Finansiell stabilitet 2/2003

Utskrift

3 Finansinstitusjonene

3.1 Utviklingen i bankenes resultater og soliditet
3.2 Risikobildet for bankene
3.3 Andre finansinstitusjoner

Ramme:
- Fusjon mellom DnB og Gjensidige NOR - virkning på finansiell stabilitet?
- Nordisk avtale om håndtering av finansielle kriser
- Inkludering av den norske kronen i CLS
- Økonomiske sjokk, pengepolitikk og finansiell stabilitet

3.1 Utviklingen i bankenes resultater og soliditet

Bankenes resultater har svekket seg de senere årene. De tre første kvartalene i år var resultatene før skatt i overkant av 0,7 prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital (GFK), se figur 3.1. Mange banker har bedret sine resultater sammenlignet med samme periode i fjor, men svekkelse i forretningsbankene som følge av økte utlånstap førte til at det samlede bankresultatet falt noe. Fra andre til tredje kvartal i år falt imidlertid bankenes utlånstap og resultatene bedret seg.

Figur 3.1

Bankenes netto renteinntekter har falt noe siden i fjor (figur 3.1). Dette skyldes blant annet at økt omfang av mislighold har bidratt til at en større andel av utlånene ikke har gitt renteinntekter, se figur 3.2. Videre har den kraftige reduksjonen i rentenivået siden slutten av fjoråret redusert den regnskapsmessige fordelen av å ha rentefri egenkapital. Dette har hatt størst betydning for banker med høy egenkapitalandel.

Figur 3.2

Rentemarginen har stor betydning for netto renteinntektene. Tilgjengelig rentestatistikk viser at rentemarginen falt svakt i første halvår i år sammenlignet med samme periode i fjor, se figur 3.3. Denne utviklingen har bidratt negativt til netto renteinntekter. Opplysninger fra kvartalsrapportene til de større bankene indikerer at nedgangen i rentemarginen vil være større når også tredje kvartal legges til grunn, fordi bankene da hadde nådd gulvet for rentene på en del innskudd. Det er imidlertid ikke en entydig sammenheng mellom rentemargin og rentenetto. Innskuddsmarginen har falt kraftig det siste året, mens utlånsmarginen har økt. Siden bankenes beholdning av utlån er større enn innskudd, er den positive virkningen av økt utlånsmargin større enn den negative virkningen av redusert innskuddsmargin. Økningen i utlånsmarginen skyldes dels at svært mange banker har økt risikoprisingen av risikable bedriftslån, og dels at det har tatt tid før rentereduksjonene fra Norges Bank har fått full effekt på bankenes utlånsrenter. Den første effekten vil trolig vare ved i noen tid fremover, mens den andre effekten er midlertidig. Det er derfor grunn til å vente at utlånsmarginen vil falle noe fremover, og således bidra til redusert rentemargin og rentenetto.

Figur 3.3

Oppgangen i verdipapirmarkedene i andre og tredje kvartal i år snudde den negative utviklingen i bankenes verdipapirinntekter fra første kvartal. Samlet sett økte verdipapirinntektene de tre første kvartalene i år sammenlignet med samme periode i fjor. Utviklingen i både aksje- og rentemarkeder (se kapittel 1) bidro til økte kursgevinster. Denne utviklingen fikk virkning både direkte på morbanknivå, se figur 3.4, og på bankkonsernnivå via eierskap i livsforsikringsselskaper, se kapittel 3.2.

Figur 3.4

Reduksjon i kostnadene sett i forhold til GFK har isolert sett bidratt til bedre resultater de senere årene (figur 3.1). Kostnadsreduksjonene har vært drevet fram av blant annet teknologiske endringer og av konkurransen i det norske og nordiske bankmarkedet. Både Danske Bank og Svenska Handelsbanken har for eksempel hatt bedre egenkapital-avkastning enn de største norske bankene siden 2001, se tabell 3.1.

Tabell 3.1

Utlånstapene i bankene var i underkant av 0,5 prosent av GFK de tre første kvartalene i 2003. Dette er nesten en fordobling fra samme periode i fjor. Økningen kan skyldes en brå svekkelse av kredittkvaliteten på enkeltengasjementer gjennom fjoråret. Både brutto mislighold i næringsmarkedet (figur 3.2) og nye spesifiserte tapsavsetninger har økt, se tabell 3.2. Videre har det vært en markert økning i nye konstaterte tap.
Utviklingen innen fiskeri og fiskeoppdrett har vært spesielt svak. DnB, Nordea Bank Norge og enkelte mellomstore banker har hatt store tap på utlån til disse næringene. I tillegg har tapsavsetninger på næringslivsengasjementer i tjenesteyting og industri fortsatt økt noe i forhold til i fjor for flere større banker. Det har ikke skjedd noen økning i tap på utlån til næringseiendomsselskaper, hvor kredittrisikoen ble ansett for å ha økt i forrige rapport. En grunn til dette er trolig rentenedgangen i år. Enkelte mindre banker har i år hatt høye utlånstap som følge av svakere utvikling innen deler av næringslivet, men også som følge av en kombinasjon av sterk forutgående vekst og for svak risikostyring. Sparebanker som har konsentrert sin virksomhet om husholdninger, har derimot hatt lave utlånstap.

Tabell 3.2

Til tross for en forverring av bankenes samlede resultater de tre første kvartalene i år sammenlignet med samme periode i fjor, har de aller fleste bankene opprettholdt en kjernekapitaldekning godt over lovens minstekrav på 4 prosent. De tre største bankene hadde i gjennomsnitt en kjernekapitaldekning på i underkant av 8,5 prosent ved utgangen av tredje kvartal i år, se figur 3.5. Kjernekapitaldekningen for øvrige forretnings- og sparebanker var henholdsvis 9,6 og 11,3 prosent på samme tidspunkt. Det har i gjennomsnitt vært en svak reduksjon i kjernekapitaldekningen fra utgangen av tredje kvartal i fjor. Kjernekapitaldekningen har særlig falt i de små bankene, men er fortsatt betydelig høyere i disse bankene enn i de større bankene. Flere sparebanker har styrket sin kjernekapital ved å utstede fondsobligasjoner, som er et hybridinstrument som har egenskaper til felles med både gjeld og egenkapital. Markedsbaserte indikatorer for bankenes finansielle stilling har vist en positiv utvikling siden forrige rapport (se kapittel 1).

Figur 3.5

3.2 Risikobildet for bankene

Bankene står overfor flere typer risikoer. I det følgende vil vi vurdere bankenes kreditt-, markeds-, likviditets- og motpartsrisiko. Utlån til publikum utgjorde om lag 70 prosent av forvaltningskapitalen i bankene ved utgangen av tredje kvartal i år, se tabell 3.3. Dette gjør kredittrisiko til bankenes største risikokilde. Markedsrisikoen er lav i bankene, siden de har plassert en forholdsvis liten andel av eiendelene i verdipapirer. Likviditetsrisikoen avhenger blant annet av hvor stor andel av langsiktige utlån og andre illikvide aktiva som er langsiktig finansiert. Bankene kan også ha trekkrettigheter mv. som ikke bokføres på balansen, men som har betydning for likviditetsrisikoen. Motpartsrisiko omfatter eksponeringer både på og utenfor balansen.

Tabell 3.3

Kredittrisiko ved utlån til husholdningene

Utlån til husholdningene utgjør to tredjedeler av brutto utlån til publikum, og kan derfor potensielt utgjøre en betydelig kredittrisiko for norske banker, se tabell 3.4. To forhold gjør at denne risikoen likevel er begrenset. For det første er hovedtyngden av utlånene gitt med pant i bolig. Med mindre boligprisene faller kraftig, er tap ved mislighold begrenset. For det andre står husholdningene normalt inne for sin gjeld med all sin personlige formue og inntekt, og bankene kan derfor over tid få tilbake en stor del av de misligholdte lånene. Slike forhold har også gjort at de bokførte tapene på utlån til husholdningene har vært meget små til tross for at de har stått for om lag en tredjedel av brutto mislighold.

Tabell 3.4

Risikoen for tap på utlån til husholdningene fremover vil blant annet avhenge av belåningsgrad og fremtidig utvikling i boligprisene. Det er særlig utlån med høy belåningsgrad som innebærer en risiko for bankene. Kredittilsynets årlige boliglånsundersøkelse i mars⁶ viste at andelen lån (i verdi) med belåningsgrad over 80 prosent har avtatt svakt siden i fjor, se tabell 3.5. Likevel er andelen lån med høy belåningsgrad om lag en tredjedel av porteføljen. Andelen lån med belåningsgrad over 100 prosent falt svakt fra i fjor til i år, etter en markert økning i 2001 og 2002. Samtidig var det en økning i lån med belåningsgrad over 100 prosent som ikke hadde tilleggssikkerhet.

Tabell 3.5

Rentenedsettelsene i år har på kort sikt gjort det lettere for husholdningene å betjene gjelden og redusert sannsynligheten for boligprisfall. Risikoen for økte tap på utlån til husholdningene er derfor redusert på kort sikt. Dersom den sterke utlånsveksten til husholdningene fortsetter, se figur 3.6, kan det føre til økte gjeldsbetjen-ingsproblemer på lengre sikt. Mange banker har i noen tid hatt husholdninger som strategisk satsningsområde, fordi lån til husholdninger er ansett som mindre risikable enn lån til ikke-finansielle foretak. Innføring av nytt kapitaldekningsregelverk (Basel II), som etter planen skal innføres i 2007, vil innebære reduserte kapitalkrav for boliglån. Konkurransen i bankmarkedet vil trolig føre til reduserte marginer ved utlån til boligformål på grunn av lavere kostnader. Dette vil kunne stimulere gjeldsettingen hos husholdningene ytterligere.

Figur 3.6

Kredittrisiko ved utlån til ikke-finansielle foretak

Utlån til ikke-finansielle foretak utgjorde 32 prosent av bankenes brutto utlån til publikum. Det er normalt denne sektoren som i sterkest grad bidrar til utlånstap. Den markerte økningen i misligholdene i næringslivet de siste to årene gjenspeiles i økte bokførte tap. Dette skyldes blant annet at bankene vanligvis har langt dårligere sikkerheter ved utlån til næringslivet enn til husholdninger. Verdien av panteobjekter som stilles som sikkerhet for lån til næringslivet vil ofte være sterkt knyttet til lønnsomheten i det enkelte selskap og den enkelte næring. I aksjeselskap har dessuten eierne begrenset ansvar, slik at banken ikke kan overføre selskapets forpliktelser til eierne.

Bankene er eksponert mot utviklingen innen mange ulike næringer. Størst eksponeringer har bankene mot eiendomsdrift. For DnB, Gjensidige NOR og Nordea Bank Norge samlet utgjorde utlån til denne sektoren 30 prosent av næringsutlånene ved utgangen av tredje kvartal i år, se figur 3.7.⁷ Dette tilsvarer en økning på 3 prosentpoeng siden utgangen av 2001. Tall fram til siste årsskifte viser at også banksektoren samlet sett har økt sin eksponering mot eiendomsdrift. Samtidig representerer eiendomsforetak noen av bankenes største enkeltengasjementer. Utsiktene for næringseiendomssektoren har derfor stor betydning for bankenes fremtidige inntjening. Så langt i år har de tre største bankenes tap på utlån til denne næringen vært under gjennomsnittet for næringslån, se figur 3.8. Vi vurderer imidlertid at det fortsatt er relativ høy kredittrisiko forbundet med utlån til deler av eiendomsnæringen, se kapittel 2.

Figur 3.7     Figur 3.8

Tjenesteyting sto for nærmere 18 prosent av næringsutlånene i de tre største bankene ved utgangen av tredje kvartal i år. Tapene ved utlån til denne næringen har økt markert de senere år. På den annen side har de tre største bankene i noen grad redusert andelen utlån til denne næringen.

Utlån til industri utgjorde 10 prosent av de tre største bankenes næringslån. Tap på utlån til industrien har vært høyere enn gjennomsnittet for næringslivet de siste årene. Industriforetakene er i stor grad utsatt for konkurranse fra utlandet. Fremtidig lønnsomhet og gjeldsbetjeningsevne i industriforetak vil derfor blant annet avhenge av utviklingen i internasjonal økonomi og kronekursen.

Utlån til primærnæringene, inkludert fiskeoppdrett og fiskeri, utgjorde i underkant av 7 prosent av de tre største bankenes næringsutlån ved utgangen av tredje kvartal. Finansielle problemer innen fiskeoppdrett og fiskeri har bidratt sterkt til utlånstapene i DnB, Nordea Bank Norge og for enkelte små og mellomstore banker. Bankene har samlet sett forholdsvis lite lån til denne næringen. Potensialet for tap er derfor begrenset.

Samlet sett vurderes kredittrisikoen ved utlån til andre sektorer enn næringseiendom som moderat og redusert i forhold til forrige rapport (kapittel 2). Disse sektorene har fått redusert sin andel av bankenes samlede utlån de senere årene.

Markedsrisiko

Fordi bankene har plassert en forholdsvis liten andel av eiendelene i verdipapirer klassifisert som omløpsmidler, er deres markedsrisiko lav, se figur 3.9. Bankene har hovedsakelig obligasjoner i denne porteføljen av verdipapirer. Bankene driver i liten ustrekning aktiv handel med papirene, men benytter en stor del av dem som sikkerhet for lån fra Norges Bank. Markedsrisikoen i bankene vil, foruten eiendelene på balansen, også avhenge av inngåtte derivatavtaler. Til tross for store endringer i rentenivå og valuta-, aksje- og obligasjonskurser de senere årene, har endringene i andre driftsinntekter vært forholdsvis beskjedne (figur 3.4). Den viktigste kilden til markedsrisiko for norske banker oppstår via eierskap i livsforsikringsselskaper, se omtale nedenfor.⁸

Figur 3.9

Likviditetsrisiko

Fordi bankene låner ut langsiktig, men i stor grad finansierer seg kortsiktig, er de utsatt for likviditetsrisiko. Sertifikat- og interbankmarkedet kan være forbundet med høy risiko, fordi skiftende markedsforhold og endrede risikovurderinger brått kan øke refinansieringskostnadene. Selv om kundeinnskudd kan trekkes ut på kort varsel, regnes de som en stabil finansieringskilde. Det skyldes særlig innskuddsgarantien på 2 millioner kroner per innskyter per bank.

Innskuddsdekningen (innskudd fra ikke-finansiell sektor i prosent av utlån) har falt siden utgangen av fjoråret, se figur 3.10. Fallet i rentenivået har trolig bidratt til denne utviklingen ved at banksparing har blitt mindre attraktivt i forhold til alternative spareformer. I gjennomsnitt har lavere innskuddsdekning blitt finansiert med økt obligasjonsgjeld. Sertifikatgjelden har falt målt i prosent av brutto utlån. Likviditetsrisikoen er dermed i liten grad blitt påvirket av fallet i innskuddsdekningen.

Figur 3.10

Det er store forskjeller mellom ulike bankers finansierings-struktur. Likviditetsrisikoen kan vurderes ved å sammenligne bankenes stabile finansiering med deres illikvide eiendeler, se figur 3.11. En indikatorverdi på 100 betyr at bankene har balansert de illikvide eiendelene med stabile finansieringskilder. En reduksjon i forholdstallet indikerer økt likviditetsrisiko. Det er ikke tatt hensyn til trekkfasiliteter bankene kan ha.

Figur 3.11

Antall banker med en verdi på likviditetsindikatoren på over 100 økte kraftig i fjor høst og i første kvartal i 2003. Denne utviklingen forsterket seg i andre kvartal. Etter dette har imidlertid likviditetsindikatoren blitt redusert for svært mange banker. Dette gjelder i hovedsak gruppen øvrige sparebanker, se figur 3.12. Disse har opprettholdt en solid utlånsvekst samtidig som innskuddsveksten fra ikke-finansiell sektor har vært lav eller negativ fra andre til tredje kvartal i år. For gruppen øvrige forretningsbanker har derimot likviditetsindikatoren økt kraftig helt siden i fjor høst. For flere forretningsbanker kan dyrere finansiering ha vært en viktig årsak til at deres utlånsvekst har falt kraftig, og i tiltagende grad blitt negativ, siden i fjor høst. Økt fokus på overvåking og risikoprising av bankene fra deres långivere siden i fjor høst har bidratt til dette. I tillegg har små banker måttet betale en høyere premie som følge av at långiverne i økende grad vektlegger låntakernes størrelse. Noen av forretningsbankene har tilbudt høye innskuddsrenter for raskt å tiltrekke seg innskudd etter hvert som annen type finansiering har forfalt til betaling. Innskuddsgarantien har gjort det attraktivt for innskytere å sette sine penger i banker som av andre aktører blir ansett for risikofylte. Likviditetsindikatoren er også økt for de to største bankene i år, fra et allerede relativt høyt nivå. Likviditetsindikatoren for Nordea Bank Norge og Fokus Bank som gruppe er blitt kraftig redusert de senere årene.

Figur 3.12

Det er ikke en entydig sammenheng mellom nivået på likviditetsindikatoren og faktisk likviditetsrisiko. Finansiering som har kort løpetid kan likevel være av langsiktig karakter. Interbankfinansiering fra en utenlandsk morbank kan for eksempel regnes som langt mer stabil enn annen type interbankfinansiering. Nordea Bank Norge og Fokus Bank har som gruppe økt sin kortsiktige utenlandsgjeld kraftig de siste 2-3 årene (figur 3.12). Likviditetsrisikoen i disse bankene kan ikke vurderes uten å trekke inn henholdsvis Nordea-konsernets og Danske Banks soliditet og likviditet. Begge disse to er solide finanskonsern, med en rating fra Moody’s for finansiell styrke som er minst like god som for norske banker, se tabell 3.6. Det markerte fallet i likviditetsindikatoren samlet sett for Nordea Bank Norge og Fokus Bank de siste årene trenger derfor ikke indikere økt likviditetsrisiko. Likviditetsrisikoen i de norske filialene av utenlandske banker vil helt og holdent være avhengig av likviditetsrisikoen i de utenlandske bankene. Dette gjelder blant andre Skandinaviska Enskilda Banken AB og Svenska Handelsbanken AB, som er blant de seks største bankene i Norge målt etter forvaltningskapital.

Tabell 3.6

For banker som ikke har nære allianser med eller inngår i konsern med utenlandske finanskonsern, kan kortsiktig utenlandsfinansiering være forbundet med spesielt høy likviditetsrisiko. Årsaken er at utenlandske kreditorer kan tenkes å ha en lavere terskel enn norske kreditorer for å trekke tilbake finansieringen ved økt usikkerhet om norske bankers finansielle styrke. Fall i andelen kortsiktig utenlandsfinansiering hittil i år for gruppene øvrige forretningsbanker, og i noen grad øvrige sparebanker, har derfor isolert sett bidratt til lavere likviditetsrisiko for disse to gruppene, se figur 3.13. De to største bankene har tradisjonelt hatt en større andel kortsiktig finansiering fra utlandet enn mindre banker, og andelen har vært mellom 15 og 20 prosent av brutto utlån siden slutten av 1997.

Figur 3.13

For bankene samlet sett vurderes likviditetsrisikoen som relativt lav og noe lavere siden forrige rapport. I positiv retning trekker at den kortsiktige utenlandsgjelden har falt i alle bankgrupper. Risikobildet er imidlertid meget blandet. Likviditetsrisikoen er trolig blitt redusert i gruppen øvrige forretningsbanker og i de to største bankene, mens den kan ha økt noe for gruppen øvrige sparebanker. Det er stor usikkerhet om utviklingen i likviditetsrisikoen fremover. Med dagens lave rentenivå vil innskuddsdekningen trolig fortsette å falle noe i de fleste banker. Likviditetsrisikoen vil avhenge av hvordan bankene tilpasser seg denne utviklingen. For noen banker vil trolig forholdsvis dyr finansiering fortsatt bidra til å begrense utlånsveksten. Når regelverk om særskilt sikre obligasjoner innføres, kan dette føre til at banker finner det attraktivt å overføre lån til kredittforetak. Dette vil kunne redusere bankenes likviditetsrisiko.

Motpartsrisiko

Norges Bank kartlegger i samarbeid med Kredittilsynet norske bankers motpartseksponeringer. Kartleggingen viser hvor stor eksponering de ni største norske bankene har mot sine femten største motparter. Eksponeringene er i form av derivater, verdipapirer, usikrede innskudd, utlån, garantier og handel med valuta som ikke er bekreftet oppgjort. Formålet med kartleggingen er blant annet å vurdere likviditets- og kredittrisiko knyttet til bankenes usikrede, kortsiktige eksponeringer. Undersøkelsen gir også mulighet for å vurdere faren for direkte smitte mellom banker i undersøkelsen. Det er planlagt å foreta en kartlegging ved utgangen av første kvartal hvert år fremover.

Bankene i utvalget har de klart største eksponeringene i forbindelse med oppgjør av valutahandler, se figur 3.14. Det meste av denne eksponeringen er mot utenlandske finansinstitusjoner med høy rating eller store norske banker, se figur 3.15. Størrelsen på eksponeringene tilsier likevel at valutaoppgjørsrisikoen kan utgjøre en betydelig risiko for bankene. Bankenes eksponering knyttet til valutaoppgjøret vil imidlertid avta sterkt som følge av at den norske kronen 8. september i år ble inkludert i det internasjonale valutaoppgjørssystemet CLS, se egen ramme.

Figur 3.14     Figur 3.15

Bankenes evne til å tåle tap vil avhenge av størrelsen på bankenes kapitaldekning. Figur 3.16 viser hvor stor bankenes kjernekapitaldekning ville blitt dersom den største, neste største eller tredje største motparten enkeltvis ikke hadde innfridd sine forpliktelser. På siste måletidspunkt ville én bank ha kommet under det lovpålagte kravet for kjernekapital på 4 prosent om den største motparten hadde feilet. Seks andre banker ville fått en kjernekapitaldekning på mellom 4 og 7 prosent.

Figur 3.16

Samlet sett viser kartleggingen at få av eksponeringene er så store at bankene vil få alvorlige problemer med soliditeten om en stor motpart ikke kan gjøre opp for seg. En forholdsvis begrenset andel av eksponeringene er mot store norske banker (figur 3.16). Dette tilsier at risikoen for spredning av likviditets- og solvensproblemer mellom norske banker også er begrenset, og særlig etter at kronen ble inkludert i CLS.

Samlet vurdering av risikobildet for bankene

Kredittrisikoen knyttet til husholdningene er relativt lav og redusert på kort sikt. Kredittrisikoen ved utlån til deler av eiendomsnæringen er relativt høy og uendret, mens kredittrisikoen ved utlån til andre næringer samlet sett er moderat og noe lavere enn i forrige rapport. Andre risikoer - markedsrisiko, likviditetsrisiko og motpartsrisiko - vurderes som noe lavere eller uendret i forhold til for et halvt år siden. Samlet sett er derfor bankenes risikobilde noe bedret siden forrige rapport. Husholdningenes høye gjeldsvekst øker deres sårbarhet for negative økonomiske forstyrrelser. Dersom husholdningenes høye gjeldsvekst fortsetter, kan den på sikt berede grunnen for økte utlånstap.

3.3 Andre finansinstitusjoner

Norske banker inngår i allianser eller finanskonsern med andre typer finansinstitusjoner (se tabell 3 og 4 i vedlegget). Utviklingen i andre finansinstitusjoner kan derfor påvirke bankene. I det følgende vurderes utviklingen i kredittforetak, finansieringsselskaper og livsforsikrings-selskaper. Viktigst for mange bankkonsern er utviklingen innen livsforsikring.

Kredittforetakene

Kredittforetakene yter langsiktige pantelån til bedrifter, kommuner og i noen grad personer. Mange kredittforetak har spesialisert seg på utlån til næringseiendom. Verdien av eiendom og den finansielle stillingen til eiendomsforetak har derfor stor betydning for kredittrisikoen i kredittforetakene. Obligasjonsmarkedet er en viktig finansieringskilde, men mange kredittforetak blir også i stor grad finansiert fra sine eiere i form av lån, se tabell 3.7.

Tabell 3.7

Kredittforetakene vil trolig få økt betydning i norsk finansnæring når reglene om særskilt sikre obligasjoner blir innført. Deler av bankenes utlån vil da kunne overføres til kredittforetak og finansieres med utstedelse av obligasjoner.⁹ Omfanget vil avhenge av hvor attraktivt regelverket oppfattes. Fokus Bank (Fokus Kreditt), Gjensidige NOR (Sparebankenes Kredittselskap) og Nordea Bank Norge (Norgeskreditt) er eksempler på banker som eier kredittforetak. Eiendomskreditt er eid av Terra-gruppen og Kommunalbanken av staten og KLP. Kredittforetakenes kredittvekst var på 18 prosent de siste tolv månedene fram til utgangen av tredje kvartal 2003. Tolvmånedersveksten har vært økende i over ett år.

Kredittforetakenes resultater bedret seg noe de tre første kvartalene i 2003 sett i forhold til samme periode i fjor, se figur 3.17. Resultat før skatt utgjorde vel 0,5 prosent av GFK i år. Netto renteinntekter var om lag uendret i forhold til samme periode i fjor, men andre driftsinntekter økte som følge av positive kursgevinster på verdipapirer. Bokførte tap har fordoblet seg, men fra et lavt nivå. Utlånstapene utgjorde 0,2 prosent av GFK de første kvartalene i 2003. Kjernekapitaldekningen utgjorde i gjennomsnitt 10,0 prosent ved utgangen av tredje kvartal i år.

Figur 3.17

Finansieringsselskapene

Finansieringsselskaper tilbyr kortsiktige utlån, factoring og leasing til mange ulike formål, se tabell 3.8. Finansierings-selskapene inngår i større grad enn kredittforetak i finanskonsern med banker, men de utgjør en liten andel av forvaltningskapitalen i disse. Finansieringsselskapenes eiere er også deres viktigste finansieringskilde. Finansierings-selskapenes kredittvekst var 8 prosent de siste tolv månedene fram til utgangen av tredje kvartal i år.

Tabell 3.8

Finansieringsselskapenes resultater før skatt utgjorde vel 1,9 prosent av GFK i de tre første kvartalene i 2003, se figur 3.18. Resultatet er opprettholdt på fjorårets nivå til tross for en kraftig økning i utlånstapene, som utgjorde snaut 1 prosent av GFK de tre første kvartalene i år. Finansieringsselskapene har i gjennomsnitt langt høyere tap enn banker og kredittforetak. Dette skyldes mindre bruk av pant og generelt høyere risiko. Forholdsvis høye tap kompenseres ved høye netto renteinntekter, som økte i forhold til fjoråret til 4,6 prosent av GFK. Kjernekapitaldekningen svekket seg i forhold til fjoråret til 8,3 prosent ved utgangen av tredje kvartal i år.

Figur 3.18

Livsforsikringsselskapene

Livsforsikringsselskapene styrket sin inntjening i 2003, hovedsaklig som følge av den positive utviklingen i verdipapirmarkedene. Dette har også bidratt til å styrke bank-konsernenes resultater fra eierandeler i disse selskapene. Dette gjelder både DnB (Vital) og Gjensidige NOR (Sparebankforsikring). Banker som deltar i Sparebank 1-samarbeidet har av samme grunn bokført lavere underskudd fra sine eierandeler i Sparebank 1 Gruppen AS i år enn i fjor.

Livsforsikringsselskapenes bufferkapital¹⁰ har som følge av den bedrede inntjeningen styrket seg kraftig og utgjorde 4,3 prosent av forvaltningskapitalen ved utgangen av tredje kvartal i år. Til sammenligning utgjorde bufferkapitalen 2,0 prosent av forvaltningskapitalen ved utgangen av tredje kvartal 2002.

Markedsrisikoen i livsforsikringsselskapene er redusert siden 2000. Dette skyldes en kraftig reduksjon i andelen eiendeler plassert i aksjer og en økning i andelen obligasjoner som holdes til forfall. Denne utviklingen har fortsatt det siste året, se tabell 3.9. Følsomheten for renteendringer har derfor blitt mindre. På den annen side er også mulighetene for å ta del i en oppgang i aksjemarkedene svekket

Tabell 3.9