Virkelighetsfest
Jeg og elleve andre befinner oss i en gammel sjøbod ute
i Sandviken. Ingen av oss har møtt hverandre før. Mobiltelefoner
blir beslaglagt. Det kribler i magen, dette er sprøtt.
Hvem blir på festen i ti timer? Hvem må forlate festen
først? Oppstår det søt musikk mellom noen av festdeltakerne?
Forventningene er høye og spørsmålene mange. Vi er tolv
unge mennesker som skal være på den ultimate festen, «Virkelighetsfest».
Som personlig drikke har jeg med meg en pappkartong med
Gato Negro, det skal ikke stå på alkoholen. Jeg presenterer
meg: Anne, 20 år, studerer ved NHH, mer eller mindre single.
Sannheten er at jeg er despo som faen, men det går jo ikke
an å si. En av guttene skiller seg ut, hans personlige drikkevare
er whisky og han er MANN blant menn, en George Clooney fra
Voss.
Praten går, vi drikker og koser oss. Jeg har Clooney innen
rekkevidde, hodet på skakke og en vits på lur da vi blir
avbrutt av en stemme over høytaleranlegget. En av oss må
forlate festen om en halv time. Jeg kikker meg urolig rundt.
- Kjipern å måtte dra nå som vi endelig begynner å få det
morsomt, kommenterer Carl Kristian, 24 år, student ved BI
Sandvika, fra sofadypet.
Nominasjonen skjer fortløpende i baren, vi må gi henholdsvis
tre, to og ett poeng til de tre vi liker best. Den med minst
poeng må gå. Jeg gir tre poeng til Clooney, to til Kristina,
ei odelsjente frå Stryn og ett til Per, en ekte siddis med
jobb i musikkforretning. Det går et lettelsens sukk gjennom
meg, Kristin, sjenert jente, 21 år, lærerstudent fra Lillehammer
er første kvinne ut. Vi gir henne alle en klem, og ønsker
henne lykke til videre.
Slik fortsetter festen, vi nominerer, en drar, vi danser
og flørter, ny nominasjon og vi blir enda en mindre. Glimtvis
synes det hele meningsløst, men jeg rister det fort av meg.
Dette er en opplevelse for livet. Virkelighetfestdeltakere
er glad i hverandre sånn helt på ordentlig, og jeg føler
jeg kjenner dem bedre enn min egen familie. Selvsagt er
festen krydret med selskapsleker av sorten hvor, når, hvordan
og med hvem man har hatt sex.
Som lyn fra klar himmel ryker jeg ut som festdeltaker nummer
seks, men er ganske stolt over at jeg holdt ut så lenge.
Det er likevel utrolig trist og jeg tyr til tårene. Clooney
gir meg en god klem og da gjør det ikke så mye likevel.
Når jeg forlater festen, er det fortsatt fem timer igjen.
Resultat av nattens strabaser: høy promille, mye moro, en
potensiell date og ti nye familiemedlemmer. Vekkerklokka
ringer - bakrusen er fraværende. Fremdeles med tårer i øynene
tenker jeg «Dette er kanskje et bra konsept for Kvarteteret????»
Aanne Klepsland Simonsen
01.05.02
