Sviket mot den irakiske sivilbefolkningen!
Natt til torsdag 20 mars innledet USA, sammen med «villige
nasjoner» et angrep mot Saddam Hussein for å oppnå den umiddelbare
avvæpning av Irak. Denne aksjonen har vært gjenstand for stormende
kritikk i Norge, så vel som i Europa. Det er min påstand at
dette har mye mer med anti-amerikanisme, enn et ønske om å
hjelpe den irakiske sivilbefolkningen.
Problemet til Irak har vært og vil alltid være (så lenge
han sitter) Saddam Hussein. Han har konsekvent brutt FN-resolusjoner,
angrepet fire av sine naboland og brukt kjemiske våpen. Det
er min mening at han ikke vil nøle med å bruke kjemiske våpen
igjen, dersom det skulle være i hans interesser. Saddam Hussein
har etter FN-resolusjon 1441 (vedtatt i november) nektet å
samarbeide med inspektørene. Denne resolusjonen slår fast
at Irak skal samarbeide etter beste evne for å oppnå den totale
avvæpning. Dette har de ikke gjort og dermed handler ikke
USA mot folkeretten når de nå har angrepet Irak. Hans Blix
har sagt at Irak ikke kan redegjøre for alle våpnene sine,
Saddam sier de er ødelagt. Skulle vi stole på han?
I praksis betyr en reell avvæpning av Irak at Saddam Hussein
fjernes. Er det virkelig noen som så for seg en fremtid for
Irak med Saddam Hussein? Dette har også vært fredsbevegelsen
sitt store problem: Hva vil en gjøre med Saddam Hussein? Svaret
har uteblitt. Istedenfor har bevegelsen valgt å fokusere på
George W. Bush og USA, mens sivilbefolkningen har blitt glemt.
Jeg skal være enig med dem som mener at det er mye som er
feil med amerikansk utenrikspolitikk. Kyotoavtalen og internasjonal
straffedomstol er eksempler på ting som USA burde fått bråk
for, mye mer enn det de faktisk får. Dersom noen ønsker å
demonstrere mot USA pågrunn av disse tingene skal jeg mer
enn gjerne være med. Men, det er ikke det denne saken dreier
seg om. Dette dreier seg om Saddam Hussein og hans regime.
Ønsker man å hjelpe den irakiske sivilbefolkningen, er det
ingen vei utenom å fjerne Saddam Hussein. Om nødvendig med
makt. Fredsbevegelsen har samlet støtte fra det brede lag
av befolkningen, alt fra studenter mot krig, til poeter mot
krig. Store deler av Akademia har også involvert seg mot krig.
Jeg vil spørre fredsbevegelsen om hvordan de definerer fred.
Er fred kun fravær av krig? For meg er fred uten frihet et
meningsløst begrep.
Det har blitt hevdet at Irak kan risikere å gå i oppløsning,
det har blitt hevdet at det er umulig å påtvinge demokrati
utenifra. Det er sant at det er store utfordringer tilknyttet
gjennoppbyggingen og stabiliseringen av Irak. Men uansett
så inkluderer ikke fremtiden til Irak forbryteren Saddam Hussein.
Jeg kan ikke fatte hvordan relativt oppegående mennesker kan
tillate seg å bruk argumentet om at ting er «vanskelige»,
som påskudd for ikke å gjøre noe. Fredsbevegelsen har hele
tiden fokusert på konsekvensene av å gå til krig. Og ja, det
er alltid en risiko for at uskyldige kan dø. Men, hva med
konsekvensene av å ikke gripe inn? Er det noen som tror at
Saddam Hussein plutselig vil bli en snill gutt? Er det noen
som tror at overgrepene ville ta slutt dersom vi lot Saddam
være i fred? En slik kvasi-intellektuell holdning vil ikke
bedre situasjon i Irak. Det er det kun et regimeskifte som
kan.
Saddam hadde 12 år på å samarbeide med FN inspektørene, likevel
var det mange som mente at de burde få mer tid. Tiden for
prating var over for lenge siden. Natt til torsdag 20. mars
var det tid for handling. Saddam Hussein sin tid er over,
og det er det ingen som burde beklage. Det er på tide å bygge
et nytt og demokratisk Irak. Men en ting bør ikke glemmes.
Den såkalte fredsbevegelsen sitt svik overfor den irakiske
sivilbefolkningen!
Eirik Løkke,
Historiestudent
Solaas blir cand. mag.
I siste nummer av Studvest (nr. 9 i 2003) er det ein artikkel
om underskriftskampanjen som er starta til støtte for cand.
mag.-graden. I artikkelen er Linn Seim Solaas intervjua. «Ho
studerer no Kulturvitenskap som tredje grunnfag. Etter å ha
tatt mellomfag i dette ønsker hun å bli cand. mag., men må
ta til takke med en bachelorgrad.»
Det som står, tolkar eg på følgjande vis: Solaas studerer
no kulturvitskap og vil ta grunnfageksamen i dette faget før
sommaren. Dette blir det tredje grunnfaget hennar. Til hausten
vil Solaas så ta mellomfagstillegget i kulturvitskap slik
at ho til jul i år vil ha to grunnfag og eitt mellomfag, og,
må vi tru, ex.phil. og ex.fac.
Dersom tolkninga over er rett og Solaas har studert i meir
enn 3 år, vil Solaas ikkje bli bachelor, men cand. mag. Grunnen
er at Solaas ikkje oppfyller kravet til fordjupning på 90
studiepoeng 1. juli slik reglementet for bachelorgraden ved
UiB krev, og slik studentane blei orienterte om i eit eige
brev som blei sendt ut siste veka i april 2002: «Studentar
som ved starten av haustsemesteret 2003 har avlagt universitets-
og høgskuleeksamenar på minst 180 studiepoeng utan å oppfylla
krava til bachelorgrad, vil få høve til å fullføra studiet
som cand. mag. innan 30.06.05.» (Brevet ligg for øvrig på
følgjande nettside: http://www.uib.no/kvalitetsreformen/student-brev.html
Informasjon om reformen og overgangsordningar finn du og på
http://www.uib.no/kvalitetsreformen/student.htm)
Til slutt vil eg peika på at universitetet har prioritert
og framleis legg vinn på å informera så godt som råd er om
kva Kvalitetsreforma har å seia for studentane. Tips om nye
måtar å informera på, i tillegg til dei vi har nytta til nå,
tek eg difor imot med takk.
Leiv K. Sydnes,
Viserektor for utdanning
Merkevaren «Krig»
Der finnes et utall hjelpeorganisasjoner. Organisasjoner
som mer eller mindre er bygget på et humanistisk grunnlag.
Med eller uten et offisielt religiøst/politisk verdisyn. Tusenvis
av frivillige gjør hver dag en innsats for disse og sine medmennesker.
Selv jobber jeg frivillig for «Røde kors-telefonen for barn
og unge». Barn som er ensomme. Barn som har problemer. Eller
bare barn som utfordrer grenser og som lurer på hva en dildo
er. Og nå også barn som er redde for at bombene på fjernsynsapparatet
skal ramme dem. De kan ha angst for at krigens grufulle virkelighet
skal bli et varig traume opplevet på en satelitts avstand.
At deres mor og far og søster og bror kan komme til å dø.
Det finnes altså et behov for tiltak som kan være tilgjengelige
for barn på deres egne premisser. Hvor de kan søke informasjon
og trøst. NRK informerer også om telefonnummer barn kan ringe
om det skulle være noe de lurer på. Organisasjonene setter
inn ekstra krefter for å imøtekomme behovet. Samfunnet fungerer.
Vi bryr oss. Og da må vi også bry oss om oss selv. Vi må fremme
vår egen sak. Heve vår egen fane og bevise at frivilligheten
fortjener livets opphold. Organisasjonene må kanskje rope
litt høyere enn sine «konkurenter». Det er jo vår egen sak
som er «den rette», må man slutte. Ropene blir sakte voldsommere.
Kanskje skapes der kunstige behov. Et kjent fenomen innenfor
offensiv merkevarebygging som tidligere har vist seg fatale
(Nestlé).
I tiden rundt oss kan vi observere hvordan samfunnsengasjement
blir hurtig og effektivt utnyttet for det det er verdt. Bøssebærerene
er frivillige. Innholdet i bøssene er frivillig gitt og alle
kan håpe på at midlene som genereres blir brukt med samme
intensjoner som giveren besitter. Og nå kommer det store;
men Men, er det slik at bøssebærene skal stå utenfor butikkene,
vinmonopolene, på Torgallmeningen, ved Lille lungegårdsvannet
og over alt der mengder ferdes? Er det slik at visesangeren
skal bruke scenen foran oss frivillige til å reklamere for
musikkplaten sin? Eller at organisatoren skal forklare hvor
mye det koster å arrangere frivilligheten.
Så det er ikke oppfordringene om pengegaver «isolert» sett
som gir oss en bismak, men summen av disse kan fort få en
tilbakevirkende effekt. Lik at vi snart går i tog for å vise
vår motstand mot merkevaren «Krig». Og da vanskeligjøre i
det hele tatt å danne bevegelser som utnyttes kommersielt.
Pål E. Andersen
26.03.03
|
