Verden i bagasjen
Som treåring var det to typer musikk Gabriel
Fliflet ville høre på radioen. Korpsmusikk og svensk gammeldans.
Det endte med besøk på legevakten. Og siden med egen folkemusikklubb
i Bergen.
 |
I vill ekstase danset lille Gabriel rundt
på gulvet hjemme i Lund i Skåne. Rundt og rundt, helt
til han stanget hodet i pappas skrivebordskuff. Det ble
tårer og rabalder og flere sting i panna. Men Gabriel
lot seg ikke skremme.
– Da jeg var syv år tok min far meg med til musikkbutikken
for å prøve instrumenter. Jeg prøvde først en trompet,
men fikk ikke lyd i den. Ekspeditøren sa jeg måtte lage
prompelyder i trompeten. Det syntes jeg var forferdelig
pinlig, så da ble det trekkspill i stedet, humrer Gabriel
Fliflet. Det har han ikke angret på siden. Den selvlærte
og humørfylte virtuosen lever i dag av musikken. Han har
laget og spilt norsk og multietnisk musikk med en rekke
band, og samarbeidet med enda flere musikere. I 1994 fikk
han Vossajazz-prisen, i 2000 Statens arbeidsstipend. Han
har drevet folkemusikkbar i Bergen i flere år, de siste
årene som musikalsk vert på Folkemusikklubben Columbi
Egg.
Inntrengeren
Det er lørdag kveld på Michels i Øvregaten 12, hvor Columbi
Egg holder til. Lokalet er fullt. Gjester i alle aldre
sitter langs langbordene og i baren. Gabriel reiser seg
og introduserer kveldens gjester, sigøynerorkesteret Bengalo
fra Trondheim. Publikum er helt stille, konserten skal
begynne. Da skjer det noe. Døra fra gata går opp og en
storvokst mann kommer inn i lokalet. Gabriel blir stående
og måpe, før begge bryter ut i latter og ekte gjensynsglede.
– Noen må hjelpe denne mannen inn med instrumentet hans!
Mannen er sigøynermusiker fra Ungarn. Han var på besøk
i Stavanger da han fikk høre at gamle venner skulle spille
morsom musikk i Bergen. Ett minutt på ni står han der.
Med et drog av et slaginstrument ventende ute på gata.
Han har kjørt bil fra Stavanger. Bengalo drar i gang konserten.
Etter pausen er ungarsk venn med snodig piano på plass.
Gabriel finner fram trekkspillet sitt. Det går slag i
slag med skeive takter og ungarske, jødiske, greske og
norske rytmer om hverandre. Fra tristhet, ettertanke og
melankoli, til full forrykende fest. Lokalet koker. Publikum
lytter oppmerksomt. Det er vanskelig å sitte stille. En
gruppe reiser seg og begynner å danse gresk dans innimellom
bord og mennesker. Etter hvert går konserten over i jam.
Den som har lyst får være med. Eksotiske verdenshjørner
er hentet hjem til en regnfull gate i Bergen.
Mistenkelige musikere
For 10-15 år siden, før Gabriel startet folkemusikkbar,
følte han noen ganger at han bodde i feil land. Så lenge
han kan huske har han vært provosert over hvor stivt og
traurig det kan være på norske utesteder.
– Det hendte ganske ofte at jeg tok med meg noen folk
og instrumenter ut på byen, rett og slett for å ha det
litt gøy. Vi var noen ganger på Wesselstuen, men det var
definitivt ikke populært. Det aller beste vi kunne håpe
på da var at vi aller nådigst fikk lov av kelnerne til
å holde på med det jævlige bråket. Hvis vi da ikke ble
bedt om å holde kjeft. Så det sluttet vi med ganske fort.
I de fleste andre land i verden er det å synge og spille
på et utested noe av det mest naturlige man kan gjøre.
På Shetland kan du for eksempel bestille en pint of lager,
og en skarptromme. Bak disken på puben har de fele, trekkspill
og tromme som de låner ut. Hehehe, så kan de som ønsker
det sitte og dælje løs i kroken, mens verten kommer bort
i faste runder med drikke og klapp på skulderen, fordi
du sitter der og lager stemning. Men i Norge er det å
gå ut og spille på et utested, uten å ha betalt, så vanvittig
mistenkelig. Det bare tyder på at du må være totalt talentløs,
og ikke riktig vel bevart, hahaha. Gabriel Fliflet er
usedvanlig gjestfri. Han byr oss på rar og god te i huset
sitt på Skjold i Fana, hvor han bor med kone og barn.
Og viser oss platesamlingen sin med musikk fra hele verden.
Hans mor er finlandsk-svensk, og familien flyttet først
til Bergen da Gabriel var seks år gammel. Faren pleide
å sitte hjemme ved pianoet og synge ungarske sanger, som
Gabriel likte, og lærte seg. Han tar på oppfordring fram
trekkspillet sitt. Spiller en varm og vakker rumensk melodi
med lukkede øyne. For Gabriel er et liv uten musikk utenkelig.
– Nei, da hadde det gått dårlig. Og så er det jo et privilegium
at jeg kan leve av det. Siden jeg har en så kraftig revmatisk
sykdom blir jeg sliten av de fleste andre ting jeg gjør.
Musikken er det eneste jeg kan holde på med der jeg normalt
får mer energi tilbake, slik at jeg føler meg bedre når
jeg er ferdig med å jobbe enn før jeg begynte.
Energiforsyning
Er det noe som kjennetegner Gabriel Fliflet, så er det
nettopp den enorme vitaliteten. I dag er han mest kjent
som den ene halvdelen av bergensduoen Fliflet/Hamre. I
1991 ringte Gabriel til Ole Hamre og spurte om han hadde
lyst til å være med og spille snål musikk. De to vennene
skapte sin helt særegne, eksperimentelle musikkstil med
den pussige og utradisjonelle sammensetningen av trekkspill
og slagverk. Med elementer fra dundrende balkantoner,
finske jenkaer fra 60-tallet, bulgarsk bondemusikk, norsk
Ivar Aasen-allsang, jødiske mollstemte melodier, serbisk
sigøynermusikk, spilt på en veldig bergensk måte. Dette
er bare noe av hva Gabriel Fliflet (trekkspill/vokal)
og Ole Hamre (slagverk, melodika, sang) drar i gang. Kjennetegnet
av en lekelyst og en innlevelse som har fått pressen til
å øse av ros og lovord. Men Gabriel innrømmer at det kan
være vanskelig å få spilleoppdrag på steder der folk ikke
kjenner til dem:
– Nei, det er i grunnen håpløst. Jo mer jeg forteller
om musikken vår på telefonen, desto verre høres det ut.
Hahaha. Hvem vil gå og høre på noe sånt da? Jeg mener,
jeg ville jo vært skeptisk selv, for å si det mildt. Vi
er i grunnen avhengig av at folk hører oss i levende live.
Etter omfattende turné- og festivalvirksomhet både i Norge
og utlandet, og etter tre plateutgivelser og egen programserie
på NRK i 1996-97, er det mange som etter hvert har fått
med seg Fliflet/Hamre. Men fortsatt er de mest kjent på
Vestlandet, ikke minst på grunn av flere besøk på Nattjazzen
og Vossajazz. Foruten å spille alene har de også samarbeidet
med musikere som Knut Reiersrud, Kari Bremnes, Annbjørg
Lien, Frode Alnæs og Jan Eggum.
Musikalsk avvæpning
– Ønsker dere å sjokkere publikum?
– Ikke sjokkere akkurat, men vi forsøker å gi publikum
overraskelser hele tiden, og trekke nye ting inn i musikken,
som drar i ulike retninger. Jo særere musikk jeg skal
presentere på Columbi Egg, desto mer forsøker jeg å få
til en ledig stemning på forhånd. Jeg sparer de beste
vitsene til de særeste utøverne, hehehe. Mye av den norske
folkemusikken er kompleks og avansert, og ikke særlig
lett tilgjengelig. Det du minst av alt ønsker som publikum
er å føle deg dum, ikke sant. Det gjør man gjerne når
man hører musikk man ikke kjenner til. Så da gjelder det
å få folk til å slappe av og føle at det ikke er noe farlig.
Gi publikum luftehull innimellom det avanserte og eksperimentelle.
Gabriel mener Norge er et heldig land i så måte.
– Det som er så tiltalende med musikklivet i Norge er
at det er veldig udogmatisk og fordomsfritt. Sjangrene
er mye mer åpne i forhold til hverandre enn normalt i
utlandet. I Norge kan du ha både jazz, folkemusikk og
blues om hverandre, du kan spille ting som appellerer
til både hodet, beina og hjertet på én gang.
Etnisk med Real Ones
Gabriel tror Norge må være det beste landet å være frilansmusiker
i. Han viser ivrig fram Real Ones’ siste plate.
– Disse guttene er prototypen på den positive utviklingen
som skjer i Norge for tiden. De har spilt sammen siden
de var små. Den ene dagen spiller de folkemusikk, den
neste dagen pop og rock. De beveger seg fra den ene sjangeren
til den andre, og uansett hva de gjør, så er det kjempemusikalsk.
Sammen med to av guttene, Jørgen Sandvik på gitar og David
Vogt på fele, samt lillebror Kristoffer Vogt på bass,
har Gabriel nettopp dannet et eget band. Med det russikklingende
navnet Novgorod (Nygårds kvartett). De satser på etnisk
populærmusikk fra Finland og Russland fra 50- og 60-tallet.
Det rykende ferske bandet har allerede rukket å spille
sammen på Columbi Egg. Og på Vossajazz blir det nye oppdrag.
– Hva er det som er mest fascinerende med folkemusikk,
synes du?
– Det var en folkemusikkstorhet som en gang sa at det
er to ting du aldri må begynne å diskutere dersom du vil
bevare din mentale helse og dine venner. Det ene er: Finnes
Gud? Og det andre er: Hva er folkemusikk? Hehehe. Jeg
har laget en enkel definisjon. Folkemusikk må være noe
du kan sitte på kjøkkenet ditt og holde på med, og du
skal også kunne gjøre det etter at strømmen er gått. Lite,
tett, intimt og uformelt, ikke sant? Avslutter Gabriel
Fliflet. Mens vi duver ut av stua på Skjold med svingende
sør-serbisk 9/16-delstakt i kroppen.
