Norge har nå over 100.000 arbeidsledige.
Det er ingen tvil om at nåløyet er spesielt trangt
for akademikere uten relevant erfaring. Hvordan er så
situasjonen for arbeidssøkende akademikere i Norge
i dag? spør Tore Dyngeland fra Høyres Studenterforening
i Bergen.
Nyutdannedes (manglende) rettigheter
Inntektskravet for arbeidsledighetstrygd er
på 81.000, noe som utelukker bortimot samtlige som har
avsluttet studiene i utlandet. Det er vanskelig nok å
tjene et slikt beløp ved siden av studiene i Norge.
Det utelukker nok også de fleste som er uteksaminert
fra norske læresteder, ettersom avslutningen av studiet
er for tidkrevende til å holde høy yrkesaktivitet.
En stor andel av de nyutdannede har derfor ikke krav på
arbeidsledighetstrygd. De av studentene som har prøvd
å være smarte har spart penger på BSU-konto.
De er derfor formuende, og må bruke av sine egne sparepenger
før de har noe som helst krav hos sosialkontoret. Problemet
her er at hvis du bruker BSU-kontoen på forbruk, må
du tilbakebetale alle skattefradragene du har fått utbetalt
gjennom årene. Mange har derfor verken sparepenger,
trygd eller sosialhjelp som alternativ når de mangler
penger til husleie, strøm, mat og så videre.
Løsningen blir kanskje å låne av venner
og familie mens de håper på innpass på arbeidsmarkedet.
Studentene kommer derfor ut fra studiene sine
med en høy grad av økonomisk usikkerhet. Et
lån på 300.000 er ikke uvanlig etter endt studium.
Med et slikt lån hengende over seg samtidig som man
befinner seg utenfor alle støtteordningene som samfunnet
ellers er så rikt på, blir man lett desperat og
tar deltidsjobber slik at man får litt økonomisk
armslag. Her oppstår flere problemer.
Lånekassen har heldigvis en ordning som
gjør at du slipper å betale renter på lånet
mens du har lav inntekt. Problemet er at denne ordningen slår
inn direkte på et visst beløp, for tiden kr.
12.800 per måned. Dermed taper du selvsagt mye penger
på å tjene kr. 12.801. Med 300.000 kroner i studielån,
og dagens rente på 5,9 prosent, utgjør månedlig
rentekostnad kr.1.062 (skattefradrag iberegnet). Du må
derfor tjene rundt 14.500 før skatt før du får
én eneste krone mer enn du ville tjent hvis du holdt
seg under grensen. Differansen på kr. 1.700 utgjør
mer enn to hele arbeidsdager for folk som jobber på
butikker og bensinstasjoner. Tenk deg at du selv jobber 15
dager en måned. Deretter får du vite at om du
vil jobbe mer, må du jobbe to dager gratis før
du kan tjene penger, som du fortsatt skatter for, for resten
av dagene. Dette er hverdagen for de nyutdannede akademikerne
som jobber og sliter i yrker med dårlig lønn
mens de irriterer seg over høyt studielån og
manglende evne til å skaffe seg bolig, bil og alt det
andre som jevnaldrende alt har tilegnet seg.
Ordningen jeg beskrev over gjør det nødvendig
for deltidsansatte å vurdere å jobbe mindre enn
arbeidsgiveren tilbyr, og kan faktisk virke som et incentiv
mot å ta skrittet fra deltidsjobb til fulltids stilling.
Den lave lønnen du mottar i en typisk deltidsjobb betyr
at du må jobbe uforholdsmessig mye for å øke
lønnen etter at du har tjent de første 12.800.
Grensen for hvor mye du bør tjene brutto for ikke å
tape penger, synker selvsagt med lavere rente, men du bør
ikke godta et dårlig system bare fordi renten er på
vei ned. Slike forhold vet vi endrer seg fort. Lånekassens
ordning med å fokusere på enkeltmåneder
gjør det også umulig å jobbe ekstra én
måned for å kompensere for en måned man
ikke blir tilbudt tilstrekkelig med arbeid. Jeg vil derfor
oppfordre Lånekassen til å skape et mer fleksibelt
system for ettergivelse av rente. Dette systemet bør
fungere slik at hvis du tjener over en viss beløpsgrense,
betaler du først litt av rentebeløpet, så
stigende andel ettersom hvor mye penger du tjener. Systemet
bør også ta høyde for at du kan tjene
mer enn grensen noen måneder om du ligger tilsvarende
under grensen i andre måneder. Lånekassen har
et fleksibelt system for støtte versus arbeidsinntekt
mens man studerer, så det burde være mulig å
få til en liknende ordning for nyutdannede. Lånekassen
vil sikkert si at dette vil føre til økt arbeidsbyrde
for dem, men dette er en altfor stor sak til at slike argumenter
kan gjøre seg gjeldende. Jeg finner meg ikke i at vi
har en ordning som oppfordrer til mindre jobbing. Det er på
høy tid å forenkle systemet. Ettersom de nyutdannede
havner utenfor systemet når det gjelder sosial støtte,
fortjener de i alle fall å få incentiv til å
tjene sine egne penger.
19.11.03
|
