Ballen er vond
Jeg husker det som om det var i går. Det er en varm og
disig sommerkveld. Bak meg hører jeg stemmer, foran meg
er alt bare grøt. Jeg prøver å se ut vinduet, men det er
nytteløst. Øynene mine er fulle av tårer. Det er slutt.
Over. Finito. Jeg er utrøstelig. Forholdet var lidenskapelig,
sexy, frekt og betingelsesløst. Jeg var bare 11 år, og hadde
for første gang opplevd hvor vond verden kunne være. Min
første forelskelse sluttet ikke slik den skulle. De som
kjenner meg, tror nok at jeg snakker om en jente nå, men
det gjør jeg ikke. Langt, langt ifra. Jeg snakker om 22
menn. Jeg snakker om Baggio, Schillaci, Giannini, Donadoni,
Serena og Baresi. Jeg snakker om hælspark, tunneler, bananskudd
og brassespark. Jeg snakker om Italias lag i fotball-VM
i 1990. Italia har akkurat blitt slått ut av Argentina i
semifinalen. Fra et VM Italia skulle vinne. Italia var mitt
lag. Donadoni og Serena brente sine straffer. VM er over,
for både min og Italias del. Etter den dagen har ikke fotball
vært det samme. Det virker kanskje tåpelig, men jeg var
faktisk knust den gangen. Selvfølgelig gikk det over da
jeg regnet sammen alle resultatene i VM og ved hjelp av
enkel matematikk oppdaget at Italia hadde vært det beste
laget i VM. Italia var min verdensmester. Jeg skal ikke
begå en Nick Hornby og si at dette er det vondeste jeg har
opplevd. Italias tap kan ikke sammenliknes med å miste den
første katten min. Men det jeg egentlig vil si, er at nå
begynner det igjen. Fotball-VM sparkes i gang om to uker.
Dessverre føler ikke jeg den samme lidenskapen lenger. Kapitalkreftene
rår. Arne Scheie er borte, følelsene er borte og de lagene
som spiller underholdende fotball er borte. Du tror vel
ikke det er tilfeldig at Nederland ikke er med i VM? De
ble straffet for sin attraktive fotball. Det er kynisk fotball
som gjelder nå. At Norge ikke får være med viser bare at
det fremdeles er litt rettferdighet igjen i fotballens verden.
Nå, 12 år senere, syns jeg det er godt å vite at jeg blir
rørt av ting, selv om det var av det italienske fotballandslaget.
I sommer, derimot, må jeg lete etter andre ting som kan
røre meg. Fotball-VM sendes på betal-tv, men det driter
jeg egentlig i. Ståpikkfotballen har tapt for rævvafotballen.
I stedet spiller jeg heller ball på løkka med kameratene
mine. Akkurat slik jeg gjorde mesteparten av VM-finalen
i 1990.
Trond Anders Fossum
08.05.02
