De skuer hatsk på deg hver gang
du går ned trappen på Studentsenteret. Hvordan
kan ulvene styrke samholdet mellom studentene på
Universitetet?
Et blikk som forener
Over trappa på Studentsenteret har
Ellen Bangs kunstverk «Ulvene» voktet inngangen
helt siden 1983. Som et av Universitets mer enn 400 kunstverk,
har de seks ulvene i ståltråd og glassfiber
fått en fast plass i studentenes hverdag.
Og ifølge de to nyutdannede kunsthistorikerne Tone
Merete Takvam og May Kristin Orderud er Ellen Bangs ulver
et av Universitetets viktigste kunstverk. For kunstverk
som «Ulvene» kan styrke samholdet og skape
debatt. Gjennom firmaet «Kunstentreprenørene»
ønsker de to å leve av å tilby kunstfaglige
konsulenttjenester for bedrifter og private. I fjor kartla
de kunsten på Universitetet.
 |
DEN RØDE TRÅD.
Else Marie Jacobsens kunstverk «Den røde
tråd» henger i trappen på Realfagsbygget.
Det gigantiske vevstykket er laget til bygningen.
|
Ubevisst påvirkning
Wencke Qvale er kunsthistoriker på Kunsthøgskolen
i Bergen, og mener at kunst i hverdagen påvirker
oss, uavhengig av om vi er utstyrt med estetisk sans.
- Jeg kan godt tenke meg at UiB toner ned de aller sterkeste
kunstneriske uttrykkene, nettopp fordi bygningene er sårbare
og har nok uttrykk i seg selv, og at de dermed fordrer
et forsiktig valg av kunst. Dette gir oss kanskje ikke
de store opplevelsene, men vi merker virkningen ubevisst.
Kanskje det er denne ubevisste påvirkningen som
gjør at kunst som merkevare er i vinden for tiden.
I alle fall er vi inne i en periode der merkevarebygging
spiller en stadig viktigere rolle for alle bedrifter og
organisasjoner. Det er viktig å skape tillit og
samhørighet blant de ansatte, samtidig som det
blir viktigere og viktigere å profilere seg i konkurransen
med andre. Her kan kunst spille en viktig rolle.
– Det viktigste rådet vårt er at bedrifter
og private må tørre å kjøpe
kunst som provoserer og gjør at folk må tenke.
Her er samtidskunst en viktig brikke, sier Orderud.
For moderne kunst har evnen til å skape debatt.
I det lange løp kan dette hjelpe til å styrke
samholdet mellom de ansatte og studenter fordi man stopper
og diskuterer det man ser. Men samtidskunst trenger også
bevisstgjøring og forklaring. Ikke minst må
folk vite hva de faktisk ser på. Der har Universitetet
i Bergen mye å lære av blant annet Telenor.
Kunst som ansiktsløftning
- Telenor ble sett på som en tung og treg offentlig
bedrift, men etter privatiseringen ønsker vi å
vise at vi er en moderne bedrift som henger med i tiden,
sier leder for Telenors kunstsamling Sissel Ree Schjønsby.
Den norske kommunikasjonsgiganten har derfor brukt 70
millioner kroner på kunst og utsmykning. Og trauste
Telenor har bare kjøpt nytt.
- Denne nye kunsten skal vekke inspirasjon og engasjement.
Den skal signalisere innovasjon. Det er helt tydelig at
folk virkelig tar stilling til denne kunsten. Den provoserer.
Mens vi i starten opplevde en voldsom skepsis blant mange
ansatte til denne moderne typen kunst, har de siste interne
spørreundersøkelsene våre signalisert
at de som har minst kunst rundt seg spør om mer,
sier Ree Schjønsby.
For å snu denne skepsisen har kunnskap vært
viktig. Ikke bare har bedriften trykket opp brosjyrer
om kunstverkene, men den skal også legge ut informasjon
på intranettet.
Noe å tenke på for Universitetet, kanskje?
For i en gang i første etasje på Psykologisk
fakultet henger 12 malerier. På hvite lerret er
det malt med blått, gult og rødt. Det er
Kjartan Slettemark som har laget dem. Men det er det bare
kjennere som vet, ettersom kunstverkene ikke er merket
med navn.
– Jeg husker hvordan Kjartan Slettemark lagde disse
bildene på et performance-show utenfor Muséplass
1 i 1996. Han sto og sang «Kjerringa med staven»
mens han malte på de hvite lerretene med en mopp
og en smørkjerne med maling. Dette er et eksempel
på hvor mye mer man kan få ut av kunstverk
med litt bakgrunnskunnskaper, sier Takvam.
«Mord i brun saus»
Sylvi Cook Evjenth og Bente Milch sitter i Utvalget for
kunstnerisk utsmykning ved UiB og har ansvaret for å
vurdere og å kjøpe inn kunst til Universitetet.
Utvalget består av representanter fra UiB, en utøvende
kunstner og en studentrepresentant. Det eneste kriteriet
de jobber etter når de velger ut kunstverk, er at
det skal være god kunst. Men hva er det?
- Det får du ingen til å si noe om. Det handler
om smak og behag. Men vi er forsiktige med altfor provoserende
kunst, selv om det aldeles ikke er noe galt med å
provosere og skape debatt, understreker de.
På 70-tallet ble «Mordet på Andreas
Baader» av Odd Nerdrum hengt opp på Studentsenteret.
Det skapte så stor strid at Nerdrum tok det tilbake.
Det er nå innkjøpt av Astrup Fearnley-muséet
i Oslo for flere millioner kroner.
- En av kritikerne på den tiden var misfornøyd
med det kunstneriske uttrykket og omtalte maleriet som
«mord i brun saus», forteller Cook Evjenth.
Det er altså delte meninger om det som blir valgt
ut, og hva som er god kunst. For å bedre kunne avgjøre
hva som er «god kunst» for Universitetet i
Bergen, ønsker utvalget seg et større engasjement
for kunsten, spesielt blant studentene.
- Vi savner et estetisk utvalg blant studentene som kan
gi oss tilbakemeldinger, utfordre oss og komme med innspill,
oppfordrer Milch.
Dette mener de blir spesielt viktig når det nye
studentsenteret skal smykkes ut. Og damene har allerede
visjonene klare.
- Tenk om vi kunne få en kafé der både
studenter og ansatte kunne trives. Det kunne vært
et slags visningsrom med skiftende utstillinger, fantaserer
de.
Kunstutvalget er veldig glade for at den eksisterende
kunsten nå er kartlagt. Men de skulle gjerne hatt
penger til flere prosjekter, for eksempel nettopp det
å få merket kunstverkene rundt omkring på
Universitetets område.
- Vi ønsker oss en person som kunne hatt som hovedbeskjeftigelse
å ta seg av kunsten. God kunst koster, og det er
viktig at noen har tid til å ta vare på den,
sier Sylvi Cook Evjenth.
Tilslørt kunst
- Se her! Dette går bare ikke an!
Vi er i tredje etasje i Administrasjonskvartalet i Christiesgate
18 og Tone Merete Takvam er i harnisk. På en hvit
vegg henger fire verk i serien «Trademarks»
av den unge kunstneren Ole Martin Lund Bø. Trykkene
«Tilgivelse», «Nærhet»,«Omsorg»
og «Ømhet» spiller på kjente
reklamelogoer mot en enkel hvit bakgrunn og er også
utformet som reklameskilt i plast med lys. Men budskapet
i verkene står i skarp kontrast til formen de er
gitt. Presentert i det offentlige rom, er budskapet fjernt
fra den agenda billboards og lysskilt vanligvis har.
Men det er ikke kunstens politiske budskap som irriterer
Takvam. Det er plassen bildene har fått. Ikke bare
henger de på et vegghjørne med et dystert
landskapsmaleri på den motstående veggen.
Foran bildene står det også en sort søppelkasse.
I følge entreprenørene stjeler dette den
plassen trykkene egentlig fortjener.
For Lund Bøs bilde var tiltenkt en viktig rolle
i Universitetets kunstsamling.
- Ideen bak disse innkjøpene var at kunstverkene
kunne flyttes rundt, fordi de hadde et viktig budskap,
sier Orderud.
Men det har ikke blitt gjort. Til det trenger Universitetet
noen som kan ta på seg oppgaven. Og det har de jo
ikke.
Metropolis i mørket
I bakgården på Studentsenteret står
skulpturen «Metropolis» og griper grådig
mot himmelen. Arne Vinje Gunneruds svevende skyskraperby
fra 1974 dekker pipa til studentsenteret og er preget
av filmen «Metropolis» og dens dystre fremtidsvisjon.
Men den gigantiske betongkolossen har tapt kampen om studentenes
gunst. For i Studentsenterets opprinnelige planer skulle
plassen bak bygget være studenthusets hovedinngang.
Det ville gitt Gunneruds skulptur en ideell plassering.
Men slik ble det altså ikke. I dag står «Metropolis»
ensom som et eksempel på 70-tallets brutalistiske
monumentalkunst.
Metropolis tapte for ulvene. For når det viktigste
med kunst er å skape tilhørighet og debatt
har du lite å stille opp med om du ikke blir sett.
