelte aktører. Parlamentet anbefaler imidlertid at medlemslandene dekker ekstrakostnader forbundet med lagringen, men dette er det etter rammeverket opp til medlemslandene selv å bestemme.
Direktivet skal tre i kraft fra 2007.
Følgene for Norge
Direktivet er ansett som EØS-relevant, det vil si at det er bindene for Norge. En innføring vil føre med seg flere endringer som kan true personvernet.
Lagringen av opplysninger om epostkontakt, telefonkontakt og Internettbruk, utelukkende til bruk for politiet, bryter med tidligere rettsprinsipper. Det er nytt at informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe skal lagres over tid - i tilfelle de skulle komme under mistanke på et senere tidspunkt.
Les direktivteksten (hos Europaparlamentet, nytt vindu)
Les artikkel 29-gruppens uttalelse forut for vedtakelsen
(08.11.2005) Gunnel Helmers
- Dette kan bli en historisk avgjørelse, sier artikkel 29-gruppen om EU-kommisjonens direktivforslag om lagring av opplysninger om all telefon- og internettbruk.
EU-kommisjonens direktivforslag legger opp til at man skal lagre opplysninger (trafikkdata) om all telefon- og internettbruk. Selve innholdet i kommunikasjonen skal ikke lagres. Artikkel 29-gruppen er et rådgivende organ i personvernsaker i EU, og består av representanter fra alle de europeiske medlemslandenes datatilsyn.
- Terrorisme gir samfunnet en stor og presserende utfordring, uttaler artikkel 29-gruppen, og råder myndighetene til å svare på utfordringen uten å underminere menneskerettigheter og uthule personvernet. Gruppen råder myndighetene til å legge opp til en minst mulig inngripende form for lagring og bruk.
Lagring av opplysninger om all tele- og datatrafikk vil være et brudd på den fundamentale retten til fortrolig kommunikasjon, etter artikkel 29-gruppens mening. Gruppen presiserer at man ikke må begrense denne retten uten et presserende behov, og uten å gi tilstrekkelige garantier til den enkelte. Dette vil være i tråd med et grunnleggende prinsipp om at et tiltak må stå i forhold til problemet man ønsker å løse. Gruppen mener også at begrepsbruken i direktivforslaget er for vid. Direktivet legger opp til at man kan bruke opplysningene til forebygging og etterforskning av ”alvorlig kriminalitet”. Siden begrunnelsen for forslaget er terrorisme og organisert kriminalitet, bør man heller bruke disse to siste begrepene i direktivteksten.
Offentlighet rundt premissene
Artikkel 29-gruppen påpeker at man må kreve krystallklare bevis for at lagring av trafikkdata vil være et effektivt hjelpemiddel før det innføres, og råder til en regelmessig gjennomgang av tiltaket og trusselbildet hvert andre år. Gjennomgangen bør offentliggjøres.
Trafikkdata
Trafikkdata genereres automatisk når en bruker elektroniske kommunikasjonsnettverk, og omfatter informasjon som skal sikre at kommunikasjonen kan gjennomføres. Slike data inkluderer informasjon om tid og sted for kommunikasjonen, hvem som foretok kommunikasjonen, og hvilke telefonnummer eller IP- adresser som er benyttet. Dataene lagres i dag i meget kort tid, for gjennomførings- og faktureringsformål.
Uavklarte følger for Norge
Hvis dette direktivet blir vedtatt, må alle tilbydere av offentlig tilgjengelige kommunikasjonstjenester i EU (for eksempel teleoperatører), lagre trafikkdata i vesentlig lengre tid enn det som er tillatt i dag. Det er foreslått at trafikkdata generert ved bruk av fasttelefon og mobil, skal lagres i 1 år, mens data knyttet til bruk av Internett, skal lagres i 6 måneder. Artikkel 29-gruppen skriver at dette vil dreie seg om milliarder av opplysninger om kommunikasjon.
Det er ikke avklart om direktivforslaget kommer til å bli vedtatt, og om det blir bindende for Norge.
Likevel må det, dersom forslaget går igjennom, forventes et sterkt press også på norske myndigheter for å innordne seg det samme regelverket. Flertallet i politimetodeutvalget foreslo at politiloven skulle få bestemmelser om lagringsplikt. Datatilsynet gikk i sin høringsuttalelse mot dette forslaget.
Les artikkel 29-gruppens uttalelse (pdf, engelsk, nytt vindu)
(01.03.2006) Gunnel Helmers
Datatilsynet har reagert på hastverket med å få innført biometriske pass i Norge. Her er en samleside over artiklene.
(22.11.2006) Gunnel Helmers
Politidirektoratet må utforme risikovurderinger om de nye biometriske passene.
Vurderingene må dekke blant annet følgende punkter:
1) Generell bruk av fjernavlesingsteknologi i pass
2) Utsendelse av pass
3) Passenes gyldighetstid
4) Sikkerhet for at uvedkommende ikke skal kunne fjernavlese passet
5) Fjernavlesningsavstand
6) Integriteten for informasjon som er elektronisk lagret i passet
Les vedtaket (pdf, nytt vindu)
(01.03.2006) Gunnel Helmers
Endelig kontrollrapport foreligger nå.
Det er ingen nevneverdige forskjeller mellom endelig rapport og foreløpig rapport.
Les vedtak om pålegg (pdf, nytt vindu)
Les endelig kontrollrapport (pdf, nytt vindu)
Les mer om saken her
(06.01.2006) Ove Skåra
Politidirektoratet kan ikke dokumentere at sikkerheten er godt nok ivaretatt ved innføringen av de nye biometriske passene. Dette kommer fram i en foreløpig rapport etter at Datatilsynet var på tilsynsbesøk hos Politidirektoratet.
Datatilsynet har tidligere stilt spørsmål ved om personvernet er tilfredsstillende ivaretatt ved innføringen av de nye biometriske passene, mens Justisdepartementet på sin side har hevdet at de nye passene ikke representerer noen trussel mot legitime personverninteresser.
Etter å ha vært på tilsyn hos Politidirektoratet, som nå er administrativt ansvarlig for utstedelsen av de nye passene, kan Datatilsynet ikke finne dokumentasjon for at det er gjort tilstrekkelige vurderinger med hensyn til personvern og informasjonssikkerhet. Informasjonen til dem som får utstedt de nye passene er også mangelfull.
Datatilsynet varsler derfor Politidirektoratet om at det kan bli fattet vedtak om følgende pålegg:
- En rekke risikovurderinger med hensyn til informasjonssikkerheten må gjennomføres for å dokumentere påstandene om tilfredsstillende sikkerhetsnivå
- Det må gis informasjon om passinnehaverens rett til innsyn og eventuell retting av personopplysninger som lagres i passene. Det må også tilbys en teknisk løsning som faktisk gjør det mulig for passinnehaver å få sjekket at de opplysningene som lagres i passets databrikke er korrekte.
- Passinnehaveren må også gis tilstrekkelig informasjon om hvordan opplysningene fra passet blir behandlet på grensekontrollene, både i Norge og i andre land.
- Politidirektoratet må etablere en mer fullstendig databehandleravtale med firmaet som produserer de nye passene.
Datatilsynet konstaterte også etter tilsynet at Politidirektoratet hadde et mangelfullt system for internkontroll når det gjaldt håndteringen av de nye passene.
Politidirektoratet vil bli gitt en frist til 1. mai 2006 til å etterkomme påleggene fra Datatilsynet. Fristen for å komme med tilbakemelding i forhold til det varslede vedtaket er satt til 31. januar.
Les varselet om vedtak her (pdf, nytt vindu)
Satt inn 1.3.2006: Endelig kontrollrapport og vedtak foreligger nå. Les mer om dette her.
Les tidligere oppslag i saken her
(28.10.2005) Gunnel Helmers
En EU-arbeidsgruppe for personvern gir råd om å vente til pågående utredninger er ferdige før man produserer biometriske pass.
Artikkel 29-gruppen, en EU-arbeidsgruppe som er satt til å ha en rådgivende funksjon i personvernsaker, kom i månedsskiftet september/oktober med en uttalelse om biometriske pass. Arbeidsgruppen peker der spesielt på et behov for samordning av europeiske land slik at man får ens beskyttelse av personvernet til enkeltpersoner.
Bakgrunn for saken
13 desember 2004 ble det vedtatt en rådsforordning om biometriske reisedokumenter. Forordningen innebærer at medlemslandene og EØS-landene må ha pass der biometriske data om ansiktsform, i første omgang, er digitalt lagret. Også fingeravtrykk skal lagres, men først på et senere tidspunkt.
De biometriske dataene lagres på en elektronisk brikke som kan leses av”kontaktløst”. For å få til dette, bruker man en RFID-løsning som er i stand til å kommunisere med en leser over en gitt radiofrekvens.
I følge arbeidsgruppen innebærer implementeringen av biometri i pass en mengde etiske, lovmessige og tekniske spørsmål. De peker spesielt på disse punktene.
Debatt
Før man innfører biometri i pass, må det være en uttømmende diskusjon i samfunnet. For å få fakta på bordet anser arbeidsgruppen at det er nødvendig å avvente ferdigstillelsen av pågående forskning og utredning på feltet. Blant annet peker arbeidsgruppen på BITE-prosjektet som ferdigstilles i 2006 (Biometric Identification Technology Ethics). BITE-prosjektet er en del av EUs sjette rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling.
Sikkerhetsmekanismer
For å begrense risikoen som følger med biometriske metoder, må man innføre effektive sikkerhetsmekanismer. Man må derfor blant annet utvikle felles sikkerhetskriterier i henhold til ISO-standarden 15408. Som et ledd i dette må man foreta en risikovurdering, noe som ennå ikke er gjort på europeisk nivå.
Bare til verifikasjon
Biometri i pass må begrenses teknisk til å oppfylle rene verifikasjons- og identifikasjonsformål, der opplysningene i dokumentet blir sammenliknet med bæreren i forbindelse med forevisningen av dokumentet.
Sikkerhet mot urettmessig utlevering
Kommisjonen og medlemslandene bør etter arbeidsgruppens mening garantere at passene til europeiske borgere ikke kan leses av i lesere som ikke støtter Extended Axess Control, det vil si at innholdet i brikken gis en ekstra beskyttelse ved kryptering. Dette har, så langt Datatilsynet vet, ikke Norge og Sverige planlagt å benytte seg av.
Det bør garanteres at kun kompetente myndigheter får tilgang til data som er lagret på brikken. Medlemslandene skal lage et register over kompetente myndigheter.
Les uttalelsen her (pdf, engelsk, nytt vindu)
Les også: Datatilsynet drar på tilsyn til passmyndighetene.
(06.10.2005) Guro Skåltveit
Datatilsynet mener personvernet ikke er tilfredsstillende ivaretatt ved innføringen av biometriske pass i Norge. Tilsynet har nå oversendt et notat til Justisdepartementet der de personvernmessige problemene med passene belyses nærmere.
I notatet pekes det på ulike problemstillinger i forhold til sikkerheten. Det henvises blant annet til at representanter for 40 europeiske personvernmyndigheter i en felles resolusjon krever at effektive sikkerhetsanstaltninger settes inn på et tidlig stadium. Artikkel 29-arbeidsgruppen forlangte det samme på et møte i Brussel 30. september i år. Generaldirektør Jonathan Faull fra EU-kommisjonens avdeling for menneskerettigheter, personvern med mer, opplyste dessuten om at forsøk har vist at de tekniske løsningene man hittil har jobbet med har vist seg ytterst mangelfulle.
Utsettelser
Tidsfristen som er satt av amerikanerne er gjentatte ganger blitt benyttet som begrunnelse for hvorfor det haster slik med den norske gjennomføringen. USA har imidlertid utsatt innføringen av biometriske pass til oktober 2006 slik at den sammenfaller med den interne fristen EU har satt for innføringen.
En informasjonsbrosjyre gitt ut av UK Passport Service forteller om at de i Storbritannia vil innføre de biologiske passene gradvis i andre halvår av 2006. Alle opplysninger vil da være umulige å endre og de vil være kryptert. Dersom sikkerheten ikke viser seg å være god nok vil ikke prosjektet gjennomføres. Brosjyren kan lastes ned her (pdf-format, nytt vindu)
Ulike vurderinger
Det norske justisdepartementet synes altså å være nokså alene om vurderingene av at de nye passene overhodet ikke representerer noen trussel mot legitime personverninteresser. Det er et stort og alvorlig tema for EU og USA om man skal la biometriske data ligge helt ubeskyttet (ukryptert) eller om det skal iverksettes sikkerhet. Hvorfor er ikke dette like problematisk for norske myndigheter?
Les hele notatet som er oversendt til Justisdepartementet (pdf-format, nytt vindu)
Les også artikkelen "Hvor er debatten om biometriske pass?"
(29.09.2005) Ove Skåra
Internasjonale datatilsynsmyndigheter etterlyser debatt om bruk av biometri i pass.
På den 27. internasjonale konferansen for datatilsyns- og personvernmyndighetene i Montreux (14.-16. september) vedtok tilsynsmyndighetene en felles resolusjon om bruk av biometriske data (ansiktsgjenkjenning og fingeravtrykk) ved utstedelse av pass, id-kort og reisedokumenter. Utstrakt bruk av biometri i slike dokumenter vil ha store samfunnsmessige konsekvenser, og bør derfor ikke innføres uten en forutgående debatt. Representantene for tilsynsmyndighetene etterlyser i resolusjonen at effektive sikkerhetsmekanismer blir bygget inn i løsningene, slik at risikoen ved bruk av biometri begrenses.
I resolusjonen fra personvernmyndighetene minnes det om faren for at biometriske data kan bli samlet inn uten at den enkelte (bæreren) er klar over det og at biometri kan føre til at selve kroppen blir "maskinlesbar". På denne måten kan biometri benyttes som et identifiseringsmiddel (unique identifier) på global basis.
Konferansen etterspør følgende:
1) Effektive sikkerhetstiltak må bygges inn i løsningene allerede på et tidlig tidspunkt, slik at risikoen ved biometriske løsninger blir redusert.
2) Et strengt skille mellom biometriske data innsamlet og lagret for det offentliges formål (for eksempel grensekontroll) på grunnlag av rettslige forpliktelser, og for andre formål basert på samtykke fra den enkelte.
3) Bruken av biometri i pass og identitetskort må begrenses til rene verifikasjonsformål. Det vil si at opplysninger i dokumentet blir sammenholdt med bæreren av dokumentet i forbindelse med at dette blir forevist.
Les resolusjonen her (pdf, nytt vindu)
Andre resolusjoner:
De internasjonale datatilsynsmyndighetene vedtok også en resolusjon om bruk av personopplysninger i forbindelse med politisk kommunikasjon, og en erklæring om at retten til personvern og beskyttelse av personopplysninger må være universell.
Se pressemeldingen fra konferansen her (pdf, nytt vindu)
(29.06.2005) Gunnel Helmers
Datatilsynet har tidligere reagert på hastverk med å få innført biometri i pass. Nå har Datatilsynet sett på resten av forslagene til endringer i passloven.
- Det er vanskelig å ta stilling til et lovendringsforslag der helheten mangler, skriver Datatilsynet i sin høringsuttalelse til endringer i passloven. Tilsynet understreker at dersom metodene for innhenting, lagring og utlevering av denne type informasjon skjer i på en tilfredsstillende og sikker måte, vil forslaget kunne være lettere å akseptere. Det er imidelertid ikke mulig å finne ut hvorvidt disse betingelsene er tilstede ved å lese høringsutkastet.
Hastverk
Datatilsynet har tidligere stilt spørsmål ved Justisdepartementets hastverk med å få iverksatt endringene i passloven. Nå har USA utsatt fristen for å innføre biometriske pass. Datatilsynet finner det uheldig at det ikke er redegjort for Norges spillerom innenfor de internasjonale føringene som ligger til grunn for endringsforslaget.
Sentral database
Det er ikke krav om en sentral lagring av biometriske data i rådsforordningen fra EF. Heller ikke USA har gitt uttrykk for et slikt krav. Det ble under høringsmøtet understreket at departementet ennå ikke har konkludert i denne saken. Datatilsynet mener det er uholdbart at det verken er utredet nærmere hvorfor det er nødvendig med en sentral database med biometriske kjennetegn, hva informasjonen skal brukes til, eller de eventuelle ulempene med en slik database.
Etter Datatilsynets vurdering bør det begrunnes svært godt hvorfor Norge skal velge en løsning som tilsier lagring av biometriske data utover det som er nedfelt i internasjonale avtaler Norge er bundet av.
Dersom man internasjonalt er av den oppfatning at man kan oppnå de ønskede formål uten sentral lagring, må det, slik Datatilsynet ser det, også få betydning for Norge.
Ikke hørt
Datatilsynet mener det er uheldig at endringer i passloven nå er vedtatt av Stortinget mens en av bestemmelsene fortsatt var på høring. Det vil si at høringsinstansene ikke hadde en reell anledning til å uttale seg i saken. Det er med på å undergrave en nødvendig demokratisk prosess når man legger et lovforslag frem som om den er uproblematisk fra høringsinstansenes ståsted.
Les høringsuttalelsen (pdf, nytt vindu)
Les høringsuttalelsen for den delen av forslaget som ble tatt ut og hastebehandlet
(20.09.2005) Guro Slettemark
Dette er et tilsvar som først sto på trykk i Dagsavisen 20.09.2005.
I Dagsavisen 13. og 14. september kunne man lese at Datatilsynet advarer mot politiattester. Utsagnet krever utdypninger. Som andre, er tilsynet lite interessert i at kriminelle skal få anledning til å begå forbrytelser. Dette gjelder selvfølgelig også overgrep mot barn og unge.
Spørsmålet for Datatilsynet er imidlertid dette: Har man sikret seg når man har innhentet politiattest, eller kan tiltaket resultere i en form for falsk trygghet? Er politiattester alltid et egnet middel til å nå målet?
Datatilsynets lovpålagte oppgaver er blant annet å identifisere farer for personvernet. En problemstilling tilsynet stadig møter, er det velmenende ønsket om å iverksette tiltak man ikke har nødvendig grunnlag for å vurdere hvorvidt virker etter hensikten. Politiattester kan være et slikt tiltak.
I mange høringssaker har Datatilsynet identifisert et reelt behov for politiattest. Likevel har tilsynet understreket følgende grunnprinsipper: For det første bør det være en begrensning for hvor langt tilbake i tid man kan gå. Politiattesten bør kun gjelde forhold som er relevante for formålet. Bagatellmessige forhold som ligger langt tilbake i tid bør ikke danne grunnlag for utelukkelse fra stillinger og aktiviteter. Det bør i størst mulig grad være mulig å sone sin straff, og så være ferdig med saken. Det er problematisk å ta med opplysninger om forhold som man er siktet, men ikke dømt for.
Politiattesten kan opplagt bidra til å hindre allerede dømte fra å få jobb eller verv som gir ny anledning til å gjenta forbrytelsen, men kan ikke hindre debutantene. Det er med andre ord viktig å ha en nøktern forventning til tiltaket.
Datatilsynet har i lang tid sett at flere instanser mener det er nødvendig å innføre krav om politiattest. For eksempel har man i løpet av det siste sett behov for politiattest for ansatte i Norges Bank, menn som vil gifte seg med kvinner fra utlandet, tannleger og verger, i tillegg til dem som skal arbeide med barn i frivillige organisasjoner.
Dersom dette fortsetter å øke, kan det for eksempel resultere i at enhver forelder som skal hjelpe til i egne barns aktiviteter må «godkjennes» av politiet først, og enhver med en liten plett på rullebladet vil risikere yrkesforbud og sosial eksklusjon. En slik utvikling kan samfunnet neppe være tjent med.
Datatilsynet ville ikke gjøre sin jobb hvis det ikke påpeker personvernproblematikken overfor Stortinget, som til sjuende og sist skal veie for og imot, og gi sin konklusjon.
(20.10.2004) Gunnel Helmers
Politimetodeutvalgets rapport ble lagt frem våren 2004. Datatilsynets høringsuttalelse finner du her. Datatilsynet reagerte særlig på forslagene om dataavlesning og romkontroll.
Forebygging av kriminell aktivitet innebærer at man innleder en form for etterretning før handlingen har funnet sted. Forebyggingsarbeidet kan dermed medføre at man samler inn informasjon om mennesker som ikke har gjort noe galt, og kanskje heller ikke kommer til å gjøre noe galt.
Å forene personvern og politiets behov for nye metoder for forebygging av straffbare handlinger er vanskelig. Bruk av en politimetode vil i seg selv kunne innebære en alvorlig krenkelse av personvernet.
Dataavlesning – inngrep i tanken?
Dataavlesning er en svært integritetskrenkende metode. Metoden innebærer at informasjon som ikke er kommunisert kan bli gjenstand for undersøkelse, ved at installert programvare (”spyware”) sender informasjonen til politiet. Gjennom dataavlesning kan man få tilgang til detaljert informasjon ned til hvert tastetrykk etter hvert som de utføres, også tastetrykk som senere slettes. Metoden er prinsipielt vanskelig fordi man da kommer svært nær et rettssikkerhetsmessig problemområde; at tanker, assosiasjoner og ønsker som kanskje aldri engang var tenkt kommunisert til andre, skal bevise noens skyld. Hvem er egentlig i stand til å kunne vurdere hvorvidt det ene tankesettet er mer mistenkelig enn det andre?
Datatilsynet mener konsekvensene av dataavlesning er såpass mangelfullt behandlet i utredningen at det er betenkelig å vurdere innføring av dette nå.
Romkontroll (romavlytting) innebærer de samme problemstillingene som dataavlesning: Datatilsynet ser åpenbare problemer i forhold til uskyldige tredjepersoner, og opphopning og bruk av overskuddsinformasjon samlet inn ved romkontroll og dataavlesning.
Skal det alminnelige politiet drive med ”etterretning”?
Politimetodeutvalgets flertall ønsker at det alminnelige politiet skal få tilgang til de fleste ekstraordinære metodene som foreslås. Datatilsynet er enig med mindretallet Sigmond og Slettemark som hevder at PST trenger bedre hjemler for sine metoder, samt tilgang på noen nye, lovfestede metoder. Datatilsynet kan ikke se at det alminnelige politiet har det samme behovet.
For Datatilsynet er det et paradoks at mens det ropes etter stadig nye og mer inngripende politimetoder for å avdekke alvorlig kriminalitet, kan de kriminelle miljøene i ro og mak lytte til politiradioen og få god mulighet til å forutse hva politiet gjør. Datatilsynet er ikke sikker på om stadig videre hjemler er det riktige svaret på politiets behov. Det er kjent at politiet ikke har tatt i bruk mange av de metodene de tidligere har bedt om og fått lovhjemlet. Datatilsynet ser også en fare for at de uskyldige overvåkes stadig tettere, mens de kriminelle tilpasser seg og finner nye måter å drive sin virksomhet på.
Hjemler
Datatilsynet er enig med politimetodeutvalget i at dagens metodebruk bør få klarere lovhjemler. Jo mer inngripende en metode er, jo klarere lovhjemmel bør den ha. Det bør også være forutsigbart i rimelig grad for den enkelte under hvilke omstendigheter man kan bli utsatt for politiets metodebruk. Datatilsynet er opptatt av at behovet for metodebruken skal dokumenteres, slik at man i etterkant kan sjekke om inngrepet var berettiget.
Les Datatilsynets høringsuttalelse (nytt vindu, pdf-format)
Les høringsbrevet (nytt vindu)
Mange krisesentre og barnevernsinstiusjoner er privat drevet. Datatilsynet har gitt konsesjoner og retningslinjer.
Datatilsynet har gitt konsesjoner og retningslinjer til private barnevernsinstitusjoner.
Retningslinjene omhandler bl.a. lagring, sletting og sikring av opplysninger.
Les konsesjonen og retningslinjene her (pdf, nytt vindu)
(08.07.2005) Guro Skåltveit
Datatilsynet har gitt konsesjoner og retningslinjer til krisesentrene. Retningslinjene omfatter blant annet lagring, tilgang, utlevering, sikring og sletting av opplysninger.
Som følge av endringer i Lov om barneverntjenester kom Datatilsynet med endringer i retningslinjene til krisesentrene 1. juli 2006. Det er gjort endring i retningslinjenes pkt. 2.1 om utlevering/utveksling av opplysninger, slik at det fremgår at medarbeidere ved krisesenteret har lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten i en rekke sammenhenger. For øvrig er retningslinjene uendret.
Les retningslinjene her (pdf-format, nytt vindu)
Les konsesjonen her (pdf-format, nytt vindu)
(10.08.2007) Gunnel Helmers
Bekjempelse av ID-tyveri krever våkenhet og innsats både fra den enkelte og fra virksomheter som behandler opplysninger om enkeltpersoner.
(15.06.2007) Leif T. Aanensen
I USA utsettes omlag 10 millioner mennesker for ID-tyveri hvert år (tall fra FTC). Hvor mange nordmenn som rammes, har man ikke gode tall for. Om andelen her er like høy, vil Ola og Kari bli utsatt for ID-tyveri to-tre ganger i løpet av livet sitt.
Bekjempelse av ID-tyveri krever våkenhet og innsats både fra den enkelte og fra virksomheter som behandler opplysninger om deg. Personopplysningene er en av "råvarene" de kriminelle benytter for å gjennomføre sine aktiviteter. Kunnskap om den enkeltes bevegelsesmønster, vaner, og økonomiske forhold, supplert med tilgang til personlige dokumenter, utgjør de viktigste ingrediensene.
Det aller viktigste den enkelte kan bidra med, er å sørge for at tilgangen til disse ingrediensene er vanskeligst mulig.
Hvor vidt strekker begrepet seg?
Det er litt ulike synspunkter på hva som kan betegnes som et ID-tyveri. Datatilsynet legger til grunn at alle situasjoner hvor en person, uten samtykke fra rette vedkommende, enten:
- helt eller delvis er i stand til utføre en eller annen form for uønsket transaksjon i annen persons navn, eller
- skaffer seg tilgang til ressurser tilhørende andre, eller
- urettmessig tilegner seg rettigheter som tilhører andre
vil være identitetstyveri.
Hva er motivasjonen for ID-tyveri?
I de fleste tilfeller vil tyveri av ID ha økonomisk vinning som motiv. En person eller en gruppe av personer ønsker å få kontroll over ressurser eller midler du som person er rettmessig innehaver av. Det er likevel ikke alltid økonomisk vinning er motivet for et ID-tyveri. I noen tilfeller kan også ønske om å ramme en person være motivet for slike handlinger. Hindringene for å plage andre er i praksis ofte lavere enn for å oppnå økonomisk vinning. Bare en liten detalj som at noen andre stadig endrer din adresse, kan påføre deg mye ekstra arbeid og ubehageligheter.
ID-tyveri har altså primært to årsaker:
- Ønsket om økonomisk vinning
- Ønsket om å påføre noen skade eller ubehageligheter
Hvordan kan den enkelte verne seg mot problemet?
Du kan selv gjøre ganske mye for å verne deg mot ID-tyveri. Først og fremst er det viktig å dele egen innsats inn i tre faktorer:
Forebygge
Gode tiltak for å forebygge ID-tyveri er den viktigste faktoren. Ved å være oppmerksom og våken i forhold til kildene de kriminelle benytter kan du allerede oppnå et godt vern.
- Ikke oppgi personlig informasjon til ukjente på telefon, gjennom e-post, eller over Internett med mindre det er du selv som har initiert trafikken.
- Legg aldri igjen personinformasjon hos selskaper du ikke vet nok om.
- Husk at passord og PIN-koder er personlige, og skal ikke gis til andre.
- Dersom postkassen din ikke er låsbar, bør du vurdere å sette lås på. Tenk igjennom hvor mye informasjon som flyter gjennom denne kassen. Da vil du raskt se at den vil kunne være et førstevalg for kriminelle som ønsker informasjon om deg.
- Rive i stykker dokumenter som inneholder personopplysninger, før disse kastes i avfallsdunken. Dokumenter som har spesiell beskyttelsesverdi, slik som PIN-koder og lignende, bør fortrinnsvis brennes eller destrueres på annen måte.
- Unngå å ha informasjon som kan gi tilgang til beskyttelsesverdig informasjon i lommebok eller vesker.
- Klikk aldri på linker i e-post fra institusjoner du tilsynelatende kjenner for så å legge inn personinformasjon på siden du kommer til; skriv heller inn adressen du kjenner fra før.
- Bruk brannmurer, virusprogrammer, antispionprogrammer til å beskytte din private datamaskin.
- Ikke bruk for enkle passord på dine kundesider, din nettbaserte e-post eller andre sider med beskyttelsesbehov. Vær oppmerksom på at noen virksomheter beskytter passordet ditt for dårlig - derfor kan det være lurt å unngå å bruke samme passord flere steder.
- Ha dine personlige data – dine personopplysninger – på et sikkert sted
- Sjekk om forbindelsen er beskyttet (kryptert) ved utveksling av persondata.
- Vær oppmerksom på at det går an å reservere seg mot at noen endrer din postadresse via Internett. Kontakt eventuelt Posten om dette.
Oppdage
Vær våken på signaler som kan tyde på at du er utsatt for et ID-angrep. Dess tidligere slike aktiviteter oppdages, dess større muligheter er det for å begrense skadepotensialet.
Vær på vakt hvis:
- Du mottar regninger for produkter du ikke selv har bestilt
- Uventede disposisjoner fremgår på din kredittkortregning
- Du mottar bekreftelse på kreditt eller kredittramme uten å ha spurt om dette
- Du mottar varsel om at adresseendring er mottatt
- Du mottar telefon eller brev om kjøp du ikke har gjennomført
- Dersom du mottar gjenspartsbrev etter kredittsjekk uten selv å ha initiert aktiviteter som gjør dette nødvendig.
Følg godt med:
- Kontroller nøye dersom du får adressert post du ikke forstår grunnlaget for, for eksempel en faktura, et avtaleforslag, etc.
- Før jevnlig kontroll med at det ikke er unormale eller ukjente transaksjoner på dine konti. Vær spesielt oppmerksom på konti med tilknyttet kredittkort.
- Vær oppmerksom på at du selv kan sjekke hvilken adresse du står registrert med i Folkeregisteret. Dette kan du gjøre via innloggingstjenesten minside (www.norge.no/minside, nytt vindu).
Bekjempe
Hvis først ulykken er ute og du har blitt utsatt for ID-tyveri, er rask handling det viktigste for å forsøke å begrense skadene.
- Ta kontakt med alle virksomheter hvor du har aktiva for å sjekke omfanget av eventuelle ID-tyveriet
- Reagert umiddelbart dersom du mottar informasjon om ny konto eller liknende.
- Be om frivillig sperring av kreditt hos kredittopplysningsbyråene. De fleste som yter kreditt vil hente inn kredittverdighet hos slike selskaper, en telefon til disse vil kunne verne deg mot ytterlig skade.
Dun & Bradstreet, telefon 22 91 52 00
CreditInform AS, telefon 815 55 454
Lindorff Decision AS, telefon 24 17 80 00
- Steng umiddelbart kontoer som har blitt utsatt for uautoriserte disposisjoner. Be om skriftlig bekreftelse på at stengning er foretatt.
- Sørg for å påpeke urettmessige transaksjoner umiddelbart ovenfor kreditt- eller kortselskap
- Følg nøye med på at postgangen kommer som normalt. Dersom du har mistanke om urettmessig endring av adresse, ta umiddelbar kontakt med Posten.
- Anmeldt forholdet til politiet
- Ta kontakt med Datatilsynet for å søke råd om aktiviteter som kan være spesielt viktig for ditt vedkommende.
Nyttige lenker
Under er en liten samling av dokumenter som kan være nyttig lesning om ID-tyveri. Flere offentlige kontorer og organisasjoner med ansvar for å bekjempe ID-tyveri har mange god råd og tips om du skulle være offer for en slik situasjon. Alle disse er på engelsk.
Generelt om ID-tyveri:
http://www.ftc.gov/bcp/edu/microsites/idtheft//index.html
http://www.idtheftcenter.org/
http://www.usdoj.gov/criminal/fraud/websites/idtheft.html
http://www.identity-theft.org.uk/
Interessant video om tema:
http://www.ftc.gov/bcp/edu/microsites/idtheft//index.html
Dokument som kan være relevant:
http://www.ftc.gov/bcp/edu/microsites/idtheft/
downloads/TalkingAboutIDTheft.pdf
(07.08.2007) Leif T. Aanensen
Sørg for at det ikke er din virksomhet som lekker informasjon kriminelle kan benytte! Om opplysningene kommer i feil hender kan de misbrukes, blant annet til identitetstyveri.
De fleste virksomheter behandler personopplysninger om mennesker som er tilknyttet virksomheten på en eller annen måte. Det kan være som ansatte, kunder, klienter eller pasienter. Årsaken til at det behandles personopplysninger er at virksomheten har et formål med behandlingen. Et eksempel på formål kan være å administrere og betale ut lønn til de ansatte, mens et annet formål kan være å ha oversikt over kundene til virksomheten, samt administrasjon av kjøp og salg.
Kriterier for å behandle personopplysninger
En virksomhet som behandler personopplysninger gjør dette vanligvis etter samtykke fra den det samles informasjon om. I noen tilfeller kreves det likevel ikke et eksplisitt samtykke, da det er åpenbart for begge parter samhandlingen forutsetter bruk av gitte personopplysninger, og det er relativt klart hva behandlingen omfatter. Behandling av opplysninger om ansatte til administrasjon og lønnsutbetaling hører til den kategori. I andre tilfeller kreves det utfyllende og konkretisert informasjon som setter den registrerte i stand til å vurdere om vedkommende ønsker å gi sitt samtykke.
Hvem har ansvaret og hvordan ivaretas det?
Det er normalt alltid virksomhetens leder som er ansvarlig for korrekt håndtering av personopplysninger. Siden virksomhetens leder sjeldent har anledning, og heller ikke bør stå over skuldrene til de ansatte – benytter virksomhetens leder et kvalitetssystem (internkontroll) der det settes opp regler og rutiner de ansatte må følge. Virksomhetens ledelse kan da konsentrere seg om å følge med på om det oppstår avvik fra det som er bestemt. Datatilsynet har laget utfyllende veiledning om hvordan internkontroll kan organiseres i din virksomhet. Se link: http://www.datatilsynet.no/templates/article____1716.aspx.
Hvorfor er ansvaret så viktig?
Når noen tildeles ett ansvar, samt en eller flere plikter i et lovverk, er det fordi samfunnet gjennom lovgiver har vurdert at det er tungtveiende grunner for det. Behandling av informasjon om andre mennesker forutsetter aktsomhet, ryddighet og respekt for den registrerte. Ingen ønsker at informasjon om seg selv skal misbrukes eller komme på avveie. Det er din virksomhets ansvar å sørge for at informasjon fra virksomheten ikke er utsatt for lekkasjer.
Hva kreves for at opplysninger om andre kan behandles?
I juridisk forstand kreves det et såkalt behandlingsgrunnlag for at det skal være tillatt å behandle personopplysninger. Med dette menes at den det skal registreres opplysninger om, har samtykket til dette. Alternativt kan det være fastsatt i lov at det skal behandles personopplysninger, noe som er tilfelle i for eksempel skattelovgivningen. Det kan også behandles personopplysninger i forbindelse med:
- Å oppfylle en avtale med registrerte
- For å ivareta en rettslig forpliktelse
- For å ivareta den registrertes vitale interesse
- For å utføre en oppgave av allmenn interesse
- Under utøvelse av offentlig myndighet
- At en interesseavveining tilsier en slik behandling
Legg imidlertid merke til at samtykke er hovedregelen.
Hva er misbruk av personlig opplysninger?
Hva som vil bli regnet som misbruk av personopplysninger vil være avhengig av hvem man spør. Noen har nærmest ingen forhold til begrepet og engasjerer seg lite i spørsmålet. Vær likevel oppmerksom på at selv uengasjerte personer fort kan bli illsinte kunder om de faktisk opplever et misbruk. Et misbruk kan nemlig være svært alvorlig for den som blir rammet av det.
Sett fra en rettslig ramme, er all bruk av personopplysninger som ikke har gyldig behandlingsgrunnlag misbruk. Datatilsynet møter ofte virksomheter som ikke kan forstå at de ikke kan benytte innsamlede opplysninger til andre formål de senere ønsker å bruke opplysningene til. Årsaken til det er at virksomheten ikke ”eier” den innsamlede informasjonen, de har kun etter avtale (samtykke) med den registrerte fått anledning til benytte informasjonen til spesifikke formål. Det handler altså om respekten og rettighetene til den som avga opplysningene. Hvis det oppstår behov for et nytt formål, tilsier både vanlig høflighet og regelverket at man går tilbake og spør om endringen som gjøres er i orden.
Hvordan kan personopplysninger misbrukes?
Dette synes best illustrert med noen eksempler på konsekvenser av misbruk. Det er to hovedgrupper som konsekvenser kan sorteres inn under, henholdsvis hvor konsekvens er utilsiktet (uhell eller uaktsomhet) eller tilsiktet fra en kriminell:
Eksempel 1: Uhell eller uaktsomhet
At beskyttelsesverdig informasjon kommer uvedkommende i hende. Det kan for eksempel skje ved at ansatte lekker informasjon, at bærbare datamaskiner kommer på avveie, ved uforsvarlig håndtering av sikkerhetskopier eller innbrudd. Dette kan innebære brudd på forventet diskresjon og kan føre til alvorlig tillitsbrudd mellom individ og virksomhet, i noen tilfeller mellom samfunnet og sektoren din virksomhet tilhører som helhet. Helseopplysninger er et eksempel på sensitiv informasjon som gis under tillitt og fortrolighet – brudd på tillitt kan medføre alvorlig tillitskrise.
Eksempel 2: Tilsiktet kriminell handling
At personopplysninger misbrukes til å fremme et ulegitimt formål, slik som å skaffe seg tilgang til og kontroll over andres økonomiske midler, kredittinstrumenter eller eiendom.
At uvedkommende tar helt eller delvis kontroll på aktiva tilhørende en annen person (ofte kalt identitetstyveri)
Ved hjelp av personopplysninger, foreta uautoriserte endringer eller disposisjoner i annens navn (eksempel: hevnmotiv).
Personopplysninger kan også misbrukes til å skaffe seg ytterligere tilgang til informasjon om enkeltmenneskers bevegelse, kommunikasjon og økonomiske disposisjoner, mot vedkommendes vilje og ønske.
Misbruk skjer ikke nødvendigvis umiddelbart
Personopplysninger som kommer på avveie, blir ikke nødvendigvis misbrukt umiddelbart. Erfaringer fra andre land tilsier at noen kriminelle miljøer har langsikte perspektiver, de samler inn relevant informasjon og misbruker det først når forholdene ligger til rette for det. En person som i dag er student, vil kanskje om noen år være et langt mer attraktivt bytte. Virksomheter som har fått informasjon på avveie bør være særskilt oppmerksom på dette i sitt eventuelle skadeopprettende arbeide.
Et eksempel:
For noen år tilbake kom kundedatabasen til en norsk internettoperatør på avveie, innholdene passord og brukernavn til flere hundre tusen brukere. Virksomheten antok at misbruket ville være moderat og tok ikke kostnaden ved umiddelbart å utstede nye brukernavn og passord. Informasjon var tilgjengelig i visse miljøer og ble benyttet for ulike lovstridige formål. Blant annet kunne informasjonen benyttes til å lese e-postene den enkelte mottok. En lite hyggelig situasjon for de berørte.
Virksomhetens juridiske ansvar
Brudd på personopplysningsloven kan medføre at virksomheten eller virksomhetens leder kan komme i straffeansvar. Det er også anledning for den registrerte å kreve erstatning fra virksomheten for krenkelse av eget personvern. Viktigst av alt er nok likevel at virksomheten kan tape viktig tillitt i markedet. Det kan få alvorlige følger for den videre drift.
Aktuelle artikler og linker om identitetstyveri
Noen aktuelle nyhetsartikler og blogger:
http://www.nettavisen.no/innenriks/article801154.ece
http://www.digi.no/php/art.php?id=90638
http://www.vgb.no/6417/perma/191583
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=219384
http://www.fnh.no/FullStory.aspx?m=1043&amid=833240
http://www.computerworld.dk/art/38427?cid=2&q=Privacy&a=cid&i=2&o=18&pos=19
http://www.bergensbladet.no/cgi-bin/mi/imaker?id=8091
(20.07.2007) Gunnel Helmers
Mange webtjenester lekker personinformasjon når de får oppgitt fødselsnummer. Systematisk høsting av personopplysninger er enkelt i Norge, viser to forskere i Bergen.
Doktorgradsstipendiat André N. Klingsheim og professor Kjell J. Hole ved Universitetet i Bergen har vist i praksis at denne svakheten i datasystemene kan brukes til masseinnhenting av data om alle med norsk fødselsnummer.
- Lekkasjer av slik informasjon gjør identitetstyverier i stor skala mulig, konkluderer Klingsheim og Hole.
Fødselsnummer, navn og adresse kan etterpå brukes til å lage omfattende profiler ved hjelp av andre systemer, eller til å utløse andre tjenester, som å omadressere post og å bestille telefonabonnementer, kredittkort og liknende. Identitetstyverier begynner ofte med fødselsnummer på avveie og omadressering av post.
- I mange år har vi sett at en telefonsamtale der man oppgir fødselsnummeret har åpnet dørene til å få mer informasjon, sier Hanne Gulbrandsen, juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet. - Vi ser at alt for mange godtar fødselsnummeret som et slags legitimasjonsbevis eller et personlig passord. Det er det helt uegnet til, fastslår Gulbrandsen. – Det er åpenbart at risikoen for misbruk øker dramatisk når de samme tilleggsopplysningene kan høstes enkelt og automatisk fra Internett.
- Datatilsynet satte i vinter i gang et prosjekt som gjennomgår bruken av fødselsnummer, forteller Hanne Gulbrandsen – Dette prosjektet innebærer også tilsyn av slike online-tjenester.
Les André N. Klingsheim og Kjell J. Holes artikkel ”Identity theft: Much too easy? A study of online systems in Norway”.
Les mer om fødselsnummer på Datatilsynets temasider
(30.07.2007) Ove Skåra
Etablering av kundeforhold via Internett krever utveksling av personopplysninger. Mange virksomheter som ellers ønsker å fremstå som seriøse, har valgt løsninger for sine kundesider som neppe kan sies å falle i samme kategori.
- Et grunnleggende problem er at mange virksomheter antar at kjennskap til personnummer, det vil si de fem siste sifrene i fødselsnummeret, er tilstrekkelig til å bekrefte identitet. Samtidig har de samme virksomhetene løsninger som gjør det mulig å høste inn store mengder personopplysninger, herunder fødselsnumre. Dette bidrar til en allmenn svekkelse av befolkningens trygghet på nettet, hevder avdelingsdirektør Leif T. Aanensen i Datatilsynet.
Doktorgradsstipendiat André N. Klingsheim og professor Kjell J. Hole ved Universitetet i Bergen har vist i praksis at svakhet i datasystemene kan brukes til masseinnhenting av data om alle med norsk fødselsnummer. - Lekkasjer av slik informasjon gjør identitetstyverier i stor skala mulig, konkluderer forskerne.
Les Datatilsynets tidligere omtale av forskningsarbeidet i artikkelen "Lekker personinformasjon".
Datatilsynet har rettet henvendelser og gjennomført tilsyn hos en rekke virksomheter, der svakheter er blitt påpekt. Tilsynet minner om at ansvaret helt og fullt ligger hos virksomhetene.
- Etter at et dataprogram for masseinnhenting av fødselsnumre nå er blitt gjort tilgjengelig for alle på Internett, er problemet ytterligere aktualisert. Vi forutsetter derfor at alle virksomheter som gjør bruk av fødselsnummer på sine nett-tjenester, nå på eget initiativ foretar risikovurderinger som tar høyde for denne realiteten, sier avdelingsdirektør Aanensen.
(21.08.2006) Datatilsynet
Vanlige mobiltelefoner kan spores. Lokaliseringsdataene er personopplysninger, og underlagt personvernlovgivningen.
Et teknisk utgangspunkt
En mobiltelefon trenger trådløs kontakt med basestasjoner plassert på bakken for å kunne brukes. Basestasjonene kan på forespørsel kartlegge hvor mobiltelefonen fysisk befinner seg. Slike data kalles lokaliseringsdata. Posisjonens nøyaktighet avhenger blant annet av tettheten mellom basestasjonene. I bysentra, hvor basetettheten normalt er stor, kan lokaliseringen, slik den gjøres i dag, angis med inntil hundre meters nøyaktighet. Etter som nettverket bygges ut og moderniseres, kan stedsangivelsen bli stadig mer presis.
Den grunnleggende funksjonen for disse lokaliseringsdataene er å gi informasjon om hvor bæreren av mobilen befinner seg. Siden lokaliseringsdataene kan knyttes til enkeltpersoner (bæreren av mobilen), er de også å betrakte som personopplysninger, og bruken av disse dataene er underlagt personvernlovgivningen. Dette gir føringer for hvor lenge teleoperatørene kan lagre lokaliseringsdataene og hvordan de eventuelt kan utleveres til andre, for eksempel andre selskaper som tilbyr tjenester via mobiltelefon (innholdsleverandører).
Utviklingen med kommersiell utnyttelse av sporingsdata via mobiltelefon har så vidt kommet i gang, og det er i dag vanskelig å se rekkevidden av hva disse tjenestene kan føre til. Kanskje vil du om kort tid motta melding på telefonen med gode tilbud fra nærmeste pizzarestaurant, eller reklame for underholdningstilbud som er i din nærhet. Mer urovekkende er det at lokaliseringsdata også kan benyttes av arbeidsgivere som ønsker å kontrollere arbeidstakernes tidsbruk, og via et kart på Internett følge de ansattes bevegelser til enhver tid. Eventuelt kan arbeidsgiveren varsles via SMS straks en arbeidstaker beveger seg utenfor det geografiske området arbeidsgiveren selv har definert.
Abonnentens egne frivillige bruk
Når det gjelder kommersielle tjenester som mobiltelefonbæreren selv benytter seg av og har god informasjon om, vil personverntrusselen være relativt liten. Dette forutsetter imidlertid at man med vitende og vilje benytter tjenesten. Et eksempel på dette er den såkalte ”buddy –tjenesten” levert av NetCom. Ved å sende en etterspørsel, kan man få en melding tilbake om hvor den etterspurte mobiltelefonbæreren fysisk befinner seg. Forutsetningen er imidlertid at begge har meldt seg på tjenesten, og i den forbindelse har samtykket til utlevering av lokaliseringsdataene. Dersom den etterspurte har meldt seg ut av tjenesten, vil posisjonen ikke lenger kunne utleveres til den som spør. Datatilsynet forutsetter ved slike tjenester at det med jevne mellomrom blir sendt varsel til den som blir lokalisert. Flere liknende tjenester har også blitt lansert.
Lokalisere for å kontrollere
Det er imidlertid også flere eksempler på at lokaliseringsdata ønskes tatt i bruk i helt andre sammenhenger. Datatilsynet gav i en konkret sak utrykk for at et forsikringsselskap ikke kan basere seg på samtykke fra forsikringstakere til innhenting av lokaliseringsdata for å avdekke mulig forsikringsbedrageri. Tilsynet begrunnet dette med at et slikt samtykke i realiteten ikke vil være særlig frivillig. Det at forsikringstaker nekter å gi sitt samtykke til utlevering vil lett lede tankene til at vedkommende har noe å skjule. Dessuten ville forsikringsselskapet motta en mengde overskuddsinformasjon som er dem uvedkommende. Forsikringsselskapene bør i stedet overlate til politiet å innhente denne typen materiale.
Det er også lansert tjenester skreddersydd for at foreldre skal kunne lokalisere sine barn. Man kan definere en sone som barnet skal holde seg innenfor. Dersom signalene fra mobilen indikerer at barnet har beveget seg utenfor den tillatte sonen, går et sms-varsel til foreldrene. Man har også tjenester hvor man kan følge med på Internett hvor mobilenheten til enhver tid befinner seg, vist som markører på detaljerte kart. Den samme typen tjeneste kan selvsagt benyttes også overfor andre familiemedlemmer. Ikke minst åpner også lokaliseringsteknologien for at arbeidsgivere kan få til en mest mulig effektiv drift og logistikk ('flåtestyring').
I de siste to årene har Datatilsynet fått mange henvendelser om biometri. Noen artikler om dette temaet er samlet på denne siden.
(23.05.2007) Gunnel Helmers
Etter flere biometri-vedtak i Personvernnemnda, tok Datatilsynet SAS Braathens søknad om bruk av fingeravtrykk i forbindelse med bagasjeinnsjekking opp til ny vurdering.
Datatilsynet konkluderer med at personopplysningsloven ikke er til hinder for at SAS Braathens kan bruke fingeravtrykk i innsjekkingen av bagasje for å oppnå øket sikkerhet.
Fingeravtrykket er tenkt brukt til å kontrollere at samme person som sjekker inn bagasje også går om bord i flyet. Formålet med dette er blant annet å forhindre mulige terrorangrep.
Personer som ikke ønsker å benytte seg av fingeravtrykksløsningen skal fortsatt kunne velge manuell innsjekking av bagasje, der legitimasjonspapirene vil bli kontrollert.
Tilstrekkelig med samtykke
Personopplysningsloven stiller krav om lovgrunnlag for å kunne ta i bruk personopplysninger. Datatilsynet konkluderer med at det er tilstrekkelig med samtykke, så lenge det er frivillig å benytte seg av ordningen. Det er imidlertid en forutsetning at det til enhver tid finnes et reelt alternativ for de som ikke ønsker å benytte fingeravtrykk. SAS Braathens kan ikke innføre negative følger, som for eksempel et gebyr, for de som fortsatt ønsker manuell betjening.
Informasjon
Datatilsynet understreker at den reisende må få informasjon før registreringen finner sted. Informasjonen skal omfatte både hvem som er behandlingsansvarlig, formålet med behandlingen, om og eventuelt til hvem opplysningene vil bli utlevert, at det er frivillig å avgi fingeravtrykk, hvor lenge fingeravtrykket (templaten) vil bli lagret, at slik lagring skjer i København. Den reisende må også få informasjon om hvordan han eller hun skal gå frem for å se hva som er lagret om seg selv, og retten til å få rettet eller slettet opplysninger.
Les brevet til SAS Braathens AS (pdf, nytt vindu)
Finn Personvernnemndas andre biometrivedtak her (nytt vindu)
Les Datatilsynets artikkel Biometri - fordeler og ulemper
(02.03.2007) Helge Veum og Astrid Flesland
I 2006 fattet Datatilsynet en rekke vedtak om at bruk av fingeravtrykk i forskjellige sammenhenger måtte opphøre. Fem av vedtakene ble klaget inn for Personvernnemnda.
Datatilsynets har ikke noe prinsipielt imot bruk av fingeravtrykk eller andre biometriske kjennetegn i enhver situasjon, men tolket formuleringer i personopplysningslovens § 12 slik at adgangen til bruk var meget snever.
Én av de fem klagene ble avgjort av nemnda i meldingsåret. Saken gjelder bruk av fingeravtrykk ved pålogging til datamaskiner i Tysvær kommune.
Datamaskinene benyttes til å behandle sensitive personopplysninger, som for eksempel opplysninger om innbyggernes helse. Personvernnemnda ga kommunen medhold i at bruk av fingeravtrykk ved påloggingen var nødvendig for å sikre opplysningene.
Selv om det vil komme flere vedtak fra Personvernnemnda som trolig vil klargjøre den nedre grense for bruk av biometriske løsninger, finner Datatilsynet det riktig å redegjøre nærmere om fordeler og ulemper ved bruk av biometriske kjennetegn.
Hva er biometri?
Biometriske kjennetegn kan beskrives som kjennetegn som utgår fra kroppen, som er unike for den registrerte og samtidig permanente eller stabile over tid. Ved å måle disse kjennetegnene kan de benyttes til å gjenkjenne en person, eller bekrefte en persons påståtte identitet.
De mest kjente formene for biometriske kjennetegn er fingeravtrykk, håndavtrykk og ansiktsform, samt de to øyeteknologiene netthinne- og irisavlesning. I utgangspunktet kan alle målbare og unike egenskaper ved oss benyttes. Dette kan for eksempel være i form av stemmegjenkjenning, DNA, eller hvilken tastefrekvens vi benytter når vi skriver på et tastatur.
Biometri beskrives ofte som ”noe vi er” når det sammenlignes med de tradisjonelle metodene for å gjenkjenne eller bekrefte en persons identitet. De tradisjonelle metodene omfatter ”noe du vet”, for eksempel et passord, og ”noe du har”, for eksempel en kodebrikke.
Biometri har sin egenart, det er uløselig knyttet til kroppen vår, på godt og vondt.
Bruksområder
Biometri, for eksempel i form av fingeravtrykk, er et viktig hjelpemiddel i politiets etterforskning, for å fastslå identitet og knytte gjerningspersoner til et åsted. Biometri kan imidlertid også benyttes i mer hverdagslige sammenhenger for å bekrefte identitet, for eksempel for å fastslå at en person er medlem i et treningsstudio.
Mange betrakter biometri som en rask, effektiv og sikker løsning for å bekrefte at en person er den hun eller han utgir seg ut for å være. Man trenger ikke ha med seg noe (kort) eller huske noe (kode).
Bruk av biometri kan være et godt bidrag til å utvikle sikre løsninger, men da normalt i kombinasjon med andre metoder for å bekrefte at en person er den han gir seg ut for å være (autentisering). For eksempel kan man benytte det tradisjonelle passordet eller kodekortet, i kombinasjon med en biometrisk løsning. Der kortet kan bli stjålet og koden gitt videre, er biometrien uløselig knyttet til deg. Dersom løsningen og bruken av løsningen er god, vil biometri kunne gi bedre sikkerhet.
Biometri benyttes også i situasjoner der det ikke nødvendigvis er den høye sikkerheten man er på jakt etter. Eksempler her er bruk av fingeravtrykk i stemplingssystemer, for å hindre at ansatte stempler for hverandre, såkalt ”kameratstempling”. Annen bruk kan ha som formål å nettopp gjøre det enkelt for brukeren. Garderobeskap i en svømmehall som åpnes og lukkes ved hjelp av øyegjenkjenning kan være et eksempel på dette.
I 2006 har Datatilsynet fått presentert løsninger for pålogging til informasjonssystemer, fysisk adgangskontroll, timeregistrering, åpning av kasseapparat, ”medlemskort” på treningssentre, ”jakkelapp” på utesteder, og bagasjekontroll på en flyplass. Alle disse baserer seg på bruk av fingeravtrykk.
Fordeler og ulemper
Brukt riktig kan biometri være et godt og effektivt verktøy for sikkerhet. Løsninger som baserer seg på biometri nyter generelt høy tillit i befolkningen, med hensyn til presisjon og sikkerhet. Det er derfor viktig å forhindre uriktig bruk av slike verktøy. Når tilliten til metoden er høy, kan et eventuelt misbruk få store konsekvenser. Det er derfor viktig å øke bevisstheten om at en løsning som benytter biometri ikke nødvendigvis fører til bedre sikkerhet.
To situasjoner er særlig aktuelle:
- Metoden kan være teknisk svak. Biometrisk avlesning skiller seg i utgangspunktet ikke vesentlig fra andre tekniske sikkerhetsløsninger. Det finnes gode og dårlige løsninger, og det vil være et teknologikappløp mellom sikre løsninger og angrep på disse. Dårlige fingeravtrykkslesere kan for eksempel akseptere avkappede fingre og gummihansker med påmontert falske fingeravtrykk.
- Mangelfull identitetskontroll ved innregistrering. Dersom feil person blir registrert i utgangspunktet, kan en ikke si at løsningen er sikker, selv om den benytter seg av biometri.
Den viktigste grunnen til å være varsom med bruk av biometri er at biometriske kjennetegn unikt beskriver det enkelte individ, og er uløselig knyttet til oss. En persons biometriske kjennetegn kan ikke skiftes ut. Dersom kriminelle finner metoder for identitetstyveri ved å utnytte svakheter i de biometriske løsningene, vil ofrene for dette bli utsatt for betydelige problemer. Hvordan misbruket kan skje ser vi ikke rekkevidden av i dag.
Biometri kan også være bærer av annen informasjon enn det rent identifiserende. DNA er et åpenbart eksempel på dette. Men også biometrisk avlesning av øynene, ansiktet eller benbygningen kan si noe om helse og etnisk bakgrunn. Vi overskuer ikke i dag hva som på sikt kan utledes av slike målinger.
Innsamling av biometriske opplysninger kan gjennomføres uten at vi selv er klar over det. Vi legger igjen fingeravtrykk overalt hvor vi ferdes. Det samme gjelder hår og spytt. Disse sporene kan kontrolleres i ettertid uten at vi er kjent med det. I andre tilfeller kan biometri behandles i sanntid, eksempelvis ved at ansiktet gjenkjennes i et kameraovervåkingsanlegg, eller at stemmen gjenkjennes.
Summen av opplysninger vi legger igjen, med eller uten den enkeltes bevissthet, kan tegne en tydelig profil av hvem vi er og hvilke preferanser vi har. Det faktum at det er opplysninger som er uløselig knyttet til oss, tilsier at de skal behandles med ekstra varsomhet. Hovedregelen bør være at dersom det finnes alternative og tilnærmet likeverdige løsninger, så bør man velge den løsningen som er minst inngripende i forhold til personvernet.
Biometrisk informasjon lagres normalt i form av en såkalt ”template”. Dette er en kodebasert representasjon av materialet, i stedet for å lagre en hel måling, for eksempel et fullt bilde av fingeravtrykket, med alle dets detaljer. Det er to grunner til at dette har blitt en normal tilnærming å håndtere biometriske data på: For det første er det mindre inngripende for personvernet, og for det andre er en slik representasjon godt egnet for elektronisk behandling.
Datatilsynet anbefaler at man så langt mulig unngår sentral lagring av personopplysninger basert på biometri. Opplysningene bør lagres nærmest mulig brukeren. Brukeren kan for eksempel bære opplysningene med seg på et smartkort, eller de kan lagres i den enkelte avleser, på det enkelte brukssted. Et annet virkemiddel mot misbruk er å gjøre den lagrede informasjonen unik for den enkelte installasjonen. At man er innrullert i en biometrisk løsning bør ikke innebære at det uten videre er mulig å overføre slike opplysningene til et annet system. Man kan forhindre dette ved at templatene krypteres med en unik nøkkel for den enkelte installasjon.
Det er ikke minst også grunn til å være skeptisk til bruk av biometriske løsninger i sammenhenger hvor man hittil ikke har sett noe som helst behov for å identifisere enkeltpersoner.
(26.10.2006) Astrid Flesland
Datatilsynet har nå fattet vedtak i flere saker som omhandler biometri. Avgjørelsene er fattet med bakgrunn i en tolkning av personopplysningslovens § 12 som inneholder vilkår for bruk av entydige identifikasjonsmidler. Fem av vedtakene er påklaget.
Datatilsynet har i den senere tiden mottatt en rekke henvendelser knyttet til bruk av biometriske kjennetegn. Henvendelsene har kommet både fra virksomheter som ønsker å innføre løsninger med biometri, og fra ansatte eller publikum som blir bedt om å avgi sitt fingeravtrykk. Det har særlig vært mange spørsmål knyttet til bruk av fingeravtrykk. Spørsmålene dreier seg om flere problemstillinger – fra bruk av fingeravtrykk i stedet for garderobelapp, via bruk av fingeravtrykk i forbindelse med tidsregistrering på arbeidsplasser, til bruk av fingeravtrykk og irisskanning for å kontrollere adgangen til lufthavner og andre terrorutsatte områder. Datatilsynet har nå fattet vedtak i en rekke av disse sakene.
Etter personopplysningslovens § 12 kan entydige identifikasjonsmidler bare nyttes når det er saklig behov for sikker identifisering og metoden er nødvendig for slik identifisering. Fingeravtrykk, irisskanning og andre biometriske kjennetegn, faller inn under definisjonen av ”entydige identifikasjonsmidler” og bruk av disse må derfor oppfylle de strenge vilkårene. Det har i denne sammenheng ingen betydning om man kun benytter en kode beregnet ut fra punkter i fingeren eller irisen, såfremt denne koden kan knyttes til et enkeltindivid. Det har heller ingen betydning om de biometriske kjennetegnene eller koden som benyttes blir kryptert og dermed vanskelig kan misbrukes. Dette er imidlertid krav til sikkerhet som vil kunne komme inn dersom formålet med bruken oppfyller lovens vilkår.
Datatilsynet har ikke funnet at vilkårene i § 12 ble oppfylt i noen av de sakene som er behandlet inntil nå, og det er derfor gitt beskjed om at bruken av biometriske kjennetegn ikke kan innføres, eventuelt må avsluttes dersom bruken allerede er igangsatt, i alle sakene. I to tilfeller er iverksettelsen av Datatilsynets vedtak utsatt til det foreligger en endelig avgjørelse fra Personvernnnemnda. Begge disse tilfellene gjelder bruk av fingeravtrykk ved pålogging til bærbare datamaskiner.
Datatilsynet er oppmerksom på at biometriske kjennetegn har egenskaper som gjør dem egnet for å bekrefte at en person er den han gir seg ut for å være, for eksempel ved at man sammenligner personens fingeravtrykk mot det som tidligere er lagret. De strenge vilkårene i personopplysningslovens § 12 sperrer imidlertid for en slik bruk av biometriske kjennetegn. Datatilsynet vil gjøre innspill til arbeidsgruppen for revisjon av personopplysningsloven med sikte på å få til en endring av personopplysningslovens § 12, slik at biometriske kjennetegn for fremtiden kan benyttes til slik verifisering der dette er nødvendig. Det er for tidlig å si noe om hva et eventuelt forslag til lovendring vil gå ut på og når eventuelle nye regler vil trå i kraft.
Fem av vedtakene er påklaget til Personvernnemnda, fire av disse kan lastes ned her (pdf, nytt vindu)
Den femte finner du her (pdf, nytt vindu, Datatilsynet beklager dårlig kvalitet i pdf-filen)
Status i saken per 02.01.2007: Personvernnemnda har omgjort Datatilsynets vedtak overfor Tysvær kommune, slik at kommunen kan bruke fingeravtrykk til pålogging på sine datamaskiner.
Les nemndas vedtak her: (pdf, nytt vindu)
(04.04.2006) Gunnel Helmers
Etter tilsynets mening forbyr dagens regulering bruk av biometriske kjennetegn på en rekke områder der bruken kan være nyttig samtidig som personverntrusselen er liten.
En rekke aktører ønsker å ta i bruk biometriske kjennetegn. I saksbehandlingen har Datatilsynet dannet en oppfatning av at dagens regulering ikke er hensiktsmessig.
Datatilsynet har formulert et forslag til endring av personopplysningsloven knyttet til bruk av biometriske kjennetegn som er gitt videre til Justisdepartementet for nærmere vurdering i anledning arbeidet med revisjon av personopplysningsloven.
Les Datatilsynets utkast her (pdf, nytt vindu)
(23.07.2007) Gunnel Helmers
Hvordan skal skole og barnehage behandle opplysninger om barn og unge?
Barn er i en spesiell situasjon. De kan i liten grad selv se følgene av at opplysninger om dem brukes og spres.
Hvordan kan barn og unge ferdes trygt på nett? Les de åtte tipsene for trygg bruk av Internett og mobilnett, og del dem gjerne med de unge. Tipsene er utarbeidet av Datatilsynet i samarbeid med SAFT og Medietilsynet.
(08.05.2007) Gunnel Helmers
Datatilsynet får mange spørsmål om innsyn i elevlister. Spørsmåla er ofte knytte til friskulane sitt ønske om å kunne kontakte elevar i ungdomsskuletrinnet med informasjon om forskjellige skuletilbod.
Kunnskapsdepartementet meiner at den einskilde skulen sjølv må ta stilling til om elevlistene blir omfatta av offentleglova sine reglar om innsyn og meiroffentlegheit. Datatilsynet meiner dette standpunktet er lite tilfredsstillande.
Datatilsynet er av den oppfatninga at lister over elevar ved offentlege skular ikkje skal vere offentlege saksdokument. Datatilsynet har med heimel i personopplysningslova oppfordra til varsemd med omsyn til utlevering av elevlister og andre opplysningar om elevar i skulen.
Omsynet til elevane sin alder har vore vektlagt i vurderinga. Ein kan ikkje sjå bort frå at ei utlevering av elevlister kan ha som følgje at barn ned til seks års alder vil oppleve ein uønskt pågang frå personar som ikkje vil barna sin beste.
Barn har rett og plikt til skulegang, uavhengig om dei bur på hemmeleg adresse, eller ønskjer diskresjon rundt kontaktopplysningane av andre grunnar. Elevlistene kan også vise sosiale forhold, om foreldra bur saman eller kvar for seg, eller at eleven bur på ein ungdoms- eller barneheim.
Om skulen gir innsyn etter å ha vurdert meiroffentlegheit, skal den ta omsyn til personvernet. Datatilsynet meiner det er naturleg å leggje særleg vekt på alder, kva opplysningane skal brukast til, og kven som skal få opplysningane. Tilsynet meiner også det vil vere naturleg at elevane har høve til å reservere seg mot utlevering av personopplysningane sine. For barn i dei lågaste trinnet i grunnskulen, og der eleven har reservert seg, vil hovudregelen etter Datatilsynets meining vere at opplysningane ikkje blir utleverte.
Datatilsynet har bedt Justisdepartementets lovavdeling melde frå om dei er ueinige i Datatilsynets standpunkt, og peikt på at denne problemstillinga bør vere med i vurderinga når dei no arbeider med forskrifter til den nye offentleglova.
Les brevet til lovavdelinga (pdf, nytt vindauge)
(01.11.2006) Redaksjonen
Klasselister, fødselsnummer og bilder kan ikke uten videre utleveres.
I forbindelse med barns opphold i barnehage og skole, melder det seg ofte spørsmål som gjelder barnas personopplysninger. Når kan opplysninger utleveres, og hvilke opplysninger er det greit å gi? Datatilsynet har utformet noen retningslinjer.
Klasselister og lister over barn i barnehageavdelinger o.l.
Man kan få utdelt lister over klasser man er eller tidligere har vært elev i uten samtykke fra hver enkelt elev eller dennes foresatte. Om man er foresatt til en elev i en klasse har man også rett til å få utlevert klasseliste for denne elevens klasse. Det samme gjelder opplysninger om barn i samme barnehageavdeling.
NB! Fødselsnummer (alle 11 sifre) skal ikke gis ut på slike lister.
Klasselistene som deles ut i en klasse, eller til foresatte, kan inneholde:
- Elevenes og foresattes navn, adresse og telefonnummer
Klasselister som deles ut til tidligere elever (for eksempel i anledning av invitasjoner til jubileum) kan inneholde:
- Elevenes navn i tillegg til daværende adresse og telefonnummer
Klasselister for klassestyrere, skolestyret, skolelege, skoletannlege og klassekontakter kan inneholde:
- Elevens navn, adresse, telefonnummer og fødselsdato
- Foresattes navn, adresse og arbeidsadresse
- Klasseangivelse, klasserom og klassestyrers navn
Datatilsynet sa i utgangspunktet at lister over avgangselever i grunnskolen ikke kunne utleveres til private skoler. Fylkesmannen, bl.a. i Oslo, kom til et annet resultat. Datatilsynet har bedt Kunnskapsdepartemtentet ta stilling til spørsmålet.
Kan skolen kreve å få elevens og foresattes fødselsnummer?
Skolen må ha elevens fødselsnummer (11 siffer) i sitt register. Denne opplysningen trengs til entydig identifisering av elevene.
Skolen kan registrere foresattes fødselsnummer dersom skolen har saklig behov for dette i forbindelse med administrasjon av skolen. For eksempel kan dette være aktuelt i forbindelse med betaling for skolefritidsordningen. Dette er fordi utgiftene kan trekkes fra på skatten, og derfor inberettes til skattemyndighetene. Dersom fødselsnummer registreres kun fordi systemet er lagt opp slik, er ikke kriteriet om saklig behov oppfylt. Hvis den som ber om fødselsnummer ikke kan vise til en lovhjemmel, eller ikke har et saklig behov, kan man nekte å gi fra seg opplysningene.
Les mer om skolers og barnehagers bruk av fødselsnummer her
Kan barnehager og skoler filme og fotografere barna?
Dagligdagse gjøremål som filmes eller fotograferes for å studere samspillet mellom barn og voksne, vil verken være melde- eller konsesjonspliktig. Det bør heller ikke by på noe problem om lærere tar bilder av elever for å henge opp i klasserommet. Dersom man skal utlevere videoopptak eller bilder til foreldrene, kreves samtykke fra de foresatte til barna på videoen/ bildet.
Om man filmer eller fotograferer enkeltelever for å for eksempel studere adferdsvansker, vil det kreve samtykke fra de foresatte. Denne bruken vil som regel være konsesjonspliktig.
Vedvarende eller reglemessig kameraovervåking av barnehagen i åpningstiden vil som utgangspunkt være forbudt. Utenom åningstid kan overvåking skje hvis vilkårene i personopplysningsloven er oppfylt.
Les mer om kameraovervåking her
Kan skolen legge ut bilder av elevene på Internett?
Bilder av elever er likestilt med personopplysninger. Dersom man publiserer bilder på Internett krever dette samtykke fra den enkelte elev, eller fra elevens foresatte dersom eleven er under 15 år. (Samtykke kreves forøvrig også for publisering av bilder av ansatte på Internett.)
Mer detaljerte retningslinjer om bilder på Internett kan leses her
Kan skolen loggføre og kontrollere elevenes internettbruk?
Hvis formålet med loggføringen er å kontrollere sikkerheten i datasystemet, trenger ikke skolen samtykke fra elever eller foresatte. Ved andre formål må skolen få samtykke fra den enkelte elev, eller fra foresatte om eleven er under 15 år. Skolen skal uansett informere elevene tydelig om at de legger igjen spor etter seg når de bruker maskinene. Det skal også opplyses om at sporene vil bli undersøkt, og hvorfor skolen gjør dette. Nye elektroniske læringsverktøy kan også gi vanskelige problemstillinger i forhold til personvern.
Les mer om dette her.
Innsyn i elevers e-postkasser på skolens system.
Skolen er elevenes arbeidsplass. Dersom skolen gir elevene tilgang på e-post over skolens system, må skolen forholde seg til de samme regler for innsyn som gjelder med hensyn til de ansatte.
Les mer om innsyn i e-post her
Er skolen ansvarlig for publisering av opplysninger om elevene i pressen?
Journalistisk virksomhet er unntatt store deler av personopplysningsloven. Ved intervju og fotografering er det eleven, og ikke skolen, som gir fra seg opplysninger. I slike tilfeller er det andre lover enn personopplysningsloven som gjelder. Pressens etiske komité og opplæringsloven kan blant annet være aktuelle her. Alle journalister må følge "Vær varsom-plakaten", der det blant annet gis retningslinjer om intervju av barn.
(20.08.2004) Redaksjonen
Utgangspunktet er at fødselsnummer berre kan innhentast når ein har eit sakleg behov for ei sikker identifisering og dette er umogeleg å oppnå ved bruk av andre metodar.
- I dei fleste tilfella er det nok å bruke namn, adresse og fødselsdato for å sikre ei riktig identifisering, seier Christine Ask Ottesen, juridisk fyrstekonsulent i Datatilsynet. Ho understrekar at det ikkje er eit argument for bruk av fødselsnummer at systemet er tilrettelagt slik eller at det er praktisk i somme samanhengar.
Barn sitt fødselsnummer
Det vil vere enkelte tilfelle der faren for forveksling av barna er spesielt stor, og der fødselsnummer bør nyttast. Dette kan for eksempel gjelde ved kommunale samordna opptaksprosessar. Ulike rapporteringsplikter knytt til karakterar i grunnskulen vil også krevje større tryggleik når mange elevar blir handterte. Konsekvensane av ei forveksling vil i denne samanhengen kunne få særs uheldige konsekvensar. Dette gjer at bruk av fødselsnummer kan vere nødvendig for ei sikker identifisering av kvar enkelt elev.
Føresette sitt fødselsnummer
Når det gjeld bruk av fødselsnummer til dei føresette, vil utgangspunktet vere det same som for barna. Det vil seie at normalt vil andre måtar å identifisere dei føresette på vere tilfredsstillande, og at det derfor ikkje er sakleg behov for å bruke fødselsnummer.
I barnehagesamanheng vil det likevel finnast spesielle forhold som taler for bruk av fødselsnummer. For eksempel er det spesielt viktig med ei sikker identifisering for å kontrollere føresette sitt inntektsforhold i samband med søknad om redusert betaling. For offentleg eigde barnehagar vil bruk av fødselsnummer kunne vere nødvendig dersom dei føresette ønskjer automatisk frådrag i sjølvmeldinga. I samband med kontantstønadordninga vil innhenting av dei føresette sine fødselsnummer også vere tillate.
(25.02.2005) Redaksjonen
Utdanningsdirektoratet har utarbeidd ei læringspakke som skal gje elevar på ungdomstrinnet meir kunnskap om personvern.
Barn og unge gir frå seg opplysningar i samband med tenester, konkurransar, nedlasting av ringetoner, gratis SMS og spel. Slike opplysningar kan verte misbrukte.
Direktoratet har utvikla eit opplegg for ungdomsskulen i samarbeid med Avdeling for forvaltningsinformatikk ved Universitetet i Oslo og Statens filmtilsyn.
Prosjektet finn du her (nytt vindauge)
(16.03.2007) Gunnel Helmers
Kommuner, fylker og staten har mange opplysninger om de fleste av oss.
(16.03.2007) Gunnel Helmers
Det offentlege gjer i stadig større utstrekning postlister og saksdokument tilgjengelege på Internett. Ikkje alle vernar personopplysningane i dokumenta mot direktesøk gjennom søkjemotorar.
Eit vern inneber at ein fyrst må klikke seg fram til det aktuelle forvaltningsområdet, og så søkje derfrå.
Mange av sakene som blir behandla i offentleg sektor gjeld enkeltpersonar. Saksinformasjon som gjeld ein privatperson kan dermed lett kome til å dukke opp når ein søkjer på Internett, kanskje med heilt andre søkjekriterium, og heilt andre mål for søkinga. Søkjer ein på Internett for eksempel etter konsertar på Kongsvinger, får ein kanskje også opp saker som gjeld namnebrørne eller -søstrene til musikarane sine søknader om barnehageplass, skulefri, nytt gjerde, redusert renovasjonsavgift eller liknande.
–Kommunar og etatar må verne postlistene sine slik at personvernet ikkje blir skadelidande, seier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet.
Søket må kunne utførast i tilknyting til kommunen si eller nettenesta til etaten, men kommunane må tilpasse dei tekniske løysingane sine slik postlistene ikkje utan vidare blir opp fanga av søkjemotorar frå Internett. Dei fleste profesjonelle og gode søkjemotorar vil respektere at den tekniske løysinga seier at dokumenta ikkje skal gjennomgåast av søkjerobotar.
Etter Datatilsynets oppfatning vil ein slik melding til søkjerobotane utgjere eit minstemål av vern. Nokre tenester vil kunne ha større vernebehov, og dei må etablere betre ordningar, slik ein har sett blant anna frå Skatteetaten når det gjeld publisering av likningsopplysningar. Datatilsynet vil utarbeide ein kort rettleiar som kan hjelpe kommunar og etatar når dei vurderer personvernspørsmåla ved publisering.
Mange feil
Datatilsynet har sett ei rekkje eksempel på at kommunar har publisert personopplysningar som ikkje skulle ha vore tilgjengelege på Internett. Nokre av dokumenta har innehalde opplysningar om fødselsnummer, andre er frå enkeltmenneske i krise som har søkt hjelp frå kommunen, andre har vore fullstendige jobbsøknader med skanna attestar og vitnemål. Når glippen er eit faktum, kan konsekvensane vere store for den det gjeld.
Stortinget valde å gi den nye offentleglova eit uttrykt formål under behandlinga forsommaren 2006. Lova legg vekt på openheit og folk sine kontrollmoglegheiter, men også rettstryggleik, demokratisk medverknad og tilliten til forvaltninga.
§ 1 Formål
”Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.”
- Tilgjengeleggjeringa må gjennomførast på ein måte som ikkje undergrev den einskilde sitt personvern og tilliten til forvaltninga, seier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet.
(25.11.2006) Redaksjonen
Personopplysningsloven og helseregisterloven gir kommunene en rekke nye plikter. Blant disse er konsesjons- og meldeplikt for behandling av personopplysninger.
Kommunene skal selv vurdere hvilke behandlinger av personopplysninger som er meldepliktige og hvilke behandlinger som er konsesjonspliktige.
Datatilsynet har gjennomgått en del vanlige behandlinger for å hjelpe kommunene et stykke på vei. Men det er viktig å merke seg at kommunen selv må vurdere egne lovhjemler og om vilkårene for unntak er oppfylt for sine egne behandlinger.
Kommunen har behov for å behandle opplysninger om enkeltpersoner i en rekke sammenhenger for å utføre sine oppgaver. Konsesjonsplikten gjelder for elektronisk behandling av sensitive opplysninger. Meldeplikten gjelder for elektronisk behandling av ikke-sensitive personopplysninger, samt manuell behandling av sensitive personopplysninger. Kommunene har unntak fra konsesjonsplikt for behandlinger av personopplysninger som har hjemmel i egen lov. Når behandlingen er unntatt konsesjonsplikt, skal den meldes til Datatilsynet i stedet.
Kravet til melding og konsesjon gis i personopplysningsloven og helseregisterloven. Personopplysningsloven er en generell lov som gjelder alle virksomheters bruk av opplysninger om enkeltmennesker. Helseregisterloven er en spesiell lov som gjelder bruk av helseopplysninger i helsetjenesten og i helseforvaltningen.
Hvem er behandlingsansvarlig?
Ansvaret for behandlingen ligger etter personopplysningsloven til kommunens øverste ledelse (i meldeskjemaet er den ansvarlige benevnt behandlingsansvarlig). I den gamle konsesjonen etter personregisterloven var dette ansvaret tillagt etatssjefen (benevnt registeransvarlig). Det er imidlertid naturlig nå at etatssjefen/ enhetsleder står for den daglige ledelse for oppfyllelse av den behandlingsansvarliges plikter (kalt daglig ansvar i meldeskjemaet).
Fortsatt konsesjonsplikt
Noen få behandlinger vil fortsatt ha konsesjonsplikt. Dette gjelder elektronisk behandling av sensitive personopplysninger der behandlingen ikke er hjemlet i lov; blant annet:
- Forskningsprosjekter som ikke er omfattet av unntaket fra konsesjonsplikt i personopplysningsforskriften § 7-27
- De fleste tverrsektorielle tiltak der bruken av personopplysninger ikke er dekket av egen lov eller forskrift
- Kommunale helseregistre på individnivå for planlegging, informasjon og samordning vil være konsesjonspliktige etter helseregisterloven så sant de ikke må ha egen forskrift som lokalt helseregister (Helseregisterloven § 7).
For planlegging, informasjon og samordning av helsetjenester antar Datatilsynet at kommunen kan oppfylle sine forpliktelser etter kommunehelsetjenestelovens § 1-4 ved bruk av statistisk materiale (anonymt). Da trengs hverken melding eller konsesjon.
Unntak fra konsesjonsplikt grunnet hjemmel i egen lov
Personopplysningsloven § 33 4. ledd gir unntak fra konsesjonsplikt for behandlinger av personopplysninger som har hjemmel i egen lov. Disse behandlingene vil følge hovedregelen om meldeplikt.
Kommunehelsetjenesten og helseforvaltning på kommunalt nivå skal forholde seg til både helseregisterloven og personopplysningsloven. Helseregisterloven gir også unntak fra konsesjonsplikt for behandling av helseopplysninger innen rammen av lovhjemmelen. (Helseregisterloven § 5 jf. personopplysningsloven § 33) Behandlingen vil da være meldepliktig etter helseregisterlovens § 29.
Her følger en oversikt over etater/virksomheter der Datatilsynet har vurdert det slik at virksomheten får meldeplikt i stedet for konsesjonsplikt for behandling av personopplysninger som ligger innen rammen av lovhjemmelen.
(NB - listen er ikke uttømmende - dette er bare eksempler)
| Etat/virksomhet | Hjemlende lov |
| Barnevern | Barnevernloven § 3-1 (jf. kap. 4) |
| Sosialtjenesten | Sosialtjenesteloven § 2-1 (jf. kap. 4, 5 og 6 |
| Rusmiddeletaten | Sosialtjenesteloven kap. 6 |
| PP-tjenesten | Opplæringsloven § 13-5, 1. ledd, jf. § 5-6 |
| Familievernkontorer | Familievernkontorloven § 11, jf. § 1 |
| Kontantstøtte-register: Kommunens registre over barn som tilfredsstiller vilkår for kontantstøtte | Barnehageloven § 8a |
Kommunehelsetjenestens behandlingsrettede registre (journal) / pasientadministrasjon innen rammen av helsepersonellovens § 26
(Kommunen sender bare en melding om pasientjournal for sin behandlingsrettede virksomhet. NB - meldingen omfatter ikke pasientjournalene til leger med kommunal avtale. Disse må melde selv) | Helsepersonelloven §§ 26 og 39 |
| Fylkestannlegens pasientjournal/ pasientadministrasjon innen rammen av helsepersonellovens § 26 | Helsepersonelloven §§ 26 og 39 |
Unntaket fra konsesjonsplikten gjelder bare så langt behandlingene skjer innenfor rammen av de enkelte lovene. Kommunen må selv vurdere om dette er tilfelle. For eksempel gjelder konsesjonsfritaket for behandling av elevopplysninger i skolene bare når behandlingen skjer innenfor rammen av opplæringsloven. Uavhengig av om behandlingen er fritatt konsesjonsplikt, skal den behandlingsansvarlige sørge for å oppfylle kravene personopplysningsloven pålegger. Eksempler på dette er samtykke, lovhjemler, informasjonssikkerhet og internkontroll.
Forskriften til personopplysningsloven unntar videre enkelte behandlinger fra konsesjonsplikten. Pleie- og omsorgsinstitusjoner er fritatt fra konsesjonsplikt dersom en del vilkår er oppfylt. (Se nederst for referanse.) Disse behandlingene vil følge hovedregelen om meldeplikt.
Fritak for både melde- og konsesjonsplikt
Barnehager og skolefritidsordninger er unntatt både konsesjonsplikt og meldeplikt etter personopplysningsforskriften. Det samme gjelder personellregistre. Forutsetningen er at vilkårene i forskriften er oppfylt. Se tabellen nederst for å finne riktig bestemmelse.
(NB - listen er ikke uttømmende - dette er bare eksempler)
| Personellregistre, så sant disse er innen rammen av personopplysningsforskriftens § 7-16. | Personopplysningsforskriften § 7-16. |
| Opplysninger om elever og studenter innen rammen av opplæringsloven eller universitetsloven | Personopplysningsforskriften § 7-20 |
| Opplysninger om barn i skolefritidsordning eller barnehage innen rammen av opplæringsloven eller barnehageloven | Personopplysningsforskriften § 7-21 |
| Personopplysninger om offentlige representanter | § 7 -17 |
Hvor mange meldinger skal kommunen sende?Kommunen må først vite hvilke behandlinger den foretar. Den må selv avgrense behandlingene. En behandling skal ha et presist angitt formål. Spørsmål som må stilles når man skal skille den ene behandlingen fra den andre er bl.a.:
- Hva er målet med å behandle personopplysningene?
- Hvilket hjemmelsgrunnlag gjelder for behandlingen? (samtykke, hjemmel i lov e.l.)
- Hvem er objektet for behandlingen? (f.eks. elever, ansatte, pasienter)
- Hvilken etat er faglig ansvarlig for å utføre oppgaven?
- Hvem kan få tilgang til opplysningene?
Kommunene skal uansett ha disse opplysningene når de utvikler sitt internkontrollsystem. Dette er en plikt etter personopplysningsloven og helseregisterloven. Internkontrollsystemet skal bl.a. beskrive hvilke behandlinger som foretas, sikre at plikten til eventuell konsesjons- eller meldeplikt overholdes, samt beskrive hvordan rettighetene til de registrerte skal ivaretas.
Kommunens plikter etter personopplysningsloven
Den behandlingsansvarlige har fått flere plikter etter personopplysningsloven. Et fritak for konsesjons- eller meldeplikt endrer ikke dette. Kommunen må blant annet ha lovhjemmel for behandlingene, tilstrekkelig sikkerhet og internkontroll osv. For videre utdyping av disse temaene se disse sidene:
Noen bestemmelser fra personopplysningsloven:
| Unntak fra konsesjonsplikt for behandlinger med hjemmel i lov (stat og kommune) | Personopplysningsloven § 33, 4. ledd |
| Hjemmel for behandling av personopplysninger | Personopplysningsloven §§ 8, 9 |
| Plikt til å ha et internkontrollsystem | Personopplysningsloven § 14 |
| Krav til sikkerhet | Personopplysningsloven § 13 |
Unntak fra konsesjons- og meldeplikt i personopplysningsforskriften:
- Barnehager, skolefritidsordning (det stilles vilkår i bestemmelsen)
| Personopplysningsforskriften § 7 - 21 |
| - Personellregistre (det stilles vilkår i bestemmelsene) | Personopplysningsforskriften § 7-16 |
En konsesjon gitt av Datatilsynet betyr at tilsynet har forhåndsgodkjent den behandling av personopplysninger som er regulert i konsesjonen. Hva som regnes som en behandling er definert i personopplysningsloven § 2 nr. 2. En eventuell konsesjon gis før behandlingen iverksettes. Forhåndsgodkjenningen betyr at Datatilsynet mener at behandlingen den behandlingsansvarlige ønsker å iverksette, oppfyller personopplysningsloven på en tilfredsstillende måte. For å kunne foreta en slik vurdering, er det nødvendig for Datatilsynet å få en forståelse både for hva slags virksomhet den behandlingsansvarlige driver, og for selve den behandlingen det søkes konsesjon for. Dette vil konsesjonssøknadsskjemaet hjelpe til med.
(05.08.2004) Redaksjonen
Må forvaltningen ta personvernhensyn ved utlegging av dokumenter på internett?
Datatilsynet sendte i 2003 en forespørsel til Justisdepartementets lovavdeling om tolkning av personopplysningsloven i forhold til offentlighetsloven. Nå foreligger svaret fra lovavdelingen.
Personvernhensyn må tas
Lovavdelingen kom i sitt svar til at forvaltningens internett-publisering av dokumenter også omfattes av personopplysningsloven. Dette vil si at personvernhensyn må veies mot forhold som taler for publisering.
Bakgrunn for saken
Datatilsynet så at flere offentlige instanser begynte å legge ut alle inn- og utgående dokumenter på internett, bortsett fra dokumenter unntatt ved taushetsbestemmelser. Offentliggjøringen ble ikke vurdert i forhold til personopplysningsloven. Det ble dermed, etter Datatilsynet oppfatning, bare taushetsplikten i særlovene som regulerte hvorvidt opplysninger kunne publiseres eller ikke. Datatilsynet mente at dette ikke var i samsvar med intensjonene i personopplysningsloven, og ba om Justisdepartementets vurdering.
Personopplysningsloven skal ikke begrense innsynsretten etter offentlighetsloven. Men innsynsretten etter offentlighetsloven er knyttet opp mot en bestemt, avgrenset sak eller dokument: Den som ber om innsyn i en bestemt sak skal få det så sant ikke taushetsbestemmelsene som gjelder for saken, gjør at saken likevel ikke kan gis ut. Meroffentlighetsprinsippet sier i tillegg at forvaltningen skal vurdere om dokumenter som kan unntas likevel kan utleveres, for eksempel ved å sladde enkelte opplysninger.
Datatilsynet spurte i sitt brev til lovavdelingen om en offentlig instans, for eksempel en kommune, kunne publisere fulltekstdokumenter på Internett kun i medhold av offentlighetsloven, og uten å måtte forholde seg til personopplysningslovens krav og rettigheter.
Les avklaring fra lovavdelingen her (nytt vindu)
(05.08.2004) Redaksjonen
Må forvaltningen ta personvernhensyn ved utlegging av dokumenter på internett?
Datatilsynet sendte i 2003 en forespørsel til Justisdepartementets lovavdeling om tolkning av personopplysningsloven i forhold til offentlighetsloven. Nå foreligger svaret fra lovavdelingen.
Personvernhensyn må tas
Lovavdelingen kom i sitt svar til at forvaltningens internett-publisering av dokumenter også omfattes av personopplysningsloven. Dette vil si at personvernhensyn må veies mot forhold som taler for publisering.
Bakgrunn for saken
Datatilsynet så at flere offentlige instanser begynte å legge ut alle inn- og utgående dokumenter på internett, bortsett fra dokumenter unntatt ved taushetsbestemmelser. Offentliggjøringen ble ikke vurdert i forhold til personopplysningsloven. Det ble dermed, etter Datatilsynet oppfatning, bare taushetsplikten i særlovene som regulerte hvorvidt opplysninger kunne publiseres eller ikke. Datatilsynet mente at dette ikke var i samsvar med intensjonene i personopplysningsloven, og ba om Justisdepartementets vurdering.
Personopplysningsloven skal ikke begrense innsynsretten etter offentlighetsloven. Men innsynsretten etter offentlighetsloven er knyttet opp mot en bestemt, avgrenset sak eller dokument: Den som ber om innsyn i en bestemt sak skal få det så sant ikke taushetsbestemmelsene som gjelder for saken, gjør at saken likevel ikke kan gis ut. Meroffentlighetsprinsippet sier i tillegg at forvaltningen skal vurdere om dokumenter som kan unntas likevel kan utleveres, for eksempel ved å sladde enkelte opplysninger.
Datatilsynet spurte i sitt brev til lovavdelingen om en offentlig instans, for eksempel en kommune, kunne publisere fulltekstdokumenter på Internett kun i medhold av offentlighetsloven, og uten å måtte forholde seg til personopplysningslovens krav og rettigheter.
Les avklaring fra lovavdelingen her (nytt vindu)
(12.04.2007) Gunnel Helmers
Helsesektoren behandler store mengder sensitive opplysninger. Forskningsprosjekter innebærer også i mange tilfeller bruk av opplysninger om enkeltmennesker.
De fleste oppfatter helseopplysninger som meget sensitive. Imidlertid kan også forskere innen andre sektorer enn helse ha store mengder sensitive opplysninger. Mange av de samme vurderingene vil derfor gjelde både for helsesektoren og for forskningen, selv om rammene er satt gjennom forskjellige lover.
(12.04.2007) Gunnel Helmers
Kommunar kan ikkje krevje at pleie- og omsorgstrengande personar har nøkkelboks utanpå huset, seier Sosial- og helsedirektoratet. Datatilsynet er fornøgd med avgjerda.
Sosial- og helsedirektoratet vurderte ordninga med bruk av obligatoriske nøkkelboksar for brukarar av pleie- og omsorgstenesta, på spørsmål frå Hamar-politikaren Borgny Nygaard.
Nøkkelboksar er låsbare småskap der nøkkelen til inngangsdøra til den pleie- eller omsorgstrengande blir oppbevard. Boksen skal kunne opnast med ein universalnøkkel som pleiarane ber med seg.
Datatilsynet har erfart at fleire personar oppfattar nøkkelboksane som stigmatiserande. Boksane vil blant anna kunne fungere som eit synleg teikn på at det bur ein hjelpetrengande person i bustaden.
Datatilsynet vurderte saka, og skreiv at nøkkelboksane kan røpe eit klientforhold, og at saka blir spesielt uheldig dersom nøkkelboks ved inngangsdøra blir eit kriterium for å kunne få pleie og omsorg i eigen heim.
Sosial- og helsedirektoratet sluttar seg til at det ikkje kan stillast slike krav, og seier at dette prinsippet må vere retningsgivande for alle kommunar i landet.
(28.02.2007) Gunnel Helmers
I eit nytt arbeidsdokument gir Artikkel 29-gruppa ei rekkje tilrådingar til land som vil ta i bruk nasjonale, elektroniske pasientjournalar. Gruppa er eit rådgivande organ oppretta av EU-kommisjonen.
Artikkel 29-gruppa har som oppgåve å drive fram koordinering og synkronisering av EU/EØS-landa sitt nasjonale personvernarbeid, med utgangspunkt i personverndirektivet.
- Elektroniske pasientjournalar kan gi betre kvalitet og datatryggleik for medisinsk informasjon enn den tradisjonelle forma for medisinsk journalføring, skriv Artikkel 29-gruppa i arbeidsdokumentet. Frå ein personvernståstad må ein likevel vektleggje at journalsystema ikkje berre kan behandle større mengder data, men også kan medføre at pasientjournalane blir tilgjengelege for fleire personar
I det ferske arbeidsdokumentet gir gruppa konkrete tilrådingar innan 11 område:
1.Respekt for handlefridom
2.Identifikasjon og autentisering av pasientar og helsepersonell
3.Autorisasjon for å kunne gå inn i dei elektroniske pasientjournalane
4.Bruk av pasientjournalane for andre formål
5.Organiseringa av strukturen i journalsystemet
6.Kva kategoriar data skal lagrast i journalane
7.Internasjonal overføring av pasientjournalar
8.Datatryggleik
9.Openheit og pasientane si moglegheit til kontroll med kven som les eigne opplysningar
10.Ansvarsspørsmål
11.Kontrollmekanismar
Les anbefalingane her (pdf, nytt vindauge)
(22.12.2006) Alf Ole Synstad
Dersom legen flytter fra ett legesenter til et annet, har Høyesterett fastslått at pasientenjournalene følger med.
En lege begjærte midlertidig forføyning for å få utlevert pasientjournaler ved flytting av sitt arbeidssted fra ett legesenter til et annet
Da legen etter åtte års virke ved et legesenter valgte å bytte arbeidssted, fikk han overført pasientjournaler og journalnotater til om lag 1200 fastlegepasienter. I tillegg ønsket han å få utlevert 8.000-9.000 journaler og notater for hans øvrige pasienter. Legesenteret nektet og mente at journalene for disse ikke kunne betraktes som legens eiendom, og at disse tilhørte pasientene.
Høyesterett gav legen medhold i at journaler og notater for samtlige pasienter han hadde, skulle følge legen. Dette følger av taushetspliktreglene i helsepersonelloven §§ 21 og 45. Grunntanken er at taushetsplikten overholdes best ved at den som taushetsplikten retter seg mot, også forvalter opplysningene. Dermed er det også tatt hensyn til pasientens behov. Taushetsplikten påhviler den behandlende lege.
Pasientens samtykke innhentes ikke.
(28.06.2005) Gunnel Helmers
Fra 1. juli 2005 har flere forskningsprosjekter fått meldeplikt i stedet for konsesjonsplikt.
Datatilsynet har nå laget ferdig en todelt veileder for forskere. Den første delen tar for seg meldeplikt og konsesjonsplikt.
Veilederens del I kan lastes ned her (pdf, nytt vindu)
Del to tar for seg andre krav i personopplysningsloven og helseregisterloven
Veilederens del II kan lastes ned her (pdf, nytt vindu)
Datatilsynet er glade for tilbakemeldinger dersom noe oppleves som uklart. Tilbakemeldinger på veilederen kan sendes til postkasse@datatilsynet.no.
(02.06.2005) Gunnel Helmers
Tre av fem helseregioner planlegger at flere helseforetak skal dele pasientjournalsystem, viser en kartlegging foretatt av Datatilsynet.
Datatilsynet utførte høsten 2004/våren 2005 en kartlegging av omfang og planer for nettsentriske journaler i regionale helseforetak (RHF). Med "nettsentriske journalsystemer" menes når to eller flere helseforetak bruker det samme pasientjournalsystemet.
Datatilsynet oppfatter at oppgaven har vært vanskelig, og at enkelte av de regionale helseforetakene har vært lite imøtekommende i forhold til å svare på tilsynets spørsmål.
Personvernrisiko
Helseforetak og helsepersonell har behov for pasientjournaler i behandlingøyemed. Datatilsynets oppgave er å utøve tilsyn med at bruken av bl.a. helseopplysninger er godt nok sikret.
Datatilsynet ser at mange sykehus gir en svært vid tilgang til pasientjournaler. For eksempel har mange leger og deler av kontorpersonellet ubegrenset tilgang til samtlige journaler fra både nåværende og tidligere pasienter. Dette gjelder enten de selv har hatt noe å gjøre med pasienten eller ikke. Mengden opplysninger i disse journalene er stor. Papirjournaler fra flere år tilbake scannes og legges inn. Ved mange sykehus kan flere hundre personer ha full tilgang på alle opplysninger.
Store elektroniske journalsystemer der flere foretak deltar kan gi en større personvernrisiko enn små systemer.
Sosial- og helsedirektoratet
Sosial- og helsedirektoratet har tolket taushetsplikten i forhold til deling av journalsystemer på forespørsel fra Helse Vest. Direktoratet konkluderer med at et helseforetak som skal utlevere en journal til andre helseforetak aktivt må ta stilling før det kan gis tilgang til journalen. Man kan ikke uten videre legge opp til et system der andre helseforetak kan gå inn og selv hente journaler. Direktoratet skal nå utarbeide en strategi for elektronisk pasientjournal.
Les avklaringen fra Sosial- og helsedirektoratet her (pdf, nytt vindu)
Tre av fem helseregioner vil dele journaler
Datatilsynet vurderte i sin kartlegging de regionale helseforetakene både samlet og individuelt. Hovedfunnene er:
- Tre av fem regionale helseforetak planlegger at flere helseforetak skal bruke samme journalsystem innad i regionen.
- Ett regionalt helseforetak oppgir at de allerede har en form for nettsentrisk journal. Fire regionale helseforetakene oppgir at de ikke har bygd opp slike systemer, men ett av dem oppgir likevel at flere helseforetak deler journalsystem.
- Ett helseforetak oppgir at de har samdrift av journalsystemer mellom flere selvstendige helseforetak.
Flere tilsyn
Datatilsynet har tatt de regionale helseforetakenes redgjørelser til etterretning, og vil etter dette kartleggingsprosjektet vurdere hvilke foretak som skal følges opp videre med verifikasjonstilsyn.
Les Datatilsynets avslutning av kartleggingen her (pdf, nytt vindu)
Snoking i journaler
Kommunalansattes fellesorganisasjon KFO gjennomførte våren 2005 en undersøkelse som viste at 86 % av de ansatte i helsevesenet mener det er utbredt å kikke i journalene ut over det som er nødvendig for å behandle pasientene. Undersøkelsen viste at mer enn en tredel av de spurte mente at for mange har tilgang til pasientjournalene. 34 prosent stoler ikke på at kollegene bare vil foreta nødvendige oppslag i journalen dersom de selv skulle la seg behandle ved egen arbeidsplass.
Datatilsynet har sett konkrete eksempler på misbruk av elektroniske journaler. Norske medier har hatt flere oppslag om snoking. Her er to saker fra 2004 og 2005:
Oppslag om kjente personer på sykehus har også blitt tatt opp av pressen tidligere.
Se for eksempel VG: Kjendiser på sykehus får dekknavn (nytt vindu)
Datatilsynet har hittil i ett tilfelle anmeldt et sykehus for manglende sikring i forbindelse med sniklesing av journaler.
Datatilsynet: Datatilsynet anmelder sykehus (nytt vindu)
Danmark og Sverige
Sammenslåing av journalsystemer på tvers av helseforetakene er også et tema i våre naboland. Begge land har konkrete prosjekter under oppbygging. Spesielt i Danmark har elektroniske journaler blitt heftig debattert.
Etisk Råd i Danmark har gått ut med et notat som gir klare råd om vise spesielle hensyn overfor pasienters og ansattes personvern, samt at registerforskningen skal foregå på en etisk forsvarlig måte. Rådet ser for seg at elektroniske journaler utgjør et stort forskningspotensiale der man også vil komme opp i store etiske dilemmaer. Etisk Råd er et rådgivende organ nedsatt av det danske Folketing og den danske regjeringen.
Les mer om dette på det danske Etiske Råds hjemesider (nytt vindu)
I Sverige har det svenske datatilsynet kommet til at det ikke kan godta et planlagt felles journalsystem i Västerbotten län. De argumenterer med at løsningen gir en alt for vid tilgang til å lese helseopplysninger.
Les mer om dette på Datainspektionens hjemmeside (nytt vindu)
Misbruksfaren ved sniklesing av pasientjournaler har også blitt problematisert i Sverige og Danmark:
(Saken ble først publisert 02.06.2005. Opplysninger om KFO-undersøkelsen ble lagt til 07.06.2005)
(31.05.2005) Redaksjonen
Datatilsynet har vedtatt endringer i personopplysningsforskriftens bestemmelser om unntak fra konsesjonsplikt for forskningsprosjekter. Endringene får virkning fra 1. juli 2005.
Endringen utvider unntaket fra forhåndskontroll (konsesjon) for forskningsprosjekter hvor det behandles personopplysninger etter personopplysningsforskriftens § 7-27. Systemet med meldeplikt opprettholdes som hovedregel. Datatilsynet skal i større utstrekning legge vekt på etterkontroll i form av tilsyn fremfor at betydelige ressurser bindes til forhåndskontroll.
Mer om unntaket fra konsesjonsplikt kan leses i dette orienteringsbrevet til Moderniseringsdepartementet.
(19.05.2005) Gunnel Helmers
I tilsyn ved 50 pågående forskningsprosjekter våren 2004 fant Datatilsynet mange avvik. Fravær av internkontroll, ulovlig oppbevaring av sensitive personopplysninger og ulike brudd på konsesjonsvilkår var blant funnene.
- 17 av prosjektene hadde konsesjon, men hele 11 av disse fulgte ikke konsesjonskravene. Det må vi kunne kalle nedslående, sier prosjektansvarlig og juridisk rådgiver i Datatilsynet, Hanne P. Gulbrandsen. Hun understreker at brudd på konsesjonskravene gjør at prosjektene per definisjon er ulovlige etter personopplysningsloven og helseregisterloven.
Sensitive opplysninger
Forskning er en spesiell form for behandling av personopplysninger. Ofte forskes det på sensitive personopplysninger innenfor tema som enkeltpersonen betrakter som svært følsomme. Det er derfor særlig viktig at de som er med på slike forskningsprosjekt kan være trygge på at opplysningene om dem blir behandlet på en tilfredsstillende måte.
I 15 av 33 kontrollerte prosjekter fant Datatilsynet at man ikke hadde gyldig behandlingsgrunnlag. Det kan blant annet bety at pasienten ikke har mottatt informasjon om endringer i forskningsprosjektet, noe som igjen vil bety at samtykket ikke lenger er gyldig. Dette ser Datatilsynet alvorlig på.
Lav sikkerhet og brudd på sletteplikt
Når det gjelder den praktiske sikringen av opplysningene, var også resultatet nedslående. Av 31 relevante prosjekt betrakter Datatilsynet kun 17 til å være utført praktisk forsvarlig. Åtte prosjekt var utført delvis forsvarlig, mens hele seks ikke var forsvarlig utført etter Datatilsyntes oppfatning.
Tilsynene viste også at det jevnt over var en dårlig ivaretakelse av sletteplikten. Med en slik gjennomgående mangel på internkontroll hos de behandlingsansvarlige er det grunn til å tro at det foreligger store mørketall på dette området.
Brudd på konsesjonsplikt
I tilsynsprosjektet er det i liten grad gjort forsøk på å avdekke om det finnes forskningsprosjekter som ikke er lagt frem for Datatilsynet eller personvernombudet. Ved en tilfeldighet ble det likevel avdekket to konsesjonspliktige forskningsprosjekt som det ikke er søkt om konsesjon for etter helseregisterloven og personopplysningsloven.
Last ned hele rapporten her (pdf-fil)
(03.02.2005) Gunnel Helmers
Helseopplysninger finner man blant annet i journaler og i forskningsregistre. Hvilken rett har man til innsyn, retting og sletting?
Forskningsregistre
Retten til innsyn, retting og sletting i helseregistre fremgår av helseregisterloven og personopplysningsloven.
Man har rett til innsyn i opplysninger om seg selv i forskningsregistre. Innsyn skal være gratis.
I noen registre har man ikke rett til innsyn. Dette gjelder bl.a. opplysninger lagret hos Statistisk sentralbyrå. For å nekte noen innsyn i opplysninger om seg selv i et register, må virksomheten kunne vise til en lovhjemmel.
I forskningsregistre der man har samtykket til å delta, kan man når som helst kreve opplysningene anonymisert. Man kan ikke kreve at sammenstillinger som allerede er laget også må slettes.
Journaler
Bestemmelsene om retting, sletting og innsyn i journaler tolkes av Sosial- og helsedirektoratet. Korte hovedlinjer gjengis her:
Man har rett til innsyn i journalen med bilag, og man kan også kreve å få en kopi. Innsynsretten er hjemlet i pasientrettighetsloven. Pasienten har rett til å få en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk o.l. Det finnes noen unntak fra hovedregelen om innsynsrett. Avslag på et innsynskrav kan påklages til Helsetilsynet i fylket.
Den som opplysningene gjelder kan kreve at opplysningene i journalen rettes eller slettes etter reglene i helsepersonelloven § 42 til § 44. Det er gitt utfyllende bestemmelser om retting og sletting i forskrift om pasientjournal. Sosial- og helsedirketoratet er ansvarlig for å tolke disse bestemmelsene. Avslag på krav om retting og sletting påklages til Helsetilsynet i fylket. Helsetilsynet innhenter en uttalelse fra Datatilsynet før saken behandles.
Sosial- og helsedirektoratet
Sosial- og helsedirektoratet har mer informasjon om pasientrettigheter, bl.a. om journal, på sine hjemmesider:
- Brosjyre om pasientrettigheter (nytt vindu, hos Sosial- og helsedirektoratet)
- Sosial- og helsedirektoratets sider om pasientrettigheter (nytt vindu)
Pasientombudene
Pasientombudet har som oppgave å hjelpe pasienter å ivareta sine interesser i møtet med spesialisthelsetjenesten.
- Se pasientombudets hjemmesider (nytt vindu).
(25.11.2002) Redaksjonen
Kravet til konsesjon og melding gis i helseregisterloven og i personopplysningsloven.
- Hvem er ansvarlig for å sende melding eller søke konsesjon?
- Meldeplikt
- Meldeplikt for noen forskningsprosjekter
- Konsesjonsplikt
- Forskriftsregulering av enkelte registre
- Personopplysningsloven eller helseregisterloven?
- Ikke-autorisert helsepersonell følger personopplysningsloven
- Eksempel - Mindre virksomhet i helsetjenesten
- Eksempel - Større virksomheter i helsetjenesten
- Eksempel - Helseforvaltning, forskningsinstitusjoner
- Eksempel - Legemiddelprodusenter
- Eksempel - Helsepersonell uten autorisasjon, f.eks akupunktører, homøopater, etc.
Hvem er ansvarlig for å sende melding eller søke konsesjon?
Selvstendig næringsdrivende må sende melding eller søke konsesjon selv. I et større helsesenter der helsepersonell er ansatt, vil daglig leder være ansvarlig for melding/konsesjon. Ved et helseforetak vil ledelsen ved direktøren ha ansvaret.
Meldeplikt
Meldeplikten gjelder når behandlingen av helseopplysninger er hjemlet i lov. Dette gjelder bl.a.:
- alle behandlingsrettede registre som for eksempel lege- eller tannlegejournal.
- Pasientadministrative systemer som ikke går ut over rammen i helsepersonellovens § 26
- Kommunehelsetjenestens behandlingsrettede registre.
Meldeplikt for noen forskningsprosjekter
Noen forskningsprosjekter er pålagt meldeplikt i stedet for konsesjonsplikt gjennom personopplysningsforskriften § 7-27. Unntaket kan du lese mer om her.
Konsesjonsplikt
Konsesjonsplikten gjelder når behandlingen av helseopplysninger ikke er hjemlet i lov.
Dette gjelder for eksempel
- registre i blodbanker
- forskningsprosjekter som ikke omfattes av unntaket i personopplysningsloven § 7-27 og som ikke kan sies å være et lokalt, regionalt eller sentralt helseregister.
Forskningsprosjekter som faller inn under helseregisterloven har konsesjonsplikt, med mindre de har fått den enklere meldeplikten gjennom unntak i personopplysningsforskriften. Se mer om dette i avsnittet over.
Forskriftsregulering av enkelte registre
Helseregisterloven stiller krav om forskriftsregulering av lokale, regionale eller sentrale helseregistre i regi av det offentlige. Dette gjelder bl.a. registre med svært følsomme opplysninger, stort omfang og mange diagnosetyper.
Personopplysningsloven eller helseregisterloven?
Helseregisterloven regulerer helsetjenestens og helseforvaltningens bruk av personopplysninger for pasientbehandling og kunnskapsoppbygging. Loven gjelder helsevesenet i tradisjonell forstand. Det vil si at ikke-autorisert helsepersonells bruk av helseopplysninger ikke faller inn under helseregisterloven, men derimot under personopplysningsloven. Behandling av personopplysninger som ikke har til formål å yte helsehjelp blir regulert av personopplysningsloven. Legemiddelprodusenter skal for eksempel følge personopplysningsloven for behandling av opplysninger om deltakere i forskningsvirksomhet og i klinisk utprøving av medisiner.
Ikke-autorisert helsepersonell følger personopplysningsloven
Ikke-autorisert helsepersonell har også registre for oppfølging av pasienter/klienter. Disse registrene har blitt unntatt konsesjonsplikt etter forskriften til personopplysningsloven § 7-26. Personopplysningsloven har også som utgangspunkt at det bare er lov å bruke personopplysninger dersom man har samlet inn et informert samtykke fra den opplysningene gjelder.
Meldeplikt eller konsesjonsplikt?
Mindre virksomheter i helsetjenesten
Lege-/tannlegekontor, fysioterapeutpraksis, psykologpraksis, optiker, etc.
(NB - Dette er eksempler - listen er ikke uttømmende)
| Meldeplikt etter helseregisterloven | Konsesjonsplikt etter helseregisterloven |
| Journal - Det sendes bare én melding for journal i virksomheten | |
Forskningsprosjekter som faller inn under unntaket fra konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27)
| Forskningsprosjekter, så sant disse ikke er unntatt konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27) |
Større virksomheter i helsetjenesten, f.eks. sykehus
(NB - Dette er et eksempel - listen er ikke uttømmende)
Meldeplikt etter helseregisterloven | Konsesjonsplikt etter helseregisterloven |
| Journal - Det sendes bare én melding for journal i virksomheten. (Meldingen omfatter også pasientadministrasjon innen rammen av helsepersonelloven § 26. ) | - Kvalitetsregistre som faller utenfor helsepersonellovens ramme. Sykdomsregistre som ikke er underlagt krav om egen forskrift. (Helseregisterlovens § 5) |
Forskningsprosjekter som faller inn under unntaket fra konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27)
| Forskningsprosjekter, så sant disse ikke er unntatt konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27) |
| Behandling av journalopplysninger til undervisningsformål innen rammen av lovhjemmelen. | |
| Blodbank |
| Donorregistre |
Helseforvaltning, forskningsinstitusjoner
(NB - Dette er eksempler - listen er ikke uttømmende)
Meldeplikt etter helseregisterloven
| Konsesjonsplikt etter helseregisterloven |
Forskningsprosjekter som faller inn under unntaket fra konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27)
| Forskningsprosjekter, så sant disse ikke er unntatt konsesjonsplikt i Personopplysningsforskriftens § 7-27
(Helseregisterlovens § 5) |
| Helse- / sykdomsregistre som ikke er underlagt krav om egen forskrift.
(Helseregisterlovens § 5) |
Legemiddelfirmaer
Meldeplikt etter personopplysningsloven | Konsesjonsplikt etter personopplysningsloven |
| Forskningsprosjekter som faller inn under unntaket fra konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27) | Forskningsprosjekter, så sant disse ikke er unntatt konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27)
|
Helsepersonell uten autorisasjon, f.eks akupunktører, homøopater, etc. (NB - Dette er eksempler - listen er ikke uttømmende)
Meldeplikt etter personopplysningsloven | Konsesjonsplikt etter personopplysningsloven |
Pasient- klientopplysninger (Personopplysningsforskriften § 7-26)
| |
Forskningsprosjekter som faller inn under unntaket fra konsesjonsplikt. (Personopplysningsforskriften § 7-27)
| Klinisk utprøving av legemidler på mennesker. Legemiddelprodusenten er (data)behandlingsansvarlig og skal søke konsesjon etter personopplysningsloven § 33. |
Hvilke regler gjelder for banker, finansforetak og forsikringsselskaper?
Banker, finansforetak og forsikringsselskaper kan ha mye detaljert informasjon om privatpersoner. Bruk av personopplysninger innen disse virksomhetene er regulert i personopplysningsloven.
Personopplysningsloven og -forskriften stiller en rekke krav til disse virksomhetene. I tillegg gir bestemmelsene rettigheter til den enkelte, som innsynsrett i opplysninger om en selv, og rett til å kreve korrigert feilaktige opplysninger.
Konsesjonene fra Datatilsynet utdyper og konkretiserer de mer generelle bestemmelsene i personopplysningsloven og -forskriften.
(01.08.2005) Guro Skåltveit
Tilbydere av forsikringstjenester må ha konsesjon for behandling av personopplysninger.
Konsesjonen til å behandle personopplysninger hos tilbydere av forsikringstjenester ble behandlet i Personvernnemnda. Kredittsjekk er et av punktene det har vært knyttet særlig uenighet til. I den endelige konsesjonen er det nå klart at fødselsnummer ikke kan benyttes for å foreta kredittvurdering som et ledd i risikovurderingen.
Et annet omstidt punkt var relevanskravet. Primært skal en faglig kompetent person ansatt ved kilden vurdere om opplysningene er relevante når man samler inn personopplysninger fra andre enn den registrerte. Dette betyr at forsikringsselskap ikke har krav på å få utlevert hele pasientjournalen.
Les hele konsesjonen med merknader
Forsikringsbransjens fellesregistre
Forsikringsbransjen har konsesjon for to fellesregistre. Disse er Register over forsikringssøkere og forsikrede (ROFF), og Sentralt skaderegister (FOSS).
Formålet med ROFF er å bedre og sikre en ensartet risikobedømmelse ved premiefastsettelse, samt til kontroll med sikte på å unngå spekulasjon.
Les hele ROFF-konsesjonen med merknader (pdf, nytt vindu)
FOSS har til formål å forhindre forsikringssvindel.
Les hele FOSS-konsesjonen med merknader (pdf, nytt vindu)
Kredittopplysningsvirksomhet er underlagt konsesjonsplikt. Det ble foretatt et par mindre endringer i konsesjonen 01.03.2006. Konsesjonen kan i sin helhet leses her.
Kredittopplysningsvirksomhet er regulert i personopplysningsforskriftens kapittel 4.
Virksomhetene har konsesjonsplikt etter personopplysningsforskriftens § 4-5.
Les hele konsesjonen her (pdf, nytt vindu)
(31.05.2005) Gunnel Helmers
Banker og finansieringsvirksomheter må ha konsesjon for bruk av personopplysninger. Konsesjonen finnes her.
Bruk av personopplysninger til kundeadministrasjon, fakturering og gjennomføring av banktjenester er underlagt konsesjonsplikt etter personopplysningsforskriftens § 7-3.
Konsesjonsplikten gjelder virksomheter som er omfattet av følgende lover:
- Sentralbankloven
- lov om Den Norske Stats Husbank,
- lov om sparebanker,
- lov om forretningsbanker,
- lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
Last ned konsesjonen med merknader her (pdf, nytt vindu)
Konsesjonen gjelder formålet behandling av personopplysninger for kundeadministrasjon, fakturering og gjennomføring av pensjonsavtaler, herunder avtaler om pensjonsforsikring.
Les hele konsesjonen med merknader her (pdf, nytt vindu)
(07.04.2006) Gunnel Helmers
Kredittopplysningsvirksomhet innebærer en utlevering av opplysninger om kredittverdighet og betalingsevne. Personopplysningsloven og forskriftene setter rammer for virksomheten.
Den som driver kredittopplysningsvirksomhet, må ha konsesjon fra Datatilsynet til å drive slik virksomhet. Ny konsesjon trådte i kraft sommeren 2005.
Les hvilke endringer den nye konsesjonen har ført med seg i dette intervjuet.
(10.10.2007) Gunnel Helmers
Åtte virksomheter er gitt konsesjon til å drive kredittopplysningsvirksomhet. Her finner du en oversikt.
- CreditInform as, Oslo - Saksnummer: 05/00695
- Dun & Bradstreet Norway as, Oslo - Saksnummer: 05/00696
- Lindorff Decision as, Oslo - Saksnummer: 05/00694
- DnB Finans as, Bergen - Saksnummer: 05/00711
- Adviso Kredittsenter, Oslo - Saksnummer: 05/00713
- Ergo Group, Oslo - Saksnummer: 05/00839
- Euler Hermes Kredittforsikring NUF, Oslo - Saksnummer: 06/00159
- Eniro Norge (tidl Findexa) - Saksnummer: 05/00712
(22.11.2006) Gunnel Helmers
I en klagesak har Personvernnemnda vurdert kriteriene for å innhente kredittopplysninger ved utleie av boliger når husleien betales forskuddsvis.
Datatilsynet krevde at KLP Eiendom Trondheim sluttet å kredittvurdere potensielle leietakere. Datatilsynet tolker saklighetskravet i personopplysningsforskriftens § 4-3 slik at det må foreligge et kredittelement før innhenting av kredittopplysninger. Et slikt element av kreditt foreligger ikke når husleien betales forskuddsvis.
Nemnda er enig med Datatilsynet i at det som hovedregel er i forbindelse med inngåelse av avtale hvor man har til hensikt å yte kreditt at man kan innhente kredittopplysninger. Det er imidlertid ikke et krav i følge regelverket, men en tolking av forskriftens krav om saklig behov for kunne innhente kredittopplysninger.
Slik Personvernnemnda tolker kravet om saklig behov, vil det ikke alltid være tilstrekkelig at det foreligger et kredittelement dersom den forretningsmessige risiko er lav. Motsatt vil det ikke alltid være nødvendig med et kredittelement dersom den forretningsmessige risiko er høy.
Kravet til saklig grunn vil være oppfylt når bestilleren skal bruke kredittopplysningene i forbindelse med sin vurdering av kredittrisiko, for eksempel ved et tilsagn om lån eller avtale om løpende ytelser som faktureres etterskuddsvis, typisk mobiltelefonabonnement, abonnement på satellittfjernsyn etc.
En husleieleiekontrakt innebærer normalt ikke at utleier yter leietakeren kreditt. Boligen stilles til leietakers disposisjon mot at leietaker innbetaler et depositum og betaler husleien forskuddsvis hver måned.
Nemnda er ikke enstemmig i sin avgjørelse, men et flertall mener at risikoen KLP løper er en normal risiko ved forretningsdrift, og at en eventuell kredittvurdering ikke vil forhindre denne risikoen. Videre legger flertallet vekt på at utleie av boliger til privatpersoner står i en særstilling fordi husvære er et nødvendighetsgode.
Flertallet viser også til at det finnes gode alternativer til en kredittvurdering, som referanser, bankgaranti, kommunal garanti eller depositum.
Les vedtaket her (hos Personvernnemnda, nytt vindu)
Kredittopplysningsvirksomhet er underlagt konsesjonsplikt. Det ble foretatt et par mindre endringer i konsesjonen 01.03.2006. Konsesjonen kan i sin helhet leses her.
Kredittopplysningsvirksomhet er regulert i personopplysningsforskriftens kapittel 4.
Virksomhetene har konsesjonsplikt etter personopplysningsforskriftens § 4-5.
Les hele konsesjonen her (pdf, nytt vindu)
(22.06.2006) Gunnel Helmers
Når kan teleselskapet kredittsjekke kunder? Datatilsynet har i et brev til et teleselskap presisert hvilke regler som gjelder. Tolkningene kan også være til hjelp når liknende avtaler inngås.
For å kunne foreta en kredittsjekk, må man ha et ”saklig behov” for opplysningene. Hva betyr dette i praksis?
Forhåndsbetalt abonnement
Når kunden betaler for telefonbruken på forhånd, foreligger det ikke et kredittelement. Det er ikke lov å kredittvurdere kunden, fordi kravet til saklig behov ikke er oppfylt.
Etterbetalt abonnement
Ved kjøp av et etterbetalt produkt vil det kunne foreligge et kredittelement. I en slik situasjon vil som hovedregel kravet til saklig behov for en kredittvurdering være oppfylt.
Når en kunde tidligere har kjøpt produkter i én tjenestekategori, for eksempel telefoni, og nå ønsker å kjøpe noe annet, for eksempel bredbåndstilgang, kan selskapet kredittvurdere kunden på nytt.
Enhver ny kredittsituasjon vil likevel ikke gi lovlig adgang til å innhente en ny kredittvurdering. Når en kunde ønsker å bytte til et nytt produkt innen samme tjenestekategori, for eksempel å bytte ett etterhåndsbetalt telefonabonnement med et annet hos samme leverandør, har virksomheten ikke rett til å kredittvurdere kunden på nytt, selv om kunden eventuelt ikke ble sjekket ved inngåelse av den første avtalen. Derimot vil virksomheten kunne foreta kredittsjekken dersom kunden ønsker å bytte fra kontantkort til etterhåndsbetalt abonnement.
Dersom teleselskapet ”sponser” kunden med en telefon, vil kravet om saklig behov for å foreta kredittsjekk også kunne være oppfylt.
Les Datatilsynets brev til Tele2 (pdf, nytt vindu).
Nærmere regler for bruk og innhenting av kredittopplysninger finner man i personopplysningsforskriftens kapittel 4 (hos Lovdata, nytt vindu).
(15.06.2005) Guro Skåltveit
Kredittopplysningsbyråene har opplysninger om de fleste av oss. Her er svar på noen av de vanligste spørsmålene om kredittopplysningsvirksomhet.
Hva menes med kredittopplysningsvirksomhet?
Med kredittopplysningsvirksomhet menes virksomhet der man gir informasjon om kredittverdighet og betalingsevne. Det gjelder ingen konsesjonsplikt overfor de som kredittvurderer internt, og som ikke utleverer opplysningene til andre. En bank som benytter opplysningene den har til å kredittvurdere egne kunder uten å utlevere videre til andre, er derfor ikke konsesjonspliktig overfor Datatilsynet.
Kredittopplysning er ikke bare vurderinger, men omfatter all informasjon som gir mottaker anledning til å trekke slutninger om kredittverdighet. Det avgjørende er ikke om det gis en komplett vurdering av en kredittsituasjon, men om mottaker kan trekke slutninger om kredittverdighet ut ifra opplysningene som han/hun får.
Har kredittopplysningsbyråene lov til å samle inn opplysninger om meg og gi dem ut til andre?
Kredittopplysningsbyråene kan samle inn, registrere og benytte opplysninger fra offentlige tilgjengelige kilder som for eksempel skattelistene, Brønnøysundregistrene og Norsk lysningsblad.
Her kan du lese konsesjonen som regulerer hvilke kilder som kan benyttes (pdf-fil, nytt vindu)
Alle personer som har hatt skattbar inntekt er registrert hos kredittopplysningsbyråene.
I tillegg kan disse byråene registrere krav som har gått til inkasso. For privatpersoner eller foretak som ikke er registrert i foretaksregisteret, kan slike opplysninger registreres først én måned etter at inkassobyrået har tatt rettslige skritt, og for næringsdrivende kan opplysningene registreres én måned etter at varsel om inndrivelse ved inkasso er sendt. Kredittopplysningsbyråene har ikke lov til å registrere omtvistede krav.
Inkasso- og kredittopplysningsbyråene har ansvar for at opplysningene de gir ut er korrekte.
Den som skal kredittvurderes må i utgangspunktet være part i den avtalen som ligger forut for kredittsjekken. Hvis et bilfirma inngår en avtale med et firma om en leasingavtale av en bil, kan for eksempel ikke bilfirmaet kredittvurdere den ansatte som skal bruke bilen.
Hvem har tilgang til mine kredittopplysninger?
For å kredittvurdere noen må man ha et saklig behov for slike opplysinger.
Som hovedregel skal det foreligge en kredittsituasjon. Et typisk eksempel er en teleoperatør som yter telefonitjenester til en abonnent, og der vedkommende betaler etter at tjenesten er levert. Det kan derimot ikke bes om slike opplysninger i forbindelse med fastsettelse av barnebidrag, eller ved inngåelse av en husleiekontrakt med en privatperson. Ved etterhåndsbetaling av teletjenester ytes det kreditt, mens ved fastsettelse av bidrag ytes det ikke kreditt.
Unntak:
Det kan tenkes tilfeller der man har et saklig behov for å få utlevert kredittopplysninger til tross for at det ikke skal ytes kreditt. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og det anbefales at man ber Datatilsynet om veiledning. Man kan for eksempel ha et saklig behov når det gjelder aktuelle søkere på stillinger med et betydelig økonomiansvar, men man har ikke behov for kredittvurdering av kandidatene for enhver stilling med ansvar for økonomi. Man kan heller ikke be om kredittvurdering av alle søkere eller av søkere som er innkalt til intervju. Kredittvurdering kan bare foretas av de som i realiteten er aktuelle for stillingen.
Har jeg krav på forhåndsvarsel?
Ved innføring av opplysninger som har betydning for kredittvurdering i et kredittopplysningsregister, skal det gis forhåndsvarsel. Den registrerte får da mulighet til å rette eventuelle feil.
Nytt i dagens konsesjonen er at enkeltpersonforetak som ikke er registrert i foretaksregisteret, i tillegg til enkeltpersoner, skal få forhåndsvarsel.
Datatilsynet begrunner dette med at det kan være vanskelig for en enkeltperson med et lite enkeltpersonsforetak, å trekke et klart skille mellom den private økonomien og økonomien tilknyttet næringen. Dette kan eksempelvis gjelde for en bonde. Behovet for tettere oppfølging og mer kontroll er derfor viktig.
Hvor lenge kan byråene lagre opplysningene?
Slettefristene er endret i den nye konsesjonen. En opplysning skal som hovedregel ikke brukes i kredittopplysningsvirksomhet lenger enn 4 år. Slettefristen regnes fra den dato opplysningen første gang ble lovlig registrert.
Fordringer med lenger slettefrister:
Opplysninger om tvangsforretning i fast eiendom eller løsøre, kan benyttes i kredittopplysningsøyemed så lenge de er registrert i det gjeldende offentlige register. En fordring som ikke kan resultere i slik tvangsforretning, kan benyttes i kredittopplysningsøyemed i ytterligere fire år, dersom det tas nye rettslige skritt.
Nytt er også at et forhold som er ordnet eller gjort opp, skal slettes omgående. Dette vil være et incitament til å gjøre opp for seg så raskt som mulig. I tillegg blir det enklere å kunne delta i handelsaktiviteter igjen.
Har jeg rett til å få vite hva som er registrert om meg?
Gjenpart
Når kredittopplysningsbyråene har levert ut opplysninger om privatpersoner, skal de sende gjenpart/kopi av opplysningene til den registrerte. Denne gjenparten skal ikke koste noe.
Det sendes ut gjenpart til den registrerte når noen har søkt på ham/henne i databasen til et kredittopplysningsbyrå. Datatilsynet har satt krav om at gjenpartsbrevet skal inneholde:
- hvilke opplysninger som er gitt ut
- kilden for opplysningene
- hvem som har innhentet kredittopplysningen. Adresse og telefonnummer til den som har spurt skal også oppgis i gjenparten. Dessuten skal avdeling/filial oppgis dersom det er aktuelt.
Forhåndsvarsel
Ved innføring av opplysninger som har betydning for kredittvurdering i et kredittopplysningsregister, skal det gis forhåndsvarsel. Den registrerte får her muligheten til å rette eventuelle feil.
Innsyn
Ut over dette har alle rett til å få vite hva byråene har registrert om dem til bruk i kredittopplysningsvirksomhet.
Hva kan byråene benytte kredittopplysningene til?
Bruk av opplysningene til et annet formål enn det som fremgår av konsesjonen er ikke tillatt.
Å bruke opplysninger fra kredittopplysningsregisteret til adresserings- og distribusjonsvirksomhet er derfor ikke lov. Et kredittopplysningsregister kan heller ikke brukes til å selektere aktuelle mottakere av direkte reklame.
Hvordan bestrider jeg et inkassokrav?
Får du et betalingskrav du mener er uriktig må du gjøre følgende for at kravet skal bli sett på som omtvistet:
Send et brev til inkassobyrået med kopi til den som opprinnelig krevde inn beløpet. Forklar hvorfor du mener kravet er feil. (F.eks: Beløpet ble betalt inn den 14.02.200X, fakturaen gjelder en vare jeg ikke har kjøpt, etc.) Selv om du ringer eller skriver e-post, må du også sende henvendelsen som vanlig brev. Dette er for å sikre deg at selskapet registrerer den.
Ta kopi av brevene du sender. Ta vare på brevene du får tilbake. Dersom du nå får gjenpart fra kredittopplysningsbyrået der disse opplysningene likevel er registrert, sender du dem et brev der du henviser til at du har bestridt fordringen. Send eventuelt med en kopi av brevet du sendte til inkassobyrået.
Har du betalingsproblemer?
- Ikke vær passiv!
Mange har betalingsproblemer. Forbrukerrådet har publisert nyttig informasjon og gode råd om håndtering av gjeld og inkasso på sine hjemmesider:
Kredittopplysningsbyrået har opplysninger om meg som ikke er riktige
Byrået skal rette eller slette uriktige opplysninger. Det skal også ha rutiner som sikrer at det har god kvalitet i registrene sine. Om det er registrert en opplysning på deg som ikke er korrekt, bør du ta kontakt med kredittopplysningsbyrået for å be om at forholdet rettes opp. Dersom det likevel ikke blir rettet opp, kan du kontakte Datatilsynet. Husk i såfall å legge ved kopi av brevet til byrået samt eventuelle svar.
En opplysning som er registrert på mitt navn tilhører ikke meg, men navnebroren min
Det har åpenbart skjedd en feil.Ta kontakt med inkassobyrået og eventuelt kredittopplysningsbyrået og påpek feilen.Ta skriftlig kontakt, og ta kopi av all korrespondans.
Hvorfor får jeg gjenpart når jeg ikke har søkt om lån?
Du kan ta kontakt med den som har spurt om opplysningene for å be om en forklaring. Hvis du ikke får noe fornuftig svar, kan du skrive til Datatilsynet. Legg ved kopi av det du har mottatt fra kredittopplysningsbyrået, samt eventuell kopi av det du selv har skrevet til den som ba om søket i databasen.
Kan jeg sperre meg selv mot å handle på kreditt?
Ved en merknad i databasen, kan det registreres opplysninger om at en enkeltperson ikke ønsker at kreditt skal gis. Registreringen kan skje når vedkommende selv eller vedkommendes verge ber om det. Begjæring om slik registrering skal være skriftlig og kredittopplysningsbyrået skal utarbeide rutiner som sikrer kontroll med at begjæringen kommer fra riktig person.
Kan andre legge informasjon om eller bilder av deg på Internett? Hvordan skal man være sikker på nett?
(29.06.2007) Charlotte Erikstad
Hvordan kan barn og unge ferdes trygt på nett? Les de åtte tipsene for trygg bruk av Internett og mobilnett, og del dem gjerne med de unge. Tipsene er utarbeidet av Datatilsynet i samarbeid med SAFT og Medietilsynet.
Vær mot andre på nettet som du vil at andre skal være mot deg.
Når du chatter eller møter andre på nettet er det viktig at du tenker på hvordan andre oppfatter det du sier og gjør. Dette gjelder også når du skriver hilsener eller kommentarer på andres hjemmesider, eller sender sms. Tenk hvordan du selv hadde opplevd å motta det du skriver. Nettet skal være et hyggelig sted å være! Husk at nettet er åpent for alle. Hvis du chatter med noen som presser deg til å oppgi personlige opplysninger og/eller gjør deg utrygg, er det viktig å si i fra og avbryte kontakten. Snakk med en voksen du stoler på.
Beskytt navnet ditt, lag et kallenavn. Gi ALDRI ut passordet ditt.
På nettet kan alle lese det du legger ut på åpne sider. Derfor er det viktig at du bruker kallenavn eller nick på nettet, slik at du kan være anonym. Dette har du all rett til, og du beskytter deg selv mot at alle kan se hvem du er. Gi aldri ut passordet ditt til andre, selv ikke til dine venner.
Vær forsiktig med å gi ut opplysninger om deg selv.
Mange nettsteder eller mennesker du møter på nett spør om opplysninger fra deg. For eksempel om hvor du bor, hvilken skole du går på, e-post adresse eller bilder av deg. Mange nettsider er laget for at du skal treffe venner og kjente på din egen alder. Men husk at informasjonen du gir ut også kan leses av andre hvis nettsiden er åpen. Det er lett å kopiere bilder fra enkelte nettsteder og legge dem ut på andre sider. Husk også at pengene du bruker på nett er ekte penger du må betale. Spør alltid den som betaler regningen om lov først. Å stjele en konto hvor det er brukt penger regnes som tyveri eller svindel.
Spør om lov før du legger ut opplysninger om eller bilder av andre.
Norges lover gjelder også for mobilnett og Internett. Disse lovene sier for eksempel at du ikke kan ta bilder av andre og legge dem ut på nett, eller sende dem via mobil, uten at du har spurt om lov. Hvis du ikke spør om lov, kan du bli anmeldt til politiet og få bøter og straff. Det som kan virke som et uskyldig og morsomt bilde for deg er kanskje ikke så gøy for andre. Spør alltid om lov før du legger ut opplysninger om eller bilder av andre. Det er viktig å ta hensyn til andres privatliv.
Skal du møte noen du har chattet med på nett? Ta med en voksen eller en venn.
Noen av de du treffer på nett kan gi seg ut for å være andre enn den de egentlig er. Hvis du bestemmer deg for å møte noen fra nettet på ordentlig er det veldig viktig at du har med deg en voksen ved første møte. Møt din nye venn på et offentlig sted med mange mennesker. Din nye nettvenn kan viser seg å være eldre eller yngre enn det han/hun sa. Da er det viktig å ikke være alene. Dersom du føler at du har blitt presset til å møte noen og du føler deg utrygg, snakk med en voksen person som du stoler på.
Sjekk alltid hvem som har laget informasjonen du finner – husk at alle kan legge ut noe på nett.
Alle kan legge ut ting på nettet. Hvis du søker etter stoff til lekser eller annen viktig informasjon bør du alltid sjekke hvem som har laget nettsidene. Sammenlikn med andre sider og se om det stemmer. Det er mange som synes det er gøy å legge ut falsk informasjon, eller som har sterke meninger om en sak. Det kan føre til at du kommer over en side med masse tull og usannheter. Husk at Internett ikke er et leksikon i seg selv, du må lete på de rette stedene.
Tenk deg om før du laster ned gratis filer og innhold. Det kan ligge virus og spionprogrammer sammen med filene du laster ned.
Mange nettsteder tilbyr deg å laste ned gratis programmer, spill og videoer. Noen av disse programmene har med seg virus og noen kan til og med spionere på det du gjør inne på nettet. Dette kan føre til at du blir svindlet for penger når du er på nettbanken eller bruker bankkort. Du kan også få et virus som kan ødelegge innhold på mobilen eller datamaskinen din.
Snakk med en voksen hvis du opplever noe ubehagelig på nett.
Det hender dessverre at du kan oppleve ubehagelige og ekle ting på nettet. Da er det veldig viktig at du snakker med en voksen person om dette. Hvis du har blitt kjent med noen som oppfører seg på en skremmende måte og presser deg til å oppgi personlige opplysninger, eller til å møtes via webkamera, er det viktig å avbryte kontakten. Snakke med en voksen. Det samme gjelder hvis personen ønsker å møte deg på ordentlig, uten at du egentlig har lyst til det. På nettet finnes det også steder med stygge, ubehagelige og ulovlige bilder, filmer og tekst. Hvis du oppdaget ting som du tror er ulovlig, må du melde det til politiet, eller på Kripos’ internettsider, www.kripos.no. Er du usikker og føler deg utrygg på nettet, snakk med en voksen du stoler på og som kan hjelpe deg.
Vær smart og trygg på nett!
Fri bruk
Disse åtte tipsene kan fritt benyttes av alle som ønsker å gi barn og unge råd om trygg ferdsel på nett. Det er fritt fram å gjøre tipsene til sine egne, og sett gjerne inn egen logo/virksomhetsnavn i brosjyren.
Last ned brosjyren med tipsene her.
(29.09.2006) Redaksjonen
Denne oppskriften viser deg hvordan du kan gå frem dersom noen har publisert krenkende eller uønskede personlige opplysninger om deg på Internett.
Datatilsynet får stadig henvendelser fra enkeltpersoner som føler seg krenket av opplysninger som noen har publisert på Internett.
I en del sammenhenger må man forvente omtale. Man må for eksempel regne med å bli omtalt i nettartikler dersom man er i nyhetsbildet og saken for øvrig har allmenn interesse. De aller fleste nettstedene som har nyhetsstoff forholder seg til Vær-varsom-plakaten, og er underlagt et redaktøransvar. I slike saker må man ta kontakt med redaktøren, eventuelt klage saken inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Slik går du frem dersom du vil klage inn en sak for PFU. (Hos Norsk Presseforbund, nytt vindu)
Imidlertid vil ikke all bruk av personopplysninger på Internett kunne sies å bli beskyttet av ytringsfriheten, og ikke alle bilder er av allmenn interesse. Den enkeltes rett til personvern og retten til ytringsfrihet må veies opp mot hverandre.
Slik går man frem dersom noen har publisert krenkende eller uønskede personlige opplysninger om en på Internett:
1) Snakk med den ansvarlige
Kan du raskt se hvem som har lagt ut den uønskede personlige informasjonen om deg? Ta kontakt med vedkommende og be om at opplysningene fjernes. Be personen eventuelt å lese dette dokumentet om personen ikke vil fjerne opplysningene.
Fremdeles et problem? Gå til trinn 2.
2) Snakk med internettleverandøren
De norske Internettleverandørene har vanligvis egne regler for hva deres kunder kan legge ut på Internett. De har ofte egne ”misbruksteam” som kan hjelpe deg. Disse går gjerne under betegnelsen ”abuse” eller ”abuse-team”. For å finne ut hvilket team du skal kontakte kan du gjøre følgende:
Noter nettadressen hvor informasjonen ligger. Nettadressen finner du i adressefeltet på nettleseren din. Nettadressen viser hvilket domenenavn leverandøren har. Domenenavnet kan for eksempel være online.no, chello.no osv. Om domenenavnet virker ukjent kan du finne den ansvarlige bak domenet ved å besøke den norske whois-databasen hos Norid: www.norid.no (nytt vindu). Norid-basen har informasjon om alle .no domenenavn. For andre domenenavn kan du finne mer informasjon om hvem som har ansvar for nettstedet her: www.iana.org (nytt vindu).
Ta kontakt med eieren av domenet og be om hjelp til å fjerne de uønskede personopplysningene om deg.
Fremdeles et problem? Gå til trinn 3 om saken er spesielt alvorlig, hvis ikke, gå til trinn 4.
3) Politianmeldelse
Mener du at opplysningene eller bildene som er lagt ut om deg er så ekstreme at de må fjernes raskt, ta kontakt med politiet på hjemstedet ditt. Anmeld forholdet. Om du mener det er formålstjenlig å informere den som har publisert opplysningene eller bildene om at du har anmeldt eller kommer til å anmelde forholdet, så gjør det. Ofte vil dette være tilstrekkelig til at personen forstår alvoret og fjerner informasjonen. Vis gjerne til lovgivningen, eller til denne saken som omhandler en dom fra EF-domstolen.
4) Datatilsynet
Datatilsynet kan hjelpe deg med personvernrelaterte saker. Antallet slike saker vil avgjøre om disse vil bli behandlet samlet mot den som publiserer innholdet, eller om Datatilsynet vil ta dem som enkeltsaker. På grunn av at lovgivningen er forholdsvis ny på feltet, samt at mulige personvernrelaterte saker vedrørende publisering på Internett kan bli omfattende, vil vi være forsiktig med å love kort saksbehandlingstid for denne typen saker.
Ta kontakt selv først!
Til slutt vil vi igjen presisere at det er viktig at du selv tar et initiativ overfor den som har publisert det personlige materialet om deg. Det kan hende at personen ikke har vært oppmerksom på at det er nødvendig med samtykke fra deg før det legges ut personlig informasjon på Internett. Personen kan også være ukjent med hvor grensen går mellom ulovlig og lovlig informasjon.
Vanskelig å slette
Vær oppmerksom på at en fullstendig sletting av informasjonen kan være vanskelig å oppnå, blant annet fordi
- Andre kan ha lastet ned informasjon og bilder
- Materialet kan ha blitt publisert på andre steder også
- Kopier kan ha blitt lagret hos store og små søkemotorer eller hos aktører som arkiverer andres nettsider.
(15.02.2005) Redaksjonen
Datatilsynet har skissert klare normer for hva man kan og ikke kan i forhold til bilder på nett
Det har blitt både enkelt og billig for alle å lage private internettsider. Enda enklere har det blitt å ta digitalbilder som kjapt kan legges ut på nettet.
Det finnes i dag ingen spesifikke lover som gjelder offentliggjøring av bilder på Internett. Selve publiseringen vil imidlertid falle inn under åndsverkloven § 45c. Mange har likevel frem til nå gjemt seg bak argumentet at de har en privat hjemmeside, og at de som privatpersoner kan legge ut omtrent hva de vil av bilder og andre opplysninger om venner og kjente. EF-domstolen har derimot slått fast at dette ikke kan brukes som argument ved publisering på Internett, der personopplysninger (herunder også bilder av gjenkjennelige personer) blir gjort tilgjengelige for et ubestemt antall personer. Enhver som publiserer bilder eller andre personopplysninger på nettet må derfor også forholde seg til personopplysningsloven.
Ingen angrefrist
De fleste glemmer at en side på Internett er tilgjengelig for millioner av brukere plassert over hele verden. Når bilder og andre personopplysninger legges ut på for eksempel en lokal forening sine hjemmesider er det fort gjort å tenke at sidene sikkert bare leses av medlemmer og eventuelt andre i nærmiljøet. Bildene kan derimot like gjerne hentes og brukes i et annet land, og man har absolutt ingen oversikt over hvem som vil benytte disse til hva. Når bildene først er publisert kan de lastes ned av andre. Da hjelper det lite å fjerne disse fra hjemmesiden om man senere angrer. Skaden er allerede skjedd og kan være uopprettelig.
Datatilsynet oppfordrer også til at man er spesielt tilbakeholden med å publisere bilder og annen informasjon om barn på Internett.
Les mer om publisering av bilder og annen informasjon om barn her
Nedenfor følger Datatilsynets vurderinger om publisering av bilder på Internett, der det skilles mellom situasjonsbilder og portrettbilder.
Situasjonsbilder
Situasjonsbilder kan defineres som bilder der selve situasjonen eller aktiviteten er det egentlige formålet med bildet. Akkurat hvem som er med på bildet er da mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Eksempler på dette kan være en gruppe mennesker på en konsert, et idrettsarrangement, 17. mai-tog, eller hendelser som har allmenn interesse.
Utgangspunktet her er at situasjonsbilder kan offentliggjøres uten samtykke fra de avbildede så lenge bildene er harmløse og ikke på noen måte er krenkende for de som er avbildet. Det skal likevel alltid foreligge en helhetsvurdering bak offentliggjøringen, der man vurderer formålet opp mot hensynet til de som er avbildet. I en slik helhetsvurdering er det viktig å tenke på at bildene heller ikke skal virke krenkende ut fra sammenhengen de benyttes i.
Når det derimot gjelder bilder av mer spesielle anledninger, for eksempel der en ser ventende på et legekontor eller besøkende i et badeanlegg, bør disse normalt ikke publiseres på Internett uten samtykke, da interesseavveiingen fort vil falle ut til fordel for den avbildedes interesse.
Portrettbilder
Her er hovedformålet å avbilde en eller flere bestemte personer. Hovedregelen er da at man alltid skal ha samtykke fra de avbildede før bildet legges ut på nett.
Regelen er begrunnet i at en slik publisering vil kunne medføre ulemper for de som er avbildet da noen vil føle det ubehagelig at bilder, gjerne sammen med opplysninger om navn eller lignende, gjøres tilgjengelig for alle. Denne ulempen vil normalt veie tyngre enn interessen i offentliggjøringen. Bilder som ligger på nettet kan være uskyldige nok i seg selv, men sammenholdt med bilder og opplysninger på andre nettsteder, vil de kunne gi en helhetlig profil av enkeltpersoner som disse ikke ønsker.
Dette betyr for eksempel at om en skole vil offentliggjøre klassebilder på sine hjemmesider, kan dette bare skje om et uttrykkelig samtykke innhentes fra alle de avbildede, eventuelt fra deres foresatte om elevene er under 15 år, på forhånd. Det å legge ut familiebilder eller festbilder av omgangskretsen vil også kreve samtykke fra alle som direkte eller indirekte kan identifiseres på bildene.
Samtykke
Når det gjelder samtykke, stiller loven i utgangspunktet ikke krav til at dette skal være skriftlig, men det må ikke være noe rom for tvil om et samtykke virkelig er gitt eller ikke. Samtykket må være en aktiv handling. Det er den som har publisert bildene som skal bevise at et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke i den konkrete situasjonen virkelig foreligger.
Ut over de generelle bestemmelsene i personopplysningsloven bør man også kjenne åndsverkloven:
Åndsverkloven § 45c
Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,
d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller
e) bildet brukes som omhandlet i § 23 første ledd tredje punktum eller § 27 andre ledd.
Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår.
(25.11.2003) Redaksjonen
EF-domstolen har i en lovtolkningssak slått fast at privatpersoners hjemmesider med opplysninger om andre personer omfattes av personverndirektivet
En konsekvens av denne tolkningen innebærer at flere hjemmesider på Internett som Datatilsynet til nå har sett på som rent private, omfattes av direktivet, og dermed også av personopplysningsloven.
Bakgrunnen for saken
Bodil Lindqvist jobbet med forberedelse av konfirmanter i et kirkesogn i Sverige. I den forbindelse opprettet hun en hjemmeside på Internett for å gjøre det lett for menighetsmedlemmer å få tak i nyttig informasjon. Sidene inneholdt opplysninger om Lindqvist selv og flere av hennes kolleger i sognet; blant annet ble navn, arbeidsoppgaver og fritidsinteresser nevnt. Det ble også opplyst at en kvinnelig kollega hadde skadet foten og var delvis sykmeldt. Ingen av de ansatte hadde fått informasjon om siden, eller fått anledning til å samtykke i publiseringen på forhånd. Noen av de andre ansatte ble fornærmet over dette, og Lindqvist anmeldte seg selv til politiet for å få en gjennomgang av lovligheten av sine handlinger.
Lindqvist ble i Eksjö tingsrätt dømt til bøter for overtredelse av den svenske personuppgiftslagen, blant annet for å ha behandlet personopplysninger elektronisk uten å ha sendt melding til Datainspektionen, behandlet sensitive personopplysninger uten at vilkårene for det forelå, samt for å ha overført opplysningene til tredjeland.
Saken ble anket inn for Göta Hovrätt. Hovretten forela EF-domstolen spørsmålet om hvorvidt Lindqvists handlinger var i strid med bestemmelsene i EUs personverndirektiv som Sverige og Norge er bundet av.
Personlige eller private forhold?
Direktivet åpner for at privatpersoners behandling av opplysninger som ledd i rent personlige eller familiemessige aktiviteter kan falle utenfor direktivets virkeområde. Den samme avgrensningen finner vi i den norske personopplysningsloven der det heter: ” Loven gjelder ikke behandling av personopplysninger som den enkelte foretar for rent personlige eller andre private formål.”
Domstolen fastslo at denne bestemmelsen utelukkende omfatter de aktiviteter som inngår i den enkeltes privat- eller familieliv. Dette, mente domstolen, var åpenbart ikke tilfelle ved behandling av personopplysninger som innebar en offentliggjøring på Internett, der personopplysningene ble tilgjengelige for et ubestemt antall personer.
En konsekvens av EF-domstolens tolkning er at de som lager private hjemmesider med opplysninger om andre personer må forholde seg til reglene i personopplysningsloven.
Forholdet til ytringsfriheten
Domstolen vurderte også hvorvidt personverndirektivet på dette området er i strid med prinsippet om ytringsfrihet. Domstolen mente at det ikke er i strid med ytringsfrihetsprinsippet slik det er nedfelt i EMK artikkel 10. Domstolen kom frem til at grensen mellom ytringsfrihet og personvern i det enkelte tilfelle må trekkes opp av nasjonale myndigheter og domstoler: De nasjonale domstolene skal bruke de nasjonale bestemmelsene til gjennomføring av direktivet, og sikre en rettferdig balanse.
Den enkeltes rett til ytringsfrihet må i denne sammenhengen veies opp mot de registrertes rett til personvern.
Overføring av personopplysninger til tredjeland
Domstolen vurderte også om en publisering av personopplysninger på en hjemmeside i et medlemsland innebar en overføring av opplysninger til tredjeland. Personverndirektivet inneholder bestemmelser som skal sikre medlemsstatenes kontroll med utlevering av opplysninger til andre land. Domstolen kom frem til at det faktum at opplysningene var tilgjengelige for personer i tredjeland ikke ville si det samme som at de var utlevert til tredjeland.
Som en konsekvens av dette vil publisering av personopplysninger på Internett på en server som ligger innen EU/EØS-området ikke innebære en overføring til utlandet i personopplysningslovens betydning.
Les hele dommen her:
EF-domstolens dom (dansk, nytt vindu)
(16.03.2007) Gunnel Helmers
Det offentlege gjer i stadig større utstrekning postlister og saksdokument tilgjengelege på Internett. Ikkje alle vernar personopplysningane i dokumenta mot direktesøk gjennom søkjemotorar.
Eit vern inneber at ein fyrst må klikke seg fram til det aktuelle forvaltningsområdet, og så søkje derfrå.
Mange av sakene som blir behandla i offentleg sektor gjeld enkeltpersonar. Saksinformasjon som gjeld ein privatperson kan dermed lett kome til å dukke opp når ein søkjer på Internett, kanskje med heilt andre søkjekriterium, og heilt andre mål for søkinga. Søkjer ein på Internett for eksempel etter konsertar på Kongsvinger, får ein kanskje også opp saker som gjeld namnebrørne eller -søstrene til musikarane sine søknader om barnehageplass, skulefri, nytt gjerde, redusert renovasjonsavgift eller liknande.
–Kommunar og etatar må verne postlistene sine slik at personvernet ikkje blir skadelidande, seier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet.
Søket må kunne utførast i tilknyting til kommunen si eller nettenesta til etaten, men kommunane må tilpasse dei tekniske løysingane sine slik postlistene ikkje utan vidare blir opp fanga av søkjemotorar frå Internett. Dei fleste profesjonelle og gode søkjemotorar vil respektere at den tekniske løysinga seier at dokumenta ikkje skal gjennomgåast av søkjerobotar.
Etter Datatilsynets oppfatning vil ein slik melding til søkjerobotane utgjere eit minstemål av vern. Nokre tenester vil kunne ha større vernebehov, og dei må etablere betre ordningar, slik ein har sett blant anna frå Skatteetaten når det gjeld publisering av likningsopplysningar. Datatilsynet vil utarbeide ein kort rettleiar som kan hjelpe kommunar og etatar når dei vurderer personvernspørsmåla ved publisering.
Mange feil
Datatilsynet har sett ei rekkje eksempel på at kommunar har publisert personopplysningar som ikkje skulle ha vore tilgjengelege på Internett. Nokre av dokumenta har innehalde opplysningar om fødselsnummer, andre er frå enkeltmenneske i krise som har søkt hjelp frå kommunen, andre har vore fullstendige jobbsøknader med skanna attestar og vitnemål. Når glippen er eit faktum, kan konsekvensane vere store for den det gjeld.
Stortinget valde å gi den nye offentleglova eit uttrykt formål under behandlinga forsommaren 2006. Lova legg vekt på openheit og folk sine kontrollmoglegheiter, men også rettstryggleik, demokratisk medverknad og tilliten til forvaltninga.
§ 1 Formål
”Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.”
- Tilgjengeleggjeringa må gjennomførast på ein måte som ikkje undergrev den einskilde sitt personvern og tilliten til forvaltninga, seier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet.
(08.05.2007) Ove Skåra
Mange kaster seg rett ut i aktiv bruk av nettsamfunn uten å sette seg inn i hvordan det virkelig fungerer. Datatilsynet gir noen enkle råd som kan gjøre det enklere å ivareta ditt eget personvern, og respektere andres.
Selv om Facebook har lagt opp til et system som i utgangspunktet skal gi brukerne god kontroll over hva de vil dele med hvem, bør man tenke gjennom hvilke opplysninger som er private og hvilke man vil dele med andre.
Noen konkrete råd:
- Undersøk om nettsamfunnet har en personvernpolicy før du melder deg inn. Ta aktiv stilling til den!
- Sett deg inn i avkrysningsvalg du har for å beskytte dine opplysninger. Ta deg tid til å teste ut hvordan de ulike profilinnstillingene virker i praksis.
- Gi ikke fra deg hele e-postadresseboka til aktørene bak nettsamfunnet, og i alle fall ikke passordet til din e-postkonto, slik Facebook faktisk oppfordrer til ved registrering. I tillegg til at det er uklokt er det trolig også i strid med de avtalevilkårene du har inngått med leverandøren av din e-postkonto.
- Benytt en e-postadresse du uten større bryderi kan erstatte dersom du senere skulle oppleve å bli utsatt for spam, eller andre uønskede henvendelser via e-post.
- Du er selv ansvarlig for all informasjon du legger ut på profilen din. Legg ikke ut bilder eller personopplysninger om andre uten først å ha spurt dem om lov.
- Vær forsiktig med å legge ut opplysninger om politisk oppfatning, tro og seksuell legning. Dette er i norsk og europeisk personvernlovgivning regnet som sensitive personopplysninger.
- Det du ikke ville sagt om deg selv eller andre i en større forsamling av kjente og ukjente personer i den fysiske verden, bør du heller ikke publisere på Internett. Opplysninger du gir i ”fortrolighet” til venner på din profil, kan lett bli klippet ut og benyttet i helt andre sammenhenger.
- Sjekk om de som står bak nettsamfunnet kan bistå deg med å få fjernet krenkende bilder og personopplysninger. Bruk den muligheten om du finner åpenbart krenkende og sjikanerende innhold. Dersom innholdet er så ekstremt at det må fjernes raskt bør du kontakte politiet på hjemstedet ditt.
Sjikane, trusler og spredning av andres personopplysninger på Internett kan være straffbart. Straffeloven, åndsverksloven og personopplysningsloven, er tre lover som regulerer disse forholdene. Les mer om dette på www.dubestemmer.no. Her finner du også råd om hvordan du får fjernet uønskede personopplysninger på Internett.
Det kan også være lurt å reflektere over følgende:
- Selv om aktørene bak nettsamfunnet tilsynelatende har en god personvernpolicy vet du egentlig ingenting om dem og deres intensjoner i dag, eller i fremtiden. Nettsteder forandrer seg hele tiden, og kan få ny funksjonalitet, finne nye markedsmuligheter eller få nye eiere. Facebook forbeholder seg retten til å endre vilkår og personvernpolicy når som helst. Se derfor for deg muligheten for at de personopplysningene du har lagt ut kan bli utlevert og benyttet til helt andre formål, uten at du kan gjøre noe for å forhindre det.
- Er det uproblematisk at aktøren bak nettsamfunnet samler inn informasjon om deg også fra andre nettsteder, blogger, chattelinjer, andre brukere mv, slik for eksempel Facebook forbeholder seg retten til å gjøre?
- Du må regne med at eierne av nettsamfunnet lagrer all informasjon om deg i ubestemt tid, også etter at du har slettet profilen din.
- Facebook lagrer e-postadressene til alle du har sendt invitasjon til, også de som velger å ikke opprette sin egen profil. De må faktisk selv sende en forespørsel til Facebook om å få sin e-postadresse slettet. Er det riktig av deg å utlevere andres e-postadresser på denne måten?
- Husk at det blir dannet detaljerte profiler som sier svært mye om deg, og dine venners interesser og adferd, og ikke minst også relasjonene dere i mellom. Dette er informasjon som kan være svært interessant for kommersielle aktører, ”stalkers”, kriminelle og andre.
- Tåler alt innholdet som du legger ut i profilen din å bli sett av skolens ledelse, arbeidsgiver, politiet eller komplett fremmede personer? Husk at bilder og personopplysningene du legger ut lett kan klippes ut og bli sett av andre langt utenfor din nære vennekrets.
- Vær forberedt på at det du legger ut av kommentarer og synspunkter i prinsippet blir liggende tilgjengelig på Internett for alltid, også etter at du selv kanskje har endret dine oppfatninger og ståsted.
Datatilsynet har, sammen med Utdanningsdirektoratet og Teknologirådet laget en informasjonskampanje for ungdom om personvern, ”Det er DU som bestemmer…”. Denne tar opp mange problemstillinger som er relevante nettopp i denne sammenhengen. Mer informasjon finner du på www.dubestemmer.no.
(26.06.2007) Gunnel Helmers
De fleste har en liten arkivmappe hvor de oppbevarer viktige dokumenter. De fleste er bevisst på hvor de plasserer arkivmappen. Ikke alle tenker like nøye over saken når de plasserer sine elektroniske dokumenter.
Noen dokumenter beholder vi i arkivmappen fordi det har en egenverdi for oss, som for eksempel vitnemål og attester, mens annet lagrer vi for at de ikke skal komme uvedkommende i hende. Dessuten passer mange godt på ferie- og familiebilder og andre personlige bilder.
Stadig flere personer har dokumenter og bilder også i elektronisk form.
Plassproblem er ikke bare relevant i forhold til skuffer og skap i hjemmet. Lagringsplass er minst like relevant i den elektroniske verden. Selv om kostnadene ved å utvide lagringsplassen på egen datamaskin stadig synker, ser det kanskje enda enklere ut for mange å gripe til Internett-tjenester som tilbyr lagringsplass. Disse tjenestene er i tillegg ofte gratis eller har en svært lav kostnad for brukeren.
- Valget kan se enkelt ut stilt ovenfor spørsmålet om enten å kjøpe en ekstra harddisk eller å få lagringsplassen gratis, sier Leif T. Aanensen, avdelingsdirektør i tilsyns- og sikkerhetsavdelingen i Datatilsynet.
- Nettbaserte lagringsløsninger er vel å bra for noen formål, uegnet for andre. Det man hele tiden må være bevisst på, er under hvilke betingelser man får benytte lagringskapasiteten. Den beste kilden til slik kunnskap er å sjekke brukervilkårene nøye, påpeker Aanensen.
Naturlige spørsmål du bør stille deg selv er for eksempel:
- Hva sier brukervilkårene? Er det noe der som gir grunnlag for bekymring? Settes jeg i stand til å forstå vilkårene?
- Hvor seriøse fremstår tjenestetilbyderen? Kjenner jeg noen som kan gi med et råd om bruk av tjenesten er forsvarlig for formålet mitt?
- Hvordan ser det ut til at tjenesteleverandør har ivaretatt sikkerheten? Hvor enkel ser det ut til for uvedkommende å skaffe seg tilgang? Ser sikkerheten tilstrekklig ut i forhold til informasjonen jeg ønsker lagret? Søk gjerne råd hos andre som har greie på sikkerhet.
- Vær oppmerksom på at bruk av brukernavn og passord regnes som en relativ svak sikringsmekanisme. Hvis tjenesteleverandør stiller krav til kvalitet på passordet er dette likevel et godt tegn. Virker det som leverandør har ivaretatt dette på en god måte?
- Hvilke rettigheter har jeg om all informasjonen jeg har lagret blir borte? Sies det noe om det i vilkårene? Har jeg en egen sikkerhetskopi?
- Hvilket land er tjenesteleverandøren hjemmehørende i? Hvem kan hjelpe meg hvis noe skulle gå galt?
- Tenk nøye igjennom hva du selv føler deg komfortabel med, sier Leif T. Aanensen. - Det er til syvende og sist deg selv som opplever konsekvensen om noe skulle gå galt. I verste fall kan du risikere at informasjonen kommer på avveie eller stjeles av uvedkommende, om ikke sikkerheten er godt nok ivaretatt. Slik personlig informasjon kan senere misbrukes, og misbruket kan påføre deg økonomisk skade eller ubehag, påpeker Aanensen.
- Det blir som å deponere bilder og personlige brev i Snekkergaten 2, uten å sjekke hvem som bor der eller hva de har fore. De aller fleste ville vel finne naturlig å sjekke både nabolaget og at beboerne er pålitelig før arkivmappen overleveres. Det samme bør du gjøre på nettet, sier avdelingsdirektør Leif T. Aanensen i Datatilsynet.
Gratis epost
Tilbydere av webbasert epost føyer seg også inn i rekken av tjenester som tilbys gratis. Flere av leverandørene tilbyr så mye lagringsplass, at det av praktiske grunner ikke er nødvendig å tenke på sletting. Tenk først og fremt igjennom hvilken informasjon du lar flyte gjennom slike systemer, dernest hvor lenge du mener informasjonen bør tas vare på. Selv om plassen er der innebærer det ikke at du må bruke den.
- Vær bevisst på at informasjonen på webbaserte løsninger i utgangspunktet kan være lagret hvor som helst i verden, og at andre regler kan gjelde i utlandet, sier Leif T. Aanensen.
(15.06.2007) Leif T. Aanensen
I USA utsettes omlag 10 millioner mennesker for ID-tyveri hvert år (tall fra FTC). Hvor mange nordmenn som rammes, har man ikke gode tall for. Om andelen her er like høy, vil Ola og Kari bli utsatt for ID-tyveri to-tre ganger i løpet av livet sitt.
Bekjempelse av ID-tyveri krever våkenhet og innsats både fra den enkelte og fra virksomheter som behandler opplysninger om deg. Personopplysningene er en av "råvarene" de kriminelle benytter for å gjennomføre sine aktiviteter. Kunnskap om den enkeltes bevegelsesmønster, vaner, og økonomiske forhold, supplert med tilgang til personlige dokumenter, utgjør de viktigste ingrediensene.
Det aller viktigste den enkelte kan bidra med, er å sørge for at tilgangen til disse ingrediensene er vanskeligst mulig.
Hvor vidt strekker begrepet seg?
Det er litt ulike synspunkter på hva som kan betegnes som et ID-tyveri. Datatilsynet legger til grunn at alle situasjoner hvor en person, uten samtykke fra rette vedkommende, enten:
- helt eller delvis er i stand til utføre en eller annen form for uønsket transaksjon i annen persons navn, eller
- skaffer seg tilgang til ressurser tilhørende andre, eller
- urettmessig tilegner seg rettigheter som tilhører andre
vil være identitetstyveri.
Hva er motivasjonen for ID-tyveri?
I de fleste tilfeller vil tyveri av ID ha økonomisk vinning som motiv. En person eller en gruppe av personer ønsker å få kontroll over ressurser eller midler du som person er rettmessig innehaver av. Det er likevel ikke alltid økonomisk vinning er motivet for et ID-tyveri. I noen tilfeller kan også ønske om å ramme en person være motivet for slike handlinger. Hindringene for å plage andre er i praksis ofte lavere enn for å oppnå økonomisk vinning. Bare en liten detalj som at noen andre stadig endrer din adresse, kan påføre deg mye ekstra arbeid og ubehageligheter.
ID-tyveri har altså primært to årsaker:
- Ønsket om økonomisk vinning
- Ønsket om å påføre noen skade eller ubehageligheter
Hvordan kan den enkelte verne seg mot problemet?
Du kan selv gjøre ganske mye for å verne deg mot ID-tyveri. Først og fremst er det viktig å dele egen innsats inn i tre faktorer:
Forebygge
Gode tiltak for å forebygge ID-tyveri er den viktigste faktoren. Ved å være oppmerksom og våken i forhold til kildene de kriminelle benytter kan du allerede oppnå et godt vern.
- Ikke oppgi personlig informasjon til ukjente på telefon, gjennom e-post, eller over Internett med mindre det er du selv som har initiert trafikken.
- Legg aldri igjen personinformasjon hos selskaper du ikke vet nok om.
- Husk at passord og PIN-koder er personlige, og skal ikke gis til andre.
- Dersom postkassen din ikke er låsbar, bør du vurdere å sette lås på. Tenk igjennom hvor mye informasjon som flyter gjennom denne kassen. Da vil du raskt se at den vil kunne være et førstevalg for kriminelle som ønsker informasjon om deg.
- Rive i stykker dokumenter som inneholder personopplysninger, før disse kastes i avfallsdunken. Dokumenter som har spesiell beskyttelsesverdi, slik som PIN-koder og lignende, bør fortrinnsvis brennes eller destrueres på annen måte.
- Unngå å ha informasjon som kan gi tilgang til beskyttelsesverdig informasjon i lommebok eller vesker.
- Klikk aldri på linker i e-post fra institusjoner du tilsynelatende kjenner for så å legge inn personinformasjon på siden du kommer til; skriv heller inn adressen du kjenner fra før.
- Bruk brannmurer, virusprogrammer, antispionprogrammer til å beskytte din private datamaskin.
- Ikke bruk for enkle passord på dine kundesider, din nettbaserte e-post eller andre sider med beskyttelsesbehov. Vær oppmerksom på at noen virksomheter beskytter passordet ditt for dårlig - derfor kan det være lurt å unngå å bruke samme passord flere steder.
- Ha dine personlige data – dine personopplysninger – på et sikkert sted
- Sjekk om forbindelsen er beskyttet (kryptert) ved utveksling av persondata.
- Vær oppmerksom på at det går an å reservere seg mot at noen endrer din postadresse via Internett. Kontakt eventuelt Posten om dette.
Oppdage
Vær våken på signaler som kan tyde på at du er utsatt for et ID-angrep. Dess tidligere slike aktiviteter oppdages, dess større muligheter er det for å begrense skadepotensialet.
Vær på vakt hvis:
- Du mottar regninger for produkter du ikke selv har bestilt
- Uventede disposisjoner fremgår på din kredittkortregning
- Du mottar bekreftelse på kreditt eller kredittramme uten å ha spurt om dette
- Du mottar varsel om at adresseendring er mottatt
- Du mottar telefon eller brev om kjøp du ikke har gjennomført
- Dersom du mottar gjenspartsbrev etter kredittsjekk uten selv å ha initiert aktiviteter som gjør dette nødvendig.
Følg godt med:
- Kontroller nøye dersom du får adressert post du ikke forstår grunnlaget for, for eksempel en faktura, et avtaleforslag, etc.
- Før jevnlig kontroll med at det ikke er unormale eller ukjente transaksjoner på dine konti. Vær spesielt oppmerksom på konti med tilknyttet kredittkort.
- Vær oppmerksom på at du selv kan sjekke hvilken adresse du står registrert med i Folkeregisteret. Dette kan du gjøre via innloggingstjenesten minside (www.norge.no/minside, nytt vindu).
Bekjempe
Hvis først ulykken er ute og du har blitt utsatt for ID-tyveri, er rask handling det viktigste for å forsøke å begrense skadene.
- Ta kontakt med alle virksomheter hvor du har aktiva for å sjekke omfanget av eventuelle ID-tyveriet
- Reagert umiddelbart dersom du mottar informasjon om ny konto eller liknende.
- Be om frivillig sperring av kreditt hos kredittopplysningsbyråene. De fleste som yter kreditt vil hente inn kredittverdighet hos slike selskaper, en telefon til disse vil kunne verne deg mot ytterlig skade.
Dun & Bradstreet, telefon 22 91 52 00
CreditInform AS, telefon 815 55 454
Lindorff Decision AS, telefon 24 17 80 00
- Steng umiddelbart kontoer som har blitt utsatt for uautoriserte disposisjoner. Be om skriftlig bekreftelse på at stengning er foretatt.
- Sørg for å påpeke urettmessige transaksjoner umiddelbart ovenfor kreditt- eller kortselskap
- Følg nøye med på at postgangen kommer som normalt. Dersom du har mistanke om urettmessig endring av adresse, ta umiddelbar kontakt med Posten.
- Anmeldt forholdet til politiet
- Ta kontakt med Datatilsynet for å søke råd om aktiviteter som kan være spesielt viktig for ditt vedkommende.
Nyttige lenker
Under er en liten samling av dokumenter som kan være nyttig lesning om ID-tyveri. Flere offentlige kontorer og organisasjoner med ansvar for å bekjempe ID-tyveri har mange god råd og tips om du skulle være offer for en slik situasjon. Alle disse er på engelsk.
Generelt om ID-tyveri:
http://www.ftc.gov/bcp/edu/microsites/idtheft//index.html
http://www.idtheftcenter.org/
http://www.usdoj.gov/criminal/fraud/websites/idtheft.html
http://www.identity-theft.org.uk/
Interessant video om tema:
http://www.ftc.gov/bcp/edu/microsites/idtheft//index.html
Dokument som kan være relevant:
http://www.ftc.gov/bcp/edu/microsites/idtheft/
downloads/TalkingAboutIDTheft.pdf
(09.08.2006) Datatilsynet
Datatilsynet avviste en klage fra en privatperson som var frustrert over at det til stadighet dukket opp en ”falsk navnebror” ved søk på ulike nettbaserte søkesteder. Personvernnemnda opprettholdt avvisningen.
Klageren mente at en ukjent person hadde registrert hans identitet i flere søkemotorer (”falsk navnebror”).
Hverken Datatilsynet eller personvernnemnda var i stand til å finne opplysninger om en slik "falsk navnebror". Personvernnemnda opprettholdt avvisningen.
Les Personvernnemndas avgjørelse (pdf, nytt vindu)
(05.08.2004) Redaksjonen
Må forvaltningen ta personvernhensyn ved utlegging av dokumenter på internett?
Datatilsynet sendte i 2003 en forespørsel til Justisdepartementets lovavdeling om tolkning av personopplysningsloven i forhold til offentlighetsloven. Nå foreligger svaret fra lovavdelingen.
Personvernhensyn må tas
Lovavdelingen kom i sitt svar til at forvaltningens internett-publisering av dokumenter også omfattes av personopplysningsloven. Dette vil si at personvernhensyn må veies mot forhold som taler for publisering.
Bakgrunn for saken
Datatilsynet så at flere offentlige instanser begynte å legge ut alle inn- og utgående dokumenter på internett, bortsett fra dokumenter unntatt ved taushetsbestemmelser. Offentliggjøringen ble ikke vurdert i forhold til personopplysningsloven. Det ble dermed, etter Datatilsynet oppfatning, bare taushetsplikten i særlovene som regulerte hvorvidt opplysninger kunne publiseres eller ikke. Datatilsynet mente at dette ikke var i samsvar med intensjonene i personopplysningsloven, og ba om Justisdepartementets vurdering.
Personopplysningsloven skal ikke begrense innsynsretten etter offentlighetsloven. Men innsynsretten etter offentlighetsloven er knyttet opp mot en bestemt, avgrenset sak eller dokument: Den som ber om innsyn i en bestemt sak skal få det så sant ikke taushetsbestemmelsene som gjelder for saken, gjør at saken likevel ikke kan gis ut. Meroffentlighetsprinsippet sier i tillegg at forvaltningen skal vurdere om dokumenter som kan unntas likevel kan utleveres, for eksempel ved å sladde enkelte opplysninger.
Datatilsynet spurte i sitt brev til lovavdelingen om en offentlig instans, for eksempel en kommune, kunne publisere fulltekstdokumenter på Internett kun i medhold av offentlighetsloven, og uten å måtte forholde seg til personopplysningslovens krav og rettigheter.
Les avklaring fra lovavdelingen her (nytt vindu)
(08.12.2006) Guro Slettemark og Gunnel Helmers
Under tvil kom Datatilsynet frem til at overvåking av fildelingsnettverkene vil kunne ha grunnlag i personopplysningsloven. Datatilsynet ønsker en politisk avklaring på området.
Advokatfirmaet Simonsen ville registrere kallenavn, IP-adresse, og fillister som viser hvilke musikkspor, filmer eller TV-serier som blir delt via fildelingsnettverk. Hensikten er å skaffe nok opplysninger til å kunne anmelde ulovlig fildeling til politiet, fremme et sivilt søksmål, eller å rette henvendelser til enkelte fildelere via nettleverandørene. Personopplysingene som samles inn vil normalt være avidentifiserte, og videre etterforskning vil måtte foretas av politiet.
Datatilsynet kom under tvil frem til at disse opplysningene kan registreres med lovgrunnlag i personopplysningslovens § 8 f. Tilsynet mente videre at advokatfirmaet må ha konsesjon for behandlingen fordi opplysningene som innhentes er sensitive.
Datatilsynets utfordret også musikk- og filmbransjen til å informere publikum om lovlig/ ikke lovlig kopiering og nedlasting av musikk og filmer. Både gjennom egen virksomhet og fra presseoppslag har tilsynet erfart at det er vanskelig å orientere seg på dette området.
Ønsker en politisk gjennomgang
Etter Datatilsynets mening reiser saken prinsipielle spørsmål som bør få en politisk avklaring. Det er ikke uproblematisk at private aktører skal etterforske lovbrudd uten noen form for fullmakt fra lovgivende myndighet.
Politiets kommunikasjonskontroll og etterforskning er regulert i straffeprosessloven. Infiltrasjon og provokasjon er metoder politiet bare kan benytte når kravene i Riksadvokatens retningslinjer er oppfylt. Tilsvarende gir lov om vaktvirksomhet retningslinjer til vaktselskapene. Advokatfirmaet Simonsen er ikke underlagt tilsvarende lovgivning og retningslinjer.
Datatilsynet registrerer at både justisministeren og kulturministeren har kommet med uttalelser knyttet til deling av filer uten lovlig kopieringsgrunnlag. Datatilsynet har oversendt kopi av brevet til Kulturdepartementet og Justisdepartementet for å signalisere at det etter Datatilsynets vurdering er behov for å endre åndsverkloven dersom det er politisk ønskelig at rettighetshavere skal ha mulighet til å forfølge brudd på åndsverkloven.
En endring i loven bør i så fall klart angi grensene for hvilke virkemidler rettighetshaverne skal kunne benytte. Datatilsynet mener et slikt tiltak vil bidra til å sikre kravet til forutsigbarhet både for bransjen og for publikum.
Les konsesjonen til advokatfirmaet Simonsen
(15.11.2006) Atle Årnes og Gunnel Helmers
I NRK standpunkt den 31. oktober 2006 foreslo ein debattdeltakar at alle skal ha faste IP-adresser. Dette blei lansert som eit middel for å lettare kunne overvake aktørar på Internettet. Forslaget er svært uheldig ut frå eit personvernsynspunkt.
For å kunne kommunisere på Internett er ein avhengig av IP-adresser for å kunne sende og motta informasjon. Ei statisk IP-adresse er ei permanent adresse som ein internetttilbydar gir ei datamaskin. I tillegg har ein kortvarige (dynamiske) IP-adresser som berre er gitte ei datamaskin i ei avgrensa tid.
Personvernrisiko
For personvernet til vanlege privatpersonar på dagens Internett er det ein fordel at IP-adressa ikkje er registrert fast på brukaren. Med ei fast IP-adresse vil all Internett-aktivitet lettare kunne sporast til den einskilde.
I dag er det berre internettilbydaren (eigaren av DHCP-serveren) som vil kunne fortelje kven som har hatt ei dynamisk gitt IP-adresse i eit gitt tidspunkt.
Det er strenge krav til internettilbydaren når det gjeld kven som kan få informasjon om kva for ein brukar som står bak ei dynamisk gitt IP-adresse. I Noreg kan politiet, når dei har heimel og når slik informasjon er lagra, be om slik informasjon dersom dette er nødvendig for etterforskinga av ei kriminell handling.
Datatilsynet meiner at obligatoriske faste IP-adresser for vanlege privatpersonar vil innebere fare for misbruk og eit svekka personvern. Det bør ikkje verte enklare for kven som helst å overvake trafikken på Internettet.
Risiko for tryggleiken
Eit krav om ei fast IP-adresse for alle har også ulemper for informastryggleiken. Dagens bruk av faste og mellombelse IP-adresser inneber at ei adresse kan delast av ei mengd bakanforliggjande datamaskiner. Ein kan dermed ikkje vere sikker på kva datamaskin som kommuniserer berre på bakgrunn av IP-adressa aleine. Dette er ei uvisse som faktisk kan auke tryggleiken for datamaskiner i eit nettverk. Maskinene er blant anna mindre sårbare for direkte angrep.
Ny IP-versjon på trappene
Den største delen av datatrafikken på Internett bruker eit adressesystem som heiter IP versjon 4 (IPV4). Det finnst ikkje nok IPV4-adresser til alle aktuelle datamaskiner på Internettet i dag.
Ein nyare IP-versjon, IP-versjon 6 (IPV6), er teke i bruk i nokre delar av nettet. Denne versjonen har langt fleire unike adresser, slik at det faktisk med IPV6 er mogeleg å innføre fast IP-adresse for alle. Når IPV6 eventuelt blir teke i bruk på brei basis, må dette opp til ein vidare personverndebatt.
(30.06.2006) Gunnel Helmers
En person ønsket å få slettet innlegg på et nettbasert debattforum. Datatilsynet mente at innleggene var ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Personvernnemnda var enig i denne vurderingen.
Personen ønsket å få slettet både sine egne leserinnlegg samt motinnlegg som andre personer hadde skrevet. I tillegg krevde personen sletting av alle registreringer på vedkommendes navn gjennom søkemotoren Google.
Opinionsdannende formål
Personvernnemnda var enig med Datatilsynet i at ytringer på slike debattsider faller inn under personopplysningsloven § 7. Det betyr at innlegg fra klager og andre innlegg som viser til klagers innlegg, samt kommentarer og motinnlegg ikke kan kreves slettet, siden nettstedet representerer virksomhet med opinionsdannende formål.
Personvernnemnda påpekte også at Google indekserer og katalogiserer alle opplysninger som ligger tilgjengelig på Internett. Et debattforum kan neppe påvirke eller hindre slik indeksering, slik klager hevdet.
Les personvernnemndas avgjørelse i saken (nytt vindu)
(12.04.2005) Gunnel Helmers
Hvilke regler gjelder for salg og direkte markedsføring?
Denne siden samler informasjon om temaet, blant annet forskjellige lovtolkninger som berører den som driver handelsvirksomhet eller markedsfører direkte.
Får du uønskede telefoner eller uønsket markedsføring rettet mot deg? Praktisk hjelp finner du her.
(22.05.2007) Katrine Berg og Monica Fornes
Når en virksomhet henvender seg til en kunde eller treffer avgjørelser ut fra en personprofil, oppstår en særskilt informasjonsplikt. Den enkelte kunden må også ha samtykket til at opplysningene om ham brukes til å lage personprofiler.
Hva er en personprofil?
Når en virksomhet kombinerer opplysninger og ut i fra disse knytter visse antagelser om adferd, evner, preferanser eller behov, kalles dette en personprofil. For eksempel vil opplysninger om navn, adresse, varegruppekjøp, pris på vare og tidspunkt for kjøp sammen kunne danne grunnlaget for en personprofil. En ekstra informasjonsplikt inntrer dersom disse opplysningene brukes til å skreddersy henvendelser til kunden, eller treffe avgjørelser overfor en enkeltperson. Når kundeinformasjonen kun brukes til statistikk, vil det ikke være personprofiler. Da kan man imidlertid heller ikke lagre informasjonen på en slik måte at man kan finne tilbake til personene opplysningene stammer fra.
Når en virksomhet henvender seg til en kunde eller treffer avgjørelser ut fra en personprofil, oppstår en særskilt informasjonsplikt. Den enkelte kunden må også ha samtykket til at opplysningene om ham brukes til å lage personprofiler. Les mer om dette i avsnittene under.
Eksempel 1:
Bokhandleren antar at Kari liker krimbøker, fordi de har registrert i datasystemet sitt at hun ofte kjøper slike bøker. Derfor sender bokhandleren henne reklame om den nye krimboken han har for salg. Dette er en personprofil.
Eksempel 2:
Nærbutikken har et bonuskort og registrerer alle kjøpene til kundene med slike kort. Nærbutikken sender direkte reklame om eksotiske frukter til alle over 50 år som kjøper mye frukt og grønt. De antar at disse kundene er spesielt interesserte. Dette er en personprofil.Eksempel 3:
Et reisebyrå samler inn kundedata for å få statistikk over egne kunder. Dataene knyttes ikke spesielt til enkeltpersoner. Kundene kan selv velge å abonnere på forskjellige nyhetsbrev, om eksotiske reiser, aktivitetsreiser eller klassiske sydenturer. Kundene melder seg på om de har lyst. Dette er ikke bruk av personprofiler.Personprofiler krever samtykke
Virksomheter som bruker personprofiler må som hovedregel innhente samtykke fra den enkelte. Kravet går frem av personopplysningslovens § 8. Dersom virksomheten ikke bruker personopplysninger utover grunndata og statistikk til å anta noe om noen, er det ikke nødvendig å innhente samtykke. Med grunndata menes kontaktopplysninger og fødselsdato. Informasjonsplikten i § 21 må imidlertid følges.
Personopplysningslovens utgangspunkt er at den enkelte skal kunne bestemme selv. Et samtykke må være frivillig, uttrykkelig og informert. Samtykke fra den enkelte gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger. Dette betyr at et samtykke må være en aktiv handling fra den enkeltes side. Personen kan ikke bindes ved passivitet. En aktiv handling vil for eksempel kunne være at personen selv må merke av i en "klikk-av-boks". Dersom en slik boks er utfylt på forhånd, vil kravene til aktivt samtykke ikke være tilfredsstilt.
Kravet om frivillighet innebærer at et samtykke til profiler normalt ikke bør være en forutsetning for å få tjenester. Det bør heller ikke lokkes med særlige fordeler ved avgivelse av samtykke.
For at et samtykke skal være informert, må det gis tilstrekkelig informasjon til at den enkelte kan forstå hva samtykket omfatter. Dette innebærer at det informeres om hvilke opplysninger som registreres og at det brukes til å skreddersy tilbud på bakgrunn av personprofiler. Kravet til informasjon samsvarer i stor grad med regelen om informasjonsplikt i personopplysningsloven § 19. Informasjon om at virksomheten vil drive markedsføring dekker ikke informasjonskravet til samtykke ved bruk av personprofiler.
Det stilles i utgangspunktet ikke formkrav til et samtykke. Virksomheten vil likevel ha plikt til å kunne bevise at samtykket er reelt. Derfor kan det være lurt å dokumentere samtykket.
Det må legges til rette for at kundene kan tilbakekalle et tidligere avgitt samtykke, eller endre registrerte personopplysninger. Virksomheten kan eventuelt oppgi en e-postadresse, peker til et kontaktskjema eller et telefonnummer der samtykket kan kalles tilbake.
Utvidet informasjonsplikt
Personopplysningsloven pålegger den som bruker personprofiler å gi utvidet informasjon til personene det gjelder. Man må gi ekstra informasjon hver gang man tar kontakt med en kunde på bakgrunn av en profil, på lik linje med kildemerkingskravet ved direkte markedsføring.
Når virksomheten henvender seg til, eller treffer avgjørelser som berører enkeltpersoner, på grunnlag av profiler som er ment å beskrive atferd, preferanser, evner eller behov, skal den behandlingsansvarlige informere om:
a) Hvem som er behandlingsansvarlig
Normalt er dette virksomheten ved øverste leder. Se personopplysningslovens
§ 2 nr 4.
b) Hvilke opplysningstyper som er anvendt
Virksomheten skal informere om hvilke typer opplysninger som er anvendt. Det er ikke nødvendig å oppgi eksakt hvilke opplysninger som er brukt. Det er vanskelig å si noe generelt om hvor grovt man kan angi opplysningstypene. Dette må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. Datatilsynet er av den oppfatning at man også må informere om opplysningstyper utover personopplysningene, som for eksempel at det er brukt statistikk. Det kan også være naturlig å gi utdypende informasjon om statistikkbruk og bruk av personopplysninger på hjemmesidene til virksomheten. Hensynet bak bestemmelsen er å sørge for den enkelte skal vite hva virksomhetene vet eller antar om han/henne.
c) Hvor opplysningene er hentet fra
Det skal opplyses om kildene for opplysningene.
Den behandlingsansvarlige skal informere på eget initiativ.
Kravene går frem av personopplysningslovens § 21.
Eksempel 4:
En nettbokhandler, Boken AS, bruker personprofiler til å skreddersy tilbud på interessante bøker til den enkelte. Utvelgelsen skjer på bakgrunn av tidligere kjøp. Bedriften informerer kunden slik: (Punktene a, b og c er satt inn kun som en løs henvisning til personopplysningslovens § 21)
a) Boken AS
b) registrerer navn/adresse, kjøpsdato, pris og bokkategori (krim, kokebok, barnebok, historisk biografi, etc.). Informasjonen skal inngå i en personprofil som skal brukes til å skreddersy tilbud
c) Vi bruker kun personopplysninger du selv aktivt har gitt oss
Eksempel 5:
En stor klesbutikk, Klær AS, ønsker å sende direkte markedsføring til småbarnsfamilier. De bruker statistikk til å kartlegge områder der det er spesielt mange slike familier, henter ut en adresseliste for området, og sender henvendelsene sine direkte til beboerne.
Bedriften informerer kunden slik: (Punktene a, b og c er satt inn kun som en løs henvisning til personopplysningslovens § 21)
a) Klær AS
b) Har brukt grunndata og statistikk som bakgrunn for tilbudet.
c) Grunndataene er hentet fra DM-huset
Dersom du vil ha utdypende informasjon om dette, kan du besøke vår hjemmeside: www.klær.no.
Sletting
Personopplysninger som ikke lenger er nødvendig å lagre, for å oppnå formålet de ble innhentet for, skal slettes. Personopplysningslovens § 28 oppstiller et forbud mot å lagre unødvendige personopplysninger. Det vil si at det er ikke lov å sitte på overskuddsinformasjon. Dersom opplysningene kun skal inngå i statistikk, må personopplysningene slettes når de er ført inn i statistikken.
Internkontroll og personvernombud
Virksomheter som behandler personopplysninger skal ha et internkontrollsystem med skriftlige rutiner knyttet til samtykke, informasjonsplikt, sletting med videre. Kravet går frem av personopplysningslovens § 14. Les mer om dette her: http://www.datatilsynet.no/internkontroll.
Virksomheter som håndterer mange personopplysninger kan ha nytte av å opprette et personvernombud. Mer informasjon om ordningen finner du her: http://www.datatilsynet.no/personvernombud.
Oppsummering
a) Virksomheten bruker kun statistikk, ikke opplysninger som kan tilbakeføres til enkeltpersoner.
Eksempel: Virksomheten bruker avisinnstikk eller annen uadressert markedsføring basert på statistikk. Her er det ikke nødvendig med samtykke eller informasjonsplikt.
b) Virksomheten bruker kun grunndata og statistikk.
Eksempel: Virksomheten sender adresserte henvendelser til personer valgt ut på bakgrunn av statistikk (for eksempel grunnkretsdata eller demografiske data). Her trenger ikke virksomheten innhente samtykke, men får den utvidede opplysningsplikten etter personopplysningslovens § 21. Dette kan oppfylles samtidig med kildemerkingen. (personopplysningslovens § 26)
c) Virksomheten bruker opplysninger utover grunndata til å rette direkte henvendelser til enkeltpersoner.
Eksempel: En fordelskort-virksomhet registrerer kjøp i varekategorier, pris og kjøpesum og retter skreddersydde henvendelser til den enkelte på bakgrunn av kjøpshistorikken. Her må virksomheten ha et spesielt samtykke til å bruke personprofiler, og informere etter § 21.
Les også:
Forbrukerombudets og Datatilsynets ”Veiledning for innhenting og bruk av forbrukeres personopplysninger på Internett”
http://www.forbrukerombudet.no/asset/1029/1/1029_1.pdf
(12.04.2007) Hanne P. Gulbrandsen
Mange virksomheter tar inn avtalevilkår om senere bruk av personopplysninger til markedsføring i sine standardavtaler. Dette er problematisk fra et personvernståsted.
Standard avtalevilkår brukes ofte når forbrukeren skal inngå ulike avtaleforhold. For å få bankkonto, ulike fordelskort, forsikring, mobilabonnement etc., kreves det som oftest at du inngår en standardavtale med virksomheten som tilbyr deg tjenesten. I den senere tid er det blitt vanlig at et såkalt ”personopplysningsvilkår” inntas i disse kontraktene. I dette vilkåret informeres det i tråd med informasjonsplikten etter personopplysningsloven, om hvilke av dine personopplysninger som skal brukes til hva – og at du ved inngåelse av kontrakten samtykker til denne bruken. Det er en gjennomgående trend at virksomheten ønsker å ”sikre” seg i forhold til mulig fremtidig bruk av opplysningene, særlig i relasjon til markedsføringsaktiviteter. Dette kommer til uttrykk ved at forbrukeren gjennom avtaleinngåelsen samtidig må godta at hans/hennes innsamlede personopplysninger benyttes i markedsføringsøyemed, herunder utleveres til eksterne samarbeidspartnere. For å motta en tjeneste som forbrukeren behøver, må vedkommende faktisk samtidig være nødt til å akseptere bruk av egne personopplysninger i markedsføringsøyemed.
Etter markedsføringslovens § 9 a, vil dette i mange tilfeller kunne anses som et urimelig avtalevilkår. Men også fra et personvernrettslig ståsted er denne praksisen problematisk.
Problemer i forhold til personopplysningsloven
Slike standard personopplysningsvilkår skaper etter Datatilsynets oppfatning flere problemer. Det er blant annet vanskelig å vurdere hvorvidt grunnvilkårene i personopplysningsloven § 11 er oppfylt. Når behandling av personopplysninger til flere forskjellige formål reguleres i samme kontrakt, blir det vanskelig å kontrollere hvorvidt de aktuelle opplysningene er relevante og nødvendige for det ene, men ikke det andre formålet, hvorvidt alle formålene har et behandlingsgrunnlag osv. Har man egentlig avgitt et gyldig samtykke etter personopplysningsloven § 2 nr. 7 til å bruke egne personopplysninger i markedsføringsøyemed når det er noe man må godta dersom man ønsker å inngå for eksempel en kjøpekortavtale?
Behandling av personopplysninger i tilknytning til hovedformålet med inngåelsen av avtalen, vil som hovedregel kunne hjemles i behandlingsgrunnlaget ”avtale” i personopplysningsloven § 8 bokstav a. Som de andre alternative behandlingsgrunnlagene nevnt i bokstavene i § 8, er det et krav om at behandlingen av personopplysninger skal være nødvendig. Nødvendighetskriteriet er her knyttet til oppfyllelsen av avtalen og utførelsen av gjøremål i samsvar med den registrertes ønske. Ved å samle flere ulike formål i et og samme personopplysningsvilkår, vil nødvendighetskriteriet vanskelig kunne sies å være oppfylt for alle formålene. Det vil ikke være nødvendig å behandle personopplysningene til markedsføring for å få gjennomført en kortavtale.
Behandling av opplysningene til formålet markedsføring, vil altså ofte kreve samtykke. Det kan vanskelig sies at man gjennom avtaleinngåelsen har innhentet et gyldig samtykke til bruk av personopplysninger også ved markedsføring– til tross for at bruken går tydelig frem av avtalevilkårene – da man ikke har noen valgmulighet dersom man ønsker den tjenesten de standard avtalevilkårene er knyttet til. Den registrerte vil i slike tilfeller ikke ha tatt et eksplisitt valg i forhold til at vedkommendes personopplysninger også skal brukes til andre formål enn de formål som er direkte knyttet til den tjenesteytelse som den registrerte ønsker.
Praktisk konklusjon
For å sikre at man har et behandlingsgrunnlag ( ofte vil det være krav om samtykke) til bruk av personopplysninger til alle de ulike behandlinger (kan ofte skilles ved at de har ulike formål) som beskrives i en standardavtale, krever Datatilsynet at bruk av personopplysningene til andre formål enn det som er nødvendig for å gjennomføre selve avtaleforholdet, behandles separat fra standardavtalen. Dette vil kunne sikre at man tar et bevisst valg i forhold til å tillate at ens personopplysninger også brukes til andre formål enn det som er intensjonen med avtaleinngåelsen. Med separat mener Datatilsynet at disse formålene tas ut av avtalen, slik at man må samtykke til disse som enkeltstående behandlinger, eventuelt at det i selv avtaleteksten inntas en avkrysningsboks for denne type formål ”ja, jeg samtykker til at….”.
Det vil på denne måten også fremstå som enklere for den registrerte å vurdere hvorvidt de opplysninger som samles inn er relevante og nødvendige i forhold til alle de behandlinger den behandlingsansvarlige ønsker å gjennomføre.
(15.02.2005) Guro Skåltveit
Datatilsynet har laget en oversikt over hva du kan og ikke kan reservere deg mot av direkte markedsføring, hvor du kan henvende deg om du vil reservere deg og hvor du kan klage, i tillegg til noen begrepsforklaringer.
Alle markedsførere er pålagt å sjekke sine navnelister opp mot Reservasjonsregisteret i Brønnøysund. Slik skal de luke vekk alle som har reservert seg mot direkte markedsføring. Meningen er at de som ikke ønsker å motta adresserte henvendelser skal slippe, samtidig som virksomhetene skal unngå å bruke ressurser på markedsføring mot kunder som ikke ønsker å bli kontaktet.
Du vil i denne oversikten også finne andre tips til måter å unngå denne markedsføringen på.
A. Reservasjonsregisteret
- Dette kan du ikke reservere deg mot
B. Andre måter å unngå direkte markedsføring på
C. Slik kan du klage
A. Reservasjonsregisteret
Dette kan du reservere deg mot:
Ved å registrere deg i Reservasjonsregisteret i Brønnøysund skal du som privatperson slippe å motta adressert reklame eller telefonhenvendelser fra selgere. Adressert reklame betyr reklame per tradisjonell post. Reservasjonen kan når som helst endres eller slettes, og den vil gjelde helt til du aktivt gjør noe for å endre den. Det er med andre ord ikke nødvendig å fornye reservasjonen etter en viss tid.
Det er i dette registeret mulig å velge om reservasjonen bare skal gjelde telefonsalg eller bare adressert reklame, eller eventuelt begge deler. Du kan altså for eksempel reservere deg mot telefonhenvendelser, men ikke mot skriftlige henvendelser. Du kan også velge om du vil unnta ideelle organisasjoner fra reservasjonen. Det vil bety at ulike organisasjoner med ideelt formål kan kontakte deg selv om du har reservert navnet ditt i registeret.
Alle som sender ut reklame rettet mot deg som kunde, plikter å oppdatere sine lister mot Reservasjonsregisteret minst tre måneder før første gangs utsendelse, og deretter minst fire ganger i året. Selv om du har sperret navnet ditt, kan du altså i en kortere periode etter registreringen fremdeles motta henvendelser.
Vær også oppmerksom på at reservasjonen kun gjelder henvendelser til ditt navn på din adresse i folkeregisteret, og ikke til andre adresser du måtte ha eller til andre personer i husstanden.
PS. Du kan ikke reservere deg mot reklame per e-post, sms eller faks i Reservasjonsregisteret, men dette er heller ikke en lovlig form for reklame med mindre du har samtykket aktivt på forhånd (se mer under pkt C 3).
Slik reserverer du deg i reservasjonsregisteret:
Du reserverer deg ved å ta kontakt med Brønnøysundregistrene. Her kan du også endre eller slette tidligere reservasjoner:
- Automatisk telefonsvarer: 75 00 75 03
- Sentralbord: 75 00 75 00
Reservasjonsregisterets sider (nytt vindu)
Dette kan du IKKE reservere deg mot i Reservasjonsregisteret
- Reservasjonen i Brønnøysundregistrene vil ikke gjelde for andre typer henvendelser slik som reklameinnstikk i aviser, markeds- og opinionsundersøkelser eller uadressert reklame.
- Reservasjonen gjelder heller ikke reklame rettet mot et foretak eller mot juridiske personer. Foretaket ditt kan derfor fortsatt få tilsendt reklame selv om du som privatperson har reservert deg.
- Virksomheter har ikke plikt til å sjekke om ditt navn står i Reservasjonsregisteret dersom de har et løpende kundeforhold til deg. Med dette menes forhold der du har inngått en avtale av mer eller mindre formell grad, og der det er naturlig og nødvendig for kundepleien med en viss informasjon. I mange sammenhenger vil du som kunde gjerne ha en forventning om dette. Disse virksomhetene kan derfor sende deg ulikt materiale, deriblant reklame, selv om du har reservert deg i Reservasjonsregisteret.
Konkrete eksempler på løpende kundeforhold kan være:
- kontoavtaler (bankforbindelser)
- forsikringsavtaler
- abonnementer
- avtale om faste bidrag til ideelle organisasjoner
- medlemskap
- serviceavtaler
- bonuskortordninger
Et løpende kundeforhold opphører når kunden sier opp avtalen eller medlemskapet, eller når det ikke på lenge er kjøpt noe eller har vært kontakt mellom kunde og virksomheten. Om du ikke ønsker tilsendt reklame fra en virksomhet du har et løpende kundeforhold til, se neste avsnitt om måter å unngå reklame på.
I mange tilfeller vil det være uklart om et kundeforhold er løpende eller ikke. Om du er interessert i en mer detaljert beskrivelse av temaet, kan du lese Datatilsynets tolking av lovverket når det gjelder direkte markedsføring .
B. ANDRE MÅTER Å UNNGÅ MARKEDSFØRING PÅ
Henvend deg direkte: I tillegg til å registrere deg i Reservasjonsregisteret kan du selvfølgelig henvende deg til den enkelte markedsfører. Når noen markedsfører direkte mot deg, har du krav på å få opplyst hvem som har gitt opplysningene som ligger til grunn for henvendelsen. Du kan reservere deg mot flere henvendelser ved å kontakte virksomheten og be om sperring eller sletting av navnet ditt dersom dette ikke strider mot en avtale du har inngått tidligere.
Merk postkassen: Å stoppe uadressert reklame kan du selv gjøre enkelt ved å merke postkassen tydelig. Postkontoret gir deg et klistremerke hvis du ber om det, men du kan enklest bare lage en lapp selv.
Ta kontakt med teleoperatøren: Du kan ta kontakt direkte med teleoperatøren din for å forsikre deg om at navnet ditt ikke utleveres til markedsføring. (Teleoperatøren sender jevnlig oppdateringer til Telefonkatalogen™ slik at det skal være unødvendig å reservere seg der også.)
C. SLIK KAN DU KLAGE
Alle virksomheter som benytter adresselister til direkte reklame, har et selvstendig ansvar for å få oppdatert adresselistene i forhold til Reservasjonsregisteret. Mottar du reklame som du mener er i strid med reservasjonen din, kan du gå frem på følgende måte:
- Ta kontakt direkte med en representant for ledelsen i virksomheten som har sendt deg reklamen, og krev sperring av navnet ditt i adresse- og telefonlistene. Ikke nøy deg med å snakke med selgeren. Noter dato og hvem du har snakket med, eventuelt ta en kopi av brevene du sender.
Datatilsynet har utarbeidet en brevmal du kan bruke når du klager på direkte markedsføring.
Klagebrevmalen finner du her (nytt vindu).
- Dersom dette ikke hjelper; noter dato, legg ved det du måtte ha av informasjon om selgerens og bedriftens navn, notater og eventuelt kopier av sendte brev, og send en klage til Datatilsynet. Vi gjør oppmerksom på at det er viktig at du har prøvd å ta kontakt med virksomheten selv før du kontakter oss.
- Markedsføring per e-post, sms eller faks er ikke lov med mindre du har samtykket aktivt på forhånd. Får du reklame på disse måtene som du mener du ikke har samtykket til, kan du klage direkte til virksomheten og til Forbrukerombudet:
Her finner du informasjon om klager til Forbrukerombudet(nytt vindu).
(01.07.2003) Redaksjonen
Hvilke lover og regler gjelder ved næringsdrivendes innhenting og bruk av personopplysninger på Internett? Og hvordan skal regelverket tolkes?
Både Forbrukerombudet og Datatilsynet får flere henvendelser om dette. Nå har de to tilsynsorganene gått sammen om å utarbeide ”Veiledning for innhenting og bruk av personopplysninger på Internett”.
Næringsdrivende registrerer forbrukernes personopplysninger i forbindelse med kjøp av varer eller tjenester på Internett, og bruker ofte opplysningene i markedsføringsøyemed.
Både personopplysningsloven og markedsføringsloven stiller krav og setter grenser for hvordan personopplysninger kan samles inn og brukes. Hovedregelen er at det kreves et aktivt samtykke fra eieren av personopplysningene, basert på informasjon i forkant om hva opplysningene skal brukes til.
Mange er imidlertid usikre på tolkningen av regelverket og hvordan kravene skal oppfylles i praksis. Det er bakgrunnen for at Forbrukerombudet (som fører tilsyn med markedsføringsloven) og Datatilsynet (som fører tilsyn med personopplysningsloven) har laget en veiledning ved næringsdrivendes innhenting og bruk av personopplysninger på Internett. Veiledningen er tilpasset varehandel på Internett som foretas av myndige brukere, det vil si personer over 18 år.
Veiledningen er lagt ut på Forbrukerombudets hjemmesider.
Du finner også en kortversjon av veiledningen i PDF-format
Mange verksemder driv i dag med direkte marknadsføring i ei eller anna form. I ein slik samanheng er adressemekling viktig. Men kan verkeleg verksemdene fritt utveksle ulike opplysningar om kundane sine?
- Om adresselistene berre inneheld det ein kallar grunndata, kan ikkje adressemeklinga sjåast på som ein trussel mot personvernet, og verksemdene vil ikkje trenge samtykke frå dei registrerte, seier Hanne P. Gulbrandsen, saksbehandlar i Datatilsynet. Ho understrekar at ein med grunndata meiner namn, adresse, telefonnummer og fødselsdato. Mobiltelefonnummer for å sende sms eller e-postadresser kjem derimot ikkje inn under denne kategorien, og kan derfor ikkje leigast ut utan samtykke.
Listesjekk
Leigar skal alltid sjekke listene opp mot Reservasjonsregisteret før bruk, slik at dei som har reservert seg ikkje mottar uønska marknadsføring. Eit problem her er at barn under 15 år sjeldan er registrert i dette registeret. Adressemekling av lister der så unge er registrert skal derfor ikkje skje etter Datatilsynet si vurdering. Dersom adresselistene inneheld informasjon som kan gje indikasjonar på sensitive forhold, skal listene heller ikkje leigast ut. All bruk av personopplysningar må i så tilfelle være basert på samtykke frå den registrerte.
Informasjonsplikt
Verksemdene har plikt til å opplyse kundane sine om at ei formidling av personopplysningar vil finne stad, og om kva for nokre opplysningar som vil verte nytta til kva. Når forbrukarane mottek direkte marknadsføring har dei også krav på å få vite kvar opplysningane er henta frå utan å måtte be om det. Alle desse informasjonskrava er sett for at forbrukarane skal ha muligheit til å reservere seg mot direkte marknadsføring i verksemdene sine eigne reservasjonsregister.
Detaljerte retningslinjer
Datatilsynet har utarbeidd eit grunnlagsdokument der meir detaljerte retningslinjer for adressemekling er skildra. I dokumentet vert det presisert kva for nokre muligheiter og plikter eigar, leigar og meklar har i forhold til den registrerte sine rettar.
Les hele notatet (pdf-format, nytt vindu).
Datatilsynets tolkning med utgangspunkt i personopplysningsloven § 26.
Dette er et notat basert på en tolkning av personopplysningslovens § 26 om rett til å reservere seg mot direkte markedsføring. Tolkningen av bestemmelsen representerte da den kom en innstramming i forhold til tidligere tolkninger, men Datatilsynet mente at denne tolkningen lå nærmere intensjonen til lovgiver.
Les tolkningen (pdf-format, nytt vindu)