Stryk til laud
Den 26. marts bragte Studvest en artikel om «Stryk til laud»,
hvor der blandt andet nævnes en student ved historie. Når
man læser artiklen kan man få det indtryk, at karaktergivningen
er helt tilfældig.
Dette er imidlertid ikke tilfældet. Jeg kan naturligvis ikke
her komme ind på det konkrete sensur af nævnte student, men
skal kort gøre rede for, hvorledes et sådant resultat kan
forekomme med dagens karaktersystem. Faget det drejer sig
om, har en eksamen, som består af to dele, hvor den ene del
tæller 75 prosent, og den anden 25 prosent. For at bestå eksamen,
kræves der ståkarakter i begge dele. Den første del er langt
den største, og her får studenten karakter på det arbejde,
som sker hen i løbet af semesteret, i form af skrivning af
mindre semesteropgaver. For at sikre, at studenterne også
læser øvrige dele af pensum, som ikke berøres heraf, afsluttes
semesteret med en almindelig skoleeksamen. Dette gøres for
at sikre den faglige kvalitet i uddannelsen.
Høstsemesteret var det første semester med denne eksamensordning,
og mange studenter fejlprioriterede deres tid og satte sig
ikke grundigt nok inde i hele pensum. Det førte til, at mange
studenter fik meget bedre karakter på delen med semesteropgaver
end den mindre del med skoleeksamen. En del fik endog stryk
på det sidste, og ifølge eksamensordningen, som studenterne
er kendt med, betyder det så samlet stryk, uanset kvaliteten
på semesteropgaverne.
Det at semesteropgaver og skoleeksamen tæller så forskelligt,
kan få store udslag i de få tilfælde, hvor en kandidat efter
en klage får justeret karakteren på skoleeksamen fra stryk
til ståkarakter. Lad os tage et helt tænkt eksempel. En kandidat
har fået 2.0 på semesteropgaverne, som altså tæller 75 prosent.
Efter en klagesag bliver karakteren på skoleeksamen, som tæller
25 prosent, ændret fra stryg til 4,0, som er den laveste ståkarakter.
Den samlet karakter bliver så 2.5.
På intet tidspunkt er der således tale om nogen vilkårlig
karaktergivning, hvor en kandidat til en konkret enkelteksamen,
flyttes fra stryk til laud. Man kan synes at hele karaktersystemet
i sådanne tilfælde, hvor en kandidat står på vippen til at
bestå en af de nødvendige dele, giver alt for store udsving,
og Institutt for historie er da også ved at gennemgå hele
sin eksamensordning på det nye bachelor-niveau.
Jørgen Christian Meyer,
Professor,
Formand for undervisningskomiteen ved Historisk institutt.
Norge tjener penger på krigen
Norske selskaper og staten tjener grovt på krigen som nå
utspiller seg i Irak. Siden 11. september 2001 har eksporten
av våpen og ammunisjon til USA blitt firedoblet, og i fjor
da krigsforberdelsene startet for alvor, var økningen dramatisk.
I kroner ligger salget nå på 304 millioner kroner. Salget
til den andre krigshisseren, Storbritannia har også steget.
Bare de to første to månedene i år, har den britiske regjeringen
kjøpt like mye norsk våpen og ammunisjon som gjennom hele
fjoråret samlet. Dette er neppe tilfeldig!
I tillegg er det statlige Petroliumsfondet, bedre kjent som
oljefondet, plassert i flere store amerikanske produsenter
av militært utstyr, også firma som utvikler masseødeleggelsesvåpen.
Dette er en skam og må opphøre umiddelbart! Bondevik sier
så fint at Norge ikke støtter krigen, men hyklerisk nok har
regjeringen ingen ting i mot at vi profitterer på lidelsene.
Vi burde gjort som Sverige; stanse finansieringen og oppbackingen
av USAs krigsmaskin. At vi er med i NATO, holder ikke som
unnskyldning. Angepet på Irak er folkerettstridig, og vi bryter
FN-pakten ved å opprettholde denne virksomheten. Norge har
også sendt ubåten KNM Utvær til Middelhavet for å sikre militær
transport til Midtøsten. Ubåten samler også inn etteretningsmateriell
for invasjonsstyrkene. Norge sendte soldater til Afghanistan
fem uker før planlagt for å kunne avlaste amerikansk personell,
som skulle andre steder.
Bergensrederiet Nomadic Shipping skal overta et annet shippingselskap
(Actinor), som tjener penger på å frakte britisk krigsmateriell
til Gulfen. Forkastelig dette også. Men i det kapitalistiske
systemet kommer et fåtalls rikinger sine velmaktsdager framfor
hensynet til mennesker flest.
Nå er det Iraks befolkning som er offer for kapitalismens
herjinger. Ikke nok med det. Torsdag 3. april kommer et spansk
fartøy (den spanske regjeringen var med å starte krigen) til
Vågen i Bergen for å delta på «Marinens dag». Dette er det
samme som å legitimere og bagatellisere krigsmaktene. Vi vil
ikke at marinen glamorifiseres når den i dag viser hva dens
oppgave virkelig er; drepe folk. 3. april blir det demonstrasjon
mot krigsprofittørene kl.17 på Torgallmenningen.
Thorleif Berthelsen,
Aksjon mot krigsprofitt
Kanonbåtdiplomati
I Studvest den 26. mars skriver Eirik Løkke at fredsbevegelsens
arbeid mot krigen i Irak er et «svik overfor den irakiske
sivilbefolkningen». Og at «dette har mye mer med anti-amerikanisme
enn et ønske om å hjelpe den irakiske sivilbefolkningen.»
Som fredsaktivist må jeg innrømme at dette provoserer meg.
Derfor er det godt at Løkkes argumenter ikke holder vann.
Han skriver at USA ikke handler mot folkeretten når de angriper
Irak. Dette er tull. USA har ikke støtte i Sikkerhetsrådet
til FN. De har ikke blitt angrepet av Irak. De er ikke umiddelbart
truet av Irak og kan derfor heller ikke bruke pre-emption
som argument. USA bryter derved artikkel to i FN-pakten, den
mest grunnleggende internasjonale folkerettslige lov. USA
bryter ikke alene folkeretten, de bryter den fullstendig åpenlyst,
til tross for internasjonale protester, og destabiliserer
dermed europeisk-amerikanske relasjoner og undergraver autoriteten
til FN og NATO, trolig de to viktigste sikkerhetspolitiske
institusjoner. Dette er å leke med ild i et kruttmagasin.
Når Løkke videre skriver at fredsbevegelsens store problem
er at de ikke tilbyr noe alternativ til krig for å få fjernet
Saddam Hussein misforstår han problemet. Det er ikke nødvendig
å foreslå et alternativ for å være mot krig. Et enkelt overslag
er nok: Hva vil påføre det irakiske folket mest lidelse? En
krig eller å la Hussein sitte? La oss se på det første alternativet.
I den første Gulf-krigen døde det cirka 135.300 mennesker,
hvorav 35.000 var irakiske sivile, 100.000 var irakiske soldater,
og de tre hundre var allierte tropper. Utover dette døde ca
200.000 rammet av sykdom på grunn av ødelagte vann- og kloakkanlegg
i ettertid. Dette er uten å regne med sanksjonene mot Irak
i etterkant av krigen. Det finnes ingen grunn til å tro at
denne krigen vil være mindre kostbar i menneskeliv. Tvert
imot, den vil sannsynligvis bli betraktelig verre. En FN-rapport
regner med at det i etterkant av denne krigen vil være tre
millioner sultende, hvorav 4/5 vil være barn, cirka tre millioner
flyktninger og «internally displaced peoples» og opp imot
400.000 døde pga. helseproblemer i etterkant. Hvordan kan
en humanitær katastrofe av disse dimensjoner være bedre enn
regimet til Saddam Hussein og ikke, ja nettopp, et svik mot
Iraks sivilbefolkning?
Det er med andre ord i bunn og grunn ikke nødvendig å foreslå
et alternativ til et forslag som er så sinnsykt som dette.
Bevisbyrden ligger hos aggressoren i denne konflikten. Jeg
vil allikevel foreslå f. eks. at våpeninspektørene får lov
til å gjøre jobben sin ferdig. Inspeksjoner etter den første
gulfkrigen ødela flere våpen enn hele den krigen sammenlagt.
Videre: Et diplomatisk press gjennom FN; en løfting av sanksjonene
som dreper sivile og holder Hussein ved makten fordi de gjør
hans regjering ansvarlig for distribusjon av mat?
Disse metoder virker langt mer produktive enn å starte ragnarok
i Midt-Østen, destabilisere internasjonale relasjoner, potensielt
sette den arabiske verden i brann og gi al-Qaeda sin neste
generasjon med martyrer på et sølvfat. Når kommer USA til
å lære at det er nettopp denne hang til kanonbåtdiplomati
som skapte deres nåværende sikkerhetspolitiske problemer?
Martin Grüner Larsen,
Litteraturstudent
Delta i gruppelederundersøkelsen!
Til alle gruppeledere/ undervisningsassistenter ved UiB:
Dere har nettopp fått eller vil snart få en mail med oppfordring
om å delta i en nettbasert spørreundersøkelse. Denne undersøkelsen
er laget av et utvalg ved UiB som jobber med hvordan gruppelederopplegget
bør være fremover: Mer og/ eller bedre opplæring? Mer lønn?
Bedre dokumentasjon av arbeidet? Ny tittel? Studiepoeng for
deler av arbeidet? I diskusjonen av disse og lignende spørsmål
er det viktig for oss å få en oversikt over hva dagens gruppeledere
tenker om gruppelederjobben. Vi håper derfor at så mange som
mulig av dere deltar i undersøkelsen, så vi får et mest mulig
dekkende bilde av gruppelederes oppfatning.
Ann-Kristin Molde,
studentrepresentantene i gruppelederutvalget ved UiB
02.04.03
|
