|
 |
VERDIGHET. Marianne Skipperud og Astrid Urdal ønsker
å kunne være kjæreste med hvem de vil, uten å måtte
forsvare valget for omverdenen.
|
– Etter hvert har vi skjønt at boka passer
for alle, uavhengig av hvem du tar med deg til sengs, sier
Astrid Urdal (24). Hun snakker om boka «Barfot», en samling
selvbiografiske tekster skrevet av unge homofile. Bokas
tittel viser til følelsen det gir å gå uten sko og sokker.
Da er du sårbar, men også fri til å føle gresset under tærne.
Astrid er en av redaktørene bak boka. I to år har hun og
medredaktør Henning Gärtner Braseth jobba hardt med å få
i boka i boks, og nå er den klar.
– I begynnelsen tenkte vi at målgruppen primært skulle være
unge homofile, men etter hvert har vi skjønt at det er blitt
en bok for alle, forteller Astrid.
– For det første fordi homofile er en minoritet som alle
må forholde seg til på en eller annen måte. For det andre
er viktige temaer i boka identitet og seksualitet, problemstillinger
som gjelder alle. Den handler mye om å finne seg selv og
sitt livsprosjekt.
Identitet og A4
Astrid har stilt opp på intervju sammen med Marianne
Skipperud (28), en av tekstforfatterne i boka. 30 år etter
at det ble lovlig å være homofil i Norge, er det fortsatt
skrevet få bøker med homofile i hovedrollen, og «Barfot»
er den første tekstsamlingen med biografisk materiale. Hvordan
opplever Marianne og Astrid situasjonen i 2002?
– Det kan være vanskelig å akseptere at en er annerledes,
sier Marianne. Og man risikerer å møte flere potensielle
vanskeligheter når man er i et kjærlighetsforhold, ikke
på grunn av hverandre, men på grunn av alt rundt.
– Men det er mange fordeler med å være homo også, mener
Astrid.
– Jeg har det veldig bra sånn som jeg har det, og ønsker
ikke å leve annerledes. Når man først har identifisert seg
som homo overfor seg selv og andre, slipper man mange forventninger
om hva en skal og bør gjøre med livet sitt. Jeg tror man
blir mer bevisst sine egne valg, sånn at man unngår å bare
ende opp med et A4-liv.
– Jeg er ikke redd for noe A4-liv, jeg, protesterer Marianne.
– Nei, selvfølgelig er det greit hvis man har valgt det
selv, presiserer Astrid, men ikke dersom en blir ført inn
i det uten å egentlig tenke over om det er det en ønsker.
| |
«Barfot»
|
– En antologi med 14 tekster, skrevet
av unge homofile mellom 16 og 29 år.
– Tekstene omhandler det å være homofil
på godt og vondt. Om å stå fram for seg selv
og andre, om å finne sin egen identitet, om
den første kjærligheten, om hverdagen, selvmordsforsøk,
seksuell frustrasjon og ekteskap.
|
|
Homokulturen sammensatt
Skribentene fant de via annonser i studentaviser, homoavisa
Blikk og på nettet. Det var viktig at det ikke skulle bli
ei bok laget av en vennegjeng, men at de femten bidragsyterne
skulle være forskjellige med hensyn til bakgrunn og hva
de drev med i livet.
– Jeg har fått tilbakemeldinger på at forskjellige tekster
i boka appellerer til forskjellige folk. Det tyder på at
vi har klart å finne forskjellige mennesker, og får gitt
et perspektiv på hvor sammensatt homokulturen er, sier Astrid
Astrid har, i tillegg til å være en av redaktørene, bidratt
med en tekst som heter «Kjønnsklaus». Marianne, som til
daglig skriver hovedfagsoppgave i kunsthistorie, har skrevet
teksten «Marianne i 8 scener».
– Både Astrid og jeg skriver om å skulle finne sin plass
i en verden som krever at du skal være enten det ene eller
det andre, sier Marianne.
– Hvis du befinner deg midt i mellom, og ikke helt vet hvor
du hører hjemme, hva gjør du da?
Fordommer i alle leire
Begge er opptatt av å slippe å bli satt i bås - hetero
eller homo, feminin eller maskulin, mann eller kvinne -
det er ikke alltid så lett å måtte forholde seg til bestemte
kategorier.
– Det er jo fordommer i det homofile miljøet også, mener
Marianne.
– Jeg har ei venninne som er uttalt bifil, men når hun dukker
opp med mannlig kjæreste i det homofile miljøet, blir det
gjerne like dårlig ansett som om hun hadde hatt jentekjæreste
i et heterofilt miljø. Så ingens sti er ren...
– Jeg tror begge sider ville ha hatt godt av å ikke definere
seg så hardt hele tiden, mener Astrid.
– Det beste hadde vært om man kunne konsentrere seg mest
om hvem man ville være sammen med og sekundært om hvilket
kjønn det er.
– Apropos fordommer, hvordan stiller dere dere til Yngve
Freiholt?
– Er han morsom eller er han ikke morsom – det har visst
vært en debatt – jeg syns han er veldig morsom, sier Astrid.
– Han er det morsomste som fins, faktisk, sier Marianne,
og begge ler.
