 Ytringsfrihet
betyr frihet til å uttrykke sine meninger. Hvor reell den
er, avhenger av hvor mye den enkelte er villig til å ofre.
For å forstå ytringsfriheten og dens svakheter, må vi derfor
vurdere hvor viktig ytringsfriheten er for den enkelte, sammenholdt
med hans andre verdier, skriver Trygve Matre, 4. avd. jusstudent.
Ytringsfrihetens problem
La oss først ta for oss feilkoblingen mellom
begrepene ytring og frihet. Ordet frihet er avledet av fri,
som på mange måter er synonymt med uavhengig.
Tror du - reint hypotetisk - at Tor Erling Staff
hadde fått jobb som barneskolelærer, når han sier at foreldre
i sin alminnelighet ikke bør anmelde seksuelle overgrep mot
sine barn? At det er de voksne som ved sin overfokusering
på overgrepet, gjør barnet skadelidende? Og tror du Staff
– om han helt hypotetisk virkelig var lærer i barneskolen
– hadde fått fortsette i sin gjerning, når han sier at fedre
fengslet for pedofili ikke nødvendigvis er dårlige mennesker?
Svaret gir seg selv, og avleder enda et spørsmål: Ville Tor
Erling Staff ha sagt alt dette og mye annet som liksom ikke
sømmer seg, dersom han i virkeligheten var en helt alminnelig
lærer i den norske skolen? Jobb, inntekt, aktelse. Trygghet
contra ytringsfrihet – hva er viktigst? Og derfor; kan vi
diskutere ytringsfrihet i sin alminnelighet, uten å ta hensyn
til hvilken posisjon vi alle er i? For hvem er det egentlig
som åpner kjeften i dette landet? Er det de som har minst
å frykte? Som ikke risikerer en dritt ved å si det de mener?
I så fall er disse privilegerte menneskene landets egentlige
åndselite. Vi andre på vår side, er mer eller mindre produsenter
av bestillingsverk som gjerne har ånd, men ikke åndsfrihet.
Og ånd uten frihet, er like håpløst som å vandre rundt i tåken
med en kanon uten sikte.
Etter hvert blir det også stadig mer uklart
hva som egentlig er målet. Således har jeg et problem. Det
tror jeg alle har. Det finnes neppe et eneste menneske i Norge
– ja, hele verden – som egentlig har full ytringsfrihet. I
så fall må budskapet pakkes så godt inn at de man frykter,
ikke forstår budskapet. Men da springer det jo i øynene at
også de man virkelig ønsker å nå, mister budskapet. Som forfatterlærlinger
flest, har jeg fokus på meg selv. Men det er umulig å posisjonere
meg, uten samtidig å lokalisere og beskrive omgivelsene. Personene.
Som jeg altså ønsker å innlemme i en parallell skjønnlitterær
virkelighet. Men det kan jeg ikke gjøre sånn helt uten videre,
både av hensyn til meg selv og andre. Selvsagt kan disse figurene
anonymiseres, men for en forfatter av kjøtt og blod, er den
muligheten illusorisk. Like gjennomskuelig som et vindu. Det
vil si man kan – ved å blande virkelighet og fakta - som forøvrig
er en livsfarlig blanding – beskrive sin virkelighet uten
samtidig å identifisere omgivelsene, men da er virkeligheten
igjen innpakket, som en sjokolade i papir. Noen egentlig ytringsfrihet
foreligger da ikke. Og selv en innpakket sjokolade forråtner
etter hvert.
Den såkalte frie verden, hyller de såkalte frie
litterære fugler. Men de som tilsynelatende prater fritt,
blir likevel bare akseptert i den grad budskapet i det store
og hele kan innlemmes i det bestående. Jeg tror de frieste
av oss er de sinnssyke. De forrykte. De asosiale. Som ikke
har vett til å se konsekvensene av det de sier og gjør. Mange
av de såkalte litterære kjempene, passer denne beskrivelsen
perfekt, for eksempel Mykle. Og derfor; er ytringsfrihet viktigere
enn forstand? Uansett er det liten vits å være uredd skribent,
når verden ikke er villig til å høre annen fuglesang enn den
som passer inn i melodien som allerede summer i skogen. Når
ingen egentlig er villige til å lytte. Det er ytringsfrihetens
kanskje aller største problem. Og dessuten; er det egentlig
så viktig å formidle sin virkelighet til andre? Mange alternative
versjoner av virkeligheten er kanskje mer egnet til å forvirre
enn forklare. Men å ytre seg er kanskje et instinkt, snarere
enn en misjon. En handling som ikke trenger noen nærmere begrunnelse.
Eller som rett og slett ikke kan forklares.
Men likevel kommer jeg alltid tilbake til dette;
hvorfor skriver jeg? Og kanskje enda viktigere; hvem er det
som ikke skriver og hvorfor? Når man skyter i tåken, står
man ikke bare i fare for å bomme, men å treffe noe eller noen
som man slett ikke hadde til hensikt å ramme. Det kan like
gjerne være deg selv.
10.11.03
|
