Pandoras flatpakke
Jeg tror fullt og fast at om man begjærer sin nestes asen
og oppfører seg generelt småkjipt i det jordiske liv, kommer
man til Ikea når man dør. De som har vært snille og spist
sine fiskeboller med andakt hver søndag kommer antakelig
til møbelmessen i Milano, men alle vi andre er dømt til
å håndtere flatpakker hver eneste dag resten av evigheten.
Det er ikke det at jeg ikke liker møblene. Alt jeg eier
og har og noensinne kommer til å kjøpe har sitt opphav dypt
inne i de svenske skoger, hvor en gjeng med alver sitter
og skrur fra hverandre fullt brukbare møbler og dytter dem
inn i små pappesker. Like fullt er jeg på randen av nervøst
sammenbrudd etter bare noen få timer i et varehus blant
bordet Palle og cd-søylen Benno.
Jeg blir gående rundt med en mildt undrende mine, mens
jeg på måfå løfter og veier på ting jeg aldri kommer til
å kjøpe. Vil Åbo-lampen gjøre seg i hjørnet? Trenger jeg
flere stearinlys? Er det egentlig billig med 60 kroner for
en halv kilo köttbullar? Til slutt ender jeg opp med noe
jeg absolutt ikke vil ha, og som jeg må tilbake og bytte
et par dager senere. Dermed gjentar hele den grufulle syklusen
seg i det uendelige.
Flatpakker er noe av det mest truende for det mannlige
selvbildet siden renessansen (da alle gikk med parykk og
hvite silkestrømper uansett). Om man ikke klarer å sette
sammen noen plankebiter selv med en utførlig bruksanvisning
og alle skruer hjertet begjærer, trenger man ikke noen Darwin
til å fortelle en at evolusjonstoget har kommet og gått.
Nå er dessverre et av de uunngåelige aspektene ved studenttilværelsen
at man blir nødt til å flytte stort sett hele tiden. Og
det er ikke før man skal pikke sammen pakket sitt at man
finner ut hvor mye kommoden Svälte egentlig veier. Å prøve
å skru fra hverandre et Ikea-møbel for å få det ut av døren
er som å prøve å dele en grevling opp i små, individuelt
fungerende deler. Når alle vi småslemme ankommer det store
Ikea-varehuset i det hinsidige, kan vi i det minste prise
oss lykkelige for at vi ikke var Adolf Hitler eller Dubya
i et tidligere liv. For de står der i Ikea-skjorter og hjelper
kunder som har fått en sofa med bare tre ben, eller som
vil klage på at köttbullene har salmonella.
