Karaoke-kaos

Hva skjer når umusikalske UV-studenter arrangerer karaokekveld?

KONKURRENTER: Per Stokke-Hall og Lars Hvaal synger mot hverandre.
FOTO: Richard Eriksen

FOTO: Richard Eriksen

- EYYH, hoies det entusiastisk fra en gruppe mennesker ved et bord. De er arrangører for Blinderns første Singstarfest, og vi er de første gjestene. Rigget opp midt i lokalet står et bord med to playstations, to mikrofoner og en storskjerm.

- Jeg har nesten aldri spilt Singstar før, jeg liker bedre vanlig karaoke, sier arrangør Rune Mant, og begrunner dette med at Singstar ikke har noen Bon Jovi-låter. Det kommer pizza på bordet og hoinga tiltar i styrke.

- De der er ikke akkurat singstarmennesker, sier medarrangør Kristine Lavik, og viser til to gutter som sitter sammensunket i hjørnet med hver sin øl.

- De ser ut som de er her mest for å se andre drite seg ut, sier hun, og innrømmer at hun er det litt selv.

- Singstar, Singstar, messes det av en gjeng som stirrer forventningsfullt på to gutter ved mikrofonene. De hiver seg rett ut i en sur tolkning av Jahn Teigens «Optimist»; begge strever med å holde tonen og samtidig holde følge med teksten. Publikum vrir seg fornøyd, og ord som «forferdelig» og «ikke bra» dukker opp på skjermen. Gutta gjør et hederlig forsøk på en slags dans, som resulterer i mer fnising og rungende applaus fra et publikum som har fått det de kom for.

I hitparaden som følger får vi «Rompa Mi» med D.D.E. og «Splitter Pine» med Dumdum Boys. Ingen treffer en eneste tone og så godt som all tekst improviseres. Publikum er i ekstase.

- Dette handler om å drite seg ut og komme unna med det, sier Lars Hvaal entusiastisk. Arrangørene svetter over hver sin PlayStation mens radbrekkingen av kjente låter fortsetter. To jenter synger «Lenge leve livet » feilfritt, men responsen fra publikum uteblir fullstendig. Underholdningen ligger i rødmende ansikter, sprengte toner og musikalsk utilstrekkelighet. Hvor kjedelig er det ikke da når folk synger klokkerent?

Eirik B. Traavik • Richard Eriksen (foto)