Rektors blogg:

Gårsdagens blogg handlet om at gaveforsterkningsordningen har vist seg verdifull og at den har bidratt til å utløse donasjoner til grunnleggende forskning slik meningen var. I diskusjonen om privat finansiering av universitetene kan det lett gis inntrykk av at slik finansiering er ”noe nytt”. Et lite tilbakeblikk på UiOs historie viser at dette langt fra er tilfellet.

Faktisk var private gaver avgjørende for at vårt universitet ble til. Noe vi bør huske på i et jubileumsår.

«Alle brave Nordmænd vil kappes om at bidrage til denne store National-Sag», het det da det ble startet en innsamling til universitetet i Kristiania i 1811. Det Kongelige Selskab for Norges Vel hadde mobilisert sterkt. Medlemmene gikk fra hus til hus og ba folk tegne seg for bidrag etter evne. Og i Christiania Byes Vel var de ikke snauere enn at bestyrelsen på forhånd hadde studert skatteligningen som utgangspunkt for å be om bidrag.

I forhold til den svake økonomiske stillingen Norge opplevde for 200 år siden, ble resultatet oppsiktsvekkende godt. Hele 3600 givere, både rikfolk og alminnelige bønder, forpliktet seg til å gi beløp - en god del av dem over lang tid. Siden starten for innsamlingen kom i gang før Kongen i København hadde gitt sitt samtykke til at universitetet kunne bli etablert, var det like viktig som beløpenes størrelse å vise til den brede oppslutningen universitetstanken hadde i folket. Dette var innsamling og folkeavstemning i ett sveip.

Det største enkeltbidraget til et nytt universitet kom fra den barnløse Bernt Anker allerede i 1805. Han testamenterte hele sin formue til en stiftelse, Det Ankerske fideikommis. Avkastningen skulle blant annet gå til å støtte ”Studenter av Hoved, som mangle Evne at soutinere sig ved Universitetet”. Dermed gjorde han universitetsstudenter til medarvinger til en av landets aller største formuer. Dette testamentet var et viktig kort som grev Wedel Jarlsberg hadde på hånden da han i 1811 dro til København for å forhandle fram en universitetsordning med kong Frederik VI.

Nordmennene hadde langt på vei klart å finansiere det de så for seg at et nytt norsk universitet ville koste. Til gjengjeld forlangte Wedel at kongen ga dem et fullstendig universitet, ikke bare en spesialisert vitenskapelig høyskole, slik noen ivret for. Kongen valgte til slutt å gi etter.

Til sammen resulterte innsamlingen i rundt en million riksdaler. Det er ikke lett å regne dette om til dagens kroneverdi, men det er ikke urimelig å anslå dette til å tilsvare et milliardbeløp, nå 200 år senere. En grunn til at fattige Norge kunne klare en slik sum var lisensfarten av trelast som var tatt opp i 1809. Denne farten hadde gitt store gevinster til trelasteksportører og skipsredere. Den midlertidige rikdommen kom universitetet til gode. Inntjeningen skjedde i et gitt økonomisk tidsvindu i norgeshistorien og resulterte i en varig investering for landet i form av et universitet som kunne sikre kunnskapsutviklingen i århundrer framover. Lever vi ikke i et lignende tidsvindu i dag?

Effekten av den økonomiske nedgangstiden mellom de to verdenskrigene ble avdempet gjennom private donasjoner. Johan Throne Holsts gavebrev i 1931 til ernæringsforskning, populært kalt ”sjokoladepengene”, er et godt eksempel. Støtten fra dette fondet har bidratt til at Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO i dag er et av Europas største og beste forskningsmiljø innen ernæringsforskning. Et annet eksempel er donasjonen fra rederen Wilhelm Wilhelmsen som la grunnlaget for et nytt bakteriologisk institutt. Så har vi Anders Jahre som etter krigen dannet et fond til vitenskapens fremme som den dag i dag finansierer både forskning og de medisinske prisene som bærer hans navn.

(Forts. under bildet)

Dette er bare noen få eksempler på hvordan privat finansiering har bidratt både til etableringen og utviklingen av vårt 200 år gamle universitet. Og så må vi ikke glemme at også utenlandske aktører har bidratt. Institutt for teoretisk astrofysikk ble finansiert av Rockefeller Foundation, som også støttet medisinsk og biologisk forskning ved Universitetet i Oslo. Fred Kavli bærer tradisjonen fra Rockefeller videre, med sin betydelige støtte både til forskning og priser.

I dag ønsker vi privat finansiering velkommen som et supplement til den offentlige finansieringen. Vi er daglig vitne til at donasjoner fra organisasjoner, stiftelser og privatpersoner på en effektiv måte drar i gang forskning og tiltak som allerede er institusjonelt forankret. Nå som før skal Universitetet være et sted der både myndigheters og privatpersoners visjoner kan realiseres. Til det beste for samfunnet.