Presseetikk og geitekillinger
Silje Dyregrov hevder i forrige ukes Studvest at bukken
passer havresekken når Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandler
klager mot aviser, radio og fjernsyn. Hun mener åpenbart at
det står dårligere til med presseetikken i Norge enn det antallet
klager til PFU viser, og antyder at pressefolkene i utvalget,
som er i flertall, beskytter sine egne.
Selvsagt begås det flere presseetiske overtramp i Norge enn
dem man finner i klagebunken hos PFU. Norske aviser bryter
god presseskikk hver eneste dag. Desto merkeligere er det
at Dyregrov kritiserer Presseforbundet for å forsøke å forbedre
den etiske standarden, ved å opprette et klageorgan. Jeg har
aldri hørt om noen som er kritiske til Norsk Eiendomsmeglerforbund
fordi de opprettet Klagenemnda for eiendomsmeklingstjenester.
Ingen har fasitsvar på hva som er god presseskikk. Det er
lov å være uenig med PFU. Det er til og med ønskelig, spør
du meg. Senest i Sophia Baidoo-saken kritiserte Dagbladet
på lederplass at avisen ble felt av utvalget. Slik holdes
den etiske debatten levende.
Sammenlikningen med SEFO blir derfor litt haltende i mine
øyne. SEFO driver etterforskning som skal lede frem mot en
påtalemessig avgjørelse. PFU kommer bare med en meningsytring,
og har ikke fullmakt til å dømme noen til annet enn prestisjetap.
Uavhengig av PFU står hvem som helst fritt til å bringe en
avis, radio- eller fjernsynsstasjon innfor domstolene. Så
skulle jeg heller gitt Dyregrov rett i kritikken hvis det
var Presseforbundet som drev etterforskning, avgjorde påtalespørsmål,
eller dømte i slike saker. Selvsagt kan det tenkes at pressefolkene
i PFU er for snille med sine egne.
Det er klart det ville vært ille hvis utvalgets lekfolk led
nederlag i sak etter sak, fordi journalister og redaktører
ville redde sine kollegers ære. Men sånn er det faktisk ikke.
I de aller fleste sakene er utvalgets uttalelser enstemmige.
Av det vi kan lese av klagebehandlingene, er det rett og slett
ikke mulig å dra noe skille mellom lekfolk og pressefolk.
Det betyr forhåpentligvis at Dyregrovs konspirasjonsteori
faller i fisk. Døm selv! Sjekk www.ij.no/pfu.
Der er det mye underholdende lesning.
Rune Christophersen, Student og frilandsjournalist
Studentersamfunnet - patriarkatets siste skanse?
Svar på Leserbrev i Studvest nr. 4
I forrige Studvest ble Studentersamfunnet kritisert for å
ha et program preget av «menn og toppfolk». Kritikken er litt
berettiget og litt overdrevet. Som langvarig Samfunnet-medlem
vil jeg gjerne presisere et par poenger:
1. At kjønnskvotering ikke er aktuelt i Studentersamfunnet,
stemmer ikke. Samfunnet har lenge hatt en vedtatt målsetning
om å ha en 50/50-fordeling av kvinnelige og mannlige innledere.
Når vi likevel har så mange menn på programmet, skyldes det
for det første at en langt større andel kvinner enn menn takker
nei til forespørsel om å stille opp som innleder. For det
andre arbeider møtearrangørene i Studentersamfunnet helt individuelt
og utfra egne interesser. Styret oppfordrer møtearrangørene
til å invitere flere kvinner, men det ferdige panelet er arrangørens
eget produkt.
2. At Studentersamfunnet er et sted der «toppfolk får sette
dagsorden» er en overdrivelse. Det er møtearrangøren som bestemmer
møtets innhold, ikke innlederne. Dessuten fastsetter publikum
nesten all diskusjon i andre halvdel av møtene, som er viet
spørsmål og innlegg fra salen. Vi i Samfunnet bør absolutt
diskutere hva vi kan gjøre for å trekke flere kvinnelige innledere.
Vi bør også vurdere å gjøre det til et mål å trekke flere
studenter og stipendiater til talerstolen. I mellomtiden er
alle velkomne på møtene våre for å tale «menn og toppfolk»
midt imot.
Kari Henriksen, medlem av Studentersamfunnet
SAIH og semestertierne
Vi får stadig nye stjerner i øynene. USA og individualisering
skaper selvrealisering! Men jammen er det slitsomt å ha full
oversikt. Student Kjetil Rokseth (Studvest 06.02.02) for eksempel,
er travelt opptatt med å sjekke at verken hushaien eller Ræva
1000 tar mer penger enn de fortjener. Ja, så mye har han grublet
og fundert at han nå kan si seg tilfreds med norskeberget.
Gøy at vi er så hederlige og flinke dere!
Men som den årvåkne student Kjetil må være, så har han fremdeles
tyve kroner som ikke kan stå til regnskap. Og disse pengene
lukter det solidaritet av! Tenk at Kjetil, etter å ha brukt
så mye tid og energi på å forsikre seg om at pengefolket her
til lands ikke tar urettmessige andeler av stipendet hans,
oppdager at han angivelig er med på å støtte utdanning i utviklingsland!
På et fiktivt opplysningkurs om HIV/AIDS i Sør-Afrika sitter
det kanskje en student og sover i timen - eller kanskje bruker
koordinatoren for prosjektet to-tre av Kjetils ører på mat
til klassen istedenfor viskelær! På høyden derimot, er alle
studenter full av iver etter lærdom og pengene fra Staten
kommer dit de var ment, noe student Kjetil nok kan forsikre
oss om siden han feier for naboens dør...
Kjetil kan også opplyse oss om at «nå blir toget dyrere også!».
Sammen med «påtvunget solidaritet» med studenter i utviklingsland
blir dette for mye å bære for stakkars Kjetil. Men Kjetil
kan trøste seg med at solidaritet også innebærer tillit. Slapp
av og ha tillit til at andre får muligheten til utdannelse
takket være deg og mange andre, og rett heller pennen din
mot hushaien, Ræva 1000, Verdensbanken eller togpriser hos
NSB!
Kristian Bårtvedt Foreningen mot Mikke Mus, Donaldburger
& Kolabrus(FMMMDB & KB)
20.02.02
|
