Plateanmeldelser av bergensband

Løssluppent og lekent

Kaptein Kaliber
«Pop Ultra 2»
(syv tommer)
Tellé Records/Tuba

To tromsøværinger bosatt i Bergen lager leken elektronika. Høres det kjent ut? Kaptein Kaliber består av David Aasheim og John Hegre. «Pop Ultra 2» er deres andre utgivelse i en trilogi på tre picture disc-er som skal gis ut på Tellé Records, selskapet som i sin tid ga ut Röyksopp. En vakker elektronisk perle åpner det hele med en vokal som sender assosiasjoner til selveste Beck. Kaptein Kaliber får som vanlig hjelp av etablerte musikere i Bergen, men det opplyses ikke om hvem disse er. På «Pop Ultra 1» møtte vi en gruppe fullstendig blottet for grenser. Det er ikke like vågalt og utfordrende denne gangen, men det er minst like bra. I løpet av en drøy halvtime tar Kaptein Kaliber deg med på en reise innom lo-fi, støy, house, og både kjølig og varm elektronika. Og best av alt, de klarer å holde deg interessert nesten helt til slutt. Du veit aldri hva som venter etter neste tone, strofe eller lyd. Med unntak av de to siste låtene, er dette en spennende utgivelse. De siste sangene mangler den galskapen, overskuddet og kreativiteten som preger de første sporene. Det betyr ikke at de er dårlige, bare noe ordinære. Litt sånn som Liverpool: De vinner kamper, uten at de underholder på noen som helst måte. Tredjelåten, «Transport», begynner i et slentrende tempo med en skranglete vokal, før det etter hvert bygger seg oppover mot en mektig støy-affære. Kaptein Kaliber leverer stemninger selv Death In Vegas ville vært stolte av. Kaptein Kaliber tar igjen sjanser, og de kommer veldig godt ut av det på «Pop Ultra 2». Dette er elektronika for deg som har innsett at kultur er mer enn Torsdagsklubben og VG-lista.

Tekst: Trond Anders Fossum

Variert Whopper

Whopper
«W» (Ep)
Rec90

Det er et variert utvalg låter Whopper presenterer på sin nyeste Ep, «W». De seks sporene gir oss blant annet en dose støypop («Neddie Nicotine», «I`ll Be Gentle»), en skeiv ballade («A Lovesong to End All Lovesongs») og en tilbakelent, melodiøs poplåt («Shine»). Men det er først og fremst tittellåten som skal selge denne platen, og forhåpentligvis gi dem spilletid på radioen. «W» har absolutt kapasitet til begge deler. De første sekundenes gitarklimpring, enkle trommebeat og markerte vokal gir raskt assosiasjoner til både Cake («Frank Sinatra») og The Strokes («Is This It»). Men når bassen henger seg på og gitaren vrenges, forvandles «W» til en energisk og entusiastisk rockelåt. Tittellåten treffer der den skal og blir sittende i øret etter et par gjennomlyttinger. Antageligvis det riktige singelvalget, men for en som har tålmodighet til å lytte flere ganger, er favoritten lenger ute på platen. «Shine» er i utgangspunktet en enkel poplåt, men et sparsommelig, effektfullt arrangement og en fin melodi gjør at det er den sangen som vokser mest. Hvis jeg hadde vært i posisjon til å gi Whopper noen velmente råd, ville jeg antageligvis bedt dem om å tenke over arrangementet på noen av sangene. Det enkle, mer lekne, er ofte det beste, og det gjelder også her. Særlig skulle jeg ønske at man visste å begrense vrengen på gitaren på noen låter, for ikke å drukne resten av bandet. Men, når det er sagt, «W» er et godt stykke arbeid som lover bra for bandets konserter fremover.

Tekst: Ewoud van Veen

Smygende 80-talls flørting

Lorraine
«Twenty Years Under Water»/ «Sold Out»
(syv tommer)
Rec90

Bergensbandet Lorraine er ute med sin debutsingel på plateselskapet Rec90. Det ambisiøse orkesteret bestemte seg for en tid tilbake å ofre alt på musikken, og resultatet foreligger nå. De beskriver musikken sin som «kompromissløs elektrorock». Og det er ikke vanskelig å være enig i det. Singelen er på syv tommer blå vinyl og er trykket i 500 eksemplarer. Låten «Twenty Years Under Water» har tidligere vært utgitt på samleplaten «This Is Norway» som Rec90 gav ut tidligere i år. Her hører man helt klart 80-tallsinspirasjonen, ikke bare fra band som Depeche Mode og The Cure, men også fra band som Duran Duran med den litt sleske disco-beaten og synthmellomspillet. B-siden «Sold Out» er det adskillig mer driv over, med mer gitar og mer aggressiv tromming. Igjen farger 80-tallet lydbildet litt. Men det er heller ikke ulikt det som svenske Kent driver med om dagen. Låten har absolutt hit-potensial, og burde være aktuell for listing på for eksempel Petre. Lorraine driver nå og turnerer Tyskland med Sister Sonny og Poor Rich Ones. Singelen er før øvrig produsert av Bjarte Ludvigsen fra sistnevnte band. Bandet kommer med en EP rett på nyåret kalt enkelt nok «Lorraine EP». Og jeg gleder meg litt til det.

Tekst: Raymond Tungesvik

Tamme toner fra El Regn

El Regn
«Stein igjen»
Rec90

Kultbandet El Regn leverer med sitt siste album «Stein Igjen» en svak oppfølger av «Steinbyen». El Regn satte med sin forrige utgivelse «Steinbyen» en ny standard for norsk psykedelia på 80-tallet. «Stein Igjen» er langt fra på høyde med forrige album, og tekstene mangler den politiske snerten som har preget El Regn tidligere. Åpningssporet «Tante Emma» er på mange måter representativt for resten av albumet. Med Bergen og bykultur i sentrum, utforskes verdi- og moralspørsmål. Selv om sanger som «Smilet» og «Halliken Billy» inneholder snev av samfunnskritiske spark, blir albumet tekstmessig tamt. Musikalsk sett holdes en jevn god kvalitet på instrumentalsiden, men flere av melodiene er tydelig inspirert av egne og andres klassikere. Totalt sitter jeg igjen med det inntrykket at albumet til tider blir litt småbanalt. «Stein Igjen» er perfekt til vorspiel før man skal pløye Bergens brune barløype, eller til et studium i Bergens populærkultur og visesangstradisjon. Men albumet er nok kun av stor interesse for trofaste fans.

Tekst: Marie Palm

Studvest
følger saken:

Nytt
Studentsenter

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 10

Lånekassen

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11

Kollektivrabatt

Siste artikkel:
18. september 2002
Antall artikler: 14