Finansiell stabilitet 1/2006
3 Finansinstitusjonene
3.1 Fortsatt gode resultater og god soliditet
3.2 Risikobildet for bankene
3.3 Andre finansinstitusjoner
3.4 Utsikter og utfordringer fremover
Utdypinger:
- Bankenes prising av utlån til foretak
- Betydningen av Norges Banks styringsrente og konkurranseforhold for bankenes renter
- Verdsettingsindikatorer for aksjemarkedene
Det norske bankmarkedet er blitt mer internasjonalt. Markedsandelen til utenlandskeide banker er over 30 prosent, og stigende. Bankene er de siste årene blitt mer sammenvevd med andre finansinstitusjoner. Bankvirksomheten utgjør hoveddelen av de fleste finanskonsernene i Norge (vedleggstabell 11). Hovedvekten i dette kapittelet er lagt på omtale og analyse av bankene. Utviklingen i andre finans-institusjoner omtales kort.
Fortsatt svært lave utlånstap bidro til gode resultater for bank-ene i 2005, se figur 3.1. Resultatene bedret seg i forhold til i 2004 til tross for lavere netto renteinntekter i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Dette skyldtes en markert nedgang i driftskostnader og at andre driftsinntekter økte. Netto renteinntekter og driftskostnader har fortsatt å falle i første kvartal 2006. Egenkapitalavkastningen i de største norske bankene økte markert i 2005 og er god sammenlignet med andre nordiske finanskonserner (vedleggstabell 6). De siste fem årene har både avkastningen på sparebankenes grunnfondsbevis og bankenes aksjer vært høyere enn gjennom-snittlig avkastning på Oslo Børs, se figur 3.2. Gjennom mai 2006 falt kursene på bankpapirer om lag like mye som aksjemarkedet som helhet.
Figur 3.1 Figur 3.2
Sterk utvikling i både husholdningene og foretakenes økonomi har ført til at andelen misligholdte lån har avtatt markert siden andre kvartal 2003 og er nå på et meget lavt nivå både for lån til foretak og husholdninger, se figur 3.3.
Figur 3.3
Bankenes rentemargin har falt de siste årene, se figur 3.4.1 Bankenes høye utlånsvekst har kompensert for den fallende rentemarginen, slik at bankenes netto renteinntekter målt i kroner har økt noe. En årsak til nedgangen i rentemar-ginen er skjerpet konkurranse, både på utlån og innskudd, se utdyping på side 41. På et standardprodukt som boliglån er gjennomsnittlig volumveid lånerente i utenlandskeide banker noe lavere enn i norske banker (figur 3 i utdyping). Utenlandskeide banker tilbyr også noe høyere gjennomsnittlig innskuddsrente. Egenkapitalavkastningen i utenlandskeide banker er imidlertid fortsatt god (vedleggstabell 6).
Figur 3.4
Økt konkurranse har også ført til press på bankenes inntekter fra betalingsformidling. Bankenes samlede inntekter fra betalingsformidling steg med 4 prosent fra 2004 til 2005. Små norskeide banker, definert som norskeide banker med en forvaltningskapital mindre enn 10 milliarder kroner ved utgangen av 2005, hadde imidlertid tre prosent lavere inntekter fra betalingsformidling i 2005 enn året før.
Flere av de store bankene fra andre nordiske land har på et tidligere tidspunkt enn norske banker vært aktive i de nordiske og baltiske nabolandene. Det har ført til oppkjøp av flere norske banker gjennom de siste syv årene. Norske banker har inntil nylig vært lite aktive i kjøp av utenlandske banker og har de senere årene stort sett gjennomført sin utenlandssatsing gjennom filialer. Utenlandske banker har derfor en betydelig høyere eksponering mot det norske bankmarkedet enn norske banker har mot utenlandske bankmarkeder. Ved utgangen av første kvartal 2006 var forvaltningskapitalen i datterbanker eller filialer av utenlandske banker i Norge 747 milliarder kroner. Dette tilsvarer nærmere 33 prosent av den samlede forvaltningskapitalen for banker i Norge.
Norske bankers eksponeringer i utlandet er langt lavere. DnB NOR, som både har filialer og datterbanker i utlandet, står for stort sett hele utenlandseksponeringen til norske banker. DnB NORs utenlandssatsing har vært konsentrert til tjenester og næringer hvor DnB NOR anser seg å ha spesiell kompetanse, som kapitalforvaltning i Norden og utlån til næringene shipping, energi og fisk. I 2005 innledet DnB NOR en noe bredere utenlandssatsing ved opprettelsen av DnB NORD, med aktiviteter i Østersjøområdet, kjøpet av Monchebank, en liten russisk bank med aktiviteter i nordvest-Russland, og satsing på Sverige som nytt hjemme-marked. DnB NORD, som DnB NOR eier sammen med den tyske banken Norddeutsche Landesbank, ble operativ fra begynnelsen av 2006. Banken har sine høyeste markeds-andeler i Litauen og Latvia.
Soliditeten til norske banker er god. Kjernekapitaldekningen for alle norske banker sett under ett avtok litt i løpet av 2005, se figur 3.5. Isolert sett bidrar den kraftige utlånsveksten til å svekke kjernekapitaldekningen. Fra 2007 innføres Basel II-regelverket for bankenes kapitaldekning. Overgangen til dette nye regelverket vil ha stor betydning for hvor mye ansvarlig kapital bankene må holde i fremtiden, se boks 1.
Figur 3.5
Lån med sikkerhet i bolig utgjør om lag 62 prosent av bankenes brutto utlån til publikum i Norge. For norske banker vil derfor lavere risikovekting av boliglån i Basel II-regelverket ha stor betydning for hvor mye ansvarlig kapital de må holde. Ved standardmetoden, som de mindre bankene vil forholde seg til, reduseres risikovekten for godt sikrede boliglån fra 50 til 35 prosent. Dessuten viser de store bankenes interne målemodeller for kredittrisiko at deres ansvarlige kapital kan reduseres betydelig. Overgangsordninger for årene 2007 – 2009 setter imidlertid grenser for hvor raskt den ansvarlige kapitalen kan reduseres. Den ansvarlige kapitalen kan reduseres gradvis, men ikke raskere enn at den ved utgangen av 2009 minst må utgjøre 80 prosent av minimumskravet med dagens regelverk. Nye kapitaldekningsregler medfører at bankene vil ønske å redusere den ansvarlige kapitalen for å avpasse den bedre til risikoen i sin virksomhet og således oppnå en bedre kapitaleffektivitet. En for stor reduksjon av den ansvarlige kapitalen kan imidlertid gå ut over kredittvurderingen av bankene og dermed innlånskostnadene. Banker som går over til å benytte interne målemodeller for å beregne nødvendig kapitaldekning, bør ta hensyn til at utlånstapene har vært uvanlig lave de siste årene.
Boks 1. Nye regler for kapitaldekning
Nye regler for kapitaldekning i banker (Basel II) vil gjelde fra 1. januar 2007. Basel II viderefører dagens minstekrav til kapitaldekning på 8 prosent og bygger på tre såkalte pilarer:
• Pilar 1: Minstekrav til ansvarlig kapital
• Pilar 2: Vurdering av samlet kapitalbehov og tilsynsmessig oppfølging
• Pilar 3: Opplysningskrav overfor «markedet»
Under pilar 1 skal det beregnes kapitalkrav for kredittrisiko, markedsrisiko og operasjonell risiko. Kapitalkravet for kredittrisiko skal beregnes etter standardmetoden eller etter mer risikofølsomme interne målemetoder. Standardmetoden bygger i stor grad på dagens regelverk (Basel I), som baserer seg på faste risikovekter for ulike typer utlån. De fem største norskeide bankene har søkt Kredittilsynet om å få benytte interne målemetoder for kredittrisiko. Datterbanker av utenlandske banker søker om godkjennelse for sine interne målemetoder via sin morbank, hos tilsynsmyndigheten i morbankens hjemland. Reglene for kapitalkrav for markedsrisiko endres noe i forhold til dagens regelverk. Kapitalkravet for operasjonell risiko er nytt i forhold til dagens regelverk.
Pilar 2 utfyller de generelle kravene i pilar 1. Pilar 2 innebærer blant annet at bankene skal ha en prosess for å vurdere samlet kapitalbehov i forhold til risikoprofil og ha en strategi for å opprettholde et tilstrekkelig kapitalnivå. Tilsynsmyndigheten skal evaluere bankenes vurderinger på dette punktet og treffe tiltak om nødvendig.
Formålet med pilar 3 er å bidra til økt markedsdisiplin gjennom krav til offentliggjøring av informasjon som gjør det mulig for investorer, innskytere og andre interessenter å vurdere bankens risikoprofil og kapitalisering, samt styring og kontroll. Pilar 3 setter konkrete krav til hvilken informasjon som skal offentliggjøres.
Boks 2. Sentrale risikotyper
Kredittrisiko: Risikoen for tap som følge av at motparter ikke innfrir sine forplikt-elser, for eksempel ved at en låntaker ikke betaler renter og/eller avdrag.
Likviditetsrisiko: Risikoen for vesentlige ekstrakostnader som følge av bortfall av finansiering, det vil si at bankens långivere ikke lenger kan eller ønsker å yte kreditt til banken, eller at motparter ikke innfrir sine forpliktelser til rett tid.
Markedsrisiko: Risikoen for tap som følge av endringer i renter, valutakurser eller aksjekurser.
Operasjonell risiko: Risikoen for tap som følge av utilstrekkelige eller sviktende interne prosesser eller systemer, menneskelige feil eller eksterne hendelser.
Bankene står overfor flere typer risiko, se boks 2. Norske bankers markedsrisiko anses å være relativt lav, da kun en liten del av forvaltningskapitalen består av eiendeler som er direkte utsatte for markedssvingninger. Aksjer holdt som omløpsmidler utgjør under 0,3 prosent av bankenes forvaltningskapital. Aksjekursfallet i mai har dermed små direkte effekter på bankenes resultater. Nedenfor analyseres bank-enes tre andre risikotyper; kredittrisiko, likviditetsrisiko og operasjonell risiko.
Kredittrisiko
Bankenes samlede utlån til publikum utgjør over tre fjerde-deler av den totale forvaltningskapitalen. Kredittrisiko er derfor bankenes største risikokilde. Mange år med høy utlånsvekst har ført til at samlet kreditt til Fastlands-Norge er høy i forhold til verdiskapingen. I analysen av utlånsvekst slår vi sammen banker og kredittforetak som inngår i samme finanskonsern. Konjunkturutviklingen er en annen viktig faktor for utviklingen i bankenes kredittrisiko. Den viktigste faktoren er imidlertid kredittvurderingene bankene gjør av kundene når de yter lån.
Den kraftige veksten i boliglån har ført til at bankene og kredittforetakenes utlånsvekst til personmarkedet har vært høy i flere år. Tolvmånedersveksten var 16 prosent i april 2006. Andelen utlån til personmarkedet har økt kraftig siden 2000, men har flatet ut det siste året. Om lag 60 prosent av bankene og kredittforetakenes utlån til publikum er til personmarkedet. Lån til husholdninger som er selvstendige næringsdrivende inngår i næringsmarkedet. Boliglån anses å ha forholdsvis lav risiko for mislighold. Isolert sett har dermed vridningen mot økt andel lån til personmarkedet bidratt til å dempe kredittrisikoen. På den annen side trekker kraftig vekst i utlånsvolum i retning av høyere kredittrisiko.
Husholdningenes finansielle stilling er god, og det er utsikter til fortsatt lav arbeidsledighet og økte inntekter. Høy andel boliglån gjør at verdien av bankenes sikkerheter er utsatt for svingninger i boligprisene. Bankenes kredittrisiko ved utlån til personmarkedet anses likevel å være relativt lav.
Bankene og kredittforetakenes utlånsvekst til næringsmarkedet steg kraftig i løpet av 2005. Denne utviklingen fortsatte i begynnelsen av 2006, og utlånsveksten til næringsmarkedet er nå høyere enn til personmarkedet. I april var tolvmånedersveksten i næringslån over 17 prosent, se figur 3.6. Handelsbanken og Fokus Bank, som er henholdsvis tredje og fjerde største bank på næringslån i Norge, har klart høyest utlånsvekst. Utlånsveksten til næringsmarkedet for de to største bankene, DnB NOR og Nordea, har steget kraftig siden begynnelsen av 2005.
Figur 3.6
Utlånsveksten til bygg og anlegg og til eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting har steget meget kraftig det siste året, se figur 3.7. Dette har bidratt til at utlån til eiendomsdrift utgjorde nesten 40 prosent av bankenes beholdning av næringslån ved utgangen av 2005, se figur 3.8.
Figur 3.7 Figur 3.8
Næringsmarkedet er langt mer heterogent enn personmar-kedet, og kredittrisikoen varierer mye mellom ulike næringer. Bankenes utlånsmarginer til foretak har avtatt markert de siste årene. Analyser tyder likevel på at bankene differen-sierer mellom ulike grader av kredittrisiko, se utdyping på side 39.
Det er god lønnsomhet i norske foretak, se avsnitt 2.3. Samlet sett vurderes kredittrisikoen ved utlån til næringsmarkedet fortsatt som relativt lav.
Likviditetsrisiko
Likviditetsrisikoen i bankenes virksomhet er blant annet knyttet til gjennomføring av betalingsoppgjør og til bankenes finansiering.
Bankenes innskuddsdekning fra personmarkedet falt noe i siste halvår 2005, se figur 3.9. Dette skyldtes både nedgang i innskuddene fra personmarkedet og høy utlånsvekst. Bankenes finansiering fra obligasjonsmarkedet har økt i betydning de siste tre årene. Bedre finansieringsvilkår i form av mindre forskjeller mellom rentene på obligasjonslån og rentebytteavtaler (swaprenter) har bidratt til denne utviklingen.
Figur 3.9
Likviditetsindikatoren viser at DnB NOR og de små bankene har hatt en god balanse mellom stabile finansieringskilder og lite likvide eiendeler de siste to årene, se figur 3.10.2 Nivået på likviditetsindikatoren er lavest for de mellomstore bank-ene, men denne gruppen av banker har hatt en markert forbedring de siste årene. Likviditetsrisikoen for banknæringen samlet sett anses å være relativt lav.
Figur 3.10
Det kan være en risiko for at utenlandske investorer vil redusere finansieringen av norske banker både raskere og i større grad i flokk enn innenlandske investorer ved en eventuell svak utvikling i norsk økonomi og finanssektor. Kortsiktig utenlandsgjeld er derfor regnet for å være en noe mer ustabil finansieringsform. På den annen side vil bankene lettere kunne håndtere perioder med dyre og lite likvide markeder for finansiering dersom de har tilgang til flere ulike finansieringskilder og -markeder. Dette krever at de er kontinuerlig til stede også i utenlandske markeder. Med unntak av DnB NOR, utgjør kortsiktig utenlandsgjeld en liten del av norske bankers finansiering, se figur 3.11. Ved utgangen av første kvartal 2006 utgjorde DnB NORs utenlandsgjeld med forfall i løpet av de neste 12 månedene i overkant av 23 prosent av brutto utlån. På bakgrunn av sine internasjonale aktiviteter og størrelse, er det naturlig at DnB NOR har høyere kortsiktig utenlandsgjeld enn de andre norske bankene.
Figur 3.11
Operasjonell risiko
Operasjonell risiko i bankene kan øke i forbindelse med sammenslåinger, omorganiseringer og store endringer i IKT-systemer. Med det nye kapitaldekningsregelverket (Basel II) vil det bli det satt krav til kapitaldekning for operasjonell risiko. Kravet er nytt, og datagrunnlaget for tap i bankene som skyldes operasjonell svikt er foreløpig svakt. Det er derfor vanskelig å gi en konkret vurdering av nivået på bankenes operasjonelle risiko.
Kredittforetak yter langsiktige lån. Resultatene har vært stabile over mange år, men var litt svakere i 2005 enn i 2004. Ved utgangen av 2005 sto kredittforetak som inngår i finanskonsern med banker for 24 prosent av kredittforetakenes totale forvaltningskapital. De bankeide kredittforetakene yter hovedsakelig lån til eiendomsmarkedet. I analyser av utlånsveksten blir kredittforetak som inngår i finanskonsern gruppert sammen med sine respektive banker.
Finansieringsselskapene utgjør en sammensatt gruppe som betjener flere ulike markeder. Hovedmarkedene er leasing og bilfinansiering, kortbaserte utlån og finansiering av forbruk. Utlån fra finansieringsselskapene økte med 18 prosent i 2005. Utlånstypen med høyest kredittrisiko er rene forbrukslån uten sikkerhet. Den høye kredittrisikoen reflekteres i høy effektiv rente. Fordi rene forbrukslån utgjør en svært liten del av finansinstitusjonenes totale utlån til husholdningene, representerer denne typen utlån liten fare i forhold til finansiell stabilitet. Betjeningen av rene forbrukslån kan imidlertid være et problem for enkelte låntakere.
Livsforsikringsselskapene er mer utsatte for markeds-risiko enn bankene, siden de har en langt høyere andel av forvaltningskapitalen plassert i aksjer og obligasjoner. Aksjekursfallet i mai 2006 hadde derfor langt større betydning for livsforsikringsselskapene enn for bankene. Ved utgangen av første kvartal 2006 utgjorde renteinstrumenter og aksjer 86 prosent av forvaltningskapitalen i livsforsikringsselskapene, mens eiendom utgjorde 10 prosent (vedleggstabell 10). Kraftig kursstigning i det norske og flere internasjonale aksjemarkeder har bidratt til at aksjeandelen har steget markert de siste årene, se figur 3.12. Ved utgangen av første kvartal 2006 utgjorde utenlandske aksjer 64 prosent av aksjebeholdningen. For en vurdering av verdsettingen av aksjemarkedene, se utdyping på side 43.
Figur 3.12
Den løpende avkastningen på livsforsikringsselskapenes beholdning av obligasjoner og sertifikater klassifisert som omløpsmidler er relativt lav på grunn av lave renter. Fortsatt lave langsiktige renter kan skape problemer for livsforsik-ringsselskapenes evne til å overholde sine langsiktige forpliktelser overfor forsikringstakerne, se utdyping på side 15. Andelen obligasjoner klassifisert som «hold til forfall» har sunket de siste årene etter hvert som obligasjoner har forfalt. Gjennomsnittlig rente på de gjenværende obligasjonene i denne kategorien er 5,2 prosent, som er godt over minsteavkastningen livsforsikringsselskapene har garantert sine kunder.
Livsforsikringsselskapenes verdijusterte resultat i 2005 var det høyeste siden 1999, og resultatforbedringen fortsatte i første kvartal 2006. Dette bidro til at bufferkapitalen steg fra 6,4 prosent av forvaltningskapitalen ved utgangen av 2004 til 7,8 prosent ved utgangen av første kvartal 2006.
Bankene har oppnådd gode resultater de siste to årene. God økonomi i husholdningene og foretakene har gitt svært lave utlånstap og sterk vekst i bankenes andre inntekter.
Konkurransen i bankmarkedet vil fortsatt bidra til press på rentemarginer og bankenes underliggende inntjening. Konkurransen øker også på andre områder som betalings-tjenester. For å opprettholde lønnsomheten på lengre sikt, må bankene holde oppmerksomhet på kostnadseffektivitet og riktig prising av risiko på utlån.
Kredittrisiko er den viktigste risikoen banker i Norge står overfor. Den vurderes som relativt lav både for utlån til husholdninger og foretak. Det er utsikter til fortsatt lave utlånstap på grunn av god vekst i inntekter i både foretak og husholdninger. Dersom den makroøkonomiske utviklingen blir om lag i tråd med Norges Banks fremskrivinger, vil bankenes utlånstap og resultater ventelig utvikle seg tilfredsstillende de kommende to-tre årene.
Etter hvert som renten normaliseres må det likevel forventes at bankenes utlånstap vil øke noe. Også en eventuelt sterkere kostnadsvekst i foretakene eller fall i oljeprisen vil svekke foretakenes inntjening og gjeldsbetjeningsevne slik at bankenes utlånstap øker. Gode resultater og tilfredsstillende kapitaldekning gjør imidlertid at bankene er godt rustet til å møte en utvikling med noe høyere utlånstap.
Det er stor usikkerhet knyttet til de realøkonomiske effektene av den sterke veksten i boligpriser og kreditt. Husholdningenes gjeldsbelastning er kommet opp på et historisk høyt nivå. På lengre sikt gir den sterke veksten i boligprisene og oppbyggingen av gjeld risiko for en mindre stabil økonomisk utvikling og økte tap på bankenes utlån.
Når renten gradvis bringes opp mot et mer normalt nivå, venter vi imidlertid at veksten i boligpriser og kreditt etter hvert avtar. Det demper isolert sett risikoen for større svingninger i aktiviteten i norsk økonomi og i bankenes utlånstap og resultater.
I denne utdypingen analyserer vi bankenes prising av utlån til foretak de siste 15 årene. Siden vi ikke har informasjon om lånerenten i det enkelte foretak, må renten beregnes ved hjelp av opplysninger fra foretakets årsregnskap. Lånerenten er beregnet som årets rentekostnader dividert med gjennomsnittlig bankgjeld gjennom året. Ved å fjerne ekstrem-observasjoner og vekte med utlånets størrelse får vi en gjennomsnittlig lånerente som svarer godt til lånerenten i Norges Banks rentestatistikk,1 se figur 1. Medianen og det uvektede gjennomsnittet følger samme utvikling som rentestatistikken over tid, men ligger på et noe høyere nivå. Det er fordi beregningsutvalget domineres av små og mellomstore foretak som i gjennomsnitt har høyere lånerente enn de store foretakene.
Figur 1
Beregningene indikerer at bankene differensierer mellom høy og lav risiko når de priser sine utlån gjennom hele perioden 1989-2005 (ikke vist i figur). Foretak med høy risiko har i gjennomsnitt betalt en høyere lånerente enn foretak med lav risiko. Denne sammenhengen gjelder for alle år i perioden og for alle risikoklasser.
Et viktig spørsmål er om utlånsrenten er satt høyt nok til å dekke risikoen og andre kostnader knyttet til utlånsvirksomheten. For å vurdere dette nærmere har vi beregnet en utlånspremie til hvert enkelt foretak. Utlånspremien er beregnet som utlånsrenten fratrukket forventet tap, låneadministrasjonskostnader og finansieringskostnader. Premien skal blant annet dekke eiernes avkastning på utlånsvirksomheten. Vi har analysert utlånspremien til medianforetaket innenfor ulike risikoklasser. Klasseinndelingen er basert på kredittrisikoestimatene fra Norges Banks SEBRA-modell. Utvalget omfatter kun aksjeselskaper som er registrert i SEBRA-basen det enkelte år. Det betyr at utvalget er forskjellig fra bankenes samlede utlånsportefølje.
Den beregnede utlånspremien er positiv for alle risikoklassene bortsett fra den høyeste klassen, se figur 2.2 Den høyeste risikoklassen består av foretak med meget høy konkurssannsynlighet. For å dekke inn hele det forventede utlånstapet knyttet til disse foretakene må utlånsrenten være meget høy. I mange tilfeller vil det være urealistisk for bankene å ta en så høy rente, blant annet fordi det kan bidra til å slå foretaket konkurs. Siden det kan være kostbart å kvitte seg med dårlige lånekunder, vil bankene ofte underprise disse foretakene i forhold til kredittrisikoen.
Figur 2
Beregningene indikerer videre at utlånspremien til den laveste risikoklassen har vært noe mindre enn til den nest laveste og tredje laveste klassen gjennom hele perioden. En mulig årsak kan være at bankene velger å underprise de beste lånekundene noe i forhold til risikoen fordi de betraktes som en god og stabil inntektskilde.
Det vektede gjennomsnittet av utlånspremien var om lag 1,3 prosent i 2004 og 2005, se figur 3. Dette tilsvarer en beregnet avkastning på bankenes totale egenkapital på vel 20 prosent. For hele perioden 1989-2005 var den beregnede egenkapitalavkastningen på utlån til foretak 9 prosent, mens bankenes totale egenkapitalavkastning i følge bankstatistikken var 7 prosent.
Figur 3
I 1990 og 1991 var utlånspremien negativ. Det skyldes blant annet at bankene ikke klarte å prise inn det forventede tapet til de mest risikoutsatte lånekundene. I denne perioden var det en flytting av lånekunder og utlånsvolum fra de lavere til de høyere risikoklassene. Siden det kan være vanskelig å prise inn hele risikoen knyttet til de mest risiko-utsatte lånekundene og det samtidig kan være kostbart å bli kvitt disse kundene, satt bankene igjen med en stor andel utlån som var for lavt priset. Dette var en medvirkende årsak til bankkrisen. Bankenes bokførte utlånstap nådde en topp i 1991, og falt deretter kraftig i 1992 og 1993. Den kraftige økningen i utlånspremien i 1993 skyldes delvis at en relativt stor andel høyrisikoforetak forsvant fra utvalget (pga. konkurs, mv) uten at de ble erstattet med nye foretak (blant annet som følge av få nyetableringer).
Bankenes utlånseksponering overfor foretak med høy risiko har falt de siste årene, se figur 4. I 2000 lå 13,2 prosent av bankenes utlån i den høyeste risikoklassen, mot 8,6 prosent i 2004. I 1990 var tilsvarende andel 21,3 prosent.3
Utlånsveksten til foretakene har tatt seg kraftig opp den siste tiden. Økt utlånsvekst er en naturlig konsekvens av den positive konjunkturutviklingen. Men det kan også være under slike vekstperioder at grunnlaget for fremtidige utlånsproblemer i bankene legges.
Kredittilsynets samlede risikovurdering av de ni største bankene i 2005 indikerer at utviklingen i bankenes risikoprising går i riktig retning, men at det fortsatt er et stykke igjen før prisingen fremstår som tilfredsstillende.4 Samlet sett indikerer også vår analyse at bankenes risikoprising er blitt noe bedre de siste årene.
Figur 4
Bankene kan både plassere og låne i det kortsiktige pengemarkedet. De kortsiktige pengemarkedsrentene representerer derfor en alternativ avkastning på bankenes aktiva og en alternativ pris på deres finansiering. Siden bankene er avhengige av å prise inn en viss margin for blant annet kredittrisiko og administrasjonskostnader, vil de sette renten på sine utlån høyere enn de korte pengemarkedsrentene. De korte pengemarkedsrentene danner derfor et gulv for bankenes utlånsrenter. For banker som ikke møter et ekstrapåslag i pengemarkedet som følge av høy egen risiko, vil det ikke ha noen hensikt å sette innskuddsrentene høyere enn de korte pengemarkedsrentene. De korte pengemarkedsrentene danner derfor et tak for de fleste bankers innskuddsrenter. Disse forholdene er illustrert i figur 1.
Figur 1
De korte pengemarkedsrentene har i stor grad fulgt endringene i Norges Banks styringsrente (folio-renten) de siste 15 årene. Korrelasjonskoeffisienten mellom styringsrenten og tremåneders NIBOR er 0,95, mens den mellom styringsrenten og utlånsrenten og mellom styringsrenten og innskuddsrenten er henholdsvis 0,92 og 0,97. Det er imidlertid ikke automatikk i at en gitt endring i styringsrenten fører til en tilsvarende endring i bankenes renter. Bankenes renter påvirkes også av andre forhold, som for eksempel endringer i konkurransesituasjonen mellom bankene og i kredittrisikoen i foretaks- og husholdningssektoren.
I figur 2 sammenlignes endringene i styringsrenten med endringer i bankenes utlåns- og innskuddsrenter for perioden 2002-2005. Fordi bankenes rentestatistikk bare oppdateres hvert kvartal er det ikke mulig å foreta en nøyaktig sammenligning mellom endringene i styringsrenten og i bankenes renter. Figuren indikerer at utlånsrentene bare i begrenset grad har fulgt økningen i styringsrenten i siste halvdel av 2005. I denne perioden økte styringsrenten med 0,50 prosentpoeng, mens bankene i gjennomsnitt økte boliglånsrenten med 0,23 prosentpoeng og utlånsrenten til ikke-finansielle private foretak med 0,18 prosentpoeng. Dette kan skyldes økt konkurranse om lånekundene.
Figur 2
De utenlandskeide bankene har bidratt til både å dempe det gjennomsnittlige nivået på utlånsrentene og øke nivået på innskuddsrentene. Ved utgangen av første kvartal 2006 var de utenlandskeide bankenes gjennomsnittlige boliglånsrente 0,23 prosentpoeng lavere enn utlånsrenten til de norske bankene, mens innskuddsrenten var 0,17 prosentpoeng høyere, se figur 3.
Figur 3
Fremveksten av ny teknologi har effektivisert produksjonen av standardiserte låne- og spareprodukter. Det har gjort det enklere for mindre banker å konkurrere med de store. Konkurransen mellom bankene har også økt som følge av at det er blitt billigere å bytte bank. Tinglysningsgebyret for eksisterende lån ble redusert fra 1 935 til 215 kroner fra og med 1. januar 2006.
I perioden 2002-2005 sett under ett ble styringsrenten satt ned med til sammen 4,25 prosentpoeng. I samme periode falt renten på bolig- og foretaksutlån med henholdsvis 4,25 og 4,50 prosentpoeng, mens innskuddsrenten (alle innskudd) falt med 3,67 prosentpoeng. En årsak til at innskuddsrentene har falt mindre enn styringsrenten er at de når et gulv når det generelle rentenivået er lavt, som i årene 2004 og 2005.
Det at innskuddsrentene har falt mindre enn utlånsrentene, har bidratt til at bankenes samlede rentemargin er blitt redusert (figur 3.4). Til tross for økt konkurranse og reduksjon i rentemarginen har bankene så langt klart å opprettholde en høy egenkapitalavkastning. Det skyldes blant annet lavere driftskostnader og meget lave utlånstap.
Aksjekursene på Oslo Børs har steget kraftig og betydelig mer enn aksjekursene internasjonalt de siste årene (figur 1.2). På tross av aksjekursfall i mai i år er Oslo Børs’ hovedindeks nå om lag 70 prosent høyere enn toppunktet i 2000. Økt inntjening og økte forventninger til fremtidig inntjening i børsselskapene har vært en viktig drivkraft. Også i internasjonale aksjemarkeder har det vært kurs-oppgang, og europeiske og amerikanske aksjer ble i begynnelsen av mai priset nær deres toppnivåer fra 2000. Kursfall i aksjemarkedene i oktober 2005 og i mai 2006 har bidratt til økt usikkerhet i markedene om fremtidig kursutvikling. Usikkerheten blant investorene, målt ved implisitt volatilitet, har økt og er nå høyere på Oslo Børs enn internasjonalt (figur 2.27). Den kraftige kursoppgangen siden 2003 reiser spørsmål om hvorvidt prisingen i markedet kan opprettholdes. I denne utdypingen ser vi på noen indikatorer for prisnivået i aksjemarkedene.
En mye brukt indikator er forholdet mellom aksjekurs og årlig inntjening i selskapene (P/E). Aksjekursen skal i prinsippet gjenspeile verdien av fremtidige kontantstrømmer fra aksjen. I beregninger av P/E brukes derfor ofte analytikeres estimater for fremtidig inntjening. P/E basert på forventet inn-tjening har vært relativt stabil siden midten av 2003 for norske aksjer, se figur 1. Det skyldes at forventningene til fremtidig inntjening har vokst i takt med aksjekursene. P/E for norske aksjer er nå lavere enn gjennomsnittet for perioden 1995-2006. Europeiske og amerikanske aksjer synes også nokså moderat priset etter denne indikatoren.
Figur 1
Det kan også være nyttig å studere P/E med historisk inntjening, blant annet fordi inntjeningsforventningene varierer mye over tid. Historisk P/E for norske aksjer er nå høyere enn gjennomsnittet siste 25 år, se figur 2. Målt på samme måte er aksjer i USA og Europa nokså normalt priset.
Figur 2
Forholdet mellom markedsverdi og bokført verdi av egenkapitalen (pris/bok) for norske selskaper har mer enn doblet seg siden kursoppgangen startet våren 2003, se figur 3. Økningen er langt større enn internasjonalt. Selv om dette indikerer at norske aksjer er høyt priset, må pris/bok ses i sammenheng med den uvanlig høye inntjeningen til selskapene på Oslo Børs, ikke minst innen oljesektoren. Høy inntjening bidrar til svært høy avkastning på den bokførte egenkapitalen. Samtidig tar det tid før tilbakeholdt overskudd og økte investeringer resulterer i høyere bokført verdi av egenkapitalen.
Figur 3
Avkastningsgapet er en annen mye anvendt verd-settingsindikator. Avkastningsgapet er forskjellen mellom forventet årlig inntjening per aksje (E/P) og en langsiktig risikofri realrente. Høyt avkastningsgap innebærer at investorene får høy kompensasjon for risikoen knyttet til aksjeinvesteringer. Alt annet likt kan dette gjenspeile at aksjene er lavt priset. Både i Norge og internasjonalt økte avkastningsgapet fra 1999 til 2002, se figur 4. Til tross for at avkastningsgapet har avtatt noe igjen det seneste året, fremstår aksjer likevel som relativt lavt priset sammenlignet med obligasjoner.
Figur 4
Samlet sett fremstår internasjonale aksjer som nokså normalt priset historisk sett, mens indikatorene gir et blandet bilde for norske aksjer. Utviklingen i forholdet mellom pris og historisk inntjening, og mellom pris og bokført verdi av egenkapitalen, kan indikere at norske aksjer prises stadig høyere. Samtidig er de nokså moderat priset målt etter fremoverskuende P/E og sammenlignet med langsiktige renter. Forventet inntjening er høy og forutsetter en god økonomisk utvikling.