Historisk institutt og arrogansen
Jeg strøk på eksamen før jul, jeg og nesten halvparten av
grunnfaget. I frustrasjon, og i håp om å nå frem til og få
instituttet i tale tok jeg kontakt med Studvest. Artikkelen
(nummer 1, uke 3) ble skrevet, og jeg trodde at instituttet
skulle komme ut i «åpent lende», det vil si grunngi og forsvare
sine handlinger i neste nummer. Så skjedde ikke. Siden jeg
fremdeles ikke synes jeg har nådd målet mitt; en forklaring
på hvorfor 44 prosent av grunnfaget strøk på eksamen, skriver
jeg dette innlegget.
Jeg trodde at utgangspunktet for utformingen av eksamensoppgavene
var å gi studentene muligheten til å vise mengden av kunnskaper
de sitter inne med. Jeg trodde òg at det var et visst samsvar
mellom det som ble vektlagt i undervisningen og utformingen
av eksamensoppgavene. Nå vet jeg bedre. Det som blir minst
vektlagt i undervisningen er det du sannsynligvis får på eksamen,
(historisk institutts 1. lov). Nå svarte jo professor Meyer
godt for seg, men å bruke udefinerbare begreper som «studentkulturen»
som en forklaring på den ekstreme strykprosenten er for meg
«obscurium per obscurius», å bekjempe uklarhet med enda større
uklarhet (Arne Næss).
Han hevder også at enkelte studenter ikke tar studiene alvorlig
nok, mulig det, men det virker på meg som om problemet er
omvendt: Instituttet tar ikke studentetene alvorlig nok. Nå
er ikke Meyer den eneste som har uttalt seg om studentene
på historie grunnfag. Onsdag 15. januar var det orienteringsmøte,
der hevdet en ansatt fra historisk institutt at grunnen til
den høye strykprosenten var at studentene hadde brukt for
mye tid på fordypningsemnet (mappeinnleveringene), og lest
for lite til oversiktseksamen. Det ble også hevdet at vi,
det vil si studentene, var for dårlige til å disponere tiden.
Denne forklaringen synes jeg er for lettvint. Dersom den stemmer,
betyr det at nesten halvparten av studentene på grunnfag historie
har problemer med grunnleggende studietekniske ting som å
stå opp om morgenen, fordele tiden og lese til eksamen. Konsekvensen
av denne uttalelsen må jo bli at nærmere halvparten av studentene
på historie ikke har noe å gjøre på universitetet, kort sagt
de er uegnede som studenter. Instituttet har, slik jeg ser
det, inntatt en en «angrep er det beste forsvar»-holdning;
dersom vi sier at det var studentenes feil mange nok ganger
blir det til slutt sant. Hvorfor de eventuelt gjør dette vet
jeg ikke, men jeg antar de har noe å skjule.
Jeg har lest om en historisk parallell til denne ignoransen
jeg synes instituttet utviser: Da Marie Antoinette ble møtt
av rasende demonstranter som krevde brød, de var nemlig sultne
og det fantes ikke brød å få kjøpt, uttalte hun de berømte
ordene; «har de ikke brød, men kan de da ikke spise kake?»
Mulig er denne parallellen spissformulert og litt i groveste
laget, men jeg synes den er en passende beskrivelse av den
totalt forskjellige virkelighetsoppfatningen mellom historisk
institutt og meg som en av studentene på grunnfaget.
Jon Spence,
historie grunnfag
Kan vi stole på USA?
Onsdag 5/2 la Colin Powell fram såkalte beviser for at Irak
har masseødeleggelsesvåpen og samarbeider med al-qaida-terrorister.
Men først og fremst var den lange talen i FNs sikkerhetsråd
et forsøk på å legitimere krig, uten at det hjalp særlig.
Både Kina og Russland, som har vetorett, vil la inspektørene
få fortsette arbeidet sitt, noe som irriterer Bush- administrasjonen
voldsomt, fordi det utsetter et angrep. Analytikere verden
over mener «bevisene» ikke rettferdiggjør masseslakt av irakere,
som en krig uansett vil bety. Og selv om diktaturet i Bagdad
skulle ha disse våpnene, har de tross alt ikke benyttet dem
på årevis. Nå er det faktisk USA som truer med tyranni og
har signalisert bruk av atomvåpen. Verdenspolitiet har da
også verdens største plutoniumfabrikk! For de som vil lære
mer om amerikansk innenriks-og utenrikspolitikk, anbefaler
jeg den glimrende antikrigsfilmen «Bowling for Columbine».
Det er sannsynlig at Bush har basert redegjørelsen på onsdag,
på hva amerikanske selskaper solgte til Irak på 80-tallet.
Men da FNs inspektører opererte i Irak fram til 1998 fikk
de ødelagt svært mye kjemiske og biologiske våpen.
Tidligere leder for inspektørene, republikaneren Scott Ritter,
bekrefter dette i boken «Krigen mot Irak», der han også forteller
om USAs egentlige motiver, som nå flere og flere ser er tilgang
på billig olje i et «vennligsinnet» OPEC-utmeldt Irak. USA
har tuklet med bevis tidligere. Under forrige Gulfkrig intervjuet
de en kuwaitisk helsearbeider. Hun fortalte hjerteskjærende
historier om hvordan irakiske soldater myrdet spedbarn i Kuwait
ved å hive dem ut av kuvøsene. Dette viste seg å ikke stemme
overhodet, og «helsearbeideren» var egentlig datteren til
Kuwaits ambassadør i USA! En annen løgn var at 100.000 irakiske
soldater sto oppmarsjert langs grensen til USA-vennlige Saudi-Arabia.
Der var det likevel ingen, selv om USA ville at vi skulle
tro at Irak ville invadere; kanskje for å ødelegge oljeinstallasjoner.
Og nå; hvorfor tok det så lang tid før vi fikk Powells tale?
Måtte USA «lage» bevisene først? Skal vi tro på noen skurrete
stemmer fra et lydbånd som kan være hvem som helst? Og hva
med bilder av lagerbygninger der det er påtegnet skilt som
lyder: «Her er det kjemiske våpen». Er det med mulig løgn
USA skal starte krigen? Påstandene om støtte til al-qaida
er og blir også påstander. Hvorfor skulle det sekulære regimet
til Saddam Hussein støtte islamske fundamentalister? Og hva
med Mulla Krekar som, så sant jeg vet er kurder; ville Saddam
like ham?
Thorleif Berthelsen,
medlem i Internasjonale Sosialister og Studenter mot krig
Fornyelse av demokratiet
Det går frem av en reportasje fra fylkesårsmøtet i Hordaland
Frp at ørdfører Søviknes i Os er stolt over at hans parti
ligger et «hestehode» foran de andre partiene i å forberede
valgkampen. Han ironiserer over at Venstre og Sp til og med
sender ut brev, hvor de spør om noen vil stå på deres lister.
Dette skal visstnok være et svakhetstegn i Frps øyne. Men
er det det? Jeg vil svare: Nei! I et aktivt folkestyre skal
folk føle at de er medborgere, og ikke kunder eller klienter
i forhold til det kommunale tjenstetilbudet. Vi er alle medeiere
i det kommunale forvaltningsnivå, det er derfor viktig at
folk flest får mulighet til å påvirke hvordan dette skal utformes.
Ingen er 100 prosent enig med noe partiprogram, så det er
viktig at flest mulig blir invitert til å delta. Hver og en
får finne det partiet de er minst uenig med. Jeg vil hevde
at det er av større nytte for et aktivt folkestyre at flest
mulig blir invitert til å delta, istedet for å skrive hemmelige
avtaler om hvem som skal ha de ulike verv allerede før nominasjonen
er foretatt, slik det gjøres i Frp. Venstre arbeider for størst
mulig åpenhet i politikken, ikke hemmelige avtaler i låste
bankbokser.
Grete Kvilvang,
nestleder i Bergen Venstre
GATS gir studenter store muligheter
I forrige utgave av Studvest, nr. 3 2003, hevdes det at GATS-avtalen
er en trussel mot offentlige universiteter. GATS er en avtale
under WTO som åpner for at utenlandske konserner kan tilby
utdanning. Det er derimot ikke slik som det hevdes i kronikken
at norske politikere har forpliktet seg til å likestille disse
med offentlige institusjoner. GATS-avtalen åpner for at norske
myndigheter kan finansiere statlige universiteter så mye som
de selv ønsker. Hva norske myndigheter faktisk har forpliktet
seg til, er å likestille norske private aktører med eventuelle
utenlandske. Det er fremdeles mulig for «styringskåte» politikere
å detaljregulere universitetene og sikre finansieringen.
GATS-avtalen medfører at offentlige institusjoner vil få
konkurranse. Det vil si at kvaliteten på utdanningen økes.
Dette vil igjen føre til at valgmuligheten til den enkelte
student heves. Vinnerne i denne sammenhengen er studentene.
Jo mer makt vi legger til markedet, jo mer makt gir vi til
studentene. Konkurranse bringer med seg kvalitetsheving. Konkurranse
betyr at den enkelte institusjon må tilby en god utdanning
for at vi som studenter skal velge den aktuelle institusjonen.
GATS-avtalen gir norske og utenlandske studenter store muligheter
gjennom valgfrihet og kvalitet. Oppfattelsen om at GATS-avtalen
og WTO svekker nasjonalstatenes evne til å drive fordelingspolitikk
er ikke i tråd med virkeligheten. Ser vi på den gjennomsnittlige
utviklingen av skattetrykket per BNP innen OECD, kan vi se
at skattetrykket er hevet fra 40 prosent til 42 prosent! Stikk
i strid med hva som hevdes fra globaliseringskritikerne.
Dersom vi for eksempel ønsker å ta penger fra forsvarsbudsjettet
(GUD FORBY!) og gi til utdanningsformål så er det et valg
som skal tas av folkevalgte, altså et politisk valg. GATS-avtalen
åpner for økt konkurranse. De offentlige lærestedene vil måtte
tilby den enkelte student kvalitet dersom de ønsker seg rekruttering.
I et slik markedssystem så er du og jeg som student som har
makten.
Eirik Løkke,
landsstyremedlem i NSU
12.02.03
|
