Kapitalisme og kakemenn
Kapitalisme og kakemenn Det er tidlig i oktober. Kun et
par uker i forveien var det bading i Hardangerfjorden. Duften
av solkrem, og kroppskuløren fortoner seg fremdeles relativt
fresh. Kontrasten blir stor til de hvite mennene jeg møter
i butikken denne dagen. Albinoer? Nei, hadde det vært så
vel. Det er kakemenn. Bleke og tause ligger de der og skuler
mot meg med stive glasurglis. Panisk snur jeg, prøver å
fokusere på andre ting, sol og utepils. Utelukket! Jeg krasjer
med en palle smultringer. Havrekjeks og kokosmakroner lyser
mot meg fra alle kanter. Det må være en spøk. Jeg løper
hjem og forteller om dagligvaresjokket. Samfunnskritiske
og stolte konstaterer vi at handelsstanden har gått bananas
og at vi i hvert fall ikke skal røre så mye som en sirupssnipp
før desember. En lørdag i november. Jeg er ute på lekkerbiskentokt,
og på uforklarlig vis ramler en pepperkakeboks opp i handlekurven.
– Det kimer nå til julefest, jeg nynner tilfreds og rigger
meg til. – Stopp en halv, pepperkaker tidlig i november,
min vantro venninne griper inn når smaksløkene løper løpsk
og spiller prinsippene et puss. – Og gløgg, er du ikke riktig
klok? Niks. Men de som virkelig lider av mangel på klokskap
er RIMI, Nidar og andre representanter for kapitalismens
høyborg. – Julemarsipan - godteri som gir ekte julestemning!
Javel, men hør på meg sjokolademakere. Dere klarer ikke
å holde folk i julestemning fra tidlig i oktober til over
nyttår. Det går ikke, uansett hvor bredt marsipangrisen
gliser. Julen skal liksom være den koseligste av alle koselige
høytider. Men sjarmen falmer når man får mandel i grøten
første juledag, og kvalmen stiger bare ved tanken på det
glisende godtedyret som venter i premie. Desember nærmer
seg. Pepperkakeboksen skal åpnes og gløggen skal sprettes.
Endelig kan jeg ledes inn i fristelse med æren i behold.
Som jeg skal kose meg, etter uker og måneder med tort og
svie. – Men, kjære handelsstand, kan jeg få slippe kakemenn
i bikinisesongen neste år. Er det for mye å be om?
27.11.02
