Nyhende
Kultur




















Ansvarleg redaktør:
Grunde Grimstad

Vevs-ansvarleg:
Lars Storaas Tylden

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 51 48
55 54 52 06
55 54 52 21

Telefaks:
55 32 84 05
Les også
meir om avisen.
Studvest © 2003
Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen,
Norges Handelshøyskole og Høgskolen i Bergen.
Onsdag 29. oktober 2003, nr. 26 - 58. årgang

Ytringsfrihet betyr frihet til å uttrykke sine meninger. Hvor reell den er, avhenger av hvor mye den enkelte er villig til å ofre. For å forstå ytringsfriheten og dens svakheter, må vi derfor vurdere hvor viktig ytringsfriheten er for den enkelte, sammenholdt med hans andre verdier, skriver Trygve Matre, 4. avd. jusstudent.

Ytringsfrihetens problem

La oss først ta for oss feilkoblingen mellom begrepene ytring og frihet. Ordet frihet er avledet av fri, som på mange måter er synonymt med uavhengig.

Tror du - reint hypotetisk - at Tor Erling Staff hadde fått jobb som barneskolelærer, når han sier at foreldre i sin alminnelighet ikke bør anmelde seksuelle overgrep mot sine barn? At det er de voksne som ved sin overfokusering på overgrepet, gjør barnet skadelidende? Og tror du Staff – om han helt hypotetisk virkelig var lærer i barneskolen – hadde fått fortsette i sin gjerning, når han sier at fedre fengslet for pedofili ikke nødvendigvis er dårlige mennesker? Svaret gir seg selv, og avleder enda et spørsmål: Ville Tor Erling Staff ha sagt alt dette og mye annet som liksom ikke sømmer seg, dersom han i virkeligheten var en helt alminnelig lærer i den norske skolen? Jobb, inntekt, aktelse. Trygghet contra ytringsfrihet – hva er viktigst? Og derfor; kan vi diskutere ytringsfrihet i sin alminnelighet, uten å ta hensyn til hvilken posisjon vi alle er i? For hvem er det egentlig som åpner kjeften i dette landet? Er det de som har minst å frykte? Som ikke risikerer en dritt ved å si det de mener? I så fall er disse privilegerte menneskene landets egentlige åndselite. Vi andre på vår side, er mer eller mindre produsenter av bestillingsverk som gjerne har ånd, men ikke åndsfrihet. Og ånd uten frihet, er like håpløst som å vandre rundt i tåken med en kanon uten sikte.

Etter hvert blir det også stadig mer uklart hva som egentlig er målet. Således har jeg et problem. Det tror jeg alle har. Det finnes neppe et eneste menneske i Norge – ja, hele verden – som egentlig har full ytringsfrihet. I så fall må budskapet pakkes så godt inn at de man frykter, ikke forstår budskapet. Men da springer det jo i øynene at også de man virkelig ønsker å nå, mister budskapet. Som forfatterlærlinger flest, har jeg fokus på meg selv. Men det er umulig å posisjonere meg, uten samtidig å lokalisere og beskrive omgivelsene. Personene. Som jeg altså ønsker å innlemme i en parallell skjønnlitterær virkelighet. Men det kan jeg ikke gjøre sånn helt uten videre, både av hensyn til meg selv og andre. Selvsagt kan disse figurene anonymiseres, men for en forfatter av kjøtt og blod, er den muligheten illusorisk. Like gjennomskuelig som et vindu. Det vil si man kan – ved å blande virkelighet og fakta - som forøvrig er en livsfarlig blanding – beskrive sin virkelighet uten samtidig å identifisere omgivelsene, men da er virkeligheten igjen innpakket, som en sjokolade i papir. Noen egentlig ytringsfrihet foreligger da ikke. Og selv en innpakket sjokolade forråtner etter hvert.

Den såkalte frie verden, hyller de såkalte frie litterære fugler. Men de som tilsynelatende prater fritt, blir likevel bare akseptert i den grad budskapet i det store og hele kan innlemmes i det bestående. Jeg tror de frieste av oss er de sinnssyke. De forrykte. De asosiale. Som ikke har vett til å se konsekvensene av det de sier og gjør. Mange av de såkalte litterære kjempene, passer denne beskrivelsen perfekt, for eksempel Mykle. Og derfor; er ytringsfrihet viktigere enn forstand? Uansett er det liten vits å være uredd skribent, når verden ikke er villig til å høre annen fuglesang enn den som passer inn i melodien som allerede summer i skogen. Når ingen egentlig er villige til å lytte. Det er ytringsfrihetens kanskje aller største problem. Og dessuten; er det egentlig så viktig å formidle sin virkelighet til andre? Mange alternative versjoner av virkeligheten er kanskje mer egnet til å forvirre enn forklare. Men å ytre seg er kanskje et instinkt, snarere enn en misjon. En handling som ikke trenger noen nærmere begrunnelse. Eller som rett og slett ikke kan forklares.

Men likevel kommer jeg alltid tilbake til dette; hvorfor skriver jeg? Og kanskje enda viktigere; hvem er det som ikke skriver og hvorfor? Når man skyter i tåken, står man ikke bare i fare for å bomme, men å treffe noe eller noen som man slett ikke hadde til hensikt å ramme. Det kan like gjerne være deg selv.

10.11.03

tilbake til toppen

Studvest
følger saken:

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Siste artikkel:
3. september 2003
Antall artikler: 42

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 10

Siste artikkel:
18. september 2002
Antall artikler: 14