Å være jøde
Konflikten i Midtøsten er et tema som engasjerer de fleste
studenter. Det er åpenbart at palestinerne er den svake part
og fortjener støtte i sin kamp, og at Israel i den senere
tid har brukt grusomme virkemidler for å bekjempe «terrorisme»
og dermed mistet grunnlaget for mye av den sympatien de tidligere
har hatt.
Det er en naturlig reaksjon å føle sinne over overgrep, likevel
er det viktig at man klarer å skille mellom staten Israel
og det jødiske folk som gruppe. Påstander og kommentarer om
«Jødene» som tidligere ble sett på som rasistiske er nå delvis
aksepterte, og lette å ta som sannheter om man hører dem ofte
nok. Generalisering har alltid vært roten til rasisme, og
dette er viktig å bekjempe uansett hvem den rettes mot. Å
være jøde betyr at du har jødisk mor, eller at du selv har
konvertert til jødedomen. Det betyr ikke nødvendigvis at du
har en jødisk religiøs overbevisning, at du er født med bestemte
egenskaper, eller at du støtter den politikken som blir ført
av Israels regjering. En jøde kan være en fattig bonde i Russland,
en engelsk middelklassegutt som studerer hotellfag for å bli
resepsjonist, en argentinsk kunstner, eller rett og slett
jenta som sitter ved siden av deg på forelesning her i Bergen.
Det kan være Karl Marx som oppfant kommunismen/sosialismen
eller Bob Dylan (som egentlig heter Zimmerman) som synger
om fred og kjærlighet.
Konflikten i Midtøsten er tragisk for alle palestinere og
alle israelere. Alle som bor i dette området risikerer å bli
drept av en bombe eller en soldat. De israelske mødrene risikerer
å miste sin 19 år gamle sønn selv om de ikke stemte på Ariel
Sharon ved forrige valg - som du kanskje ikke stemte på Carl
I. Hagen om han hadde hatt makta i Norge. Hundretusenvis av
israelere er imot den israelske regjering og det som skjer
i dag. De sier sin mening, og de demonstrerer mot denne politikken,
selv om norsk presse ikke velger å skrive så mye om det. Verden
kunne aldri bli et bedre sted om det ikke fantes folk som
engasjerte seg og stod på de svakes side. Å se at så mange
bryr seg om palestinernes skjebne gir håp om at det kanskje
en dag vil komme en løsning på konflikten, selv om den nå
er langt unna.
Men jeg vil be alle som leser dette om å tenke seg om når
de snakker om jødene, det er mye mer relevant å snakke om
Israel, og det som gjøres av landets ledelse. På samme måte
som man ikke skal snakke om muslimene som én gruppe etter
11. september, selv om man er sint. For vi er alle individer,
og den smerten det medfører å bli tildelt kollektiv skyld
for israelsk politikk, kan ikke rettferdiggjøres av palestinsk
lidelse.
Julia Perelstein
Student
01.05.02
|
