Fredelig krigsmarkering
|
 |
MINIATYRER. Men den ene skal bli større.
|
- Med dette vil vi få fram den palestinske
kulturen, så folk kan forstå at det ikke bare handler
om ruiner og selvmordsbombere, sier Line Khatid, medlem
av Palestinakomiteen i Bergen. Det er kveld søndag 28.
april, og til Bergen Internasjonale Kultursenter, best
kjent under forkortelsen BIKS, går det en liten, men jevn
strøm av mennesker. Det er en broket forsamling som for
anledningen skal innta BIKS’ lokaler for å delta på palestinsk
kulturkveld i regi av Palestinakomiteen i Bergen og Palestinas
venner. Mengden, som etterhvert fyller festsalen i andre
etasje til trengsel, er en salig blanding av studenter,
innvandrere og småbarnsfamilier. Barn og gamle, unge og
middelaldrende. Den eneste gruppen som kanskje er dårlig
representert er norske pensjonister. Felles for de som
er til stede er engasjementet for det palestinske folk.
Kvelden skal vies til en feiring av de positive verdiene
som den palestinske kulturarven bærer med seg, en kulturarv
som de siste femtitalls årene har blitt tilført en ny
dimensjon: Sorg og bitterhet over å bli behandlet som
annenrangs borgere i sitt okkuperte hjemland.
Skutt på gaten
Ved inngangsdøren i andre etasje treffer vi Ingvar
Johannessen og Toril Kalsås, henholdsvis leder og medlem
av Palestinakomiteen i Bergen. Toril har tidligere bodd
på Vestbredden, og studert ved universitetet Birzeit utenfor
Ramallah.
- Jeg fikk e-post fra bestevenninnen min her om dagen.
Hun skriver at alt er revet og ødelagt. Hun har sett folk
bli skutt på gaten fordi de trosset portforbudet, og hun
får ikke sove om natten på grunn av utryggheten, sier
Kalsås. Ingvar Johannessen opplyser at medlems-tallet
i Palestinakomiteen i Bergen har eksplodert de siste ukene,
med en økning fra rundt 30 til snart 100 medlemmer.
- Vi startet opp på nytt i høst, etter at komiteen hadde
vært i dvale de siste åtte årene, sier Johannesen. Komiteens
virksomhet innebærer blant annet finansiering av et medisinsk
kriseteam i Palestina. I tillegg arrangerer de reiser
for mennesker som vil arbeide som frivillige i de okkuperte
områdene.
- Det er mest en symbolsk innsats, men disse reisene styrker
solidariteten og får folk til å fortsette sitt engasjement
etter at de er kommet hjem, forteller han. Selv er Ingvar
bare 17 år, men hans interesse for Palestinaspørsmålet
ble vekket allerede for to år siden. Da dro familien på
ferie til Midt-Østen, og han fikk selv se hvor vanskelig
situasjonen var for palestinerne. Etterhvert som han har
satt seg inn i saken, har engasjementet bare økt.
Vil adoptere barn og eldre
Det palestinske miljøet i Norge har som målsetting
å fjernadoptere ett tusen palestinske barn i konfliktområdene.
Slik vil de kunne sørge for at barna får tilstrekkelig
med mat og legetilsyn, i tillegg til skolegang.
- Vi har også et ønske om å kunne gjøre noe av det samme
for enslige eldre i konfliktområdene, sier Johannessen.
- Dette fordi svært mange eldre i disse områdene ikke
har noe nettverk til å se etter seg. De er kanskje de
verst stilte, mener han. På gulvet ved siden av seg har
Johannessen en kasse med nye palestinaskjerf. Med jevne
mellomrom kommer noen for å kjøpe et, og innholdet i kassen
blir gradvis mindre. Vi spør om betydningen av de ulike
fargene skjerfene har.
- Tradisjonelt betyr de ingenting, de er bare et resultat
av de naturlige fargestoffene som brukes i området, påpeker
han.
- Opprinnelig var det kurderne som brakte dette klesplagget
til Palestina på sine folkevandringer, så benevnelsen
«palestinaskjerf» er vel strengt tatt litt misvisende,
legger han til.
 |
LETT BLANDING. Tempoet var høyt og plassen liten,
men nok ble det.
|
Hektiske Hassan
Frem og tilbake mellom de ulike rommene i lokalet
svinser en langhåret organisatorisk virvelvind. Det er
Hassan Saleem, en av initiativtakerne til kulturkvelden.
De har holdt på hele dagen med å få alt på plass. I løpet
av et par timer har de bakt 500 pitabrød, og fortsatt
er kjøkkenet fullt av palestinske kokker travelt opptatt
med å lage kveldens ulike lekkerbiskener. Hassan fyker
rundt i et halsbrekkende tempo, og fotografen rister oppgitt
på hodet.
- Han der får vi neppe noe tydelig bilde av, sukker han.
Saleem stopper allikevel opp innimellom for en prat, og
vi benytter anledningen til å spørre om konflikten i Midt-Østen
også forplanter seg til relasjonene mellom palestinere
og jøder i Norge.
- Jeg har flere jødiske venner i Norge, og for oss er
det ikke noe problem å møtes for å ta en prat, sier han.
Han har invitert et par jødiske venner i kveld, og håper
de vil dukke opp.
- Med dette arrangementet vil vi markere oss på en ikke-voldelig
måte. Vi vil bekjempe okkupasjonen med verdenssamfunnet
i ryggen. Derfor er det viktig å vise hvor fredelig den
palestinske kulturen er. Det vi ønsker er to stater med
Jerusalem som felles hovedstad, avslutter han.
 |
TILBAKEHOLDNE. Men det gjelder ikke barna. 1001
Natt fenget ihvertfall de yngste.
|
Musikk, mat og poesi
I påvente av at underholdningen skal ta til sitter de
fleste og skravler. At kveldens musikalske innslag ved
en misforståelse har forlatt lokalet og må hentes tilbake,
bekymrer ingen andre enn Hassan.
- Jeg forstår ikke hvem som har latt dem gå. Det er jeg
som er ansvarlig her, og jeg har ikke sagt de kunne gå.
Men de er tilbake straks, legger han til, og blunker.
Og et par minutter senere er musikken i gang. Det er det
palestinske bandet «1001 natt» som serverer arabisk popmusikk.
Bandet forsøker med vekslende hell å kommunisere med det
svært så flerkulturelle publikummet. Men det er ikke så
enkelt når de kulturelle «kodene» ikke utløser gjenkjennelse
hos andre enn de som er inneforstått med arabisk. Og selv
de arabisktalende som er til stede har tydeligvis lært
seg den norske koden: Hold kjeft og sitt i ro. Klapp når
det er over. Innimellom leses det dikt og holdes små appeller.
Diktene er det forfatter og student ved skrivekunstakademiet
Anneke Bjørgum som har plukket ut, og hun leser dem selv.
De er skrevet av forskjellige palestinske lyrikere. Som
en rød tråd gjennom dem går beskrivelsen av sorg og frustrasjon
over å være statister i eget hjemland. Så er det tid for
mat, og etter at de ulike spesialitetene er grundig prøvesmakt
sitter folk bare rundt omkring og prater.
Ikke et normalt liv
- Jeg ringer hjem hver dag, forteller Hiam Al-Falah.
Hun er fra Hebron, en by som hittil ikke er fullstendig
okkupert.
- Men ingenting er normalt der. Barna har ikke gått på
skole på én måned. Det er ingen som tør å gå på jobb,
og om natten hører de skyting, så nattesøvnen er dårlig,
sier Hiam. Hun tar hovedfag på Medisinsk fakultet, og
er utdannet radiograf fra før. To av barna hennes er ikke
registrert i Israel, og hver gang de skal hjem til Hebron
fører dette til komplikasjoner.
- De får bare turistvisum som gjelder i en måned. Men
når vi først drar hjem er det greiest å være litt lenger.
Derfor må vi punge ut for advokat hver gang vi skal gjennom
det israelske byråkratiet med barna, forteller hun oppgitt.
Postludium
Neste dag ligger det en beskjed til oss om å ringe
Hiam. På telefonen forteller hun at Hebron har blitt okkupert
i løpet av natten.
- I natt okkuperte de hele byen. Panser-vogner kjører
rundt i gatene. Åtte mennesker er blitt drept, og enda
flere skadet. Portforbudet gjelder hele døgnet, og folk
kan bli skutt for å gå ut døren. De har arrestert mange,
og ingen føler seg trygge, forteller Hiam.
- Jeg ville bare dere skulle vite det.
Alt jeg har
Jeg har aldri båret våpen
På min skulder
Eller trykket på en avtrekker
Alt jeg har er en luttmelodi
En pensel som maler mine drømmer
En flaske blekk
Alt jeg har er en klippefast tro og en uendelig
kjærlighet til mitt
folk i sorg
Tawfiq Zayyad
