Hva skal du bli når du blir stor?
Da jeg var 18 år og avsluttende gymnasiast, fikk skolen
min informasjonsbesøk fra «Utdanning i Bergen».
Etter et kort foredrag kom spørsmålet: hvordan
er mulighetene for jobb?
HF-erne parerte galant. De fortalte historien om en lykkelig
HF-student, som gjennom sin kunnskap om Spania startet vellykkede
«senior solreiser», som spesialiserte seg på
å bringe eldre reisende til «syden».
Arbeidsledigheten øker. Før var arbeidsledighet
noe som rammet verftsarbeidere og industri. Nå er det
noe som rammer vennene dine, kjæresten din eller kanskje
til og med deg. I posten pleier man å si at de dårligste
postmennene har filosofi hovedfag. For meg er denne jobbsituasjon
et symptom.
Et dogme som står sterkere i Norge enn både treenigheten
og faktumet at nordmenn ikke doper seg, er dogmet om at man
ikke skal utdanne seg til jobb. Gjør det du har lyst
til, studer noe du liker, og tenk for all del ikke jobb når
du velger fag. Og nei, jeg mener slett ikke at du skal kaste
deg på neste dot.com bølge, ta en kjapp MI-utdannelse
som lover gull og grønne skoger eller melde overgang
til NHH. Jeg mener bare at dogmet om ikke å tenke jobb
er blitt akademikernes hodepute. En pute som stenger ute ubehagelig
støy.
Jeg har gjort en hobby av å spørre HF- og SV-studenter
om hva de skal bli når de blir store. Svarene tyder
på at vi får et 100-talls nye FN-diplomater og
UD-medarbeidere fra UiB, samt en to-tre hundre forlagsansatte.
Så klart er det kjekt å krølle seg opp
i sofaen og ta et kritisk blikk på den nyeste romanen
fra den nye vinen, eller å stå som arkitekten
bak «Bergens-avtalen» for Midtøsten, men
hvor mange får til det?
Vi hater å bli sammenlignet med NHH. Men én ting
blir det umulig å nekte for. De får jobb. Gode
jobber. NHH bryter vårt elskede dogme med dødsforakt.
De retter forelesningene inn mot problemer du kan møte
i en eventuell jobbsituasjon, og ikke minst, snakker de om
og med sine fremtidige arbeidsgivere. Bedrifter og offentlige
institusjoner som ansetter økonomer, blir invitert
til Breiviken for å fortelle om hvilke utfordringer
de møter, og for å høre på hva NHH
gjør for å møte dem. Samtidig driver studentene
med fagrelevant arbeid på fritiden som gir dem kompetanse
som de senere benytter seg av.
Jeg tror dette er et uttrykk for en viktig forskjell, nemlig
at man tenker på utdanningen som en trinn på veien
mot en større karriere hvor man kan utvikle seg gjennom
en lang prosess fra studiestart til pensjon. En tankegang
der skille mellom jobb og studier ikke er en Berlinmur, men
en dørstokk. Er det kanskje ikke naturlig at studenter
som skal jobbe med næringsliv så tidlig som mulig
blir en del av det?
Jeg sier ikke at arkeologisk institutt skal invitere NHO på
snitter, men de kan og bør jobbe litt med problemstillinger
norske museer sliter med. Studenter, forelesere og museumsbransjen
bør gå i dialog om hvordan studentene kan utvikle
seg til mennesker som løser slike problemer.
Jeg er lei av anekdotiske historier om den HF- eller SV’eren
som fikk seg drømmejobben. Jeg er lei av dogmer. Jeg
tenker ofte på Platons hulelignelse. Når menneskene
sitter og stirrer på skyggene av virkeligheten kommer
det en som har sett lyset. De andre slår ham i hjel.
Jeg tror det er slik med oss og. Vi slår i hjel ethvert
forslag om å møte potensielle arbeidsgivere med
dogmet vårt: Senior solreiser. Men pass på, skyggeteateret
slutter før du aner det...
19.11.03
|
