Rektors blogg:

Today I attended the opening of ARENA’s conference on Democratic Constitutionalism in Europe. The conference runs over three days and takes place in our University library – Georg Sverdrup’s building. The conference has drawn numerous scholars from abroad.   

The date and the venue of this conference could hardly be more appropriate. The conference opens on the very same date the so called November constitution was signed 200 years ago. The November constitution allowed for union with Sweden. It also marked the beginning of 200 years of peaceful coexistence in the Nordic region. As for the venue: Georg Sverdrup was the first Director of our University library, he was a professor of philosophy, and he played a crucial role in the events that transpired in 1814. Most notably: he told King Frederik VI in no uncertain terms that once he had renounced his position as hereditary sovereign of Norway, the sovereignty had passed to the Norwegian people. Said Sverdrup to the King: “No one has any more right to the Norwegian throne than I or any other Norwegian”. This paved the way for the election of the Constitutional Assembly that fleshed out the constitution that was signed on May 17^th 1814.

The foundation of our university in 1811 was an important step in the process that led to our independence from Denmark three years later. On the bicentennial of our constitution, we should remind ourselves that in the eyes of our founding fathers, a strong and comprehensive university was deemed essential for lasting independence and sovereignty. I am not sure whether today’s buzzword “quality of education” was used in those days – in fact, I doubt it was – but very much in evidence was the idea that the university should educate able civil servants, if necessary by recruiting excellent scholars and teachers from abroad.  It was understood that a sound higher education system was needed to build the key institutions on which the young Norwegian democracy - and indeed all democracies – need in order to prosper and survive. There is no exaggeration to say that the University of Oslo – through its education as well as research - has been instrumental in building the democracy that now has proved its resilience for 200 years.   

There is reason to pause and ask: What’s the point in putting so much effort into marking the anniversary – the bicentennial – of our constitution? In my opinion, it´s about maintaining and preserving the sovereignty that we so much appreciate and so much take for granted. In this perspective, the present conference is part of the continuous work that is needed to uphold and hone the democracy and democratic values to which we all subscribe. As a university we have to realize that democracy is not something that is embedded in our genes. The democratic contract must be renewed for every generation. As a university we can never rest. We must remain vigilant.

One of the most important tasks of a university is to create arenas for debate, securing transparency and participation. Over the past two years, I have headed an international commission on global health, and have experienced firsthand how democratic deficits and lack of transparency negatively impact peoples’ health and wellbeing in many parts of the world. Of particular relevance to today’s topic I have seen how important it is that international treaties and agreements are duly exposed to analyses and open debates, preferably before they are signed and become sticky. In this context, the very last sentence in article 100 of our constitution is very important indeed:  “Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale”. In English:  “ It is incumbent on the government to provide arenas for a public and open discourse.”

ARENA is such an arena. 

Since 2011, ARENA has worked with the project “The Norwegian constitution in a European context” led by Erik Oddvar Eriksen and John Erik Fossum, and funded by the Research Council. The project stands out with respect to its international perspective and its focus on contemporary European developments, and reminds us that the Norwegian Constitution is based on European ideas and values. Paradoxically, the Constitution stems from the same Europe that today represents important challenges for the Norwegian Constitution.                                                                                                       

Earlier this year, a book release received much attention. The book was called “The Norwegian paradox: About Norway's association with the European Union”, and is edited by Eriksen and Fossum from ARENA. The book shows that Norway's relationship to EU might be considered problematic from a democratic perspective. This will be further discussed during today’s sessions.

ARENA, or The program of Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State, first came into life in 1994. It was established by the Norwegian Research Council on the initiative of Johan P. Olsen. You should all be aware of the fact that we celebrate two anniversaries this year: The Norwegian Constitution is 200 years, and ARENA is 20 years.

Today ARENA is internationally recognized as an important research community engaged in the ongoing exploration of the processes of political change in Europe. I would like to thank ARENA for organizing this three-day conference on such an important topic.  

I dag inviterte Forskerforbundet til forskningspolitisk seminar og debatt om struktur i høgskole- og universitetssektoren. Som kjent er det bebudet en stortingsmelding om struktur ved påsketider neste år. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen innledet seminaret ved å si at det fra departementets side er intet nytt, og at dette er den store nyheten.  

Man minnes Intet nytt fra Vestfronten - den berømte romanen av Erich Maria Remarque (1898–1970) om den første verdenskrigs forferdelser. Den solgte i over en million eksemplarer i løpet av det første året etter utgivelsen i 1929.  Uten sammenligning for øvrig: Ikke-nyheten fra Kunnskapsdepartementet trakk fullt hus på Bristol – det var til og med lange ventelister, skal man tro Forskerforbundets leder, Petter Aaslestad.

Selvsagt er det stor interesse for dagens diskusjonstema.  Og selvsagt er det flott at sektoren utfordres på struktur. Oppdraget som våre høyere utdanningsinstitusjoner fikk i brev av 26. mai, må tas alvorlig. Alle institusjoner bør vurdere nøye om det gjennom strukturendringer er mulig å utnytte ressursene enda bedre og om man gjennom strukturendringer kan fremme kvaliteten på forskning og utdanning. Fristen for å sende innspill gikk ut for bare noen dager siden. Så det er vel naturlig at det ennå ikke er så mye nytt fra Kunnskapsdepartementets side.  Røe Isaksen er unnskyldt.

Her er de seks bud jeg mener må legges til grunn i den videre prosessen om struktur:

1. Fusjoner er meget tunge prosesser som krever medvirkning og medbestemmelse fra dem det gjelder. Så langt har departementet vært svært åpent for innspill og dialog. Denne åpenheten og lyttende holdningen må opprettholdes i de neste fasene av prosessen.
2. Mantraet fra departementets side er at det er hensynet til kvalitet som skal avgjøre hvilken ny struktur vi ender opp med. Men vi bør vel være tro mot Universitets- og høyskoleloven når vi skal vurdere nettoeffekten av en eventuell fusjon og derfor vurdere alle våre oppdrag: Forskning, utdanning, formidling og innovasjon.  Det er en krevende eksersis å beregne hvilken effekt en sammenslåing vil ha på institusjonenes samlede samfunnsoppdrag. Det er institusjonene selv som står nærmest til å gjøre denne vurderingen. Institusjonenes stemme må veie tungt.
3. Det koster å omorganisere og det koster å fusjonere. Disse kostnadene må departementet dekke og legge i potten for å sikre at strukturendringene gir den ønskede gevinst og ikke reduserer institusjonenes handlingsrom.
4. I 2014 bør ikke geografi være det eneste og førende prinsipp for samarbeid. Den digitale revolusjonen gjør at tett samarbeid lett kan etableres på tvers av regionale og nasjonale grenser. I vår moderne tid er ISAK – der I står for internasjonalisering - et like godt akronym som SAKS – der S står for sammenslåing. For mange institusjoner, inklusive UiO, er det like relevant og givende å etablere tettere samarbeid med utenlandske institusjoner som med institusjoner i vår geografiske nærhet.
5. Større er ikke nødvendigvis bedre. Under debatten i dag minnet jeg statsråden på forrige ukes Science Week i Toronto der vi begge deltok og der det ble henvist til Roald Amundsens gjennomseiling av Nordvestpassasjen. Dette var et gjennombrudd av de sjeldne. Og en vesentlig del av oppskriften var å velge en skute som var liten nok til å komme seg gjennom trange og grunne sund. Gjøa veide 45 tonn, hadde en motor på 13 HK og et mannskap på seks. Størrelsen må tilpasses de aktuelle utfordringene. Blant de institusjonene som har flest nobelpriser er det mange store universiteter. Men også mange mindre institusjoner, slik som Caltech. I følge nettsidene har dette instituttet ca. 300 professorer, 33 nobelprisvinnere og en student-lærer-ratio på 3:1.  
6. Strukturprosessen kan ikke ses isolert fra alle de andre initiativene som den nye regjeringen har tatt innenfor vår sektor. Når alle ballene tas ned, må vi ende opp med en universitets- og høgskolesektor der det er bedre finansiering av forskerinitierte prosjekter og der det er et større institusjonelt handlingsrom. Det nytter ikke å snakke om akademisk frihet og institusjonell autonomi uten at det finnes midler som gjør det mulig å utøve frihet og autonomi.

Tilbake til Intet nytt fra vestfronten som henter handling fra den krigen som startet for 100 år siden. Soldatene som er rollefigurer i denne boken, reflekterer over hvorfor krigen begynte, hva godt den kunne bringe, og hvem som kunne tjene på den. En strukturprosess er selvsagt ingen krig. Men den kan bli like langdryg, og spørsmålene er de samme.

Ja, dette er den interessante tittelen på den åpne forelesningen I Gamle festsal, Karl Johans gate 47, lørdag den 1. november. Denne forelesningen er del av en serie som har gått gjennom mesteparten av 2014. Forelesningsrekken er et viktig ledd i UiOs markering av grunnlovsjubileet. Forelesningen førstkommende lørdag gis av professorene Knut Heidar og Helene Sjursen, og møteleder er dekan Hans Petter Graver, Det juridiske fakultet.

Koplingen mellom nasjon, stat og universitet er verdt å markere i 2014. I selvstendighetskampen for 200 år siden stod universitetet sentralt, og våre grunnlovsfedre var klar over at universitetet var viktig for å sikre den selvstendigheten som ble kjempet fram. John Peter Collett skriver godt om dette i første bind av historien om Universitetet i Oslo: «Det var universitetets ansvar å sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å fylle statsembetene i Norge, og å sørge for at disse var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig» (min uthevelse).

UiO ivaretar således et to hundre år langt ansvar ved å ha et stort faglig program i jubileumsåret. Jubileet handler om et vedlikeholdsarbeid av den folkesuvereniteten vi alle hyller - og tar for gitt.

Forelesningsrekken i Gamle festsal er en viktig del av dette vedlikeholdsarbeidet.

Universitetet var ingen stor institusjon i 1814. En svensk observatør kommenterte: «Universitetet är i sin början, och behöver mycket understödjas för att kunna svara emot landets Behof.» I juni ble det avholdt examen artium for 21 studenter. Oppgaveteksten lød: Hvorved kan en ung Videnskabsmand i Kampen for Frihed og Selvstændighed gavne sit Fædreland? Nitten av de 21 nye artianerne møtte senere opp for å danne et eget studentkorps i krigen mot svenskene.

Nå er universitetet større, og nå markerer vi med noe mer distanse enn i 1814. Og vi nærmer oss den datoen i 1814 – 4. november – da unionen ble knesatt med avstemming over tilpasset grunnlov (novembergrunnloven) og valg av Carl XIII som konge av Norge. Dette innledet 200 år med fredelig sameksistens i Norden. Så visst også noe å markere.

www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/grunnlov/

Så er Transatlantic Science Week 2014 over. Vi har hatt tre dager med forelesninger og diskusjoner, institusjonsbesøk og orienteringer. Mye energi. Mange nye idéer for samarbeid om forskning og utdanning. Men Science Week har et potensial som er enda mye større.

Jeg har vært med på Transatlantic Science Week så å si hvert år siden starten i 2002. Målet med Science Week er å styrke vårt samarbeid med USA og Canada. Mange samarbeidsakser mellom norske og nordamerikanske forskningsmiljøer er blitt etablert under disse arrangementene, og mange eksisterende samarbeid er blitt utvidet. Et godt eksempel er CaNoRock STEP - The Canada-Norway Student Sounding Rocket (CaNoRock) exchange program.

Dette utvekslingsprogrammet i romfysikk og romelektronikk er et ektefødt barn av Transatlantic Science Week.  Programmet ble konsipert under Science Week I 2008, og ny avtale ble undertegnet under en seremoni her i Toronto i går.

CaNoRock STEP finansieres av Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU). Deltagere i programmet er tre norske universiteter (Tromsø, Bergen, Oslo) og tre canadiske (Alberta, Calgary, Saskatchewan). Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er også med, sammen med Andøya Space Center and NAROM (Norwegian Center for Space Related Education).

Dette utvekslingsprogrammet har “alt”. Her kobles utdanning til forskning og innovasjon.  Og studentene har «hands on»: De beregner rakettenes bane og tolker dataene. Jeg var med på en av oppskytningene på Andøya i 2011 og har ikke glemt studentenes entusiasme ved å delta i prosjekter som har direkte relevans for de store utfordringene vi har i Arktis og det høye nord.  

Ja, utfordringene i Arktis står i kø. Det var nettopp disse utfordringene som var tema for årets Science Week: The Arctic: Societies, Sustainability, and Safety. Endringene i Arktis skjer nå raskere enn forventet, og mange inuittsamfunn er allerede sterkt truet. Utfordringene er av en slik kompleksitet at de krever den faglige bredden som kun universitetene kan gi. Og de krever kloke beslutninger på politisk nivå. Det er universitetene som utdanner fremtidens ledere – de lederne som må ta de kloke beslutningene som skal sikre bærekraft og sikkerhet og – ikke minst - ivareta behovene og helsen til de fire millioner mennesker som nå bor i Arktis.

Jeg skriver innledningsvis at Science Week har et uutløst potensial. Med dette mener jeg at Science Week i enda større grad enn i dag bør bli forskernes arena. Når store utfordringer diskuteres, så bør de ledende forskerne i relevante fagfelt inviteres inn. Nye idéer og nye gjennombrudd kommer sjelden på bestilling eller i kjølvannet av nye avtaler på nasjonalt nivå eller mellom institusjoner. De kommer når fagfeller møtes. Som da CaNoRock ble unnfanget i 2008.

Norden: Lykken på jord? Dette er tittelen på et åpent seminar torsdag 30.oktober som retter et kritisk og undersøkende blikk på Norden. Arrangementet er en del av oppladningen til den nye Norden-satsingen ved UiO, som er vårt tredje store tverrfaglige samarbeidsområde, ved siden av UiO Energi og Livsvitenskap.

Norden-satsingen starter for alvor opp i 2015 og skal vare i 8 år. Målet er at den skal gi oss ny kunnskap om de nordiske landenes historiske forutsetninger, utfordringer, paradokser og framtidsmuligheter. Til seminaret kommer Glen O’Hara, professor i samtidshistorie ved Universitetet i Oxford. Han beskriver hvordan britene historisk har sett på Skandinavia som politisk rollemodell.  Den britiske forfatteren og journalisten Michael Booth kommer også for å gi sine betraktninger fra boken «The Almost Nearly Perfect People», om innbyggerne i de nordiske landene. Han spør om vi her i nord virkelig er verdens lykkeligste mennesker.
Fire professorer fra UiO deler av sin Norden-relaterte forskning: Elisabeth Oxfeldt tar opp skamfølelse i en privilegert del av verden, Tarald Rasmussen tar for seg holdninger til døden, Kirsti Klette snakker om utdanning, og Haldor Byrkjeflot spenner vidt fra gastronomi til byråkrati.

Konferansen markerer at universitetsstyret 25. juni i år vedtok å opprette en ny, stor tverrfakultær satsing: Unpacking The Nordic Model.

Sterke forskingsmiljøer nasjonalt og internasjonalt skal få anledning til å rette kritisk søkelys på begreper og forestillinger om den nordiske modellen. Satsingen skal gjennom forskning, undervisning og formidling gi ny kunnskap om Norge og Norden.

Tverrfaglig forskning og utdanning er et hovedområde i vår strategiske plan, og 2015 skal være tverrfaglighetens år. Vårt Strategic Advisory Board pekte ut tverrfakultært samarbeid som det området der UiO er lengst fra å realisere sine ambisjoner.

Til nå har 18 grupper med deltakere på tvers av fakultetene ved UiO fått innvilget eller søkt om å arrangere forberedende faglige workshops. Det vil etter hvert bli utlyst midler for å etablere en rekke nye forskergrupper.

Jeg ser med spenning fram til hvordan den nye tverrfaglige satsingen vil utvikle seg, og jeg går ut fra den vil få det internasjonale perspektivet som dette første seminaret bærer bud om.

Seminaret 30. oktober er en smakebit på retningen i den nye Norden-satsingen. Her kan alle interesserte melde seg på

EU åpner nå for at norske institusjoner kan søke midler til samarbeid med institusjoner i land utenfor Europa. EU kaller dette kapasitetsbygging, og prosjektene som faller inn under denne paraplyen, skal ta sikte på å heve kvaliteten på høyere utdanning i partnerlandene utenfor EU. Budsjettet er på 114 millioner euro (ca. 940 millioner kroner).

Dette er gode nyheter for flere miljøer ved UiO, særlig fordi det gir finansieringsmuligheter for samarbeid med flere av våre prioriterte land, inklusive Kina, India, Brasil og Sør-Afrika. Ordningen vil også omfatte en rekke andre land i Latin-Amerika og Asia. Kapasitetsbyggingsprosjekter kan legges til allerede igangsatt samarbeid og er i så måte en flott anledning til å formalisere og videreutvikle eksisterende prosjekter. Det er mulig å søke om opptil 100 000 NOK i prosjektetableringsstøtte.

Nå får studenter og ansatte en gyllen mulighet til å ta deler av utdannelsen sin, gi undervisning eller få opplæring ved en partnerinstitusjon, samtidig som vi kan invitere studenter og ansatte fra visse partnerland til oss. Stipendene vil gjøre det økonomisk mulig for studenter og ansatte i samarbeidsland å komme til UiO for opp til ett år.

Dette er interessant i lys av regjeringens forslag om å kreve skolepenger fra gradsstudenter fra land utenfor EU. Hvis dette forslaget overlever debatten i Stortinget (hvilket jeg håper det ikke gjør), vil utveksling bli det viktigste instrumentet for å få studenter fra tredjeland til campus. EU-regelverket forbyr oss å kreve skolepenger av studenter på utveksling finansiert gjennom EU/Erasmus. Skulle skolepenger for gradsstudenter bli innført, vil EUs kapasitetsbyggingsprosjekt kunne motvirke den europeiseringen av campus som Sverige opplevde etter innføring av skolepenger der.

Lenker:

• Utlysningen på SIU
• Informasjonsdag/-møte 18.11.2014
• Prosjektetableringsstøtte
• Våre nettsider(mer info kommer her)
• EU-kommisjonen

Er du andre- eller femteårsstudent ved et av UiOs studieprogram, har du denne måneden fått en e-post eller sms om å delta på Studiebarometeret. Har du gjort noe med det?

Studiebarometeret.no er en spørreundersøkelse om hvordan studentene opplever kvaliteten på sitt studieprogram. Undersøkelsen skal sammenligne alle studieprogram i Norge, og gjennomføres av NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen) på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Studiebarometeret er en viktig informasjonskilde for fremtidige søkere til høyere utdanning. Og det er et viktig instrument for at vi som utdanningsinstitusjon skal kunne utvikle oss til å bli enda bedre.

For at Studiebarometeret skal bli det verdifulle instrumentet vi ønsker det skal være, må så mange som mulig svare på undersøkelsen. I fjor var svarprosenten altfor lav. I år har foreløpig 26 % av studentene svart. Men svarprosenten bør ende opp på 40 % eller mer. Ved å sette av de minuttene det tar å svare, vil du hjelpe fremtidige studenter til å finne riktig studium og din egen institusjon til å styrke kvaliteten på utdanningen. UiO bør kunne skilte med landets høyeste svarprosent.  For har vi ikke landets mest engasjerte studenter?  

En svarprosent på over 40 er et hårete mål. Men jeg tror vi når dette målet dersom du som leser dette, selv svarer, og dersom du i tillegg får minst én annen student til å svare.  

Tar du utfordringen?

-------------------------

Fristen for å svare er 4. november. Her finner du mer informasjon og innlogging på NOKUTS nettsider

I dag lanserte vi Kandidatundersøkelsen 2014. Dette er en undersøkelse blant uteksaminerte kandidater fra alle våre åtte fakulteter og omfatter ca. 11.000 kandidater på bachelor-, master- og ph.d.-nivå som fullførte sin grad i perioden 2011-2013. Hele 4533 kandidater svarte på undersøkelsen. Analysen viser at kandidatene fra UiO etterspørres i arbeidslivet. Og at de fleste kandidatene er fornøyd med det faglige utbyttet av utdanningen.   

Forrige undersøkelse var i 2008, og nå ser vi at studentene ved UiO har kontakt med arbeidsgivere tidligere, de sender færre søknader før de får sin første jobb, og ni av ti yrkesaktive får jobb innen seks måneder. Og hele 86 prosent av studentene sier at de er fornøyd eller svært fornøyd med det faglige utbyttet av utdanningen ved UiO.

Undersøkelsen viser at det gjøres mye godt arbeid ved UiO. Men undersøkelsen er ikke laget for å fungere som en skryteliste. Tilbakemeldingene som kandidatene gir oss gjennom denne undersøkelsen, skal brukes i vårt arbeid med studiekvalitet. Så her er min oppfordring til fakulteter, enheter og studieprogrammer:  Ta med dere disse tilbakemeldingene og bruk dem i arbeidet for å løfte UiO som utdanningsinstitusjon. Her åpnes muligheter for å rette opp svakheter og videreutvikle våre sterke sider.

Her er hovedkonklusjonene fra Kandidatundersøkelsen 2014:

• Mer enn 8 av 10 kandidater er yrkesaktive og 8 av 10 er fornøyd med nåværende stilling
• 6 av 10 oppgir at arbeidsoppgavene i nåværende jobb passer med innholdet i utdannelsen
• 6 av 10 fikk første jobb etter mindre enn 6 søknader
• 9 av 10 kandidater jobber i heltidsstilling

Men det resultatet som virkelig traff mitt hjerte, var det følgende:

• Nær 6 av 10 kandidater mener at UiO er nært eller svært nært deres ideelle utdanningsinstitusjon

Slikt varmer på en grå oktoberdag!

-------------------------------

Aftenposten: Oslo-studentene kommer raskt i jobb

Dagens Næringsliv: Disse studentene gikk raskest ut i jobb

Institutt for teoretisk astrofysikk har fem artikler samt forsidebildet i siste nummer av Science.  Litt av en bragd! Artiklene gjør Solen mindre mystisk enn før.

Solen er vår eneste sjanse til å observere på nært hold fysiske prosesser som også skjer på andre stjerner som er mye lenger unna. Det har vært gjort store fremskritt i forståelsen av hvordan fusjon er drivkraften i Solens kjerne, og av mekanismene som transporterer denne energien til den synlige overflaten, hvor mesteparten av lyset som når oss på Jorden sendes ut fra. Det er imidlertid store uløste spørsmål om hvordan Solens ytre atmosfære, koronaen og heliosfæren, blir drevet og formet. Vi forstår ikke hvorfor eller hvordan temperaturen stiger fra 6000 grader på overflaten av Solen, til millioner av grader i Solens ytre atmosfære, kalt koronaen. Like mystisk er solvinden, en konstant strøm av partikler fra Solen som i høy hastighet fyller rommet rundt Jorden.

Dette er ikke kun akademiske problemstillinger: episodiske voldsomme utbrudd (”CME”s) og eksplosjoner (”flares”) på Solen er årsak til dårlig romvær, som truer elektrisitetsnettet, satellitter og astronauter. Disse eksplosjonene har sitt utspring i forskjellige lag av solatmosfæren og solvinden. Et viktig steg i prosessen med å forstå disse voldsomme hendelsene er å utforske hva som driver solatmosfæren når den er relativt rolig.

I juni 2013 sendte NASA opp romfartøyet Interface Region Imaging Spectrograph (IRIS), en liten utforskersatellitt. Liten i den forstand at ”Small Explorer” i NASA- programmet betyr en budsjettramme på ca. $100 millioner dollar. IRIS går i bane rundt Jorden med et 20 cm teleskop om bord. IRIS bruker et gitter for å dele Solens lys i nært og fjernt ultrafiolett lys. Ultrafiolett lys fra Solen stammer nemlig hovedsakelig fra de delene av solatmosfæren som kalles kromosfæren og overgangssonen (”transition region”) og som med et fellesord kalles grensesjiktet (”interface region” derav navnet på satellitten).

Ny forskning tyder på at det er her, i overgangen mellom overflate og korona, at svarene til noen av de mest presserende uløste spørsmålene i solfysikk finnes. I spesialutgaven av Science trykkes fem artikler som hver for seg beskriver bruk av bilder og spektra fra IRIS og presenterer viktige fremskritt mot en fullstendig forståelse av hvor solatmosfæren får energien sin fra.

Testa og medforfattere har funnet tydelig tegn på at det er høyenergiske partikler, og ikke vanlig varmeledning, som bærer eksplosjonsenergien fra ”nanoflares” (små eksplosjoner i koronaen) ned til grensesjiktet. Påvisningen av slike partikler er svært spennende da de lenge har vært tenkt som en mulig teoretisk forklaring på koronaoppvarmingen, men ikke tidligere påvist. Partiklene som sendes ut i eksplosjonene utstråler energi når magnetiske feltlinjer som tidligere har vært skilt, kobles sammen (”magnetic reconnection”). En slik kobling innebærer sterke strømmer og hurtig eller eksplosjonsartet oppvarming. Disse resultatene gir føringer på modeller av den hittil dårlig forståtte mekanismen som akselererer partikler til høye energier, en mekanisme som antagelig også kan finnes i mange andre astrofysiske sammenhenger.

Hansteen og medforfattere har funnet små magnetiske løkker i høyoppløste IRIS-bilder av overgangssonen. Disse løkkene finner vi også i avanserte tredimensjonale numeriske modeller laget ved Universitetet i Oslo. Dette løser en rekke problemer knyttet til forståelsen av strålingen fra dette laget. Resultatene gir støtte til det synspunktet at mye av strålingen ikke stammer fra gass i grensesjiktet mellom den varme koronaen og de kjøligere lagene under, men skjer i den nå oppløste «uoppløste finstrukturen». Den nye innsikten fjerner en av de store hindringene i forståelsen av hvordan solatmosfæren er strukturert og åpner dermed veien for å lage bedre modeller av den øvre solatmosfæren.

Peter og medforfattere utnytter mulighetene som høyoppløsningsspektroskopi gir til å vise at solatmosfæren av og til snus på hodet: varm plasma på 100 000 grader er funnet nærmere soloverflaten enn tidligere trodd, i klem mellom kjøligere plasma både under og over. Dette laget blir varmet opp av «bomber» der spleising av magnetiske feltlinjer (”magnetic reconnection”) fører til sterke strømmer og rask oppvarming. Dette overraskende resultatet vil sannsynligvis føre til revurderinger av andre fenomener i den nedre solatmosfæren, som for eksempel de mystiske ”Ellerman-bombene”, som ble oppdaget for mer enn hundre år siden.

De Pontieu og medarbeidere beskriver en kromosfære yrende full av små vridende/slyngende bevegelser, nærmest små virvelstormer. Bevegelsene er knyttet til oppvarming av plasma til overgangssonetemperaturer, til 100 000 grader eller mer. Dette kan være beviset på at solatmosfæren er fylt av Alfvenbølgepulser, bølger som forplanter seg langs det magnetiske feltet i den ytre solatmosfæren. Dette gir støtte til nylig utviklede modeller av dynamikken og oppvarmingen av solatmosfæren.

Tian og medarbeidere finner såkalte jets ved roten av solvinden: Fontener av plasma i høy hastighet som antagelig går gjennom rask oppvarming fra kromosfære- til overgangssonetemperaturer. Disse observasjonene gir støtte til forslag om at koronaen som mater solvinden ikke nødvendigvis fylles ved forsiktig fordampning gjennom hurtig ekspanderede magnetiske ”rør”, men heller eksplosivt ved hjelp av slike kortlivede fontener.

Sammen danner disse forskningsartiklene viktige biter av puslespillet som må legges dersom en skal forstå hvordan Solen former og påvirker heliosfæren. Med solaktivitet på høyt nivå i tiden fremover kan man forvente flere fremskritt fra den avbildende spektrografen om bord IRIS, spesielt med henblikk på eksplosjoner og utbrudd på Solen.

Denne bloggen er basert på tekst som er oversatt og bearbeidet fra en oppsummeringsartikkel i Science skrevet av Bart De Pontieu og Alan Title, Lockheed Martin Solar & Astrophysics Laboratory, Palo Alto, CA, USA, og Mats Carlsson, Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO.'

-------------

Les mer på Institutt for teoretisk astrofysikks sider

Den nye regjeringen ønsker seg flere internasjonalt ledende fagmiljøer i Norge.  Dette er ambisjoner vi deler fullt ut. Det å få muligheter for faglig fordypning i kontakt med utenlandske kolleger kan være et viktig skritt på veien mot det internasjonale toppsjiktet. Senter for grunnforskning tilbyr slike muligheter.  

Til tross for at Senter for grunnforskning har eksistert i over 20 år har jeg inntrykk av at senteret ikke er godt nok kjent i alle de fagmiljøene som kan nyte godt av det. Derfor denne bloggen.

Noen fakta:

Senter for grunnforskning, på engelsk Centre for Advanced Study (www.cas.uio.no) , er et frittstående forskningssenter etablert av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1989, etter initiativ av blant andre professor Gudmund Hernes. Senteret har vært i full drift siden høsten 1992, og er organisert som en stiftelse med styre oppnevnt av Det Norske Videnskaps-Akademi, Universitets- og høgskolerådet og Forskningsrådet. Senteret leier lokaler i akademiets hus i Drammensveien 78.

Senterets hovedmål er å styrke grunnforskningen gjennom å gi etablerte norske forskere anledning til faglig fordypning i en internasjonal forskergruppe. Hvert år blir fremstående norske forskere nominert til å danne en internasjonalt sammensatt gruppe for ett års opphold ved CAS.

Forskningsaktivitetene ved senteret er organisert med en gruppe innen hvert av følgende tre fagområder: Humaniora/teologi, samfunnsvitenskap/jus og Naturvitenskap/medisin/matematikk.

Gruppene er planlagt og organisert rundt et samlende tema, og ledes av en eller to anerkjente norske forskere. Hver gruppe har en kjerne bestående av seks til åtte forskere som arbeider ved senteret over en lengre periode. I tillegg kan hver gruppe ha flere forskere på kortere opphold. Normalt vil til sammen 40-50 forskere fra 10–15 forskjellige nasjoner ha opphold ved CAS i løpet av et år.

Gruppenes medlemmer har ingen andre forpliktelser enn sin egen forskning. Prosessen med å velge ut prosjekter og gruppeledere til et opphold på CAS begynner nesten tre år før selve oppholdet. De innkomne forslagene blir vurdert av senterets styre, som plukker ut et antall forslag for nærmere vurdering. Styret velger deretter ut et antall prosjekter som går videre til en internasjonal fagfellevurdering som danner grunnlaget for styrets endelige utvelgelse av forskergrupper.

Tanken om eliteforskning er senere videreført blant annet ved etableringen av en rekke Sentre for fremragende forskning (SFF) i regi av Norges forskningsråd. Senter for grunnforskning skiller seg fra disse blant annet ved å være et nasjonalt senter, med samarbeidsavtaler med alle de store norske universitetene samt enkelte vitenskapelige høyskoler. Institusjonen opererer i et langtidsperspektiv.

Ved Senter for grunnforskning prioriteres den forskerinitierte, nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen. Det er denne type forskning som gir de store gjennombruddene. Det er denne forskningen vi trenger for å bringe flere norske fagmiljøer til det internasjonale tetsjiktet.  

Historien har vist at ett år ved CAS gir internasjonale publikasjoner på høyt nivå og et godt utgangspunkt for posisjonering for Senter for fremragende forskning eller Det europeiske forskningsrådet (ERC). Søknadsfristen for et prosjekt ved CAS i det akademiske året 2017/2018 er i år 17. november (se utlysning på http://www.cas.uio.no/news/prosjekter1718.php ).  Miljøer ved UiO som har høye ambisjoner innen grunnforskning: Jeg oppfordrer dere til å være nysgjerrig på CAS!