desember 2011

Et jubileum toner ut

ons, 21/12/2011 - 08:14 — Ole Petter Ottersen

Så er det over. Vårt jubileumsår. Det tonet ut med Verdenskoret i Aulaen den 9. desember. En symbolsk overgang til internasjonaliseringsåret 2012.

Har vi så lyktes med vårt jubileum? Har vi klart å sette norsk forskning og høyere utdanning på kartet, slik vi håpte? La oss ta et tilbakeblikk på hva jeg skrev i min blogg ved jubileumsårets innledning, den 2. januar 2011:

”Gjennom historiske tilbakeblikk skal vi vise hvordan våre akademiske institusjoner har bidratt til å bygge landet og forme samfunnet. Og via kunnskapsfestivaler og konferanser skal vi vise hvordan universitetene vil kunne bidra til å løse de store utfordringene vi står overfor – nasjonalt og internasjonalt.” Altså en understrekning av at jubileet skulle se både fremover og bakover og samtidig synliggjøre universitetets betydning og relevans i dag. Jubileet måtte være selvkritisk, inkluderende, med et nasjonalt så vel som internasjonalt perspektiv.

Andre får vurdere om vi har oppnådd alt dette. Sikkert er det at Universitetet i Oslo og norsk akademia er blitt mer synlig i løpet av jubileumsåret. De nakne tall om presse- og medieoppslag sier sitt. Og vi har utvilsomt nådd ut til et bredt publikum – ved at våre forskere har holdt foredrag på skolene og ved at vi har invitert til tallrike arrangementer på alle våre campuser. Kanskje er det våre fire Idéfestivaler som vil huskes best? Hvem kunne drømme om at tusener av mennesker i alle aldre skulle finne veien til Blindern på en lørdag? Selv føler vi at Idéfestivalene fungerte så godt at vi nå planlegger å ha minst én festival per år også i tiden som kommer. Og da setter vi våre alumni på gjestelisten!

Fortid og fremtid har møttes i de mange byggeprosjektene som er ferdigstilt i løpet av jubileumsåret. Gjenåpningen av en nyrestaurert Aula – en generøs jubileumsgave fra Regjeringen – ga oss tilbake det historiske fotfestet vi savnet så sårt de årene salen var stengt. Gjenåpningen av Observatoriet vil løfte fram viktige deler av vår vitenskapshistorie og trekke kommende generasjoner mot realfagene. Og så har vi Ole-Johan Dahls hus som gjør ære på en av universitetets mest betydelige forskere og som samtidig står frem som et våre mest fremtidsrettede bygg. På toppen av det hele ble Georg Morgenstiernes hus åpnet i jubileumsåret. Et bygg som vil bli en betydelig ressurs for Det humanistiske fakultet.

Det er ikke meningen å lage en katalog over alle høydepunktene i vårt jubileum. Det vil være helt umulig. De fleste begivenhetene er kommentert tidligere, både i denne bloggen og i media. Dette gjelder også universitetshistorien i ni bind som fremstår som en av de mest monumentale institusjonshistoriene som noen gang er laget her i landet.

Det er også umulig å takke alle som har bidratt til jubileet. Jubileumskomitéen under ledelse av Inger Stray Lien har dratt lasset, med profesjonalitet og entusiasme. Våre kulturmedarbeidere har stått på gjennom hele året. Og et stort antall av våre faglige ansatte har gitt sine bidrag, ikke minst til Idéfestivalene. I tillegg har vi alle som har arbeidet bak kulissene for å kombinere jubileumsfeiring med daglig drift. Jeg tenker på alle teknisk-administrativt ansatte, i Teknisk Avdeling, Kommunikasjonsavdelingen og i andre deler av administrasjonen, sentralt og lokalt. Det har vært en flott lagånd.

Historikerne vil sikkert si sitt om vårt jubileumsår når det har kommet på avstand. Det vil utvilsomt bli både ros og kritikk. Men jeg tar sjansen på å si at jubileet har løftet frem vår institusjon – vår arbeidsplass – på en meget god måte. For omverdenen, men også for oss selv.

Hvilken avslutning på studiekvalitetsåret!

man, 19/12/2011 - 00:21 — Ole Petter Ottersen

Året 2011 har ikke bare vært UiOs jubileumsår men også UiOs studiekvalitetsår. På alle nivåer i organisasjonen har vi diskutert hvordan vi skal sikre og styrke studiekvaliteten. Utfordringene er mange og forskjellige, avhengig av fagmiljø og fakultet. Og det er blitt smertelig klart at våre rammebetingelser setter begrensninger. Det er ikke så merkelig at Universitetet i Cambridge med sine 9110 ansatte vil kunne sikre mer kvalitet for sine 18306 studenter enn det vi på Universitetet i Oslo med våre 7094 ansatte kan gjøre for våre 27600 studenter. Likevel: Gjennom vårt prosjekt for internt handlingsrom ønsker vi å kunne avsette flere ressurser til sikring av studiekvaliteten i årene som kommer.

Men studiekvalitet dreier seg om langt mer enn ressurser. Det viktigste er at det er bevissthet om hvor viktig studiekvalitet er for et universitets omdømme og livskraft. Når våre ungdommer investerer flere år av sitt liv ved UiO så bør og skal de ha forventninger om at de møter et godt og engasjerende undervisningsmiljø. Jeg mener at UiO leverer undervisning av høy kvalitet. Men selvsagt kan vi bli enda bedre!

Så til det dagsaktuelle: Sist torsdag ble det klart at Universitetet i Oslo sammen med Universitetet i Tromsø får Norges første Senter for Fremragende Utdanning (SFU). På NOKUTs hjemmeside kan vi nå lese følgende:

”NOKUT ga idag «Centre for Professional Learning in Teacher Education» (ProTEd) ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø status som Senter for framifrå utdanning (SFU). 

Senteret fekk SFU-status i ein søknadsbasert konkurranse for lærarutdanningane basert på følgjande hovekriterium:

  • Kvalitet i noverande utdanning
  • Planen for verksemda til senteret, medrekna planar for innovasjon og spreiing

Søknaden frå Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø blei av den sakkunnige komiteen som har vurdert søkjarane vurdert som den beste ut frå ei samla vurdering etter desse to hovudkriteria. NOKUT sitt styre stilte seg i dag bak komitéen si innstilling og vedtok å gi ProTed SFU-statusen.”

Målsettingen med senteret er å utvikle den femårige lektorutdanningen i retning av styrket integrasjon mellom fag og pedagogikk - og i samspill med praksisfeltet. Dyktige lærere har høy kompetanse i fagene de underviser i, kombinert med evne til å tilrettelegge for elevenes læring i klasserommet. Skal vi utvikle lærere med slik kompetanse må utdanningen ha høy faglig kvalitet og være nær både forskning og praksis.

Jeg er overbevist om at senteret vil bli et viktig bidrag til å realisere UiOs strategiske plan Strategi2020. Lektorutdanningen skal være godt integrert, forskningsbasert og profesjonsrelevant. Universitetsskolene som etableres i disse dager ved UiO (UiT har alt vært igang en periode) skal bidra til å sikre det tette samarbeidet med skolesektoren.

Komplementariteten mellom UiO og UiT framheves som en åpenbar styrke i NOKUT-evalueringen. Jeg er sikker på at senteret vil styrke det allerede gode samarbeidet mellom disse to universitetene.

Det er på tide at vi har fått en SFF-parallell på utdanningssiden. Tildelingen av det første SFU kom helt på tampen av vårt studiekvalitetsår. Hvilken verdig avslutning!

Les mer på nettsidene til Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet.

Her er pressemeldingen vi sendte ut torsdag 15. desember.

Vi traff en nerve

tor, 08/12/2011 - 15:01 — Ole Petter Ottersen

Som jeg nevnte i bloggen den 6. desember så sendte vi et tilsvar til Knut Olav Åmås om privat finansiering av forskning. Tilsvaret er på trykk i dagens Aftenposten (kun papir foreløpig). Her er teksten:

"Debatten om privat forskningsfinansiering treffer en nerve. Knut Olav Åmås utfordrer universitetene: De bør på tre år reise en milliard private kroner til forskning.

Mange universiteter i USA har i hovedsak privat finansiering. I Norge støtter vi oss primært på offentlige midler med private donasjoner som kjærkomment supplement. Gaver får fart på prosjekter eller tiltak allerede forankret i aktuell institusjon og styrker langsiktig og grunnleggende forskning. Det forutsettes at gavene ikke skaper uheldige bindinger eller undergraver universitetenes rolle som kritiske og uavhengige samfunnsaktører.

Vi har en annen tradisjon enn USA. Men også i Norge må privatpersoner kunne ha visjoner for samfunnsutviklingen og få anledning til å realisere disse gjennom støtte til forskning og andre tiltak ved universitetene.

For å styrke privat finansiering av forskning kreves gode rammebetingelser og insentiver, som skattefradrag og gaveforsterkning. Universitetene på sin side må legge forholdene til rette for at støttespillere kan engasjere seg og bidra. Et arbeid vi er godt i gang med."

Privat finansiering gjennom 200 år

ons, 07/12/2011 - 13:21 — Ole Petter Ottersen

Gårsdagens blogg handlet om at gaveforsterkningsordningen har vist seg verdifull og at den har bidratt til å utløse donasjoner til grunnleggende forskning slik meningen var. I diskusjonen om privat finansiering av universitetene kan det lett gis inntrykk av at slik finansiering er ”noe nytt”. Et lite tilbakeblikk på UiOs historie viser at dette langt fra er tilfellet.

Faktisk var private gaver avgjørende for at vårt universitet ble til. Noe vi bør huske på i et jubileumsår.

«Alle brave Nordmænd vil kappes om at bidrage til denne store National-Sag», het det da det ble startet en innsamling til universitetet i Kristiania i 1811. Det Kongelige Selskab for Norges Vel hadde mobilisert sterkt. Medlemmene gikk fra hus til hus og ba folk tegne seg for bidrag etter evne. Og i Christiania Byes Vel var de ikke snauere enn at bestyrelsen på forhånd hadde studert skatteligningen som utgangspunkt for å be om bidrag.

I forhold til den svake økonomiske stillingen Norge opplevde for 200 år siden, ble resultatet oppsiktsvekkende godt. Hele 3600 givere, både rikfolk og alminnelige bønder, forpliktet seg til å gi beløp - en god del av dem over lang tid. Siden starten for innsamlingen kom i gang før Kongen i København hadde gitt sitt samtykke til at universitetet kunne bli etablert, var det like viktig som beløpenes størrelse å vise til den brede oppslutningen universitetstanken hadde i folket. Dette var innsamling og folkeavstemning i ett sveip.

Det største enkeltbidraget til et nytt universitet kom fra den barnløse Bernt Anker allerede i 1805. Han testamenterte hele sin formue til en stiftelse, Det Ankerske fideikommis. Avkastningen skulle blant annet gå til å støtte ”Studenter av Hoved, som mangle Evne at soutinere sig ved Universitetet”. Dermed gjorde han universitetsstudenter til medarvinger til en av landets aller største formuer. Dette testamentet var et viktig kort som grev Wedel Jarlsberg hadde på hånden da han i 1811 dro til København for å forhandle fram en universitetsordning med kong Frederik VI.

Nordmennene hadde langt på vei klart å finansiere det de så for seg at et nytt norsk universitet ville koste. Til gjengjeld forlangte Wedel at kongen ga dem et fullstendig universitet, ikke bare en spesialisert vitenskapelig høyskole, slik noen ivret for. Kongen valgte til slutt å gi etter.

Til sammen resulterte innsamlingen i rundt en million riksdaler. Det er ikke lett å regne dette om til dagens kroneverdi, men det er ikke urimelig å anslå dette til å tilsvare et milliardbeløp, nå 200 år senere. En grunn til at fattige Norge kunne klare en slik sum var lisensfarten av trelast som var tatt opp i 1809. Denne farten hadde gitt store gevinster til trelasteksportører og skipsredere. Den midlertidige rikdommen kom universitetet til gode. Inntjeningen skjedde i et gitt økonomisk tidsvindu i norgeshistorien og resulterte i en varig investering for landet i form av et universitet som kunne sikre kunnskapsutviklingen i århundrer framover. Lever vi ikke i et lignende tidsvindu i dag?

Effekten av den økonomiske nedgangstiden mellom de to verdenskrigene ble avdempet gjennom private donasjoner. Johan Throne Holsts gavebrev i 1931 til ernæringsforskning, populært kalt ”sjokoladepengene”, er et godt eksempel. Støtten fra dette fondet har bidratt til at Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO i dag er et av Europas største og beste forskningsmiljø innen ernæringsforskning. Et annet eksempel er donasjonen fra rederen Wilhelm Wilhelmsen som la grunnlaget for et nytt bakteriologisk institutt. Så har vi Anders Jahre som etter krigen dannet et fond til vitenskapens fremme som den dag i dag finansierer både forskning og de medisinske prisene som bærer hans navn.

(Forts. under bildet)

Dette er bare noen få eksempler på hvordan privat finansiering har bidratt både til etableringen og utviklingen av vårt 200 år gamle universitet. Og så må vi ikke glemme at også utenlandske aktører har bidratt. Institutt for teoretisk astrofysikk ble finansiert av Rockefeller Foundation, som også støttet medisinsk og biologisk forskning ved Universitetet i Oslo. Fred Kavli bærer tradisjonen fra Rockefeller videre, med sin betydelige støtte både til forskning og priser.

I dag ønsker vi privat finansiering velkommen som et supplement til den offentlige finansieringen. Vi er daglig vitne til at donasjoner fra organisasjoner, stiftelser og privatpersoner på en effektiv måte drar i gang forskning og tiltak som allerede er institusjonelt forankret. Nå som før skal Universitetet være et sted der både myndigheters og privatpersoners visjoner kan realiseres. Til det beste for samfunnet.

Gaveforsterkningsordningen virker!

tir, 06/12/2011 - 16:58 — Ole Petter Ottersen

I dagens utgave av Aftenposten utfordrer Knut Olav Åmås universitetene: De bør reise en milliard private kroner til forskning i løpet av tre år. Et tilsvar er sendt.

Det er hyggelig at møtet om privat forskningsfinansiering (se gårsdagens blogg) har skapt slik interesse. Men det er to myter som må ryddes av veien: 1, At gaveforsterkningen ikke benyttes og 2, at privat finansiering av universitetsforskning er ”noe nytt”.

Ad myte #1: For Universitetet i Oslos vedkommende har gaveforsterkningen fungert utmerket og det er derfor meget trist at den nå ser ut til å forsvinne. Bare for 2011 vil det ved UiO bli utløst over 50 millioner kroner i gaveforsterkning dersom alle søknadene blir innvilget. Gavene som på denne måten blir forsterket kommer fra en lang rekke organisasjoner, stiftelser og private aktører inkludert Kreftforeningen, Fritt Ord, Letten Foundation, Throne Holsts stiftelse, Allmenmedisinsk forskningsfond, Anders Jahres fond til vitenskapens fremme, Canica AS, Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter, ExtraStiftelsen Helse & Rehabilitering, Stein Erik Hagens stiftelse for hjerteforskning og Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen. Jeg vil herved benytte anledningen til å takke dem alle. De gir et meget viktig bidrag til universitetet, ikke minst til den langsiktige grunnforskningen.

Ad myte #2: Følg med i morgendagens blogg!

Privat finansiering av forskning

tir, 06/12/2011 - 00:17 — Ole Petter Ottersen

Bill Gates skal ha sagt at ”det er like vanskelig å gi bort penger som å tjene dem”. 

Dette sitatet fra en av verdens mest kjente filantroper kunne vel tjene som et bakteppe for møtet i dag, om privat finansiering av forskning. Det har vært stor interesse for dette møtet, med innslag både i radio og TV.

Så hva er problemet? Dersom en privatperson eller stiftelse ønsker å gi penger til forskning, hva er det som hindrer dem?

Diskusjonen på møtet i dag dreide seg mer om bortfall av insentiv enn om hindringer. Ganske så forutsigbart ble gaveforsterkningsordningen det store diskusjonstemaet. Eller – for å være mer presis – det som ble diskutert var denne ordningens endelikt.

For det var vel ingen som var forberedt på at det i årets statsbudsjett ble satt en effektiv stopper for den ordningen som over de siste fem årene har forsterket gaver til grunnleggende forskning ved landets universiteter. Ordningen ble foreslått avskaffet uten noen evaluering, uten forvarsel, og uten at den hadde fått en tilstrekkelig virkningstid. Kåre Rommetveit – daglig leder for Bergens forskningsstiftelse og Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen - var ganske klar i sin dom. Det samme var flere av innlederne og debattantene. Gaveforsterkningsordningen ble satt pris på av givere så vel som mottagere – av privatpersoner og stiftelser så vel som av universitetsmiljøene.

Statssekretær Kyrre Lekve hevdet at gaveforsterkningsordningen hadde et relativt beskjedent omfang i forhold til det samlede budsjettet for forskning i Norge. Det er korrekt, men forsterkningen gjør det mulig å dekke kostnader som påløper ved bidrag, og er også et viktig signal til potensielle givere om at myndighetene ønsker slike bidrag velkommen. Hvilket signal gis det nå, når gaveforsterkningsordningen tas bort?

Professor Robert L. Payton (d. 2011) var noe så sjeldent som professor i filantropiske studier og har gjort dyptpløyende analyser av filantropi som fenomen. Han omtalte filantropi som en prosess der ”visions are converted into realities”. Sentrale spørsmål er om det skal være legitimt og positivt at private aktører har visjoner på vegne av samfunnet og om det skal legges til rette for at de skal få realisert disse visjonene gjennom støtte til forskning. Det er vel egentlig her de prinsipielle skillelinjene går. For hva er motargumentet? Jo, privat finansiering av forskning kan ”kortslutte myndighetenes prioriteringer”. Diskusjonen dreier seg om det skal være pluralisme i forskningsfinansieringen eller om prioriteringer utelukkende skal være et offentlig anliggende. Et dykk inn i Jared Diamonds bok ”Guns, Germs, and Steel” gjør det lett å ta stilling til dette spørsmålet.

En ting er privat finansiering av forskning gjennom donasjoner – en annen ting er privat finansiering av forskning i stort, gjennom oppdragsforskning og forskning i bedrifter. Under skiftende regjeringer har forskningsmeldingene fått ligningen til å gå opp ved å framskrive den private finansieringen av forskningen til rundt 2% av BNP. Med en offentlig finansiering på 1% i tillegg skal vi nå det magiske 3%-målet. Vi er fremdeles milevidt unna. Forskningsinnsatsen i Norge er på ca. 1.7% av BNP (sammenlignet med over 3% i Finland og Sverige) og Sverige har dobbelt så mange private forskningskroner per hode som Norge. I den nye forskningsmeldingen må det anvises en strategi for å oppnå den private forskningsinnsatsen som trengs for å nå 3% målet. En styrking av Skattefunn og reintrodusering av gaveforsterkningsordningen er opplagte komponenter i denne strategien.