Rektors blogg:

I dag ble Einar Høigård hedret ved en seremoni i Helga Engs hus på Blindern. Jeg hadde gleden av å avduke en plakett til hans minne.

Noen mennesker setter spor etter seg. Noen mennesker setter spor etter seg for hva de har stått for - hvilke verdier de kjempet for. Einar Høigård var ett av disse menneskene. Hans eksempel lyser for oss også i dag.

Einar Høigårds mot og visdom er få forunt. Men det kostet. Ikke minst for de fire som mistet en far da Einar Høigård tok sitt liv i frykt for å avsløre andre i motstandskampen.

Einar Høigård bygget opp Pedagogisk Forskningsinstitutt sammen med professor Helga Eng, kvinnen som ga navn til bygningen der Det utdanningsvitenskapelige fakultet holder hus. Han var universitetsstipendiat da han ble Helga Engs nærmeste og eneste medarbeider. Sammen sto de som faglige garantister for det nye instituttet, og de sørget for at faget fikk en solid forankring i det beste fra internasjonal pedagogikk.

Einar Høigårds erfaring som lektor ved universitetet i Hamburg gjorde at han raskt ble vervet inn i motstandsarbeidet ved Universitetet i Oslo da krigen nådde vårt land. Men det var utenfor UiO at hans viktigste arbeid skjøt fart. Gjennom sitt ideologisk og strategisk funderte arbeid i Skolefronten fremmet han det han mente burde være en moralsk standard hos skolefolk i møte med nasjonalsosialismen. Hans «Fire Kardinalpunkt» ble grunnleggende rettesnorer for mange. Nøkkelordet var «avvisning»: Avvis medlemskap i Nasjonal Samling og ungdomsfylkingen. Avvis nazipropaganda.   

«Husk alltid. Enhver har rett til og derfor krav på betenkningstid, når han stilles overfor spørsmål som har konsekvenser for hans fremtid», sa Einar Høigård. En rett han selv brutalt ble fratatt da han ble arrestert av tyskerne på toget mellom Sarpsborg og Halden i oktober 1943. Jakten på motstanderne ble intensivert fra tysk side, og Einar Høigård ble tatt mens han flyktet til Sverige. Derfra blir historien brutal. Etter en måneds fangenskap, forhør og tortur, tok Einar Høigård sitt eget liv. Han ville heller dø for egen hånd enn å komme i en situasjon hvor han kunne komme til å røpe andre i motstandsbevegelsen.

I Rektors årstale i september 1945 ble Høigård minnet som den eneste universitetslærer som hadde omkommet som følge av okkupasjonen. Han har fått sin egen fjellformasjon i Heimefrontfjella i Antarktis, «Høigårdrekka». Flere gater bærer hans navn. Hans historie er ført i pennen av forfatter Vegard Kvam. Resultatet er boka «Skolefronten – en historie om Einar Høigård og kampen mot nazifiseringen av det norske utdanningssystemet 1940-1945». Og nå, sytti år etter hans død, hedrer vi ham med en minneplakett ved det institutt han var med på å bygge opp. Mannen som posthumt ble den første doktor ved Pedagogisk Forskningsinstitutt, hedres i dyp takknemlighet for sitt mot og sitt store offer.  

Neste år – 2014 – er utpekt av universitetsstyret som UiOs Verdiår. Da skal vi gjennom debatt og møter reflektere over de verdiene universitetet og demokratiet bygger på. Engasjement og demokratisk beredskap vil stå sentralt. I Kvams nylig utgitte bok står følgende sitat fra Høigård på en av de første sidene: «Det er ikke nok å se på at det skjer og trøste seg med at en selv ikke er aktivt med. En må gjøre noe, sette noe på spill, ofre noe for å opprettholde det vi bygger vårt liv på.»

Sitatet er datert 30. august 1943. Vi kunne vel knapt ha fått en bedre introduksjon til vårt Verdiår.