desember 2014

Inven2: Først i Norden til 40 kommersialiseringer på ett år

man, 08/12/2014 - 14:15 — Ole Petter Ottersen

Innovasjon er universitetenes fjerde samfunnsoppdrag. Vårt innovasjonsselskap Inven2 setter stadig nye rekorder, og har nylig brutt en ny grense ved å passere 40 kommersialiseringer på et kalenderår.

Neste år feirer Inven2 sitt femårsjubileum. Det var et viktig og riktig tiltak vi gjorde i 2010, da Medinnova og Birkeland Innovasjon ble slått sammen til Inven2 AS. Dette selskapet er nå  kommersialiseringsaktøren for Helse Sør-Øst og Universitetet i Oslo og eies av Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo i fellesskap. Internasjonal erfaring viser at et  innovasjonsselskap må ha en stor forskningsbase for å kunne lykkes. Det er derfor fusjonen var så viktig: Inven2 har tilfang av idéer fra en stor del av den forskningen som foregår innenfor Norges universitets- og sykehussektor og har blitt ledende også på nordisk nivå. 

Et moderne universitet skal dyrke fram et best mulige samvirke mellom grunnforskning og innovasjon. Det er fra grunnforskningen idéene kommer. Innovasjonsarbeidet må derfor ikke trekke ressurser fra grunnforskningen, men styrke og inspirere den. Jeg mener vi har funnet en god oppskrift for nettopp dette.

Nylig ble en av våre professorer – Inger Sandlie  - anerkjent for sin innovasjon nr. 100.

Både etablerte og nyoppstartede selskaper jobber nå med å utvikle hennes teknologi. Samtidig forsker hun videre. Det er ingen motsetning mellom grunnforskning og innovasjon, sier hun.

I mitt hode betyr innovasjon at man ser samfunnsutfordringene og at man er villig til å bruke sin egen forskning, kompetanse og kreativitet til å gjøre noe med dem.  Å se samfunnsutfordringene betyr også at man kan la disse inspirere sin egen grunnforskning.

Så langt i år er det investert nesten 700 millioner kroner i privat kapital i oppstartselskapene fra Inven2. Mange av de mest verdifulle innovasjonene kommer fra personer som har stillinger både ved UiO og ved Oslo Universitetssykehus.  Vi ser hvor viktig det er å sikre et sømløst samarbeid mellom universitetet og universitetssykehusene. Rammebetingelsene må være slik at dette samarbeidet stimuleres og ikke hindres.

Rammebetingelsene for innovasjon generelt ble betydelig forbedret gjennom budsjettforhandlingene på Stortinget. Dette er gledelig. 

UiO mener at det er fire grep som er særlig viktige for å fjerne de flaskehalsene som hindrer oss i å høste godt nok fra forskningsinnsatsen i Norge. Det handler om en styrket satsing på FORNY-programmet, opprettelsen av et pollenfond (pre-seed) for investering i tidlig fase, opprettelsen av et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi, samt opprettelsen av et samhandlingsråd for forskning og innovasjon sammensatt av representanter på høyt nivå fra de relevante departementene.

Nå har noe skjedd med disse punktene. Gjennom budsjettavtalen har satsingen på FORNY-programmet blitt styrket (selv om det fortsatt er et stykke igjen til den doblingen av midlene vi mener er nødvendig), og det skal opprettes to ulike fond for å sikre risikovillig kapital til nystartede bedrifter i den krevende oppstartsfasen. I tillegg økes inkubatorsatsingen gjennom SIVA (Selskapet for industrivekst SF).

Som vi skriver i Finansavisen må de nye fondene konstrueres på riktig måte. Det er avgjørende at vi får på plass et såkornfond spesielt rettet mot livsvitenskap og bioteknologi. Livsvitenskap og bioteknologi er trolig de områdene der innovasjonspotensialet ved norske forskningsinstitusjoner er størst. Vind i ryggen i oppbyggingen av en ny type næring vil kunne gi resultater både på kort og lang sikt.

Et helt nytt og viktig verktøy som Regjeringen vil ta i bruk er en ordning som bidrar med kapital i preseed-fasen. Norge mangler en slik mekanisme i dag. På sikt mener vi at midlene i en slik ordning bør legges i tilknytning til eksisterende TTO-er (Technology Transfer Office) og inkubatorer. Vi er ikke i tvil om at en slik ordning vil bli meget verdifull for kunnskapsmiljøene rundt våre forsknings- og utdanningsinstitusjoner. For nå er det på tide å ta ut det store innovasjonspotensialet som er bygget opp ved våre høyere utdanningsinstitusjoner etter at vi ved lovendring i 2003 fikk innovasjon som et fjerde samfunnsoppdrag.

ERC: Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet mot europatoppen

lør, 06/12/2014 - 15:43 — Ole Petter Ottersen

Det ble nylig klart at UiO har fått ytterligere to stipend fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). Disse gikk til to unge forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Vi gratulerer! Fakultetet har nå 14 av UiOs 26 ERC-prosjekter, og det har nesten 1/3 av alle ERC-støttede prosjekter i Norge. Som fakultet er Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i ferd med å nærme seg det øverste sjiktet i Europa.   

Til sammenligning har Karolinska Institutet  totalt 26 ERC Grants (11 Advanced Grants, 15 Starting Grants) per juli 2014.

Vi skal ikke bare gratulere de nye ERC-stipendiatene, men også alle de som utgjør det støtteapparatet som er så avgjørende for suksess i ERC. Å «knekke koden» i ERC krever god ledelse og et målrettet og langsiktig arbeid i hele organisasjonen. Og ikke minst: Forskere og fagmiljø må være motiverte. De må se de store mulighetene som ligger i det å vinne fram med en søknad til ERC.

Som panelleder i ERC over mange år har jeg sett hvilken kreativitet og nytenkning som ERC-stipendiene kan utløse. Innvilgelsesprosenten i ERC er høyere enn i FRIPRO i vårt hjemlige Forskningsråd. Og søknadsprosessen har en betydelig egenverdi: Arbeidet som legges ned i en søknad, er en god investering selv om man ikke når helt frem i første omgang.

Det er viktig å huske at ERC er åpen for søknader fra alle fagområder, også fra samfunnsfag og humaniora.  Midler fra Det europeiske forskningsrådet kan søkes for å styrke forskning på vår norske og nordiske kultur- og språkkrets. Spennvidden i ERC-prosjektene innen samfunnsfag og humaniora kom godt fram i et møte som ble holdt i Vilnius i september i fjor.

I ERC er det kun kvalitet som teller. Det er ingen tematiske føringer. Her kan forskerne vinne fram med sine originale ideer. Og desto bedre og mer originale idéene er, desto større sjanse for suksess. Etableringen og satsingen på ERC bygger på oppfatningen av at de store gjennombruddene sjelden kommer på bestilling, men gjennom forskerinitierte prosjekter av høy kvalitet. En rekke ERC-forskere har gått videre til Nobelpris, inklusive årets nobelprisvinnere May-Britt og Edvard Moser.      

ERC inngår som et element i EUs Horisont 2020. Regjeringens ambisjoner om EU-forskning er konkretisert i et måltall som vanskelig kan tolkes som annet enn en klar marsjordre til sektoren. I regjeringens EU-strategi for forskning - som ble fremlagt 5. juni i år – heter det:  

«Regjeringens ambisjon er at to prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020 tilfaller norske aktører. Ambisjonen vil kreve en økning i deltakelsesnivået på i overkant av 60 prosent sammenlignet med 7. rammeprogram.»

En økning på 60 % er et formidabelt løft. Og det er et riktig løft. En bredere deltagelse i EU-forskningen vil bidra til internasjonalisering og kvalitetshevning i norske universiteter og høgskoler og vil gjøre det lettere å nå andre viktige mål: Flere verdensledende forskningsmiljøer og styrket utdanningskvalitet. Den kompetansen og ekspertisen som tilflyter oss gjennom det europeiske forsknings- og utdanningssamarbeidet er også avgjørende for at vårt næringsliv skal kunne konkurrere på globalt nivå i årene som kommer. Med vårt kostnadsnivå trenger vi et høyt kunnskapsinnhold i våre varer og tjenester. Da er det verdt å minne om at EU-kontingenten gir Norge tilgang til forskning verdt 12 ganger det beløpet vi får i støtte fra EU. Kunnskapsnasjonen Norge har alt å vinne på å delta på bredere front enn i dag.

Over én doktorgrad per dag fra UiO

tor, 04/12/2014 - 21:00 — Ole Petter Ottersen

 

Nå har vi nettopp avsluttet årets siste kreeringsseremoni i Universitetets aula. Nitti nye doktorgrader er avlagt siden siste kreering. Totalt 518 vil ha disputert i løpet av 2014 når året ebber ut. I gjennomsnitt betyr dette at det ved Universitetet i Oslo er langt mer enn én disputas per dag. Samfunnet tilføres viktig kompetanse.

Kontrastene er store. Foran meg ligger The Millennium Development Goals report 2014 som ble publisert i sommer. Her er mange tall, men ett av dem treffer spesielt sterkt: 58 millioner barn mangler tilgang til grunnskoleopplæring.

Ikke bare er det mange som mangler tilgang til utdannelse. Mange nektes adgang. Oppslaget i Aftenposten i dag tidlig minner oss om dette. «Malala vil vise verden den blodige skoleuniformen» er tittelen på oppslaget. Om knapt en uke mottar Malala Yousafzai Nobels fredspris her i Oslo. Malala æres fordi hun kjempet for utdannelse – og spesielt for jenters utdannelse. Hun ble oppfattet som en trussel. Og hun ble skutt i hodet av Taliban. Skoleuniformen ble tilsølt av blod.

I dag er skoler og universiteter i minst 25 land truet eller okkupert av militærstyrker. I Irak er åtte universiteter stengt av den Islamske Stat. I Syria har regjeringsstyrker okkupert skoler, og åtte millioner barn står derfor uten skolegang. Alt dette ifølge Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

Slike konflikter har konsekvenser for hundretusenvis av elever og studenter verden over. Skolene stenges, elever blir forsøkt rekruttert som soldater, liv blir satt i fare, og spesielt jenter blir holdt hjemme fra skolen i frykt for overgrep fra mannlige soldater. Når konfliktnivået senkes i regionen, står en generasjon tilbake uten utdanning og mulighet til å bygge opp igjen landet sitt og fremtiden sin. Sårene kan ta flere tiår å lege.  

På en dag vi gjennom en kreeringsseremoni feirer kunnskap og utdanning – i et land der lik rett til utdanning er knesatt som et sentralt prinsipp - må vi ikke glemme dette: At det i mange deler av verden er slik at den makten som kunnskap representerer, møtes med motmakt som kan være både voldelig og dødelig.  Vi kan ikke stille oss likegyldige til dette. Det kreves engasjement, fra Universitetet i Oslo som institusjon, og fra alle de som er våre kandidater i dag og som er våre ledere i morgen.  

Ja, det kreves engasjement. Det er derfor gledelig at våre myndigheter har tatt på seg ansvaret for å implementere internasjonale retningslinjer som skal beskytte skoler og universiteter fra militært bruk. Disse retningslinjene kalles Lucens guidelines. I konflikter bør utdanningsinstitusjoner fredes, på lik linje som sykehus og helsestasjoner.

Hva gjør vi selv, som en akademisk institusjon? En rekke norske universiteter og høyskoler, deriblant UiO, er tilknyttet nettverkene Students at Risk og Scholars at Risk. Dette er internasjonale nettverk som ivaretar studenter og forskere som forfølges av myndigheter eller andre i eget land. Gjennom Students at Risk og Scholars at Risk får disse studentene og forskerne anledning til å videreføre sine studier eller forskning i trygge omgivelser ved et annet universitet.

I forlengelsen av disse målrettede tiltakene finner vi universitetets internasjonaliseringsarbeid.  Når vi diskuterer internasjonalisering opp mot kostnader og opp mot vårt lands kortsiktige kompetansebehov har vi lett for å glemme at grunntanken bak internasjonaliseringen er at den skal fremme tillit og forståelse mellom land og kulturer. Internasjonaliseringen skal fremme engasjement og empati over landegrensene. Skolepenger for studenter fra utlandet har ingen plass i denne tenkningen. I en urolig verden som higer etter stabilitet må vi holde grensene åpne for studenter og kunnskap. For de akademiske forbindelsene bidrar til den skjøre veven som holder verdenssamfunnet sammen.

----------------

Tale ved doktorkreeringen 4. desember

Utdanning under angrep (Debattinnlegg Dagsavisen 14. november)

Internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap

ons, 03/12/2014 - 05:31 — Ole Petter Ottersen

 

«Landets største bygg å undervise i.» Dette var overskriften i et flott oppslag i Aftenposten om det nye bygget for livsvitenskap, kjemi og farmasi som skal bygges i Gaustadbekkdalen. Bygget er viktig, men enda viktigere er den aktiviteten dette bygget skal huse. Det er denne aktiviteten som skal sikre oss internasjonal konkurransekraft innen livsvitenskap.

Over 60.000 kvadratmeter skal tas i bruk, og det vil bli mye undervisning i dette bygget, slik Aftenposten melder.  Undervisningen vil bli tett koblet til forskning og innovasjon. Vi vet at livsvitenskap har et stort potensial for næringsutvikling. I Sverige sysselsetter livsvitenskapsnæringen over 40 000 mennesker og eksporterer for mer enn 90 milliarder SEK hvert år. Denne næringen er en del av den fremvoksende bioøkonomien som blir et stadig viktigere og grønnere alternativ til fossilbasert økonomi.  

Vi behøver ikke dra til Sverige for å se potensialet. I fjor ble det nye legemidlet Xofigo godkjent av FDA. Dette er et middel mot prostatakreft og er utviklet fra Kjemisk institutt og Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet. Den nye medisinen har skapt nærmere 60 nye arbeidsplasser på Kjeller der legemidlet produseres og nesten 100 arbeidsplasser i Algeta i Norge. Algeta er kjøpt opp av Bayer for 17,6 milliarder kroner. Suksessen har inspirert utenlandske investorer til nye investeringer i norsk biotek.

Forslag til statsbudsjett for 2015 ga oss en skikkelig gladmelding: Vårt livsvitenskapssenter ligger inne med en prosjekteringsbevilgning på 58 millioner kroner. Gjennom livsvitenskapssatsingen ønsker vi å  gi Norge en lederposisjon innen dette feltet. Bygget skal skape den aller beste rammen rundt den forskningen som trengs for å gi innpass i internasjonale forskningsnettverk og EUs Horisont 2020.  Og det skal være et sted der bioteknologi og andre muliggjørende teknologier kobles på nye og innovative måter. Nettopp slik den nye langtidsplanen for forskning legger opp til.

Livsvitenskap søker å forstå livsprosesser ved å trekke på kunnskap fra biologi, fysikk, kjemi, farmasi, matematikk, statistikk, informatikk og en rekke teknologifag. Vår satsing på livsvitenskap har et faglig spenn fra molekyler til samfunn og skal generere kunnskap om liv og sykdom og vellykket aldring. Med aldringen av vår befolkning blir disse kunnskapsfeltene svært sentrale i årene som kommer. Her kan du lese mer om hva vi kan bruke livsvitenskap.

Etterskrift:

Vi skriver 2014. I år er det 70 år siden boken «What is life» kom ut. Boken er skrevet av Erwin Schrödinger - en av de mest betydelige fysikerne i forrige århundre og godt kjent i Norge gjennom TV-programmet Schrödingers katt. Schrödinger hadde den visjonen vi nå prøver å realisere i vår satsing på livsvitenskap. Han ville forstå liv og livsprosesser ved å trekke inn kunnskap fra flere fagfelt inklusive fysikk, matematikk og kjemi. Dette var meget ambisiøst på Schrödingers tid. Men fullt mulig nå. Forutsetningen er at de forskjellige disiplinene snakker sammen og integreres gjennom reell tverrfaglighet. Biologi, biomedisin og farmasi må gå inn i et stadig mer intimt samarbeid med fysikk, kjemi, matematikk, informatikk og teknologifag. Det er nettopp dette samarbeidet som er fundamentet for livsvitenskapen.

Schrödinger forstod utmerket godt hvor utfordrende det er å tenke og samarbeide på tvers av disiplingrenser. Det er disse utfordringene vi skal diskutere I “tverrfaglighetsåret” 2015, og det er disse utfordringene vi skal takle og la oss inspirere av i vår satsing på livsvitenskap. I jubileumsåret for Schrödingers «What is life» bør vi ta oss tid til å gå tilbake forordet i denne boken. For dette forordet har mye å fortelle oss den dag i dag:  

“A scientist is supposed to have a complete and thorough knowledge, at first hand, of some subjects and, therefore, is usually expected not to write on any topic of which he is not a master. This is regarded as a matter of noblesse oblige. For the present purpose I beg to renounce the noblesse, if any, and to be freed of the ensuing obligation. My excuse is as follows: We have inherited from our forefathers the keen longing for unified, all-embracing knowledge. The very name given to the highest institutions of learning reminds us, that from antiquity and throughout many centuries the universal aspect has been the only one to be given full credit. But the spread, both in and width and depth, of the multifarious branches of knowledge during the last hundred odd years has confronted us with a queer dilemma. We feel clearly that we are only now beginning to acquire reliable material for welding together the sum total of all that is known into a whole; but, on the other hand, it has become next to impossible for a single mind fully to command more than a small specialized portion of it. I can see no other escape from this dilemma (lest our true aim be lost forever) than that some of us should venture to embark on a synthesis of facts and theories, albeit with second-hand and incomplete knowledge of some of them -and at the risk of making fools of ourselves.”

 

Kronikk: Forskning på harde livet (Aftenposten 19.12.2011)

VEV: Vinnerutkastet av arkitektskonkurransen