 |
FORNØYD. – Vi har ingen grunn til ikke å være fornøyd
med forliket, sier Per Gunnar Hillesøy, førstekonsulent
ved Kollegiesekretariatet.
|
– Jeg føler meg tom og sliten, men kan leve med forliket,
sier Eidhamar. Notatene som Universitetet ødela, var historisk
datamateriale om disiplinering og sosial kontroll i Paraguay
i 1840-årene. Hun hadde selv brukt et halvt år på å grave
frem papirene fra statsarkivene i Paraguay. Eidhamar fikk
beskjed om flytting av lesesalen da leiekontrakten ble inngått
i mars 2001. Senere ble det gitt muntlige varsler om flyttingen,
som ikke kom henne for øret. Fjerde august var hun innom
den låste lesesalen i Øisteinsgate, der hun regnet med at
notatene var trygge. Sjette august ble lesesalen tømt.
– I og med at det var vanskelig å erstatte notatene hadde
Eidhamar en skjerpet plikt til å sikre dem. De ble ikke
oppbevart godt nok, hun kan ikke forvente at en lesesal
er helt trygg. Hun burde ha sikret dem bedre, eller tatt
kopier av dem, sier Per Gunnar Hillesøy, førstekonsulent
ved Kollegiesekretariatet.
Forlik
Notatene hennes ble trolig makulert da Eiendomsavdelingen
ved UiB flyttet lesesalen for EDB-seksjonen.
– Det må skyldes en rutinesvikt, det var ikke meningen at
private eiendeler skulle ødelegges ved flyttingen. Det må
ha oppstått en misforståelse. Notatene burde ha vært tatt
vare på, sier Hillesøy. UiB har vedgått at de gav dårlig
informasjon om flyttingen. Etter at Eidhamar gikk til erstatningssak
mot Universitetet, tilbød de 50.000 i forlik pluss advokatutgifter,
og 20.000 i reisestøtte. Eidhamar avslo og i desember 2001
ble saken videresendt Departementet, som hevdet at UiB var
uten ansvar. Rettsaken skulle gå i Oslo tingrett 13. februar,
men tirsdag ble det inngått forlik. Beløpet er foreløpig
ukjent.
– Vi er fornøyd alt i alt, det er godt å få saken ut av
verden, sier Hillesøy.
Ikke gitt opp
For Eidhamar er det imidlertid ikke det økonomiske som betyr
mest.
– Jeg ville bare ha nok til å kunne fullføre hovedfaget.
Hadde jeg ikke blitt så provosert så hadde jeg kanskje ikke
gått videre med saken. Jeg har blitt møtt med en arrogant
holdning fra deler av Universitetets side, det virker som
om de tar studentenes tid og arbeid lite seriøst, sier hun.
– Jeg synes det er beklagelig at saken oppsto, men vi har
prøvd å behandle henne korrekt og saklig hele veien. Er
hun kritisk så tar vi det til etterretning, sier Hillesøy.
En stund var hun fristet til å avslutte studiet, men etter
en tids sykemelding tok hun opp igjen hovedfaget i høst,
halvannet år forsinket.
– Stahet har fått meg til å ikke gi opp, selv om det har
tatt mye krefter og okkupert store deler av hverdagen, forteller
Eidhamar. Hun har ikke hatt problemer med å være tilknyttet
UiB mens saken har pågått, og sier at hun har fått masse
støtte fra universitetsansatte.
