I gode og onde dager
 |
STANDHAFTIG. Det er noe heroisk og trist ved disse
menneskene som uke etter uke lar seg utsette for
slike store emosjonelle svingninger.
|
Ingen tilflyttet student kan ha unngått
å legge merke til fenomenet Brann; dette fotballaget som
anses for å være en vesentlig del av den bergenske identitet
på linje med buekorpsene, Bryggen og de syv fjell. Hvert
år i tiden fra april til november valfarter tusenvis av
mennesker til Stadion på Minde i håp om å se hjemmelaget
vinne og ta tre nye poeng i kampen om det gjeve seriegullet.
Trofastheten er imponerende, tatt i betraktning at Brann
ikke har vunnet et eneste trofé siden Cupfinalen i 1982,
og sist laget tok seriegull var helt tilbake i det gloriøse
året 1963. Som de ukuelige patrioter de er, fortsetter
bergenserne likevel å ha tro på Brann, og et sikkert vårtegn
har vært de årvisse spådommene om å vinne eliteserien.
I 2002 har derimot pipen fått en helt annen lyd. De sedvanlige
gullutopiene er byttet ut med krisestemning og prat om
nedrykk. Den magre poenghøsten er én ting, spillet i kampene
en annen, men ingen av delene bærer bud om bedre tider
fremover.
Supporternes hatkamp
1.mai: Arbeidernes dag, men også hjemmekamp for Brann
- mot erkefienden Vålerenga. De to lagene har landets
største og mest dedikerte supportergrupper, og oppgjørene
preges deretter. Silje Nordtveit, leder i Bergen Supporter
Team (BST), forklarer:
– Det er en slags supporterkonkurranse mellom BST og Klanen
(supporterklubben til Vålerenga), og derfor betyr det
alltid mye å slå Vålerenga. En hjemmeseier ville med andre
ord bety et voldsomt løft og et mulig vendepunkt for både
spillere og supportere. Men hva om Brann skulle tape?
Silje Nordtveit liker ikke tanken:
– Det ville være det verste som kunne skje akkurat nå.
|
 |
OPPVARMING. Branns tolvte mann forbereder seg
grundig på Fotballpuben.
|
Rødt, hvitt og øl
Oppladningen til kampen ser ut til å være av de bedre.
De ivrigste sjelene gjør seg gjeldende på den beryktede
Fotballpuben nesten fire timer før avspark. Disse halvrituelle
forberedelsene består av tre hovedingredienser: Allsang
til utallige Brannsanger over et støyende lydanlegg, en
skog av rød-hvite Branndrakter og andre supportereffekter,
og ikke minst øl. Masse øl. Stemningen er høy: Det skåles
og synges og drikkes, og på vei til Stadion får flere
innkjørsler og hager besøk av småsjanglete menn med presserende
behov for regulering av kroppsvæskenivået. Kampen mot
Klanen tas på alvor: Ved tribuneinngangen deles det ut
tekstark til Brannsangene. Store Stå svikter ikke og synger
av full hals:
– Vi e de bæste, heia Brann! Vi e så god at det går næsten
ikkje an!
Ydmykelsen
Fra avspark og utover går kampen bare én vei: Vålerengas.
Ti minutter ut i kampen er ovennevnte sang blitt grundig
diskreditert, for Vålerenga leder 1-0 etter fomlete forsvarsspill
av Brann. De fleste av tilskuerne reagerer med vantro
og fortvilelse, mens den betydelige kontingenten fra Klanen
jubler uhemmet. Kamputfallet ser dystert ut, men Store
Stå klarer etter hvert å summe seg og synger og heier
laget sitt fremover. Det hjelper lite. Første omgang gir
ingen flere scoringer, men etter halvspilt andre omgang
har Vålerenga gjort kort prosess med SK Brann, Bergens
stolthet: Stillingen er 0-4 og halvparten av de 10.000
tilskuerne forlater Stadion i oppgitthet, sinne og skuffelse.
Klanen danser jenka, mens Store Stå ikke har annet å synge
om enn sitt hat til Vålerenga. Brannsupporternes skrekkscenario
er blitt en realitet. En av de rød-hvite på tribunen målbærer
ydmykelsen:
– Å tape 0-4 er ille. Å tape 0-4 hjemme er verre, men
å tape 0-4 hjemme mot Vålerenga... Det er det verste...
 |
BEKLAGER. Kampen vinnes dessverre ikke før avspark.
|
Branns beste
Kampen går over i Brannhistorien som et av de etter hvert
så mange sorte kapitler under kategorien «Ydmykende tap
på eget gress». Nedturen er gedigen, sportslig sett vel
å merke. Et kvarter før slutt begynner nemlig Store Stå
å synge med en fandenivoldsk innstilling: «For vi svikter
aldri Brann». Sangen og engasjementet når de store høyder,
som om Brann skulle ledet 4-0. Klarer ikke spillerne å
forsvare klubbens ære, må supporterne gjøre det: «Vi e
Brann, Bergens stolthet! SK Brann, Bergens stolthet!»
Innstillingen og engasjementet er imponerende, og Store
Stå, den tolvte mann, kåres til Branns beste spiller og
applauderes endog av Klanen. Som et trøstende mantra for
frustrerte supportere fortsetter de taktfaste ropene,
helt til kampslutt, helt til dukknakkete og skamfulle
Brannspillere har takket for støtten, helt til banen er
forlatt og tribunene tomme. Først tre kvarter etter kampslutt
jages de ut av stadion mens de taktfast roper at «Vi e
Brann, Bergens stolthet!» Skuffelsen kommer tidsnok sigende
utover kvelden med nye halvlitere på Fotballpuben.
