Lange trapper og sinte botanikere trosses
lett når Amnesty International skal arrangere loppemarked
på Raftohuset. Men hvem har vel påstått at menneske- rettighetsarbeid
er gjort i en håndvending?
 |
November 1999: Olav Ryes vei 19 skrives
inn i historien, til fordel for den flunkende nye adressen
Menneskerettighetenes plass. November 1999: Aung San Suu
Kyis sønn, Kim Avis er på visitt i Bergen. Tilfeldige
sammentreff? Neida, anledningen var ganske enkelt den
offisielle åpningen av Raftohuset. To gamle villaer på
Nygårdshøyden hadde fått en ansiktsløftning, og blitt
til møteplass og ressurssenter for meneskerettighetsarbeid
i Bergen. Menneskerettigheter er et begrep de fleste av
oss kanskje har et noe diffust forhold til. Vi vet at
de er der, vi vet at det er noen der ute som gir blanke
i dem, og vi vet at vi synes det er «fy fy» å gi blanke.
På Raftohuset kan de som vil mer enn å hoderiste og uffe
seg gjennom Dagsrevyen få en plass for sitt engasjement
uten å blakke seg på husleie. Men hva er det egentlig
man sysler med bak dørene på Mennesketettighetenes plass?
Travel loppehelg
Raftohuset er fylt til langt oppover tapeten av gamle
lekebiler, dresser, underbukser og amerikakofferter, og
selv om det hele har vært forberedt i ukesvis, ligger
det et aldri så lite snev av stress i luften. Møter, debatter,
seminarer og undervisning hører hverdagen til, denne helgen
er det loppemarked som gjelder. Tina Todnem fra Amnesty
International har slept med seg ørelappstoler fra fjerde
etasje på Landås og fylt rom og kott med gamle hyller,
sykler og symaskiner.
– De siste ukene har det gått i bæring og lopper, lopper
og lopper, sukker Tina tappert. Om mindre enn en time
skal hun åpne dørene til sitt aller første loppemarked.
Enda er det flere sekker med klær som må brettes og stables.
Latterlige hawaiskjorter og en lekker retrodresskolleksjon
kommer til syne, og det viser seg at et aldri så lite
problem gjenstår:
– Hvordan i all verden skal man prise alle disse greiene?
Et skilt må flyttes, botanisk hage liker å ha gjerdet
sitt i fred, javel, da er det vel bare å løpe og flytte.
Og skiltingen kan vel mildt sagt sies å fungere.
– Vi åpner ikke før ett, er Amnesty-damenes myndige beskjed.
Ivrige kunder som er tidlig ute, blir bedt om å smøre
seg med tålmodighet. At Raftohuset var ukjent for den
gemene hop, er visstnok ikke noe annet enn en vrangforestilling
i journalistens hode, for når dørene åpner er det nesten
ikke plass til alle som vil inn.
Uavhengighetens pris
Prutingen er høylytt, og slalåmski og porselen selges
unna med lysets hastighet. Pengene som strømmer inn når
loppene får nye eiere skal gå til Amnestys lokallag i
Hordaland og Sogn og Fjordane. Kontigent fra medlemmer
utgjør også en real slump, men den går for det meste til
prosjekter som organisasjonen jobber med ute i verden.
– Det er for eksempel ikke gratis å etablere et Amnesty-kontor
i Moskva, poengterer Tina. Til tross for at Amnesty International
retter blikket utover, gjelder det å ikke undervurdere
aktiviteten lokalt. Hvem er det ellers som skal srive
brev og samle inn underskrifter? Amnesty International
er en religiøst, økonomisk og politisk uavhengig organisasjon.
Ergo takker man nei til statsstøtte, sponsorpenger og
andre fristende inntektskilder. Man er simphelten tvunget
til å sette de små grå i sving for å skaffe nok midler
til å drive organisasjonen. Den daglige driften kan sivilarbeider
Kjell Christian Orf fortelle mer om. Men først må han
selge en platespiller. Kjell er den som holder orden på
Amnesty-kontoret. Herfra skal han være koordinator, ta
telefoner og snakke med folk som vil engasjere seg. De
blir det stadig flere av.
– Ja, det har vært en merkbar økning siden jeg begynte
her i november, kan Kjell fortelle. I tillegg skal sivilarbeideren
se til at alt er klart når folk skal ut å stå på stands
og aksjonere, eller når konserter, seminarer, møter og
loppemarkeder skal finnne sted. Kjell innrømmer samtidig
at han ikke var spesielt aktivt engasjert før han ble
sivilarbeider i Amnesty, men når man først er inne i arbeidet,
er det en inspirasjonskilde man vanskelig kan legge på
hylla.
– Man blir jo en del av et menneskerettighetsmiljø når
man bruker så mye tid her på huset. Og det var vel det
som var meningen, var det ikke?
Jo mere vi er sammen
I etasjen over sivilarbeider Kjell, sitter Therese Jebsen.
Hun er daglig leder for Stiftelsen Egil Raftos hus. Det
er de som eier huset, og legger til rette for at de andre
organisasjonene skal kunne bedrive sitt arbeid mest mulig
bekymrinsløst. Til daglig består det lille miljøet på
Raftohuset av Stiftelsen Egil Raftos hus, Amnesty International
og Fredskorpset. I tillegg har NORDPAS, Thoralf Raftos
stiftelse for menneskerettigheter og Afghanistankomiteen
kontorer på huset, og andre med menneskerettighetslige
hensikter er naturligvis også velkommen inn i varmen.
Hvor mange frivillige og besøkende som er innom i løpet
av uken varierer. Aktivitetsnivået går litt opp og ned.
Men det er iallfall seks-sju stykker som jobber fast og
er på huset hver dag. I lunsjen møtes man på tvers av
organisasjonene og det diskuteres gjerne flitttig.
– De som jobber her er jo naturligvis engasjert i menneskerettigheter
generelt. Man får mye info som man ikke nødvendigvis får
gjennom media, lærer av hverandre og utfordrer hverandre,
mener Kjell. Et godt menneskerettighetsmiljø, er vel og
bra, men det viktigste er strengt tatt at hver og en respekterer
og har kunnskap om menneskerettighetene.
– Vi synes jo aldri at folk er nok opptatt av menneskerettigheter,
sier Therese. Derfor nøyer ikke stiftelsen seg med å holde
huset åpent for organisasjonsarbeid. Undervisning er også
en viktig del av hverdangen. I februar kom 250 elever
til Raftohuset for å lære mer om menneskerettigheter.
 |
GODSTOL. Therese Jebsen har travle dager som daglig
leder . Da er det behagelig å puste ut i en av de
mer behagelige loppene.
|
Egen fredspris
Raftoprisen er kansje den største bidragsyteren når det
gjelder å plassere Bergen på menneskerettighetskartet.
Thoralf Raftos stiftelse hadde delt ut raftopriser i byen
i en årekke da stiftelsen Egil Raftos hus ble opprettet
i 1997, to år før den offisielle åpningen av Raftohuset.
Aung San Suu Kyi ble tildelt Raftoprisen i 1990, ett år
før hun fikk Nobels fredspris, og flere raftovinnere har
havnet på fredsprislisten etterhvert. De siste årene har
Raftoprisens studentgruppe overtatt det meste av det praktiske
arbeidet i forbindelse med utdeling av prisen. Så om høsten
før denne skal utdeles, finner man endel studenter på
Mennerettighetenes plass. Men Therese mener at det er
rom for flere aktive studenter på huset året rundt.
 |
TAR SJANSEN. Sivilarbeider Kjell Christian Orf
er ikke helt sikker på om platespilleren virker,
men Alicia Eidesund vil ha den uansett.
|
Frosset ut av Friele
Tidlig lørdag morgen trasker vi opp på Raftohuset for
å møte Raftohusets andre sivilarbeider, Bjarte Aase. Bjarte
fungerer som stuepike, sekretær og vaktmester, men denne
morgenen er kontoret preget av iherdig saksing og liming.
22. mars er visstnok ikke en hvilken som helst lørdag,
neida, det er Den internasjonale ferskvannsdagen. Selvfølgelig.
– Raftohuset støtter kravet om at rent vann er en menneskerett,
forteller Bjarte, og dermed er det på sin plass å rykke
ut på Raftohusrepresentasjon. Han er litt spent på om
det er plass til dem, siden de er ute i siste liten.
– Men plakatene ble iallfall fine, fastslås det. Kursen
settes mot Torgallmenningen. «Det er ikke mangel på rent
vann, men maktforhold som gjør at de som ikke har tilgang
på rent vann ikke får det», kan vi lese på en av de fine
og ferske plakatene. Ironisk nok har et av byens kaffehus
med sin mobile kaffebar okkupert betydelige områder der
inne i teltet som er satt opp. Raftohusets utsendte får
ikke plass og gjør seg klar for et par hutrende promoteringstimer.
|
 |
GOD ÅRGANG. Mye fint å finne for nostalgiske globetrottere.
|
Pruting, en menneskerett?
Tilbake blant lopper og varme finner vi Tina. Loppemarkedet
bærer tydelig preg av helgens herjinger, men forretningsteften
er fremdeles intakt.
– Det blir 50 kroner!
– Hva?
– Ja, også er det jo lov å prute litt da.
– Ok, 30 kroner.
– La oss si 35, siden det går til en god sak. Kunden er
litt forundra over å ha blitt utsatt for påtvunget pruting,
men forlater lokalet med ny lampeskjerm og et smil om
munnen. Smile gjør vi også idet vi forlater huset og setter
beina på Menneskerettighetenes plass, med en liten vev
og en såpeboblemaskin under armen.
