 Studentene
ved verdens utdanningsinstitusjoner har hatt stor innflytelse
på samfunnsutviklingen de siste århundrene. Revolusjoner og
reformer har sprunget ut av progressive og kunnskapsrike universitetsmiljøer
og disse miljøene har levert tenkere og ideologer til de fleste
maktkonstellasjoner i den vestlige verden. Vi ser samtidig
at Asia, Sør-Amerika og deler av Afrika opplever en lignende
utvikling, skriver Tarjei Ytrehus Bjørkly, DAK-representant.
Avmakt og makt
I Norge, som i de fleste velstandsnasjoner,
har tilfredsheten lagt en effektiv demper på det politisk
skapende engasjementet. En fragmentering av engasjementet
er resultatet og massebevegelsene har blitt unntaket fremfor
regelen. Det ligger i utgangspunktet ikke noe negativt i tilfredshet,
men dersom denne medfører apati og passivitet - eller til
og med egoisme og tapte ressurser - blir samfunnet som helhet
den store taperen. Lokalt, ved Universitetet i Bergen, i organisasjoner,
og blant aktive studenter generelt oppstiller dette nye utfordringer
for oss som ønsker å påvirke og delta der beslutninger fattes.
Under vil noen virkemidler fremheves og enkelte løsninger
skisseres.
Ikke alle kamper kan vinnes - i hvert fall ikke
samtidig. Klare realistiske målsetninger må til for å nå fram
i mylderet av gode formål og hensikter, og det vil alltid
være nødvendig å sortere og gradere. Det Akademiske Kvarter
er i så måte et godt eksempel på at det nytter å prioritere
mellom gode formål. For noen år tilbake, da Kvarteret slet
med dårlig økonomi, ble stor fokus rettet mot oppgaven med
å gå i overskudd. Selvfølgelig har en slik innsats gått på
bekostning av andre oppgaver, men man kan nå skilte med solid
egenkapital, som igjen muliggjør dagens hovedprioritering:
En utvidelse av areal og dermed et bedre tilbud til brukerne.
Selv med målsetningene klart fundert er veien frem mot gjennomslag
knapt begynt. Alle prioriteringer må nødvendigvis basere seg
på kunnskap. Faktakunnskap om den enkelte saken eller formålet
er et viktig moment, men også kunnskap om beslutningssystem
og om hvem som er nøkkelpersoner tilknyttet systemet vil være
essensielt. Hvis Studentrådet ved UiB ønsker flere studentboliger
til Bergen nytter det lite å ta opp problemstillingen med
Jan Simonsen i KUF-komiteen på Stortinget. Han vil neppe havne
i en posisjon der han har nevneverdig makt over denne beslutningen.
Virkemidlene må rettes mot makten. Enten direkte eller ad
omveier. En av styrkene til Studentrådet de senere årene har
vært nettopp den brede politiske sammensetningen som gir kanaler
inn i de fleste viktige partisystemer. Gjennom aktiv bruk
av disse kanalene har man i inneværende år fått gjennomslag
for en mer rettferdig tildelingsmodell av boliger som vil
komme bergensstudentene til gode.
I søken etter disse «nøklene» til systemets
irrganger viser organisasjonene og andre grupperinger sin
styrke sammenlignet med enkeltpersoner. Bredde og kontaktnett,
kombinert med kritisk masse og innflytelse gir mulighet til
å påvirke parallellt på flere nivåer. Kombinasjonen mellom
aksjoner, lobbyvirksomhet og mediearbeid - basert på solid
faktakunnskap og grundige prioriteringer er uslåelig. Varsomhet
må uansett utvises. Aksjoner bør være riset bak speilet og
bør være løsningen kun der dialogen feiler. Dersom man tyr
til drastiske virkemidler vil risikoen alltid være at «motparten»
kryper ned i skyttergraven og at saken ikke vinner frem. Et
mulig pluss vil her være oppmerksomheten man får rundt saken,
men faren for negative utslag vil alltid være til stede. Et
godt eksempel er i så måte den etter hvert tradisjonelle studentaksjonen
mot statsbudsjettet. I en årrekke har vi protestert trofast
mot hvert eneste fremlagte statsbudsjett, og effekten av disse
demonstrasjonene har begynt å falle. Uten et klart budskap
med bred oppslutning og en god grunn for å marsjere i gatene
kjenner alt for få av studentene seg igjen i krisemaksimeringen.
Et eksempel på at aksjoner fungerer er bussaksjonen
vi gjennomførte i 1999. Etter at forhandlingene og dialogen
med fylkeskommunen om studentrabatt på bussen brast, gikk
vi til innkjøp av en buss for å vise dem at det ikke var så
dyrt å drifte en buss som de hevdet. Dyrt var det nok, men
oppmerksomheten om aksjonen fikk fylkespolitikerne - og senere
rikspolitikerne - til å interessere seg for emnet og til slutt
gi oss det vi ville ha. Oppfølging og kollektiv hukommelse
er blant de største utfordringene for engasjerte studenter.
De fleste større målsetninger tar lang tid å oppnå og studentmassen
er flyktig og travel. Videreføring av sakkunnskap mellom nye
og gamle aktive studenter er vitalt for å få gjennomslag for
saker der saksgangen er lang og omfattende. Da NSU-Bergen
startet arbeidet for at studentene skulle omfattes av arbeidsmiljøloven
for flere år siden ante ingen av oss at avklaringen lå flere
år frem i tid. Heldigvis har vi bevart kompetansen trass i
årlige utskiftninger av tillitsvalgte og som den observante
Studvestleser kunne se i forrige utgave holder vi fortsatt
koken. Arbeidsformer og nettverk må også videreføres hvis
man skal kunne nå opp i mylderet av pressgrupper og andre
med gode eller mindre gode hensikter.
År etter år ser vi nye tillitsvalgte i Studentrådet
fremme forslag til endringer av arbeidsformer. De samme forslag
var gjerne fremmet av en annen tillitsvalgt året før, og slik
går debatten i rundgang. Samtidig ser vi ressurspersoner forsvinne
ut av systemet og ta sine nettverk og kunnskaper med seg uten
at disse videreføres til etterkommerne. Konklusjonen er at
kombinasjoner av påvirkningsformer stort sett er det beste
virkemiddel for å vinne frem og at utfordringen for engasjerte
studenter i all hovedsak består i å skaffe bredt engasjement
og sørge for internopplæring og annen videreføring av kunnskap.
27.11.02
|
