Norges nye idol
Innrøm at du har tenkt på det. Du står i dusjen og synger
en morgen, noe av Frank Sinatra, eller Ronan Keating, eller
Christina Aguilera, dersom du er kvinne, og stemmen din
låter usedvanlig bra den dagen. Du skrur av kranen, fortsatt
syngende, forbauset over at du nådde opp på de lyseste tonene
uten anstrengelser. Du kikker deg i speilet, fikser litt
på håret, og oppdager at du ser strålende opplagt ut, kanskje
har du til og med glimt i øyet. Du begynner å bevege deg
til tonene av din egen sang, elegant, stilfullt; du leker
med rytmen, og smiler ditt varmeste smil i retning speilet.
Det er da du brått stopper opp, idet tanken slår deg: Hvor
langt kunne jeg nådd i Idol?
Innrøm at du har lekt litt med tanken; kunne du sjarmert
dommerpanelet og seerne i senk? Ville du danket ut Orji
eller strippe-Espen (eller Rebekka, dersom du er kvinne)?
For det kan da ikke være tvil om at du er dobbelt så musikalsk
som over halvparten av finaledeltakerne? At du synger renere
enn Tone, og ser bedre ut enn Gaute?
Selvtilliten er sjelden så høy som når man ligger henslengt
på sofaen og betrakter Idol-deltakernes dansetrinn eller
man vurderer deres versjon av «Rompa mi», «Rose Garden»
eller «Bompibjørn»-sangen.
Innrøm at tanken har streifet deg. Ja, har du tenkt. Hadde
jeg deltatt i Idol, så skulle jeg vist dem. Ingen kan gjøre
«Feel» så bra som meg, ingen av deltakerne har det blikket,
de movsene som jeg kunne vist frem.
Jeg vet at du har tenkt på det.
Nei, svarer du vel brydd nå. Nei, jeg kjenner meg ikke
helt igjen. Jeg ser ikke på Idol en gang, jeg. Joda, jeg
fikk med meg fem minutter en gang, hos en venninne. Men
jeg ser helst på Kulturoperatørene, og på nyheter. På fredagene
går jeg ofte på museum.
Men du lurer ikke meg. Du ser på Idol, og innerst inne
mener du at du har større utstråling enn Robin Williams
og Rune til sammen (eller Britney Spears og Linn, dersom
du er kvinne), ja, med litt flaks kunne du gått til topps.
Bare innrøm det.
