Rektors blogg:

Stortingets Utenriks- og forsvarskomite holder 13. februar høring om Meld. St. 10 (2014-2015) Muligheter for alle - Menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Dette er en viktig melding. Norge både kan og bør være en internasjonal pådriver for menneskerettighetene.  Da blir det viktig å spørre: Hvordan kan vi best mulig støtte opp under akademisk frihet?

For universitetet er ytringsfrihet helt grunnleggende, og hele vår virksomhet er basert på prinsippet om akademisk frihet. I formålsparagrafen til Lov om universiteter og høyskoler presiseres det at norske høyere utdanningsinstitusjoner og forskere har faglig frihet og ansvar og at institusjonene skal arbeide for å fremme akademisk frihet. Dette handler både om å søke ny kunnskap og å formidle resultatene av forskningen til studenter og allmennheten.

I mange land er den akademiske friheten begrenset, og forskere forfølges, trues til taushet og i verste fall drepes på grunn av arbeidet sitt. Dessverre nevnes ikke akademisk frihet eller forskeres menneskerettigheter eksplisitt i stortingsmeldingen. Meldingen sier at det er et prioritert tiltak å «Bidra til økt beskyttelse av journalister og andre mediearbeidere, bloggere, forfattere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk.» Dette er bra, men i en slik opplisting burde forskere og studenter også vært inkludert.

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter nevner rett nok flere andre viktige tiltak som Students at Risk, en prøveordning for å hjelpe utviste studentaktivister til å fullføre utdanningen sin, og Lucens-retningslinjene for å hindre angrep på skoler og universiteter, initiert av the Global Coalition to Protect Education from Attack. Vi støtter disse tiltakene. Men akademisk frihet kunne altså med fordel ha vært adressert tydeligere.

Alle de norske universitetene og mange høyskoler er med i det internasjonale nettverket Scholars at Risk som jobber for å fremme akademisk frihet og beskytte truede forskere. Nettverket har laget en portal for rapportering av angrep på forskere http://monitoring.academicfreedom.info/.  Dessverre er det mye å rapportere. Forskere angripes for forskning på temaer som kjønn, religion, etniske minoriteter, ressursforvaltning, korrupsjon og mye mer. Noen trues bare fordi de har status som professor eller forsker. Scholars at Risk hjelper enkeltforskere som trenger eksil for en periode. UiO er til enhver tid vertskap for en truet forsker gjennom dette nettverket.

Medlemsinstitusjonene i Scholars at Risk diskuterer i disse dager også hvordan akademisk frihet og andre grunnleggende verdier kan inkluderes i internasjonale samarbeidsavtaler mellom høyere utdanningsinstitusjoner. Det er positivt at Utenriks- og forsvarskomiteen i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 25 (2013-2014) Utdanning for utvikling presiserte at betydningen av prinsippet om akademisk frihet bør fremheves i bilateralt og multilateralt samarbeid om utdanning og forskning.

Jeg håper derfor at Utenriks- og forsvarskomiteen vil legge til grunn at arbeidet med akademisk frihet er en viktig del av arbeidet med å styrke ytringsfrihet og demokrati, og at komiteen gjennom sin behandling ber Utenriksdepartementet om å støtte Scholars at risk og andre initiativer som har som formål å styrke akademisk frihet.  

Lørdag åpnet en bredt anlagt forelesningsserie i samarbeid med Senter for studier av Holocaust eller livssynsminoriteter, forkortet HL-senteret. Over 320 mennesker møtte fram for å høre professor emeritus Ole Kristian Grimnes snakke om "Veien inn i krigen."  Gamle Festsal og galleriet var fullt, og vi måtte åpne dørene til siderommet. Formidling på det beste!

Året 2015 er et nytt jubileumsår – og vi som arbeider med forskning og kunnskapsutvikling er jo eksperter på jubileer av mange slag, for ikke å si alle slag! Det er i 2015 75 år siden Norge ble okkupert av nazi-Tyskland, og det er 70 år siden frigjøringen – etter fem års okkupasjon.

Det som skjedde mellom 1940 og 1945, er noe av det mest omdiskuterte som finnes i vårt land, skal vi tro alle debattene som følger stadig nye bøker, filmer og TV-dramaer.  Alt stoffet og debattene som er virvlet opp i kjølvannet av «Tungtvannsaksjonen» som nå sendes hver søndag, er nok til å fylle opp metervis avisspalter og lange debatter i sosiale medier.

Denne forelesningsserien er kalt «Et ufritt Norge - Krig og okkupasjon 70 år etter». Intensjonen er å løfte fram noen sentrale trekk og hendelser fra andre verdenskrig, å presentere gode foredrag som er forskningsbaserte, kritiske, kunnskapsrike og engasjerende. Målgruppen er et bredt og samfunnsinteressert publikum.

Det finnes selvsagt mange emner som kunne belyses, men her er tolv foredrag som vi håper vil vekke interesse, gi ny kunnskap og invitere til debatt. Jeg håper å se mange studenter i Gamle festsal.  

Vårens forelesningsrekke startet med veien inn i krigen, fortsetter med forræderen, videre løftes kvinnenes innsats fram, militær og sivil mostand, krigen i nord, okkupasjonssamfunnet og  -hverdagen. Vårsemesteret avsluttes med et kritisk blikk på krigens fortellinger – på hvilke stemmer som har fortalt hva.

HL-senteret er en samarbeidspartner med UiO på mange plan. Det var Universitetet som fra Stortinget fikk i oppdrag å etablere HL-senteret, som startet opp i 2001 og som er en selvstendig stiftelse som driver med forskning, formidling og dokumentasjon i Villa Grande på Bygdøy. HL-senterets forskere underviser om annen verdenskrig både for bachelor- og masterstudenter på vårt Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH).

Jeg er meget glad for det tette samarbeidet mellom UiO og HL-senteret.

Neste foredrag ut kommer lørdag 28. februar, da snakker professor emeritus Hans Fredrik Dahl om "Forræderen og hans parti".

Velkommen!

Addendum:

Ved siden av frigjøringsjubileet er det i år en rekke land som også markerer 15-års dagen til Stockholms-erklæringen, som medlemmer av IHRA, The International Holocaust Remembrance Alliance, der Norge sammen med over 40 andre land forplikter seg til å samarbeide internasjonalt om forskning og kunnskapsformidling om holocaust, for å forhindre fremtidige folkemord. Dette er også en forpliktelse som Universitetet i Oslo tar alvorlig. Det er flott at vi nå har fått en debatt om hvordan denne forskningen best skal kunne finansieres. Jeg håper denne debatten munner ut i en konklusjon om hvordan vi skal ivareta dette usedvanlig viktige ansvaret som påligger våre akademiske miljøer.
 

Frie ytringer – etikken og de politiske realitetene. Dette er tittelen på seminaret i Litteraturhuset 4. februar 2015 kl. 18 – 19.30. Universitetet i Oslo inviterer til innlegg og debatt om ytringsfriheten og om hvordan denne er under press. Hva er bakteppet for terrorhandlingene mot Charlie Hebdo? Hvordan kommer vi oss videre?

Et av universitetets oppgaver er å bidra til den offentlige samtalen etter hendelser slik som terrorhandlingene i Paris. Med universitetets store faglige bredde kan vi informere og nyansere debatten. Jeg tror det er et stort behov for dette. Vi så dette behovet også etter terrorhandlingene den 22. juli 2011. Da arrangerte vi en serie "Etter 22/7- forelesninger" som ble sendt på TV og etterpå utgitt i bokform. Disse forelesningene ble meget godt mottatt.  Nå arrangerer vi et «Etter Paris-seminar».  Det er Det samfunnsvitenskapelige fakultet som koordinerer arbeidet med dette seminaret.

Universitetet har et spesielt ansvar for å hegne om ytringsfriheten. Hele vår virksomhet er tuftet på ytringsfrihet. Det er derfor naturlig at universitetet engasjerer seg og debatterer ytringsfrihet i lys av både etikk og politikk.

Ytringsfrihet ansporer menneskelig utfoldelse. Den er et vilkår for kulturell utvikling og en bestanddel av demokratiet. Men ytringer kan ramme mennesker på en smertelig måte, og de kan vekke voldsomme reaksjoner. At reaksjonene er uakseptable, sågar avskyelige, fritar ikke ytringene fra kritisk vurdering. Så enkel er ikke etikken, og så ømskinnet er ikke ytringsfriheten. Den tåler en konfrontasjon med etiske hensyn og politiske realiteter.

Innledere:
- Raino Malnes, professor i statsvitenskap, UiO
- Anders Ravik Jupskås, universitetslektor i statsvitenskap, UiO
- Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk presseforbund
- Henrik Syse, filosof og forsker ved PRIO

http://www.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/etter-paris/frie-ytringer.html

Husk også å merke av datoen 25. april. Da arrangerer vi årets UiO-festival. Ytringsfrihet blir da ett av temaene, og Alan Rusbridger – Guardian-redaktør og UiO-æresdoktor – vil holde et foredrag nettopp om dette emnet.

------------------------

Akademiske perspektiver på 22. juli

C’est avec stupéfaction et douleur que nous avons reçu les terribles nouvelles de l’attentat terroriste à Paris. Cette atteinte à la liberté d’expression et aux valeurs de la démocratie est une attaque contre nous tous, contre ce que nous avons de plus précieux, et contre les valeurs qui constituent le fondement même des universités. 

En tant que président de l’Université d’Oslo, et face au massacre survenu, je souhaite exprimer ma douleur et la solidarité de toute l’Université d’Oslo avec les victimes, leurs familles, ainsi qu’avec tous les Français.

Nous sommes tous Charlie.

Universitetet deler årlig ut UiOs menneskerettighetspris. I år går prisen til den italienske forfatteren og journalisten Fabrizio Gatti for hans reportasjer og bøker om migrasjon i Europa.

Migrasjon byr på både humanitære, økonomiske og sosiale utfordringer.  Det er ikke bare de dårlige økonomiske forholdene i mange land som er årsakene til dette. Fremtidens klimaendringer vil mest sannsynlig medføre at mange mennesker må søke til andre land for å kunne overleve og få et trygt og verdig liv.

De menneskerettslige forholdene rundt store folkeforflytninger har hittil vært viet lite oppmerksomhet. Det har Gatti gjort noe med. På hans reiser gjennom Sahara, i båt over Middelhavet og ved grensepasseringer mellom Tyrkia og Hellas har Gatti sett drømmen om Europa gjennom migrantenes øyne.

UiOs menneskerettighetspris - Lisl og Leo Eitingers fond - ble opprettet i 1984, 45 år etter at Leo Eitinger kom til Norge som flyktning.  Under 2. verdenskrig ble han deportert til tilintetgjørelsesleirene Auschwitz og Buchenwald og var en av de få som overlevde.

Leo Eitinger ble senere professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, og ledet Universitetets psykiatriske klinikk på Blindern. Eitinger er blant annet kjent for sine vitenskapelige arbeider knyttet til psykiske senskader hos de som var utsatt for forfølgelser. Han kjempet for menneskers rettigheter, og særlig jødenes, krigsfangenes og krigsveteranenes saker var viktige for ham.

Det er første gang vi tildeler UiOs menneskerettighetsprisen til en journalist. Fabrizio Gatti har opptrådt som spesialutsending for den italienske avisen L´Espresso og publisert en rekke artikler om migrasjon til Europa, men også om hvordan illegale innvandrere blir utnyttet i Italias landbruk i byen Puglia.

Gatti anvender den journalistiske metoden, «wallraffing» etter metodens mest kjente representant, journalisten Günther Wallraff.  Metoden er omdiskutert, men den har effektivt satt søkelyset på et viktig og økende problem.

Gatti har infiltrert en rekke sosiale miljøer i sitt arbeid og har reist med smuglertransport gjennom Sahara, blitt med i båt til Lampedusa og forsøkt grensepassering over Evros mellom Tyrkia og Hellas. Tre ganger er han blitt internert i oppsamlingsleirer som «ulovlig innvandrer».

I boken "Bilal – med de papirløse til festning Europa", har han på avgjørende vis bidratt til å sette migrasjon på den menneskerettslige dagsorden.  Der beskriver han hvordan han – under dekknavnet Bilal – reiste som papirløs innvandrer gjennom store deler av Afrika.

Boken innleder med at Gatti sitter på flyet til Dakar, der han nettopp har opplevd at en mann på rundt tretti år forsøker å utsette sin egen uttransportering. Han vil heller i fengsel enn å dra tilbake dit han kommer fra. Det eneste som hindrer ham fra å bli værende i Europa er et lite stykke papir, med et passfoto, litt blekk og et stempel.

For boken ble Gatti tildelt den prestisjefylte italienske Terzaniprisen. Dette er en bok som vekker følelser og gir innblikk i de skjulte sidene av Europa i det tjueførste århundret. Gatti kommer selv fra en migrantfamilie. På spørsmål fra Le Monde om hva denne reisen har gjort med ham svarer Gatti at når man har sett den skjulte siden av sitt eget hjemland, ditt kontinent eller deg selv, blir livet aldri det samme igjen.

VI må ikke lukke øynene for det som skjer i Middelhavet, vi må erkjenne det tragiske som  faktisk skjer ved EUs grenseoverganger i det tjueførste århundret. Jeg vil gratulere Fabrizio Gatti på det varmeste og gleder meg til å overrekke ham prisen i Gamle festsal, torsdag 27. november kl. 18.

Mer informasjon om prisutdelingen og påmelding til arrangementet finner du HER

Last Friday the Nobel Committee announced that the Peace Prize is to be awarded to Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi for their struggle against the suppression of children and young people and for the right of all children to education.

Despite her young age Malala has, through her heroic struggle, become a leading spokesperson for girls’ rights to education. Thus the recent Nobel Prize award is an appropriate backdrop for the October 15^th event when the University of Oslo is hosting a conversation between Melinda Gates and Hans Rosling in the Old Festive Hall. The topic is Empowerment, and how to put girls and women at the heart of development.

The struggle is not over

In 1972 the song I am woman by Helen Reddy was released. It became a number one hit selling over one million copies. It celebrates female empowerment, and it quickly became a symbol for the women’s liberation movement: “I am woman, hear me roar, in numbers too big to ignore". Twenty-three years later, in 1995, No Doubt released the single Just A Girl. It became an instant hit and appealed to a new generation of girls and young women who, although many formally equal to men, still felt that they were belittled by men, or excluded from different power arenas in society: "I’m just a girl, all pretty and petite, So don’t let me have any rights”.

So why this musical intermezzo? Music (and literature and art for that matter) often catches a zeitgeist. These musical examples paint a picture of a time where empowerment of women has been one of the major issues in the West. But the struggle is not over. A range of challenges to gender equality and empowerment of women remain. It hinders progress; for women, for economic growth and development in their countries.

Knowledge changes everything

Investing in girls and women is the right thing to do, but it is also the smart thing to do. In countries with a high degree of equality there is usually less poverty. Women with education tend to have fewer children. This improves the health of mothers and children, increases educational and economic opportunities for women, and positively impact communities as women usually reinvest more in their families and communities than men. There is some truth to the saying "If you educate a man you educate an individual, but if you educate a woman you educate a family.”   

We are making progress

Millennium development goal #3 vows to eliminate gender disparity in primary and secondary education, preferably by 2005, and in all levels of education no later than 2015. Gender parity in primary school has been achieved, however, only two out of 130 countries have achieved that target for secondary education. This shows that substantial progress can be made when countries come together and commit to a shared set of goals. 

The discussions on post-2015 sustainable development goals must create renewed consensus and new global commitments. This is essential if we are to succeed in creating a more equal, inclusive, sustainable world.

In the end, gender equality is a matter of human rights - plain and simple. No girl, regardless of nationality, should have to feel that she is just a girl.

I am looking forward to the event on Wednesday and to the discussion with Melinda Gates and Hans Rosling (our recently appointed honorary doctor) on how to put women and girls at the heart of development.

Click here for program and registration.

Ja visst har jeg blogget om denne utstillingen allerede. Men etter å ha «tjuvtittet» før åpningen den 16. mai så vil jeg hevde at utstillingen «Ja, vi elsker frihet» er flere blogger verdt. Så la denne bloggen bli en oppfordring til alle: Denne utstillingen må du ikke gå glipp av.  

Så hvorfor er akkurat denne utstillingen så viktig?

La oss spole tilbake til den store folkefesten på Eidsvoll i går.

Det enkle, men likevel så vanskelige spørsmålet i vårt jubileumsår er: Hva er det vi egentlig feirer? Jeg er glad for at frihet var et gjennomgangstema slik jeg opplevde arrangementet i går. Frihet i alle avskygninger av ordet.

Et blikk på verdenskartet i dag minner oss om at den friheten vi har her hjemme, på langt nær er alle forunt. Mine siste utenlandsreiser har tatt meg til mange steder der ytringsfriheten er under press. Der individets frihet innsnevres. Vi er slett ikke på stødig kurs mot en verden der menneskerettighetene råder.

Det er når friheten settes under press at vi virkelig forstår. Det er med frihet som med helse. Vi vet ikke helt hva det er før vi mister det.

Derfor er det et godt grep at en av utstillingens sektorer tar oss tilbake til de fem krigsårene da grunnlov, selvstendighet og frihet var satt til side. «Minus fem» er det treffende navnet på denne delen av utstillingen.  Det dreide seg ikke bare om okkupasjon av land. Det dreide seg om okkupasjon av historien – og derved av vår identitet. Også i dagens verden ser vi hvordan historien okkuperes av regimer som går i gal retning.  

En annen av de åtte sektorene i utstillingen - Den tunge bagasjen – får oss til å reflektere over frihetens pris – bokstavelig og overført. Den tunge bagasjen er Gullskatten som sikret Norges selvstendighet. Gullmyntene og gullbarrene hadde en lang og farlig ferd gjennom Norge da krigen startet. Rett foran nesen på tyskerne klarte bankfunksjonærer og frivillige å frakte nesten 50 tonn gull ut av landet. Gullet skulle sikre den norske eksil-regjeringen økonomisk handlingsfrihet i London.  Gullmyntene stilles nå ut for første gang.

Ja, frihet er noe av det mest dyrebare vi har. Få er de tingene vi er villige til å ofre livet for. Også vår egen historie har vist at frihet er en av disse.

(forts. under bildet)

I sin tale i går minnet Stortingspresidenten oss om at friheten ikke er noe vi fikk. «Den er noe vi kjempet oss til.» Så hvilken innsats skal vi gjøre når kampen er vunnet og friheten står sterkere enn noen gang?

Kanskje den viktigste innsatsen er å prøve å forstå hva frihet er. Kun ved å forstå hva frihet er kan vi bli i stand til å verne den. Demokrati og frihet krever en årvåkenhet som setter oss i stand til å identifisere autoritære strømninger. I dette perspektivet er den viktig, den innsatsen Kulturhistorisk museum gjør ved å arrangere en utstilling om frihet.   

Jeg nøler ikke med å si at «Ja, vi elsker frihet» er et av UiOs mest betydningsfulle bidrag til Grunnlovsjubileet.

Utstillingen er altså åpen for publikum fra 17. mai. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk har kuratert utstillingen. Blant våre mange samarbeidspartnere er Forsvarsmuseet, Norges Bank, Nasjonalbiblioteket, HL-senteret og Fritt Ord. Vi takker dem alle.

Oppmerksomheten denne utstillingen har fått i mediene skyldes at deler av utstillingen har blitt oppfattet som provoserende. Kanskje er det helt avgjørende å provosere når målet er å skape debatt og stimulere til refleksjon om frihet og frihetens grenser.

I forbindelse med utstillingen har Svein Gullbekk tatt initiativet til en antologi. Denne er nettopp utgitt under samme tittel som utstillingen. I mitt kapittel i denne antologien skriver jeg om den sterke  opplevelsen jeg hadde da jeg som svært ung leste «In the first circle» av Aleksandr Solzhenitsyn. Akademikerne og teknikerne i denne første sirkel hadde relativt gode arbeidsforhold, men levde i et moralsk dilemma. De måtte hjelpe et undertrykkende regime. De kunne ikke kjempe for den kollektive frihet fordi deres individuelle frihet til å ytre seg var tatt fra dem.  Ikke tilfeldig at tittelen henviser til Dantes Divina Commedia.

Tilbake til 1814.

Grunnlovsfedrene var opptatt av at Universitetet skulle bidra til å gjøre selvstendigheten varig. De ville nok ha tatt seg tid til å besøke Kulturhistorisk museum, hadde de levd i dag.

---------

Åpen bokfest og utstilling i anledning antologien "Ja, vi elsker frihet".

Denne bloggteksten er basert på talen jeg holdt under den offisielle åpningen av utstillingen den 16. mai 2014.

På side 219 i bind 4 av historieverket om Universitetet i Oslo 1811 – 2011 står et dystert fotografi. Bildet er litt uskarpt, noe som forsterker uhyggen. Det er tydeligvis tatt fra Abelhaugen og viser hvordan den tyske okkupasjonsmaktens lastebiler ruller inn på Universitetsplassen den 30. november 1943. Studenter omringes og arresteres. Rundt 1200 av dem føres inn i Aulaen, som da ennå luktet av brann etter ildspåsettelsen etter midnatt den 28. samme måned.  Jorunn Sem Fure er den som i bind 4 skriver om universitetet i kamp 1940 - 1945.

Nøyaktig 70 år etter arrestasjonene – den 30. november 2013 – markerte vi det som skjedde med en seremoni i Universitets aula.  Flere av de deporterte studentene – tysklandsstudentene – var til stede med sine familier. Til stede var også mange etterkommere av tysklandsstudenter som har gått bort. Aulaen var fylt til siste sete.  Det var gripende.

Tilbake til 1943: Rundt 650 av de arresterte studentene ble delt inn i to grupper. En gruppe ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald, den andre gruppen til SS-skolen St. Andreas ved Sennheim i Elsass. 17 av dem kom aldri hjem. I seremonien i aulaen hedret vi deres minne.

Sist fredag hadde jeg æren av å avduke en minneplakett over Einar Høigård. Høigård, som sammen med Helga Eng grunnla og utviklet Pedagogisk Forskningsinstitutt, mistet sitt liv som følge av den tyske okkupasjonen. I frykt for å avsløre andre motstandsfolk under tortur, tok han sitt liv i tysk fangenskap. Som studentene deltok Høigård i den akademiske motstanden mot okkupasjonsmakten.

Det som skjedde i vårt land for 70 år siden har dessverre paralleller i dagens verden. I mange land er det studenter og akademikere som ser sine friheter truet. Det kan dreie seg om å bli fratatt muligheten til å studere eller muligheten til å undervise, publisere og debattere. Det kan dreie seg om trusler på livet.

Markeringen i helgen minner oss på hvor viktig det er at vi nå – som et fritt land - viser solidaritet over landegrensene. Gjennom nettverket Scholars at Risk gir Universitetet opphold til forskere eller undervisere som opplever at deres arbeid vanskeliggjøres av myndighetene. Ved å gi et tilfluktssted ved vår akademiske institusjon kan vi gi dem stemmen tilbake. Nettverket Students at Risk baserer seg på samme prinsipp.

Det som hendte for 70 år siden minner oss også på det ansvaret vi har for å hegne om de verdiene vårt universitet og vårt demokrati er tuftet på. Jeg ser fram til neste år.  Vi skal da feire vår grunnlov, og samtidig skal Universitetet i Oslo ha sitt Verdiår.  Gjennom debatter og konferanser skal vi reflektere over og synliggjøre de verdiene som er selve fundamentet for vår forskning og utdanning.  En av våre fornemste og viktigste oppgaver er å styrke den demokratiske beredskap og å kunne identifisere og advare mot autoritære strømninger i vårt samfunn og i andre land. Kunnskap, årvåkenhet og engasjement er nødvendig for å sikre og bygge opp under de dyrekjøpte frihetene som så brutalt ble tatt fra oss for 70 år siden.

Talen jeg holdt i Aulaen den 30. november finner du her.

I dag ble Einar Høigård hedret ved en seremoni i Helga Engs hus på Blindern. Jeg hadde gleden av å avduke en plakett til hans minne.

Noen mennesker setter spor etter seg. Noen mennesker setter spor etter seg for hva de har stått for - hvilke verdier de kjempet for. Einar Høigård var ett av disse menneskene. Hans eksempel lyser for oss også i dag.

Einar Høigårds mot og visdom er få forunt. Men det kostet. Ikke minst for de fire som mistet en far da Einar Høigård tok sitt liv i frykt for å avsløre andre i motstandskampen.

Einar Høigård bygget opp Pedagogisk Forskningsinstitutt sammen med professor Helga Eng, kvinnen som ga navn til bygningen der Det utdanningsvitenskapelige fakultet holder hus. Han var universitetsstipendiat da han ble Helga Engs nærmeste og eneste medarbeider. Sammen sto de som faglige garantister for det nye instituttet, og de sørget for at faget fikk en solid forankring i det beste fra internasjonal pedagogikk.

Einar Høigårds erfaring som lektor ved universitetet i Hamburg gjorde at han raskt ble vervet inn i motstandsarbeidet ved Universitetet i Oslo da krigen nådde vårt land. Men det var utenfor UiO at hans viktigste arbeid skjøt fart. Gjennom sitt ideologisk og strategisk funderte arbeid i Skolefronten fremmet han det han mente burde være en moralsk standard hos skolefolk i møte med nasjonalsosialismen. Hans «Fire Kardinalpunkt» ble grunnleggende rettesnorer for mange. Nøkkelordet var «avvisning»: Avvis medlemskap i Nasjonal Samling og ungdomsfylkingen. Avvis nazipropaganda.   

«Husk alltid. Enhver har rett til og derfor krav på betenkningstid, når han stilles overfor spørsmål som har konsekvenser for hans fremtid», sa Einar Høigård. En rett han selv brutalt ble fratatt da han ble arrestert av tyskerne på toget mellom Sarpsborg og Halden i oktober 1943. Jakten på motstanderne ble intensivert fra tysk side, og Einar Høigård ble tatt mens han flyktet til Sverige. Derfra blir historien brutal. Etter en måneds fangenskap, forhør og tortur, tok Einar Høigård sitt eget liv. Han ville heller dø for egen hånd enn å komme i en situasjon hvor han kunne komme til å røpe andre i motstandsbevegelsen.

I Rektors årstale i september 1945 ble Høigård minnet som den eneste universitetslærer som hadde omkommet som følge av okkupasjonen. Han har fått sin egen fjellformasjon i Heimefrontfjella i Antarktis, «Høigårdrekka». Flere gater bærer hans navn. Hans historie er ført i pennen av forfatter Vegard Kvam. Resultatet er boka «Skolefronten – en historie om Einar Høigård og kampen mot nazifiseringen av det norske utdanningssystemet 1940-1945». Og nå, sytti år etter hans død, hedrer vi ham med en minneplakett ved det institutt han var med på å bygge opp. Mannen som posthumt ble den første doktor ved Pedagogisk Forskningsinstitutt, hedres i dyp takknemlighet for sitt mot og sitt store offer.  

Neste år – 2014 – er utpekt av universitetsstyret som UiOs Verdiår. Da skal vi gjennom debatt og møter reflektere over de verdiene universitetet og demokratiet bygger på. Engasjement og demokratisk beredskap vil stå sentralt. I Kvams nylig utgitte bok står følgende sitat fra Høigård på en av de første sidene: «Det er ikke nok å se på at det skjer og trøste seg med at en selv ikke er aktivt med. En må gjøre noe, sette noe på spill, ofre noe for å opprettholde det vi bygger vårt liv på.»

Sitatet er datert 30. august 1943. Vi kunne vel knapt ha fått en bedre introduksjon til vårt Verdiår.

I dag ble Universitetet i Oslos menneskerettighetspris – fra Lisl og Leo Eitingers fond – delt ut til professor Manfred Nowak. Dette skjedde i Gamle festsal.

Nowak er leder av Ludwig Boltzmann Institut für Menschenrechte i Wien, som han var med på å etablere i 1992. Han regnes i dag som en av de fremste menneskerettighetsforkjemperne internasjonalt.

Her er et sammendrag av talen jeg holdt i Gamle festsal: 

It is my privilege to welcome you all to the Old ceremonial hall on the occasion of the University of Oslo’s Human Rights award and the Eitinger conversation.

The founders of the University of Oslo’s Human Rights Award were Leo and Lisl Eitinger. Leo Eitinger was born in what is now a town in the Czech Republic, but which was then a town situated in the Austrian-Hungarian Empire. Leo Eitinger graduated from medical school in 1937 and two years later – being a Jew – he had to flee the Nazis. He came to Norway on a Nansen passport, and was allowed to work as a psychiatrist here. When the Nazis later occupied Norway, he was taken prisoner and sent to Auschwitz and later Buchenwald. Of the 762 Norwegian Jews deported to German concentration camps, 23 survived - Leo Eitinger being one of them. The Eitingers devoted their life to the promotion of human rights and the fight against injustice and racism.

This year’s winner of the Human Rights Award, Professor Manfred Nowak, is one of the foremost advocates of human rights internationally. Through his efforts as the UN’s Special Rapporteur on Torture from 2004 to 2010, and also through a wide range of other assignments for international organizations, governments and NGOs, he has been  indefatigable and courageous in his defense of fundamental human rights.

As a tribute to Professor Nowak, we have decided to use this occasion to announce a new human right initiative of the University of Oslo. We are establishing a university network against death penalty. Universities normally should not take a stance on political issues. However, there are times through history when universities have joined forces. They did so in the fight against apartheid. And they did so in the fight against slavery. The fight against death penalty has the same kind of urgency.

Capital punishment stands in stark violation of human rights. Indeed, the right to life is the most fundamental right. Capital punishment is also in opposition to the scientific mindset, which rejects absolute certainty. The Innocence Project in the USA shows that there are many innocent people on death row. There’s also a large amount of research on capital punishment to indicate that this form of penalty doesn’t have an effect that balances the irrevocable intervention it actually represents.

The University of Oslo aspires to be at the international forefront in promoting human rights through research, education, and advocacy. For us, Professor Nowak sets an example to follow. Professor Nowak: I congratulate you on your outstanding work so far, and I am looking forward to follow your future endeavors for a better world.