«Norsk rock selger ikke», kunne NRK fortelle
på mandag. Betyr dette at interessen for norsk rock er fraværende?
Jeg tror ikke det. Det er det flere grunner til.
Hva har blitt definert som norsk rock? Jo,
norske band på norske plateselskap. Oops, her har man glemt
å regne med at en rekke norske band er signet på såkalte
internasjonale selskap, og blir i så måte sett på som internasjonale
artister. Norsk rocks gamle dame, A-ha, er i denne sammenheng
ikke å regne som norsk artist. Det samme gjelder Røyksopp.
To og to er ikke alltid fire i platebransjen.
Er norsk rock nede for telling hvis salgstallene
ikke er tilstrekkelig høye? Behøver det være negativt at
D.D.E. eller distriktshøyskoleband som Postgirobygget ikke
har sluppet noe på en god stund? Nei. I stedet skal vi takke
og bukke for den allsidigheten og kvaliteten som er til
stede i norsk rock nå om dagen. Nye, gode band er å lese
om hver eneste dag. Det siste året har det kommet tre norske
musikkaviser. Og Quart-festivalen og Øya-festivalen, som
har flere norske artister enn tidligere, selger billetter
som aldri før. Tyder ikke disse tre avisene og to festivalene
på at ting virkelig er på gang? Jo, så absolutt.
At platebransjen klager over synkende salgstall
og piratkopiering skal ikke ødelegge for musikkåret 2002.
Hvis det viser seg at ting er dårlig stilt i den store norske
platebransjen, er det ingen som behøver være lei seg av
den grunn. Dessuten må tallene settes i en sammenheng. Norsk
musikk er på vei oppover!
Trond Anders Fossum
Er tilknytta Studvest sin kulturredaksjon
