Klokka er ti over sju, og deLillos er
inne i siste fase av lydsjekken. Lars Lillo-Stenberg synger
skralt og sakte om en stefar han ble litt glad i. Det
er ganske fint, og overdøver nesten helt Håvard Hærnes’
innbitte banning.
Almost Famous
Håvard er altmuligmann for deLillos og har
nettopp revet løs en bit av en gitar. Det var det slett
ikke meningen å gjøre, så nå står Håvard og prøver å lime
fast biten igjen mens han nyter limet i fulle drag. –
Åh! Detta limet funker! Fit-te-høl! Jævlig bra greier,
stønner Håvard, og ruller med øynene, smiler, tar et nytt
magadrag fra limet. – Vil dere også ha et drag? Med hevede
øyenbryn rekker han fram dunken med lim. Ingen skal kunne
komme her og si at Håvard er gnien, det er sikkert.
Litt sånn Almost Famous
Et par timer tidligere: Håvard står på scenen og peker.
En sju-åtte mennesker sleper store og tunge kasser i ulike
retninger, alt etter hvor han peker. – Hei! Er det dere
som er fra studentavisen? Håvard kommer sprettende ned
fra scenen. – Jeg forsto det sånn at dere egentlig ville
følge oss i bussen? – Ja, det var planen. Litt sånn «Almost
Famous» sier jeg, men jeg tviler på om Håvard hører. Han
er allerede midtveis i neste setning. – Det kunne sikkert
vært greit det, men vi hadde litt dårlig plass. Dessuten
er det bedre å være litt for seg sjøl når en er trøtt
og fyllesjuk, veit du. Lene seg litt tilbake og se en
film, skjønner? Bandmedlemmene er visstnok på hotellet
ennå, så vi finner oss en plass langs veggen og setter
oss til å vente. Egentlig passer det ganske bra at bandet
ikke er her. Jeg vet nemlig ikke helt hva jeg skal spørre
dem om. Jeg har foreløpig bare et par spørsmål. De er
gode spørsmål, bevares, men det er grunn til å tro at
det vil bli litt tynt.
Bange anelser
Bakerst ved veggen sitter Mats Davidsen (15). Også han
venter på at bandet skal dukke opp. Han er her fordi han
holder på med et prosjekt om deLillos på skolen. Og han
stiller mye bedre forberedt enn meg. Uten å gjøre noe
stort nummer ut av det, drar Mats fram en liste med 29
spørsmål. Mange av dem er mye kulere enn mine. Jeg blir
imponert. Imponert og ikke så rent lite nervøs. Det slår
meg at jeg må sørge for å få huket tak i gutta før Mats
gjør det. Hoppe etter Wirkola, og alt det der.
Nostalgi
Det sitter en kar nedenfor miksepulten som ser ut akkurat
som en roadie. Det viser seg å stemme. Tom Sandlien har
vært på turné i 25 år, med mange forskjellige band. –
Tom, du som er roadie, du har vel noe sladder å fortelle
om deLillos? Noe jeg kan skrive om? Finner de på noen
sprell i bussen? – Nei, sprell? Disse gutta? Nehei...
de hører på Elvis, de. Som regel. Ser en film, kanskje.
De er ordentlig hyggelige folk, altså. Det blir fort tydelig
at jeg ikke kommer til å få noen skandaler ut av Tom.
Jeg bestemmer meg der og da for at det beste nok er å
la Mats starte intervjuet. På den måten kan jeg stjele
noen av hans spørsmål, late som om de er mine egne. Det
er en slu plan, og den gir meg en god og varm følelse
innvendig. Dette skal gå bra, tenker jeg, og lener meg
tilbake, slapper av, snakker med Tom. Og Tom, han er en
hyggelig fyr, det er ikke tvil om det. Han synes deLillos
er «greit nok», men han har vært med på mer spennende
ting. «Whitesnake», sier han forsiktig, og blir drømmende
i blikket. Det var tider, det.
|
 |
Funker som faen. Håvard Hærnes limer en ødelagt
gitar og planlegger nachspiel.
|
| |
 |
| |
spørsmål 15. – Hvordan klarer dere å holde vekta
såpass godt oppe når dere svetter så mye på scenen,
spør Mats Davidsen (15) Øystein Paasche og de andre
i deLillos.
|
Tillit
Jeg er en eller annen plass nede på kontinentet med Tom
og Whitesnake når deLillos’ trommis Øystein Paasche uten
forvarsel begynner å hamre sporadisk på trommesettet.
Paasche har, som den første i bandet, dukket opp i konsertlokalet,
og det uten at noen fikk det med seg. Nå er han i full
gang med lydsjekk og utenfor enhver journalists rekkevidde.
Men se der, plutselig står Lars Beckstrøm og Lars Lundevall
midt på gulvet. Beckstrøm er bassist, Lundevall er gitarist,
og bakfulle er de for anledningen begge to. Med tjukke
jakker og skjerfene godt rundt halsen skuler de rundt
i lokalet. Mats ser nervøst opp på meg og forklarer at
han har tenkt å holde seg litt i bakgrunnen, så kan jeg
bare begynne intervjuet. – Så kommer jeg inn litt sånn
etterhvert, sier han og svelger. Mats, den sniken. Han
har tatt planen min. Jeg vurderer å la være å late som
om jeg fremdeles behersker situasjonen. Men Mats ser virkelig
ut som om han stoler på meg. Min fotograf ser ut som om
han stoler på meg. Og Tom, vel, jeg vet jo at Tom stoler
på meg. Alle ser de på meg, og så på Beckstrøm og Lundevall.
Og der står Beckstrøm, og der står Lundevall, og de ser
ut som om de forventer at noe skal skje.
Kul plakat
Beckstrøm og Lundevalls bakfulle hoder klarer ikke å være
lenge i samme rom som en som skal finjustere lyden fra
en skarptromme, så vi går utenfor. Der småprater jeg med
Lundevall mens jeg utålmodig venter på at Mats og hans
29 spørsmål store kavaleri skal komme støttende til. Samtalen
går trått. Etter et par minutter oppdager jeg til min
fortvilelse at sniken Mats har begynt å intervjue Beckstrøm
på egen hånd. Og sannelig, er det ikke selveste Lars Lillo-Stenberg
som har ankommet, og sannelig, har han ikke satt seg ned
med Beckstrøm og Mats? Og sannelig, ser det ikke ut som
om praten går livlig dem i mellom? Jeg og Lundevall står
en liten stund til og later som om vi har noe å snakke
om, men vi har jo ikke det. Vi ser på hverandre og så
ser vi på veggen. Lundevall bemerker plakaten til Datarock.
– Det var en ganske kul plakat, sier han. Vi ser på hverandre.
– Ja, sier jeg, nikker litt. – Den var ganske kul. Vi
ser på veggen igjen. Det er ingen flere plakater å bemerke.
Lars blir litt forundret
– Er dere naive?, spør Mats, og bøyer seg over arket,
med pennen klar for å notere svaret. En tydelig sliten
Lillo-Stenberg velger å svare ved å fortelle om hvordan
psykologer oppfattet den første plata som et uttrykk for
suicidale tanker. – De mente tekstene var et rop om hjelp,
sier han, og Mats noterer sirlig et «nei» på spørsmål
nummer 23. Han blir stående en stund før han ser opp på
meg og forklarer at – du må gjerne stille Lars noen spørsmål
du også, hvis du vil det. Jasså din snik, tenker jeg stille,
så du har fått opp selvtilliten nå? – Hvilken deLillos-plate
liker dere best? fortsetter Mats, før han igjen kryper
sammen i utgangsstilling. Lillo-Stenberg er ikke sikker,
og snakker først om debuten «Suser avgårde», så om «Hjernen
er alene». Han ender opp med å si at akkurat nå hører
han mye på «Midt i begynnelsen», den siste plata. Jeg
skjønner at dette er mitt øyeblikk. – Du Lars? I et intervju
med VG sa du at du kunne høre på dine egen låter «hvis
du fikk tid til å forberede deg først». Hva slags forberedelser
er det da snakk om? Lars ser litt forundret på meg. –
Har jeg sagt det? Det kan jeg ikke huske. – Det var i
et intervju med VG, der du sa at..., vel, du sa det jeg
sa nå. I sted. Der sa du det. I intervjuet, altså. Det
med forberedelsene. – Det må være en misforståelse, sier
Lillo-Stenberg sakte. – Det er mye misforståelser i media,
vet du.
Nachspiel
Håvard banner og fikler med gitaren. Tilbyr oss et sniff
av limet, holder det fram under nesa på fotografen som
blir stående og riste på hodet som en nysende hund. Jeg
står to meter unna, men kjenner symptomer på hodepine
allerede. Mats merker trolig ingenting, han har store
øyne og er helt oppslukt i deLillos og lydsjekkversjonen
av låta «en stefar» fra den nyeste plata. – Det funker
jo faen meg med en gang! Dette limet, proklamerer Håvard,
skal garantert med på nachspielet i kveld! Vi sier farvel
til Håvard som har fått lim i håret, og går ut mot frisk
luft. I det vi kommer ut på gata igjen begynner jeg så
smått å lure på om ikke Tom vet litt mer enn han har fortalt
meg.
