 Enkelte
studenter er svært skeptiske til de nye, mer forpliktende
undervisningsformene som utdanningsreformen innfører. Skal
de få få sette tonen for alle oss andre? spør Nils Petter
Pettersen, mellomfagsstudent i Filosofi.
Skal de bakerste vise veien?
Den nye utdanningsreformen vil gjøre forholdet
mellom studenter og universitetet mer forpliktende, med flere
obligatoriske innleveringer og seminarer. De aller fleste
studenter jeg har snakka med om reformen mener dette er riktig
vei å gå, og ønsker muligheten for mer egenaktivitet velkommen.
Som alltid finnes det enkelte som er skeptiske til omlegginger,
men det er helt naturlig; også i 1905 var det noen som stemte
for å fortsette unionen med Sverige. Det jeg syns er mest
urovekkende er at studentene som gruppe har blitt så opptatt
av å finne ordninger som skal passe for alle, også disse minst
villige. Samla sett har det nesten vært den mest markante
ytringa fra studentene om reformen: Alle skal tas hensyn til,
og alle skal bli fornøyde! Jeg er helt uenig i denne holdninga;
jeg mener det er umulig å finne et fornuftig minste felles
multiplum i denne saken, og vi studenter burde være flinkere
til å si ifra hva som er det viktigste for oss: Ønsker vi
å bidra til en bedre kvalitet for alle som prioriterer det
faglige tilbudet, eller er det viktigste for oss å sørge for
å gjøre de minst omstillingsvillige fornøyde?
Jeg reagerer på at en hele tida bare fokuserer
på det negative aspektet ved faglige forpliktelser; at en
må levere inn oppgaver, en må møte på seminarer osv. Jeg syns
det vitner om et veldig skeivt og mistroisk blikk på akademisk
virksomhet, der innholdet ikke blir det viktigste, men den
praktiske ramma. Særlig syns jeg dette perspektivet er veldig
søkt når all pedagogisk ekpertise er enig om at en få et mye
bedre utbytte ved mer egenaktivitet og kontinuerlig tilbakemelding.
Derfor mener jeg valget for oss studenter burde være enkelt:
Vi ønsker det beste faglige tilbudet, der vi har mulighet
for å lære mest mulig. Det bør være hovedfokus for oss. Det
viktigste må være å forsvare og kjempe for den beste løsninga
for læring, ikke det laveste standarden som alle er enige
om. Å ha valgfrihet som kampsak gjør at vi framstår som en
gruppe uten evne til prioritere når det gjelder kjernespørsmålet,
nemlig det faglige opplegget. Jeg syns vi skal si rett ut
at vi ønsker mer forpliktende undervisningsformer, tettere
oppfølging og at vi også ønsker å ta på oss de forpliktelsene
det krever. «Ingenting av ingenting» heter det i Kong Lear,
og det gjelder også for høyere utdanning. Vi må være villige
til gjøre våre plikter hvis vi ønsker et bedre utdanningstilbud.
Vi kan ikke vente at andre skal gjøre jobben for oss, vi må
selv yte en god del hvis vi ønsker et kvalitetsløft.
En kan ikke avfeie denne problemstillingen
som bare en forskjell i «personlig lærestil» osv., det dreier
seg ikke om en personlig tilpassa pedagogisk kakepynt som
en kan anrette som en vil, men om hvilke grunnleggende verdier
en ønsker å bygge akademisk samarbeid på. Hvis vi studenter
hele tida først og fremst skal forsvare alles rett til selv
å bestemme hva høyere utdanning skal være, så taler vi mot
bedre vitende: Da prioriterer vi vekk det akademiske fellesskapet
som er helt avhengig av gjensidig forpliktelse og innsats.
En kan ikke få både i pose og sekk, og hvis alle skal få ha
mulighet til selv å velge, får vi hele tiden en «lett-variant»
av høyere utdanning. Da forfekter vi et gjennomført individualistisk
syn på utdanning, der målet er at en enkelt student, helt
løsrevet fra alt faglig fellesskap, skal være i stand til
å fullføre en høyere utdanning som blir regna som likeverdig
med den mer forpliktende varianten. Og dette til tross for
at alle er enige om at den mer forpliktende varianten er bedre!
Jeg mener vi velger feil hvis den viktigste saken hele tida
skal være å opprettholde muligheten for «lett-varianten».
I den situasjonen vi er i nå, når reformen
skal settes i verk, mener jeg det er svært viktig at vi viser
hva vi vil; at vi sier tydelig ifra at vi studenter ønsker
å bidra og gjøre vår skjerv for å gi universitetet et kvalitetsløft.
Og etter min mening finnes det da ikke noen annen fornuftig
løsning enn å sette det faglige i fokus og ta på oss de pliktene
som ethvert faglig fellesskap krever. At det finnes noen som
ikke er enige, kan ikke være fanesaken. Det er en synd mot
alle de andre å la baktroppen få diktere farta.
20.02.02
|
