Inflasjonsrapport 2/2001

Utskrift

3 Inflasjonsanslag

3.1 Inflasjonsutsiktene
3.2 Internasjonale prisimpulser
3.3 Innenlandske forhold
3.4 Inflasjonsforventninger
3.5 Usikkerheten i inflasjonsanslaget

3.1 Inflasjonsutsiktene

Norges Bank anslår veksten i konsumprisene (KPI) til 3¼ prosent i år. Med uendret rente på dagens nivå i to år fremover anslås veksten i KPI til 2 prosent i 2002 og 2½ prosent i 2003.

Tabell 3.1

Veksten i konsumprisindeksen blir påvirket av tilfeldige eller midlertidige faktorer som har lite å gjøre med utviklingen i inflasjonen over tid. Nedbørmengden har betydning for strømprisen. Avgiftsendringer slår umiddelbart inn i konsumprisindeksen. De direkte virkningene av slike forhold på inflasjonen er borte etter ett år. Redusert merverdiavgift på matvarer fra 1. juli i år vil trekke ned tolvmånedersveksten i konsumprisene annet halvår i år og første halvår neste år. Dette bidrar isolert sett til å redusere den gjennomsnittlige veksten i KPI neste år med rundt ½ prosentpoeng. I forrige inflasjonsrapport var anslaget for KPI neste år å forstå som anslaget for prisveksten korrigert for avgiftsendringer. I denne rapporten legger vi i anslaget for KPI til grunn de avgiftsendringer vi nå kjenner til, se for øvrig nærmere omtale av budsjettpolitikken i avsnitt 4.4. Prisveksten korrigert for direkte virkninger av avgiftsendringer og energipriser (KPIXE) anslås til 2¾ prosent i år. Veksten i KPIXE anslås til 2½ prosent både i 2002 og i 2003.

Anslagene for prisveksten i 2002 og 2003 er oppjustert fra forrige rapport. Dette reflekterer at vi nå venter noe høyere kostnadsvekst enn tidligere. Anslagene er basert på at partene i inntektsoppgjørene som et utgangspunkt legger til grunn en konsumprisvekst på 2½ prosent, i tråd med det nye inflasjonsmålet. Dette er noe høyere enn hva vi la til grunn i forrige rapport. I tillegg venter vi nå høyere reallønnsvekst som følge av et litt strammere arbeidsmarked og høyere vekst i samlet etterspørsel.

Figur 3.1

Virkningen av den høye innenlandske kostnadsveksten er de siste årene blitt dempet av lav importert prisvekst. Det har bidratt til å holde den samlede konsumprisveksten nede. Den internasjonale prisveksten anslås å bli moderat fremover.

Oppgangen i oljeprisen gjennom fjoråret bidro til å trekke opp konsumprisveksten med rundt ½ prosentpoeng via økte drivstoffpriser. Den kostnadsøkningen oppgangen i oljeprisen har medført, gir ringvirkninger til prisene for andre varer og tjenester i år, både internasjonalt og i Norge. Disse ringvirkningene vil i hovedsak være uttømt neste år. Det vil trolig bidra til å trekke prisveksten noe ned i 2002.

Kronekursen har styrket seg

Målt mot den importveide kursindeksen (44 land) er kronekursen styrket med 1½ prosent siden forrige inflasjonsrapport og nærmere 3 prosent siden årsskiftet, se figur 3.2. I fjor svekket kronen seg i gjennomsnitt med 2,5 prosent.

Figur 3.2

Anslagene i denne rapporten er basert på en beregnings-teknisk forutsetning om at gjennomsnittlig kursnivå siste tre måneder, målt mot den importveide indeksen, holder seg uendret ut fremskrivningsperioden. Kursforutsetningen innebærer at kronekursen i gjennomsnitt styrker seg med vel 2 prosent fra 2000 til 2001. I anslagene i forrige inflasjonsrapport var det i banen med uendret rente lagt til grunn en styrking av kronekursen med om lag 2 prosent. Kronen har utviklet seg om lag i tråd med denne forutsetningen.

Gjennom 1990-årene har pengepolitikken i Norge utviklet seg fra å legge vekt på å styre valutakursen på kort sikt til å innrette pengepolitikken mot å påvirke den innenlandske pris- og kostnadsveksten. De daglige svingningene i krone-kursen har økt, særlig fra og med 1997. Med fast valutakurs vil endringer i valutakursen, for eksempel som følge av devaluering, være permanente. Importører og eksportører vil da i stor grad prise om sine produkter i henhold til det nye kursnivået, og partene i arbeidslivet vil justere sine lønnskrav. Når de daglige svingningene er store, vil endringer i kronekursen i større grad kunne bli oppfattet som midlertidige. Importører og eksportører vil da i stor grad trolig la kurssvingninger slå ut i driftsmarginene.

Forutsetter uendrede pengemarkedsrenter

I denne rapporten legges det beregningsteknisk til grunn at renten holdes uendret på dagens nivå i to år fremover. Deretter forutsettes renten å falle gradvis til terminrentekurven slik denne ble beregnet på grunnlag av avkastningskurven i penge- og obligasjonsmarkedene i midten av juni, se figur 3.3. Anslagene i denne rapporten kan dermed sammenlignes med banen med uendret rente i forrige inflasjonsrapport. En sammenstilling av sentrale tekniske forutsetninger er gjengitt i tabell 3.2.

Tabell 3.2     Figur 3.3

Virkninger av endrede renteforutsetninger

Forutsetningene om renteutviklingen påvirker anslagene for den økonomiske utviklingen og prisveksten i denne rapporten. Holdes renten oppe lenger enn markedet venter, vil pris- og kostnadsveksten komme noe raskere ned. Illustrasjonsmessig har vi foretatt beregninger for en alternativ rentebane, se figur 3.3. Beregningsteknisk holdes renten uendret på dagens nivå de neste to årene, for deretter å gå gradvis ned mot terminrentene. Tabell 3.2 viser anslag for en del sentrale størrelser med denne renteforutsetningen.

Figur 3.3     Tabell 3.2

Norges Banks styringsrenter ble hevet med i alt 1,5 prosentpoeng fra april til september i fjor. Foliorenten er nå 7 prosent. I midten av juni var tremåneders pengemarkedsrente 7,5 prosent. Prisingen av fremtidige renteavtaler (FRA-renter), som vi har informasjon om opp til ett år fram i tid, tyder på at kortsiktige renter ventes å være uendret på dagens nivå det neste året. Implisitte terminrenter beregnet på bakgrunn av avkastningskurven i penge- og obligasjonsmarkedet viser om lag det samme bildet på kort sikt. De implisitte terminrentene kan også si oss noe om markedets forventninger om renteutviklingen mer enn ett år fram i tid. Terminrentene indikerer at markedet venter en noe lavere rente på litt sikt, se figur 3.3. Markedsaktørenes renteforventninger er klart høyere enn i mars.

Figur 3.3

3.2 Internasjonale prisimpulser

Avtakende internasjonale prisimpulser

Blant handelspartnerne har konsumprisveksten hittil i år vært noe sterkere enn ventet til tross for avdempet økonomisk vekst. Økningen kan i all hovedsak føres tilbake til den kraftige oppgangen i prisene på matvarer og energi. Veksten i energiprisene har også ført med seg en økning i prisene på enkelte importvarer til Norge, spesielt investeringsvarer og innsatsvarer til industrien. Når virkningene av oppgangen i oljeprisen er uttømt, venter vi at importert prisvekst igjen avtar.

Både i 1999 og 2000 falt prisene på importerte konsumvarer. Dette har bidratt til å holde veksten i konsumprisveksten i Norge nede. Vi venter kun en moderat prisvekst på importerte konsumvarer de nærmeste årene.

Prisveksten på importerte innsatsvarer tiltok markert gjennom fjoråret. Det tar tid før prisveksten på importerte innsatsvarer og investeringsvarer får betydning for konsum-prisene, og gjennomslaget kan være usikkert. Dette skyldes blant annet at en del av de importerte innsatsvarene går til eksportindustrien. Den sterke prisoppgangen på innsatsvarene kan imidlertid etter hvert bidra til økt prisvekst på norskproduserte ferdigvarer. Det er likevel grunn til å tro at en slik virkning på prisveksten vil være midlertidig, ettersom oljeprisen nå er om lag på samme nivå som for ett år siden.

Vi venter at prisimpulsene fra økningen i oljeprisen nokså raskt vil være uttømt. Det innebærer at de høye vekstratene i prisene på importerte innsatsvarer vil avta. Selv om inflasjonen i øyeblikket tiltar i mange land, venter vi at lavere etterspørselsvekst internasjonalt etter hvert vil bidra til å trekke ned både konsumprisveksten hos Norges handelspartnere og den importerte prisveksten. Kostnadspresset i næringslivet vil likevel på kort sikt kunne vedvare i mange land som følge av svakere økonomisk vekst og lavere produktivitetsvekst. I en slik situasjon er det grunn til å tro at også etterspørselen etter olje, og dermed oljeprisen, vil avta. Inneværende år anslår vi prisveksten på importvarer samlet til 3¾ prosent. Uendret prisnivå fra første kvartal ut året gir en vekst i importprisene på 5,5 prosent inneværende år. Vårt anslag innebærer dermed et visst prisfall gjennom året. I 2002 anslås importprisene å være stabile før veksttakten mot slutten av beregningsperioden tar seg opp til et mer normalt nivå rundt 1½ prosent.

Tabell 3.3

Avtakende oljepris

Oljeprisøkningen gjennom 1999 og 2000 slo direkte ut i konsumprisindeksen i fjor gjennom en kraftig prisøkning på bensin og fyringsolje. Selv om disse prisene nå er relativt stabile, kan vi fortsatt se ringvirkninger av oljeprisoppgangen gjennom økte priser på transporttjenester og importerte innsatsvarer. Som beregningsteknisk forutsetning har vi lagt til grunn at oljeprisen faller gradvis ned mot 20 dollar på to års sikt, se figur 3.4. Dette vil isolert sett bidra til å dempe prisveksten de nærmeste årene, men bidraget til anslagene fra en slik moderat nedgang i oljeprisen vil være neglisjerbart.

Figur 3.4

OPEC har tidligere uttalt at oljeprisen bør ligge innenfor et intervall på 22-28 USD målt som et gjennomsnitt av ulike oljekvaliteter. For Nordsjøolje (Brent Blend) tilsvarer dette et intervall på om lag 23-29 USD. Figur 3.5 illustrerer markedets vurderinger av usikkerheten i oljeprisen fremover, basert på prisingen av opsjoner i oljemarkedet. De loddrette strekene i figuren markerer at markedet ved utgangen av mai priset inn over 40 prosent sannsynlighet for at oljeprisen tolv måneder fram vil være lavere enn 23 dollar per fat og drøye 20 prosent sannsynlighet for at den vil være høyere enn 29 dollar. Vår forutsetning for oljeprisen ligger i den nedre del av dette intervallet.

Figur 3.5

3.3 Innenlandske forhold

Fortsatt høy kostnadsvekst

Økningen i den underliggende konsumprisveksten de siste årene har sammenheng med tiltakende kostnadvekst, se figur 3.6. For inneværende år anslås lønnskostnadsveksten til 5½ prosent. Dette er en oppjustering på ½ prosentpoeng fra forrige rapport, og gjenspeiler i hovedsak høyere lønnsglidning mot slutten av fjoråret enn anslått i forrige inflasjonsrapport. For 2002 og 2003 anslås veksten i lønnskostnadene til henholdsvis 5 prosent og 4¾ prosent. Også disse anslagene er oppjustert fra forrige rapport. I våre lønnsanslag la vi tidligere til grunn at et utgangspunkt for lønnsdannelsen var at pris- og kostnadsveksten skulle bringes ned mot den stigningen Den europeiske sentralbanken sikter mot, det vil si under 2 prosent. Vi legger nå til grunn at et utgangspunkt for lønnsdannelsen er en forventet inflasjon de nærmeste årene på 2½ prosent, i tråd med det nye inflasjonsmålet for pengepolitikken. Dette bidrar isolert sett til en økning i lønnsanslaget på ¼-½ prosentpoeng de to neste årene. Anslagene for reallønnsveksten er også noe oppjustert som følge av at vi nå venter et noe strammere arbeidsmarked enn sist. Regjeringen har i Langtidsprogrammet varslet en ny handlingsregel for finanspolitikken. Regelen, som innebærer en innfasing av petroleumsinntektene om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet, vil over tid gi en høyere utgiftsvekst eller lavere inntektsvekst for staten enn det vi tidligere har lagt til grunn. Isolert sett kan dette bidra til et strammere arbeidsmarked de neste årene.

Figur 3.6

Situasjonen på arbeidsmarkedet vil i stor grad være avgjørende for forhandlingsstyrken til de ulike partene i arbeidslivet. Figur 3.7 viser realveksten i timelønns-kostnadene i Fastlands-Norge og den registrerte arbeidsledigheten som andel av arbeidsstyrken de siste 15 årene. De siste fem årene har timelønnskostnadene i Fastlands-Norge i gjennomsnitt vokst med 5½ prosent i året. Justert for prisveksten har realveksten vært noe over 3 prosent, som er vesentlig høyere enn de foregående fem årene. Den høye veksten i lønnskostnadene kan ses i sammenheng med tiltakende knapphet på arbeidskraft. Arbeidsledigheten ventes å kunne holde seg om lag på dagens nivå de nærmeste årene.

Figur 3.7

På den annen side har høy kostnadsvekst over flere år bidratt til å svekke lønnsomheten for bedrifter som konkurrerer på det internasjonale markedet og som i liten grad kan velte kostnadsøkninger over i prisene. Lønnsanslagene er basert på at lønnsveksten i industrien er retningsgivende for lønnsoppgjørene i resten av økonomien, slik vi har erfaring for. De samlede lønnsanslagene vil derfor til en viss grad være preget av at lønnskostnadene i industrien allerede ligger på et historisk høyt nivå målt som andel av inntektene i næringen, se figur 3.8. Dette har sammenheng med den høye kostnadsveksten og den lave produktivitetsveksten i senere år. Basert på det tradisjonelle forhandlingsmønsteret i lønnsoppgjørene kan det derfor være grunn til å vente at lønnsveksten dempes noe de to neste årene.

Figur 3.8

Produktivitetsveksten kan være undervurdert

Veksten i de samlede arbeidskraftkostnadene vil ikke bare avhenge av hvor mye lønnskostnadene øker. Jo mer timeverkproduktiviteten går opp, det vil si jo større verdiskaping per time, desto høyere vekst i lønningene vil bedriftene kunne tåle uten at det går ut over lønnsomheten. Foreløpige nasjonalregnskapstall indikerer at produktivitets-veksten i næringslivet var svært lav i siste halvdel av 1990-tallet, og lavere enn det historiske gjennomsnittet, se figur 3.9. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til historiske tall for produktivitetsveksten. Kombinasjonen av vedvarende høy vekst i lønnskostnadene og lav prisvekst de siste årene kan tyde på at de foreløpige nasjonalregnskapstallene undervurderer den faktiske produktivitetsveksten. I så fall er eierandelene i bedriftene undervurdert. I våre anslag legger vi til grunn en økning i produktiviteten på linje med gjennomsnittet de siste 20 årene.

Figur 3.9     Figur 3.10

3.4 Inflasjonsforventninger

Forventningene om fremtidig inflasjon har betydning for pris- og lønnsutviklingen. Inflasjonsforventningene kan ikke observeres direkte. Spørreundersøkelser og langsiktige renter kan imidlertid gi informasjon om forventninger i markedet.

De langsiktige anslagene for norsk økonomi presentert i Consensus Forecasts for april indikerer at markeds-observatørenes inflasjonsforventninger for 2004 har økt til 2,5 prosent, fra 2,1 prosent ved forrige langsiktige anslag i oktober 2000. Det tyder på at markedsobservatørene har oppjustert sine langsiktige inflasjonsforventninger i tråd med det nye inflasjonsmålet. Oversikten fra Consensus Forecasts for mai viser at utvalget av markedsaktører venter en vekst i konsumprisindeksen på 3,0 prosent i år og 2,1 prosent neste år, se tabell 3.4. Det er henholdsvis 0,2 og 0,1 prosentpoeng høyere enn tilsvarende anslag gitt i mars. Det er stor variasjon i anslagene på konsumprisveksten i 2002. På denne bakgrunn er det knyttet en viss usikkerhet til hvorvidt institusjonene har gitt anslag på den totale konsumprisveksten eller konsumprisveksten korrigert for avgiftsendringer.

Tabell 3.4

Norske terminrenter på 10 års sikt, som kan tolkes som forventede pengemarkedsrenter på lang sikt pluss eventuelle løpetidspremier, har steget med om lag 0,7 prosentpoeng siden forrige inflasjonsrapport. Hvis vi kan legge til grunn at det ikke samtidig har vært en endring i vurderingen av risikoen ved plasseringer i Norge, kan dette være konsistent med en viss økning i inflasjonsforventningene. På den annen side har lange terminrenter økt også internasjonalt. Den langsiktige terminrentedifferansen mot Tyskland har for eksempel bare økt med om lag 0,2 prosentpoeng siden forrige inflasjonsrapport. Terminrentedifferansen er nå nærmere ¾ prosentpoeng. Denne forskjellen kan reflektere høyere inflasjonsforventninger i Norge enn i Tyskland. I tillegg kan det være noe høyere likviditets- og risikopremier i Norge.

Tabell 3.4     Figur 3.11     Figur 3.12

3.5 Usikkerheten i inflasjonsanslaget

Prisanslagene i denne rapporten angir den prisutviklingen som anses å være mest sannsynlig de neste to årene, gitt beregningsmessige forutsetninger for blant annet renten, valutakursen, offentlige utgifter, lønnsdannelsen og oljeprisen. Usikkerheten i inflasjonsanslagene skyldes delvis den usikkerheten som er knyttet til de sentrale forutsetningene, både tekniske forutsetninger og eksogene variable. I tillegg vil det være usikkerhet knyttet til i hvilken grad økonomiske modeller og vår bruk av dem fanger opp de faktiske sammenhenger og endringer som skjer i økonomien.

Utviklingen de siste månedene har bekreftet en noe svakere utvikling internasjonalt. Anslagene for den økonomiske veksten er nedjustert. Det er fortsatt risiko for at omslaget internasjonalt kan bli sterkere og mer langvarig enn anslått. Usikkerheten er knyttet til utviklingen både i USA, Europa og Asia. Dersom nedgangen i USA blir kraftigere enn det vi nå ser for oss og samtidig utløser et kraftig fall i internasjonale aksjemarkeder, kan veksten internasjonalt bli vesentlig lavere enn anslått. Selv om konsumprisveksten hittil har tiltatt, vil en slik mer markert utvikling trolig relativt raskt føre til lavere prisvekst eller prisfall på internasjonale handelsvarer, blant annet råvarer. Hvis kronekursen samtidig holder seg oppe, kan en eventuell kraftig nedgangskonjunktur internasjonalt trekke prisveksten ned i Norge, både direkte gjennom importerte varer og indirekte via lønnsevnen i konkurranseutsatt næringsliv og husholdningenes og bedriftenes forventninger.

Vi har beregningsteknisk lagt til grunn at oljeprisen faller gradvis ned mot 20 dollar per fat på to års sikt. Usikkerheten om den fremtidige oljeprisen er stor. Forutsetningen i denne rapporten innebærer at oljeprisen mot slutten av fremskrivningsperioden blir liggende i underkant av OPECs målsone på mellom 22 og 28 USD per fat. Det kan trekke i retning av at oljeprisen blir høyere enn antatt. På den annen side vil en eventuelt lavere vekst i verdensøkonomien innebære en risiko for at oljeprisen blir lavere enn anslått. Forventningene i oljemarkedet tilsier at det er størst sann-synlighet for en oljepris i overkant av den banen vi har lagt til grunn.

Mens det internasjonale bildet samlet sett trekker i retning av at konsumprisveksten fremover kan bli noe lavere enn anslått, gir den innenlandske økonomien et motsatt bilde. Det har i Norge vært tradisjon for at hensynet til konkurranseevnen i industrien har vært ledende for lønnsveksten også i andre deler av økonomien, som i tjenesteyting og i offentlig sektor. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall er lønnsevnen nå svak i deler av industrien, som følge av høy kostnadsvekst og lav produktivitetsvekst de siste årene. Regnskapstall tyder imidlertid ikke på spesielt dårlig lønnsomhet i næringslivet generelt. Den økonomiske evnen til å bære videre vekst i lønnskostnadene kan dermed oppfattes forskjellig i de ulike deler av økonomien. De siste årene har vi sett tendenser til at forholdene i skjermet sektor i større grad enn tidligere setter sitt preg på lønnsutviklingen. Våre anslag indikerer et forsterket press i arbeidsmarkedet i den skjermede delen av norsk økonomi. Samtidig anslår vi et moderat fall i sysselsettingen i industrien. En slik utvikling kan bidra til å svekke industriens rolle som lønnsleder.

Det er også en risiko for at arbeidsmarkedet blir strammere enn vi nå anslår. Spesielt vil eventuelle reduksjoner i arbeidstiden eller fortsatt økt sykefravær og uføretrygd kunne få betydning. Vi har lagt til grunn i anslagene at arbeidstilbudet i de neste to årene ikke begrenses ytterligere av nye reduksjoner i arbeidstiden.

Det kan imidlertid heller ikke utelukkes at lønnsveksten blir lavere enn våre anslag, særlig dersom internasjonal økonomi nærmer seg en lavkonjunktur. Det skjedde sist våren 1999, da blant annet forventningen om en svak internasjonal utvikling førte til nedgang i lønnsstigningstakten. Samlet sett anses likevel sannsynligheten for høyere lønnsvekst enn anslått som større enn sannsynligheten for et tilsvarende lavere utfall.

Enkelte andre usikkerhetsfaktorer er mer balanserte, som utviklingen i privat innenlandsk etterspørsel. Det er på den ene siden en risiko for høyere konsum og lavere sparerate i husholdningene enn vi nå anslår. Den samlede kredittveksten er fortsatt svært høy. Undersøkelser av husholdningenes tillit til egen og landets økonomi viser på den annen side at husholdningene nå er avventende til den økonomiske utviklingen. Videre kan svekket lønnsomhet og en eventuell internasjonal lavkonjunktur trekke spareraten opp og investeringene ned, både i oljevirksomheten og i Fastlands-Norge.

Også risikoen knyttet til den offentlige etterspørselen anses å være balansert. Som en langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene legger Regjeringen til grunn en innfasing av petroleumsinntektene om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet. Handlingsregelen tilsier en økning i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet på om lag 0,4 prosent av BNP for Fastlands-Norge som et årlig gjennomsnitt. Vår forutsetning for finanspolitikken tar utgangspunkt i denne handlingsregelen. Impulsen til norsk økonomi fra finanspolitikken kan bli både sterkere og svakere enn dette.

Det er også knyttet usikkerhet til den fremtidige valutakursen. Den importveide nominelle kronekursen er nå om lag 2 prosentpoeng sterkere enn ved fremleggelsen av forrige inflasjonsrapport i mars. Vi har beregningsteknisk lagt til grunn at det gjennomsnittlige kursnivået de siste tre månedene videreføres ut prognoseperioden. Opsjonsprisene i valutamarkedet tilsier at det er like sannsynlig med en svakere kurs som med en sterkere kurs enn dette.

Samlet sett vurderes risikoen for høyere kostnadsvekst og en høyere oljepris å oppveie risikoen for lavere prisimpulser fra utlandet. Risikoen rundt inflasjonsanslaget vurderes samlet sett som balansert, se figur 3.13 og nærmere utdyping i egen ramme.

Figur 3.13

© 2001 Norges Bank webmaster@norges-bank.no