Å megle sin egen kake
Sammen med to venner brukte jeg for et par uker siden min
første million (og vel så det). Vi kjøpte hus - ei søt, lita
Sandviks-stue som er eldre enn grunnloven og som nesten har
egen strandlinje. Å kjøpe hus er ikke noen peanøtt. Det er
mye som må ordnes og mange å forholde seg til, for eksempel
boligmeglere.
I tidligere budrunder har de to kameratene mine og jeg stort
sett vært guttene som la nest siste hånd på verket. Målgivende
pasning i forhold til det endelige seiersbudet. På den måten
har vi gitt boligselgere og meglere hundretusener i ekstrafortjeneste,
ettersom vi uforvarende har vært prisspiralens glade gutter.
På vegne av meg selv og kameratene mine, til dere andre på
husjakt - sorry...
Vi vant slaget om stua med bare en neve titusenlapper over
takst. Samtidig ble vi forklart av megleren at titusen kroner
til ville være passende for å gjøre selgeren glad og medgjørlig.
Som en hyggelig gest. I opphisselsen over å nesten være huseier
var det fristende å si «ja, jøss - så lenge alt går glatt»,
men det sa vi ikke. Heldigvis, for i dag blir jeg sur av å
tenke på det uanstendige forslaget.
Et annet problem i forhold til boligkjøp er tiden det tar.
Ufattelig mange timer blir brukt hver uke av forventningsfulle
folk på utkikk etter noe å kalle sitt eget. Når prisantydningen
ikke antyder det aller minste er den tiden ofte bortkastet.
Det samme når visninger og budrunder blir holdt kun for å
finne ut hva markedsverdien er på en bolig det uansett ikke
er aktuelt å selge.
Boligmegleren skal etter beste evne ivareta begge parters
interesser. Det ligger i begrepet «megler», og det ligger
nedfelt i meglerforbundets etiske regler (§ 5). Med mindre
«begge parter» viser til selger og megleren selv, blir ikke
dette etterlevd. Kunne de enda bare kalt seg noe sånt som
auksjonariuser, og forbeholdt «megler» til de som faktisk
megler, hadde det vært greit for meg!
Gard Hopsdal Hansen
Er tilknytta Studvest sin nyhenderedaksjon
08.05.02
|
