Betongsamba
– Er de puppene ekte? Fabian titter smilende
bort på Claire, og sammenligner med sine egne ballongbryster.
– Ja, selvfølgelig! utbryter Claire og spiller fornærmet.
– Du gir meg virkelig konkurranse i kveld, ler Fabian.
Vi har møtt menneskene bak den grå fasaden på Fantoft.
 |
Det er lørdag ettermiddag, og vi nærmer
oss høyblokkene med tvil i sinnet. Hvor spennende kan
det bli i disse ruvende sovjetbygningene? Vi tar trappene
oppover, det kommer ukjente og sterke matlukter fra hver
etasje. Tilfeldigheter vil ha det til at vi havner i åttende.
Med nølende skritt går vi innover i korridoren. Det lukter
såpe og rene gulv.
– Jeg har nettopp vasket kjøkkengulvet, dere skulle sett
det, helt svart. Og bordet var nesten like ille, etter
all dansinga, ler Claire Philippoteaux. Det er dagen derpå
inne på kjøkkenet, det sosiale samlingspunktet for hver
korridor. Her diskuteres alt fra Irak og Bush til hverdagssladder.
Claire er fransk, og i går arrangerte de karneval. Hun
har festet til seks på morgenen, og virker uforskammet
opplagt. I natt var det kostymedrama og dansing på bordene.
En jente var liksom-gravid og fødte ungen på kjøkkengulvet
til et jublende publikum. Folk fra alle etasjer var innom,
nærmere 60 personer tror Claire. Jeg lurer på hvordan
60 karnevalskledde mennesker får plass på et så lite kjøkken,
med en gulvflate på cirka 15 kvadratmeter. Og bordet fyller
halve rommet.
– Det blir alltid plass på en eller annen måte. Folk henger
rundt i korridorene og på noen av rommene, ikke bare på
kjøkkenet, forklarer Claire mens hun spanderer espresso.
Franske crêpes og tyske poteter
En telefon ringer, Claire løper ut, ringelyden kommer
fra hennes rom. I neste øyeblikk høres et fransk hvin.
– Hiiiihiii! Claire kommer løpende tilbake til kjøkkenet.
– Det var Julie i telefonen, hun var så full i går. Claire
ler og gestikulerer vilt med armene for å illustrere at
Julies hår sto til alle kanter. Julie Ligny er også fransk,
og bor i samme korridor som Claire.
– Jeg måtte hjelpe henne til sengs i natt. Det er det
som er så bra med fester her på Fantoft, man kan gå og
legge seg når man vil, det er aldri lang vei til senga.
Forrige gang var det Julie som måtte hjelpe meg, vi passer
på hverandre, forteller Claire. Julie kommer inn på kjøkkenet
etter en tur i dusjen. Hun er ikke like energisk som Claire.
Benjamin Aas, som er tysk, har også kommet inn, og påberoper
seg rollen som kjøkkensjef.
– Benjamin, har du vasket korridoren? spør Claire strengt.
Det har han, selvfølgelig, og himler påtatt oppgitt med
øynene. Julie har begynt å lage franske crêpes, alle i
korridoren er invitert fordi hun slapp unna vaskingen
og ryddingen etter festen.
– Julie husker ingenting fra i går, hun var ikke i nærheten
av gulvet, dansa på bordet med en italiener, Benjamin
hermer ertende. Han skreller poteter, er ikke i form til
fransk søt mat.
– Benjamin lager sin egen tyske mat, kjempespennende,
mobber Claire. De franske jentene etterligner tysk aksent.
Tysk mat er kjedelig. Men mobbingen er gemyttelig. Det
er blitt folksomt på kjøkkenet i åttende. Det er Ronald
Fuhrer fra Berlin, amerikanske Emily Torstveit og Ruth
Bett fra Kenya. De vimser rundt, lager kaffe, vasker opp
og prater om festen i natt. Kjøkkenet er fylt med latter
og høylydt diskusjon. Det lukter fristende fra Julies
steking.
– Du burde gjøre noe med det håret ditt, mener Ruth. Benjamin
stønner, og mumler noe med jenter og at de bare maser
fordi han er tysk.
 |
Magedans og balansekunst. Det skjer mye på Fantoft
en lørdagskveld. Fabian Boulange (forrige side)
surfer på et rullende brett. Ruth (t.v.) og Emily
ler så det ljomer i korridoren når journalisten
rister på puppene.
|
Mann i kjole og rytmisk puling
Emily vil gjerne vise oss rommet sitt og bildene fra Halloween-festen
de hadde i fjor. Benjamin blir flau når Emily nevner bildene.
Han hadde på seg en knallblå damekjole som visstnok var
meget kledelig, og egget seg innpå alle hankjønn. Emily
er den eneste i korridoren som snakker flytende norsk,
en syngende Stavangerdialekt. Hun bryter ut i et oppgitt
amerikansk sukk når hun får høre at gutten over henne
får besøk av kjæresten.
– Jeg hører alt, påstår hun og skal illustrere lyden fra
kjæresteparets sengehygge ved å dunke tallerkenen rytmisk
i bordflaten. Tallerkenen knuser i to.
– Mindre oppvask, konstaterer Emily. Claire vil ha oss
med på fest nede i byen når oppvasken er ferdig.
– Det er en karnevalsfest, forteller Ronald.
– Igjen? spør Claire Ja. Gårsdagens kostymer må fram.
Claire blir en blomst, Benjamin en sykepleier med struttende
pupper. Fotografen vil også kle seg ut og spør om å få
låne den skinnende blå kjolen til Benjamin. Det får han.
Den er åletrang.
– Jeg har et magedanserinnekostyme du kan låne, foreslår
Emily til meg. Jeg nøler. Bar mage? Men prøver likevel,
et langt lilla skjørt og lilla bh, med masse paljetter.
Moren til Emily er kostymedesigner. Det rister i smykkene
når jeg beveger meg.
– Alle jenter burde prøve en sånn drakt, bevegelsene blir
så elegante, sier Emily ivrig. Hun har opptrådt flere
ganger som magedanserinne, og foreslår at jeg skal riste
på puppene. Jeg slipper meg løs og rister i vei, det kiler
og risler i paljettene. Den feminine fotografen bruker
blitzen.
|
 |
Kjøkkenkos. Julie (t.h.) har laget kjempegode
crêpes selv om hun er fyllesyk. Emily (t.v.) forteller
om pulelyder helt til tallerkenen sprekker. Claire
(midten) lurer på hva hun skal ha på maten.
|
| |
 |
| |
Kjærlihetsbrevet. Natten før danset Julie (t.h.)
på bordet med en italiener. Det har tydeligvis bært
frukter. Claire leser brevet, mens Julie lytter
spent på vei mot busstoppet.
|
| |
 |
| |
Internasjonal høyblokk. Da Benjamin Aas så denne
blokka første gang ville han helst snu. Nå bor han
i åttende etasje og synes det er kjempefint. – Det
fungerer overraskende bra at folk med så ulik bakgrunn
lever sammen, mener han.
|
Kjærlighetsbrev og puppetitting
De andre er klare til å gå. Idet vi er på vei ut av høyblokken
kommer det et overrasket og småhysterisk utbrudd fra Julie.
Hun har sett i postkassa og vifter med et brev i hånden.
– Ohmygod! Det er fra han! Julie og Claire hviner i kor.
Brevskribenten er italieneren hun danset med på bordet.
Mens vi går nedover mot bussen, leser Claire høyt fra
brevet. Han takker for kvelden og vil gjerne prate mer
med Julie. Claire stopper plutselig i høytlesingen, fortsetter
noen linjer til i stillhet mens hun kommer med noen franske
gloser midt i latteren, og overrekker brevet bestemt til
Julie
– Ojojoj! Resten må du lese selv, ler Claire. Hele veien
ned til busstoppet går de to jentene tett og snakker fort
og fnisende sammen på fransk. – Alle menn oppfører seg
annerledes mot meg nå som jeg er kledd ut som dame, påstår
Benjamin mens vi venter på bussen. Han peker på puppene
sine, som er runde og virker ekte under jakka. Benjamin
skuler bort på Ronald.
– Nei, jeg så ikke der, utbryter Ronald forsvarende.
– Jo, det gjorde du.
– Nei, jeg så på skjerfet. Ronald peker på det gule skjerfet
til Benjamin; som henger over den ene fiktive puppen.
Kostymedrama og pene italienere
Det er et stykke å gå til festen fra bystasjonen, og Claire
har glemt både kart og telefonnummer til han som har fest.
Men hun husker adressen i hodet, og vi vandrer med rare
klær i regnet oppover mot Kalfaret. Fotografen og Benjamin
synes det er kaldt i kjolene sine, og er forundret over
hvor luftig det blir mellom beina når de går i skjørt.
På festen er det bare utenlandske studenter, og alle har
kledd seg ut. Fabian med puppene, den gravide jenta, negerdamer,
Jesus, mafiabosser, det er de samme kostymene som fra
kvelden før. Italieneren er der også, med kameratene sine.
Julie har sett ham, og undertrykker et hysterisk hvin.
Mens vi står og småprater, smugtitter italieneren sjenert
bort på Julie, hun ser en annen vei og later som ingenting.
Jeg spør om hun ikke skal gå bort til ham snart.
– Jeg må drikke først, fniser hun flaut. Men appelsinjuice
er det eneste magen hennes tåler i kveld. Det tar likevel
ikke lang tid før de to står og prater sammen. Imens går
festen sin gang. Fabian med puppene prøver å surfe på
et brett og braser inn i en hylle. Den gravide jenta må
plutselig føde igjen, og støtter seg mot fotografens ben,
som er ekstra hjelpsom i sin blå kjole. Etter en times
tid må vi forlate karnevalsfesten for å rekke den siste
bussen tilbake til Fantoft.
Bussflørt og nattvandring
Italieneren med kamerater går fra festen sammen med oss,
liksom tilfeldig. De holder seg litt på avstand, veksler
av og til noen italienske ord, ellers er de relativt mutte.
Som mørke skygger følger de etter, alle kledd i svart,
mørk sminke rundt øynene, hoggtenner, og selvfølgelig:
Slående pene, slik bare italienere kan være. På bussen
står Julie i midtgangen og prater med Claire. Italieneren
setter seg like ved siden av, men sier ingenting. Bussen
kjører til Sletten og stopper bak Fantoft, vi må gå på
en liten vei over en mørk haug. Det er blitt stjerneklart
og kaldt i nattlufta. Jeg går bakerst i følget sammen
med Benjamin og en frysende fotograf. Benjamin ler lavt
og peker på Julie og italieneren. De er søte der de går
ved siden av hverandre, stille, med et sjenert rom imellom
seg. De mørke kameratene holder seg på behørig avstand.
Vi kommer over haugen, har utsikt over byen og mot Løvstakken.
Høyblokken kommer til syne, det er lys i mange av vinduene.
– Det er rart å se på blokka her utenfra, sier Benjamin
mens vi går nedover den mørke stien.
– Det ser så kjedelig ut, en høy, stygg kloss. Og så er
det så mye som skjer inni, med folk fra hele verden. Det
er helt sprøtt.
