 I
en del sammenhenger går det frem at mange kvinner i dag synes
8. mars-markeringen er overflødig: I Norge har vi oppnådd
likestilling på de fleste områder. Mannsforskere fremhever
at kvinner er i flertall på universiteter og høgskoler, og
at det nå er på tide å problematisere gutters og menns situasjon
i utdanningssystemet. Dette kan jeg for så vidt være enig
i, men det er mulig å ha flere tanker i hodet på en gang.
Samtidig er jeg ikke enig i at likestillingskampen er overflødig,
skriver Hildur Ve, professor emeritus på sosiologisk institutt
ved Universitetet i Bergen.
Kvinner i akademia
Det er omkring 25 år siden kampen for å øke
kvinneandelen blant staben på universitetene og høgskolene
begynte. En hel del har skjedd siden den gang. I dag er fokus
særlig rettet mot andelen kvinnelige professorer. For min
del opfatter jeg det imidlertid som viktig å fortsette med
å ha et årvåkent blikk på forholdene for kvinner på alle nivåer
i akademia.
Det er for eksempel problematisk å spå om virkningene
for kvinner av den såkalte kvalitetsreformen. Den er gjennomsyret
av nyliberalistisk tenkning. Begreper som effektivitet og
konkurranse skaper forestillinger om miljøer hvor det vil
bli liten plass til å ta vare på de gode sosiale relasjonene.
Både mine egne erfaringer og forskning kan tyde på at det
er viktig for kvinner med vennligsinnede kolleger rundt seg,
som har tid til å vise interesse for det en holder på med.
Ut fra en annen synsvinkel er det skremmende at det - selv
om det ikke har gått igjennom - har vært foreslått aldersbegrensning
for doktorgradsstipendier, eller nye pensjonsordninger som
ikke gagner kvinner.
Videre vil det bli spennende å se hvilke virkninger
kvalitetsreformen vil ha på retninger innen for forskningen.
Nytteargumentet som svever over vannene gjør en urolig. Hvem
skal bestemme hva som er nyttig?
I 1988 skrev Gudmund Hernes i den sentrale utredningen
«Med viten og vilje» at vi får ikke nok kompetanse ut av befolkningens
talent. Når han definerte begrepet kompetanse, dreiet det
seg i første rekke om hva som ville øke nasjonalproduktet,
og særlig hva som ville gjøre Norge mer konkurransedyktig
i forhold til land som «det er naturlig å sammenligne seg
med». I forhold til alle de viktige, mellommenneskelige problemene
vi strever med er en slik målsetting problematisk. Hva med
for eksempel de alarmerende tallene for drap på kvinner? Eller
unge jenters spiseforstyrrelser? Det er viktigere enn noensinne
at det finnes andre oppfatninger om hva som bør være forskningens
retning enn siviløkonomenes.
Generelt sett er det således etter min mening
fremdeles av stor betydning at det finnes et stort antall
kvinner i vitenskapelige stillinger på de ulike universitetene
og høgskolene. Dermed blir det mulig med kvinnelige representanter
i utvalg og råd som utdeler forskningsmidler. Videre må kvinnene
på de ulike fakultetene og instituttene være aktive når stillingsbetenkninger
utarbeides, og når ansettelseskomiteer settes sammen, noe
som igjen forutsetter at der er et tilstrekkelig antall kvinner
på ulike nivåer i akademia.
Kvoteringsregler spiller også en rolle. Jeg
ser at mange kvinner vegrer seg for å bli kvotert inn i stillinger;
de vil få jobbene fordi de er de best kvalifiserte. For min
del har jeg sittet i en del ansettelseskomiteer, og vet hvor
ofte det er komplisert å bestemme, med 100 prosent sikkerhet,
at en søker er bedre kvalifisert enn en annen. Det må svært
ofte til en viss grad dreie seg om skjønn. Samtidig er det
mye god forskning som viser at kollegiale nettverk mellom
menn virker som en slags uformell kvotering for mannlige søkere.
Dette understreker et annet poeng, nemlig at et økt antall
kvinner på universiteter og høgskoler gjør det mulig å danne
aktive kvinnenettverk.
Dersom det dreier seg om interesse for faglig
stoff om kvinner og kvinneforskning, er det særlig betydningsfullt
at det finnes kvinner på alle nivåer innen de aktuelle fagene.
Dette henger sammen med at det er kvinner som forlanger kvinnerelevant
pensum, kvinner som skaper forskningsprosjekter som rekrutterer
kvinner som forskningsassistenter, kvinner som tilbyr veiledning
i kvinnerelevant stoff og så videre.
Det er også en sentral forutsetning at det finnes
forskningsmidler, enten frie midler som enkeltforskere kan
søke, eller forskningsprogrammer innrettet mot kvinneforskning.
Dette betinger at det er «oppegående» kvinner også utenfor
universitets- og høgskolesystemet som tildeler penger til
forskning.
Det ser ut for meg at det alltid vil være nye
utfordringer i kvinnekampen. Akkurat i denne sammenhengen
kan det være på sin plass å sitere Bjørnsson: «Fred er ei
det beste, men at man noe vil».
12.03.03
|
