Apokalypse? No!
Denne beretningen handler om krig og fred og sånn. Den
handler også om en korpulent Jon Blund med snusleppe og
AG3.
Det kriges i Irak, det putrer i atomgrytene i Pyongyang
og i Asia snakker man om den nye svartedauen. En småtjukk
greker truer den norske folkehelsa med sine angrep på poteten,
mens vi i det stille hvisker om kommende miljøkatastrofer,
meteorer på kollisjonskurs og en rekke andre kreative dommedagsprofetier.
Hvem kan vel sove godt i en slik verden?
Jeg kan. Hver natt ligger jeg lykkelig og trett med dyna
under nesa, i trygg forvissning om at verken miltbrann-bakterien
eller muslimske selvmordsbombere noen gang vil kunne nå
meg. Lykken vil nemlig ha det slik at jeg har fått min egen
skytsengel. En ung østlending kledd i blått med kraftig
kroppsbygning og General under leppa - min venn, menige
Martinsen, er ryggraden i det norske forsvar.
For når jeg, forhenværende sivilarbeider med lut holdning
og innoverbryst, ligger og drunter i min varme seng på Nøstet,
vet jeg at denne ranke klippen står fromt med begge hendene
rundt sitt gevær i skråregnet på Haakonsvern. Når solen
gløtter gjennom soveromsvinduet og vekkerklokken ringer,
gnir jeg søvnen ut av øynene mens jeg priser meg lykkelig
for at det fortsatt finnes unge menn som ofrer et år av
sitt liv for min trygghets skyld.
For en ukes tid siden møtte jeg menig Martinsen på en av
byens kafeer. To måneders førstegangstjeneste skulle evalueres.
– Hvordan har du det? spurte jeg andektig.
– Ikke noe særlig, svarte han kort, og gliste lurt.
- Men kom igjen da. Hva har du lært? Fortell! fortsatte
jeg.
– Okei da. Jeg har lært å prompe morsealfabetet, strålte
han.
Jeg vet ikke helt om det var dette jeg ventet meg. Innerst
inne forventet jeg nok barske skildringer av et liv med
sure sokker, krigsmaling, vannblemmer og melkesyre. En hverdag
med bønnestuing og push-ups, plaffere og pistuser. I stedet
satt en fnisende soldat foran meg og forklarte hvordan kveldene
på kahytten fløy av sted med morsealfabet og rompa i været.
Om menig Martinsen kanskje ikke deler forsvarssjef Frisvolds
militære prioriteringer, er jeg overbevist om at han slår
et slag for verdensfreden. I dagens turbulente tider er
promp viktigere enn kuler. Sov godt!
