Gutta på svømminga
De skulle bare visst. Han hadde kam i baklomma og roll-on
deodorant akkurat som dem. Han hadde til og med skotskrutet
skjerf og Ecco-sko under benken. Allikevel var min 22-årige
venn ikke god nok.
For det har alltid vært noe med svømminga.
Det er som om klorvannet, badstua og baderomsflisene skaper
en stilltiende enighet om et slags hierarki mellom fritidssvømmerne
med speedo og vinterkviser. Bomba fra treern, en bøtte
med vann på badstuovnen, pikante pikehistorier, hår
på brystet – mulighetene er uendelige. Det finnes
ikke et sted hvor de kule er kulere enn på svømminga.
De gamle er og blir eldst. De kødder man ikke med.
– De blir yngre og yngre, kom det fra en rusten røst.
Ordene fikk en metallisk klang da de slo i mot de nakne
flisene.
– Ja, jeg ser det, svarte en annen, også han
var grov i målet.
Han fikk av seg skjorta. Midt på gulvet sto to menn
i 70-årsalderen og så hånlig på
ham. Med streng mine pekte de på trebenken.
– Du kan ikke være her. Disse skapene er for
pensjonister. Kom tilbake om noen år du, sa den ene.
Deretter lo han hånlig. Min gode venn så seg
rundt i rommet.
– Men det er jo ingen her. Kan ikke jeg bare bruke
dette skapet her? Han merket at stemmen brast. De gamle
guttas blikk var truende.
– Men om en halv time kommer det en hel gjeng hit.
Da kan ikke du sitte her, skjønner du vel, fortsatte
den ene gamle. Den andre var allerede på vei for å
hente hjelp. Klokken var ti på halv elleve. Min gode
venn satt i boksershortsen og så ned i gulvet. I enden
av korridoren hørte han raske skritt. En badevakt
dukket opp mellom skaprekkene.
– Hva er det som skjer her? spurte vakta.
– Det er jo masse plass i garderoben. Må du
sitte akkurat her?
Han tenkte seg om. Han husket den gangen på barneskolen
da han uheldigvis hadde brukt garderobeskapet til Rune i
6b. Han visste han var maktesløs.
– Nei, nei. Jeg flytter meg, svarte han og pakket
sammen ytterklær, håndkle, sko og toalettsaker.
Gubbene gliste bredt.
De gamle guttene i svømmehallen kan du aldri vokse
fra.
