Kolmule (Micromesistius poutassou), blue whiting (Eng.), Merlan bleu/poutassou (Fr.), Blauer Wittling (Ger.), Bacaladilla (Sp.), Putassu (Ru.), Mustakitaturska (Fin.), Blauwe wijting (Ned.)
Utbredelse og biologi
Kolmule er en liten mesopelagisk torskefisk. Kolmula er utbredt i Nordøst-Atlanteren og i Middelhavet. Kolmula i hovedutbredelsesområdet i Nordøst-Atlanteren betraktes som en bestand, men består av to hovedkomponenter, en nordlig og en sørlig komponent med en grov separasjonslinje på Porcupinebanken, vest for Irland. Mindre bestander fins også i Nordvest-Atlanteren. En beslektet art, sørlig kolmule (M. australis), forekommer på den sørlige halvkula.
Kolmula er en av de mest tallrike fiskebestander i de midterste vannlagene i Nordøst-Atlanteren. Arten er mest alminnelig på 100-600 m dyp, men kan også svømme nær overflaten i sammenheng med døgnlige vertikale vandringer. På grunt vann kan arten svømme nær bunnen. Akustiske observasjoner viser at kolmula kan svømme så dypt som 900 m, og det er sannsynlig at den kan svømme enda dypere enn 1000 m.
Kolmula spiser for det meste krepsdyr og, spesielt for de store individene, småfisk som inkluderer ung kolmule. En del rovfisk og sjøpattedyr beiter på kolmule. Kolmula har blitt identifisert som en viktig fødekomponent for blant annet torsk, blåkveite, sverdfisk, delfin og grindhval.
Kolmulas utbredelse.
Gyteområder
Hovedgyteområdet for den atlantiske bestanden er vest for De britiske øyer, langs skråningen på kontinentalsokkelen vest for Irland og Hebridene og ved Rockallbanken. I disse områdene forekommer tette konsentrasjoner av gytende kolmule i februar-april. Disse konsentrasjonene gir grunnlaget for hovedfisket. Gyting forekommer også lokalt, i Norskehavet, i noen fjorder på norskekysten og ved kysten av Island. Egg og larver er pelagiske og blir transportert av strømmer.
Oppvekst- og beiteområde og vandringsmønster
Etter gyting blir egg og larver transportert av strømmer til oppvekst- og beiteområdene. De viktigste retningene er nordover til Norskehavet og sørover til Biscayabukta. Driftmønster varierer fra år til år slik at larver fra gyting vest for Irland kan ende opp enten i Norskehavet eller i Biscayabukta.
Hovedbeiteområdet for den nordlige bestandskomponenten er Norskehavet. Tidlig på året konsentrerer kjønnsmoden kolmule seg i sørlige deler av Norskehavet og vandrer til gyteområdet hvor gytingen pågår i februar-april. Etter gytingen vandrer individene tilbake nordover og sprer seg i Norskehavet.
Særtrekk
Kolmule er en typisk slank, pelagisk fisk. Den er lett å skille fra annen torskefisk på grunn av manglende skjeggtråd, tre ryggfinner med stor avstand fra hverandre og den lange første gattfinnen. Arten er grå-blåaktig med mørkere rygg og lysere sider. Veksten av ung kolmule er meget rask og allerede etter den første sommeren kan de bli 16-18 cm lange. Deretter avtar veksten, og en lengde på 20-30 cm er typisk. Arten blir opptil 50 cm lang. Kolmula blir kjønnsmoden når den er to-tre år gammel. Kolmula kan blir mer enn ti år gammel men individer eldre enn seks år er sjeldne i høstete bestander.
Forvaltningsstrategi
Kolmula forekommer i norsk økonomisk sone, i økonomiske soner i andre land (inkludert flere EU-land, Island og Russland) og i internasjonalt farvann. Det internasjonale råd for havforskning har ansvaret for bestandsberegninger. Disse beregningene er basert på historisk fangststatistikk og toktdata; de akustiske målingene av gytebestanden som Norge gjennomfører er en viktig datakilde.
Det er særlig problematisk å regne bærekraftig høstingsnivå for denne bestanden fordi årsklassestyrken kun kan måles med tilfredstillende sikkerhet tre år etter gytingen – da er årsklassen allerede fisket på i to år. I de siste årene har beskatningen på ungfisk økt, noe som gjør det vanskelig å kontrollere det virkelige høstingsnivået på ung kolmule.
Det finnes ennå ikke internasjonal regulering av kolmulebestandens beskatning, noe som for det meste skyldes uenigheten om hvordan totalkvoten skal deles mellom landene. Det har ført til nesten fritt fiske, og oppfisket kvantum av kolmule er betydelig høyere enn anbefalingen fra Det internasjonale råd for havforskning.
Beskatning
Hovedfisket pågår på gytefeltene vest for De britiske øyer. I tillegg blir et betydelig kvantum fisket i Norskehavet. Intensiv høsting av kolmule begynte så seint som i begynnelsen av 1970-årene etter at enorme konsentrasjoner av kolmule ble ”oppdaget”. Det var først data fra ”Continuous Plankton Recorder” som viste at det fantes store mengder av egg og larver i området vest for De britiske øyer, noe som tydet på at en stor kolmulebestand gytte der. Fiskeekspedisjoner som fulgte viste svært store konsentrasjoner av gytende kolmule, og gytebiomassen ble målt til flere millioner tonn. Årsfangsten økte raskt fra 22.000 tonn i 1970 til 1,1 million tonn i 1980. I løpet av 1980- og 1990-årene har årsfangsten for det meste ligget på rundt 500.000 tonn. Fra og med år 1998 har fangsten vært på mer enn en million tonn hvert år, og i 2004 ble det satt en ny rekord på 2,4 million tonn. I de siste årene har fartøyene fra Norge, Russland, Island og Færøyene fisket i gjennomsnitt mer enn 80% av totalfangsten.
Den sørlige bestandskomponenten blir tradisjonelt fisket langs kysten av Portugal og Spania. Kolmule er der en viktig bifangstart fra bunntrålfisket på noen hundre meters dyp. Årsfangsten har vært relativt stabil på 20-30.000 tonn.
Fangst av kolmule i antall individer og tonn, 1978-2001.
Fangstmetoder
Hovedfisket etter kolmule foregår med pelagisk trål (flytetrål). Kolmule kan også forekomme i fangst med andre redskap: snurpenot, bunntrål og line.
Forskning ved HI
Norge gjennomførte det første toktet på gytefeltene vest for De britiske øyer våren 1972. Med noen få unntak har dette vært gjennomført hvert år siden 1979. Bestanden er også blitt akustisk mengdemålt i Norskehavet i mai–juni hvor det også måles yngre kolmule. Toktvirksomheten er koordinert av Det internasjonale råd for havforskning med deltakende forskningsfartøyer fra flere land – i 2005 deltok hele sex fartøy fra fem land på toktet på gytefeltene.
Kolmula forekommer også på bunntråltokt. For eksempel på vintertoktet i Barentshavet er kolmula oft meget vanlig; det viser seg at kolmuleindeksen fra Barentshavet om vinteren gir en god først indikasjon av rekruttering.
| 
