Veien mot rockens stjernehimmel er lang
og tornefull. Det hjelper å ha egen manager når hindringer
skal forseres.
 |
GIR SJELA. Robert, Henrik og resten av Rock the
Poet ble etterhvert ganske så selvsikre under konserten
på Tegleverket.
|
 |
THE MAN. Bak, eller foran, ethvert suksessfult
band står en stor manager. David har kontroll.
|
Vi er på Kvarteret torsdag 7. februar. Det
er en helt vanlig torsdagskveld for studenter og folk
flest. For de ambisiøse medlemmene i det ferske bandet
Rock the Poet er kvelden et endelig klimaks etter uker
med sommerfugler i magen - de skal nemlig ha sin debut
for et større publikum.
– Jeg er mer nervøs enn jeg vil innrømme, sier frontfigur
Henrik Rivedal Hellevik.
– Dette er eksamen for oss. Foruten Henrik består
bandet av Robert Waage, Håkon Berntsen, Ove Ødegård og
Tom Rise.
Musikkbyen Bergen
Musikkmiljøet i Bergen har den siste tiden fått mer
oppmerksomhet enn noensinne. I kjølvannet av Kings of
Convenience, Sondre Lerche og Røyksopp er det en mengde
ukjente band som vil opp og frem ved å surfe på den såkalte
Bergensbølgen. Det kan til tider virke som om det å ha
base i Bergen i seg selv er en garanti for omtale i internasjonale
musikkmagasiner og spilletid på radio. Skal man tro dagspressen,
spretter nye band opp på stjernehimmelen så snart de har
stukket nesen utenfor øvingslokalet.
Virkeligheten fortoner seg noe annerledes. Hverdagen for
de fleste Bergens-band er nok ikke ulik slik den var for
fem eller ti år siden; timer i skitne øvingslokaler og
store deler av stipend og studielån pøses inn, for å finansiere
demoinnspillinger i dårlig utstyrte hjemmestudioer og
konserter i tomme lokaler. Men noen klarer altså å ta
steget fra søndagsjammen på Garage til fulle hus landet
rundt. Rock the Poet er ufravikelige i sin overbevisning
om at de tilhører den sistnevnte kategorien. De er rockestjerner
- det er bare ikke så mange som vet det enda.
– Er ikke redd for å drukne
David Saltskår er manager for Rock the Poet. Når han ikke
er det, jobber han i barnehage. På sikt er målet å kunne
livnære seg utelukkende av bandet. En managers arbeidsoppgaver
er varierte, og inkluderer alt fra å ordne spillejobber
og promotering til å hente og bringe journalister. David
har klokketro på at bandet vil slå igjennom. Konserten
på Kvarteret er det første steget på veien.
– Vi har alle ofret mye tid og penger på dette prosjektet,
sier David.
– Hvor langt tror du bandet kan nå? vil Studvest
vite.
– Jeg tror at de kan nå internasjonal anerkjennelse.
Han er ikke redd for at bandet skal drukne i vrimmelen
av unge håpefulle musikere.
– Det er nesten trist å være på en jam på Garage.
Det er ofte sinnsykt gode musikere der, men du kan se
på dem at de ikke er på vei noe sted, forklarer en engasjert
manager.
– Rock the Poets styrke er at de har stor tro på
seg selv. Alle er 100 prosent innstilt på å gjøre det
bra og gi opp det de holder på med for å bare satse på
musikken.
 |
INGEN SURFING. Rock the Poet skal gjøre ting på
sin egen måte, sier manager David (t.v.), her sammen
med Ove.
|
Det er langt fra Kvarteret til Hylkje
Foran debutkonserten har manager David lagt opp et
program for å bringe Rock the Poet ut til folket. Programmet
inkluderer innspilling av video til Kvarterets intern-TV
og minikonsert på Lærerhøyskolen, men først ut er spillejobb
på Åsane folkehøyskole. Konserten på Åsane folkehøyskole
skal foregå tre uker før selve eksamen på Kvarteret. Den
er et ledd i prosessen med å skaffe seg et navn og bygge
opp en fanskare.
– Vi jobber mot delmål. Bandet skriver ikke under
platekontrakt før de har et navn, sier David.
Åsane folkehøyskole på Hylkje ligger bortgjemt og utenfor
allfarvei. Her er det bokstavelig talt milevis til sentrum
og Bergensbølgen. Rock the Poet skal spille på et ukentlig
alkoholfritt arrangement i folkehøyskolens kjeller. Omtrent
femti spente tilhørere har møtt frem, mesteparten jenter.
Etter at publikum har blitt varmet opp med karaoke, entrer
kveldens hovedattraksjon scenen. Det er musestille.
– Vi er ganske nervøse siden det er så mange folk
her, så dere får ta godt vare på oss, sier Henrik fra
scenen.
Så setter bandet i gang. Det er en ganske spesiell atmosfære
for en rocke-konsert. Publikum sitter rolig en halv meter
fra scenen og applauderer pent og pyntelig mellom sangene.
Det legges imidlertid en liten demper på stemningen etter
en stund, når store deler av publikum forsvinner til TV-stuen
for å se Åpen post. Bård Tufte Johansen i kyllingkostyme
er tydeligvis mer interessant enn ambisiøse rockere. Veien
til berømmelse er full av store og små slag i ansiktet.
– Vil ha min gudestatus
To uker etter konserten på Åsane folkehøyskole er vi på
vei ut for å snakke med medlemmene i Rock the Poet i øvingslokalet
som ligger i et industriområde. Mer presist er øvingslokalet
en brakke hvor bandet så vidt har albuerom - trangt og
intimt. Vi ønskes velkommen av sympatiske bandmedlemmer.
– Det er et «trim for eldre-band» som øver
ved siden av her, sier Henrik. – Ganske koselig.
David lager kaffe. I mellomtiden vil vi gjerne vite hvordan
stemningen er en uke før den første skikkelige konserten.
– Jeg gleder meg, erklærer bassist Ove Ødegård.
Henrik, som sluttet på Lærerhøyskolen for å satse fullt
og helt på musikken, er ikke så sikker i sin sak, og hevder
han har vært litt ute av balanse den siste uken. –
Jeg var nede og kikket i Teglverket her en dag. Det ga
utrolig magesug.
– Håper det kommer mange folk, sier Robert Waage
som synger og skriver låtene sammen med Henrik. –
Jeg vil ha min gudestatus.
Eksamen
 |
INTIMT. Det er ikke størrelsen det kommer an på
i øvingslokalene til Rock the Poet. Fra venstre
Robert, Henrik, Tom, Håkon og Ove.
|
Vi er tilbake igjen på Kvarteret den 7.
februar. Eksamensdagen har endelig kommet etter uker med
forberedelser. Nervøse bandmedlemmer sitter backstage
og lurer på hvor mange folk som kommer. Utenfor, på det
private vorspielet, farter en noe stresset manager rundt
for å sirkulere blant inviterte gjester. Vorspielet er
siste ledd i PR-offensiven. Venner, musikere, samarbeidspartnere
og presse er invitert. Kontrasten mellom Teglverket en
sen kveld og kjelleren på Åsane folkehøyskole er stor.
Lokalet er fylt av skravlende venner og kjente av bandet.
Mange har rukket å sette til livs noen øl i det bandet
entrer scenen. All oppmerksomhet er rettet mot bandet.
Nå gjelder det. Eksamen kan begynne.
– I kveld skal vi gi dere sjela vår, erklærer en
selvsikker Henrik. Utsagnet mottas med høylytt begeistring
i salen.
Rock the Poet er ambisiøse nok til å levere en time og
tre kvarter med egne låter i debuten. Musikken ligger
i landskapet melodiøs rock med klare referanser til 90-talls
grunge. I forhold til det beskjedne bandet som stirret
ned i gulvet på Åsane folkehøyskole tre uker i forveien,
er det stor forandring å spore. De våger å slippe seg
løs og får bestått på eksamen. Publikum ser i hvert fall
ut til å kose seg. Det gjør David også. Hans jobb er fullført
i denne omgang.
Etter ekstranummer kommer Rock the Poets medlemmer traskende
inn på bandrommet med stjerner i øynene.
– Det var akkurat så jævlig kult som jeg hadde håpet
på, er Henriks kommentar.
Så gjenstår det å se om dette var begynnelsen på noe stort
eller om vi treffer bandet på søndagsjammen på Garage
om noen måneder - uten de tidligere omtalte stjernene
i øynene. Rock n’ roll kan være en brutal bransje og Bergensbølger
kommer og går. Bare spør Pogo Pops.
